Autentisitets-trening del 8 traumeforløsning:

Hvis vi forstår traumer som dramatiske enkelthendelser, eksempelvis grovt overfall, voldtekt eller incest, vil mange av oss si at vi ikke har traumer. Bruker vi derimot uttrykket traumatiske opplevelser, vil mange flere kunne kjenne seg igjen i det. Traumer i denne artikkelen er ikke fokuset primært på hva som ytre sett har skjedd, men på den negative virkningen hendelsene har i ettertid.

Ordet traume betyr sår. Noe har skjedd som har såret oss. Et brukket bein må behandles for å kunne gjenvinne full funksjonalitet. Det samme prinsippet gjelder psyken. Dette er det dessverre altfor liten forståelse for. Samfunnet vårt er overdrevent opptatt av materielle anliggende som lett kan måles, kvantifiseres og standardiseres. Ting som er mer subjektive og subtile blir ikke vektlagt i samme grad.

Traumebasert verdenspolitikk

Paradoksalt nok opplever jeg at de psykiske utfordringene som de fleste av oss møter er vel så alvorlige som de praktiske, politiske og økonomiske utfordringene verden står overfor. Jeg vil hevde at de er dypt forbundet. Svært mye av offentlig debatt framstår som dels ubevisste uttrykk av ubearbeidede psykiske sår, forkledd som rasjonelle og siviliserte ytringer. Da er det ikke rart ting blir komplisert!

Slik debatt preges ofte av skråsikkerhet rundt sitt eget ståsted og å skulle vinne over motparten fremfor å komme til en dypere gjensidig forståelse og samarbeid. Det samme kan i mange tilfeller sies om verdenspolitikken. Skråsikkerhet er ofte uttrykk for en blokkert tilstand der vi er definert av vår traumebagasje og prøver å skjule egen usikkerhet. Når vi er autentiske kan vi også romme det å ikke vite og være i stand til en utforskende, likeverdig dialog.

Dynamikker i barndommen

Traumer stammer stort sett fra barndommen og kan ha sitt opphav i dramatiske enkelthendelser. Like ofte kommer traumene fra vanskelige dynamikker som foregikk over tid – eksempelvis i familien, på skolen, i vennegjengen og i forbindelse med fritidsaktiviteter. Vi kan selvsagt også oppleve traumatiserende dynamikker i voksen alder, men de mest alvorlige sårene i psyken har vanligvis sitt opphav i barndommen.

Når vi opplever å stå fast i voksen alder, er det altså oftest direkte forbundet med traumene fra barndommen. Eksempelvis hvis vi på jobben opplever å bli mobbet av kolleger og overordnede, er dette ofte en fortsettelse av den dynamikken vi opplevde i familien eller på skolen som barn. Hovedgrunnen til at dette gjentar seg i voksen alder kan eksempelvis være at vi ikke lærte å sette tydelige grenser som barn, og nå fortsatt lever ut fra overlevelsesstrategiene vi skapte i barndommen.

Når vi opplever å stå fast i voksen alder, er det oftest direkte forbundet med traumene fra barndommen.

Vi har altså ofte en finger med i spillet når vi havner i vanskelige dynamikker i voksen alder, i hvert fall hvis samme problemstilling går igjen i mange forskjellige sammenhenger. Det betyr samtidig ikke at vi alene har alt ansvaret. En erkjennelse av eget bidrag må ikke brukes til å holde andre uansvarlige for deres respektløse adferd. Overdreven ansvarstagen for eget bidrag til en situasjon, kan være like destruktivt som å gi andre all skyld.

Ikke vær deg selv!

De fleste psykiske traumer handler essensielt om at vi på direkte eller indirekte måter fikk formidlet fra omverdenen at det ikke var trygt å være den vi dypest sett er. Viktige sider av vår personlighet ble misforstått, motarbeidet, latterliggjort og angrepet. Eksempler på slike beskjeder er:

• Hvis du oppfører deg sånn, vil ingen elske deg.
• Hvis du satser på sport/musikk/håndverk/en akademisk karriere, vil du ikke klare deg økonomisk.
• Hvis du ikke slutter å filosofere, kommer du til å ende opp på psykiatrisk sykehus.
• Nå må du skjerpe deg og ikke være så følsom, hvis ikke kommer du ikke til å klare noe som helst. Du kommer til å være altfor skjør.
• Hvis du er så intens og kraftfull, kommer du ikke til å passe inn noe sted. Du blir for mye. Ro deg ned!
• Hvis du kler deg og sminker deg slik du gjør, vil du bli misbrukt av menn. Menn er upålitelige.

Psykisk og fysisk fare

De fleste av oss har som barn hatt en vesentlig grad av tilgang til vårt autentiske selv. Intuitivt ble vi trukket mot aktiviteter og fenomener som var i overenstemmelse med våre evner og vår personlighet. Omverdenen kan ha opplevd vår adferd som uforståelig og kanskje truende, eksempelvis hvis vi hadde andre interesser og evner enn det som var vanlig i familien. Da opplevde vi ofte å bli møtt med vesentlig motstand. Vi fikk innprentet at store deler av den vi autentisk sett er, er uakseptabel og verdiløs. Vi kan ha opplevd en sterk psykisk og/eller fysisk fare. Ubevisst konkluderte vi at det er tryggest og best for oss å legge deler av oss selv til side, for å unngå for sterk konflikt i det ytre.

Barnet er så avhengig av sine omgivelser, at dette er logisk og uunngåelig. Omsorgspersonene våre hadde selv en god dose ubearbeidede traumer, som gjorde at det var vanskelig for dem å ta imot barnets autentisitet. De fleste av oss bærer på en grad av usikkerhet som handler om at vi ikke stoler på våre egne autentiske impulser. Denne usikkerheten kommer ofte til overflaten når vi ser andre mennesker være autentiske. Heller enn å forholde seg til egen usikkerhet, tar mange den «enkleste vei»: å stoppe barnet i å leve ut sin autentisitet.

Livsbegrensende holdninger

Resultatet av traumer er at vi skaper oss ubevisste holdninger om hvem vi er og hvordan verden fungerer. Holdningene kjennetegnes av overgeneralisering og negativitet. Det kan eksempelvis være:

• Det er farlig å være så følsom som jeg er. Jeg må skjule følsomheten, ellers vil jeg bare bli hånet.
• Verden er et farlig sted der alle er ute etter å ta meg hvis de får mulighet. Jeg må beskytte meg.
• Ingen vil verdsette mine evner innen musikk, jeg vil bare bli latterliggjort.
• Menn med skjegg er voldelige. (hvis man eksempelvis hadde en far med skjegg som var voldelig)

For å unngå igjen å møte på vanskelige situasjoner slik vi gjorde i barndommen, beholder vi i voksen alder overlevelsesstrategiene fra barndommen. Eksempelvis vil vi unngå å forholde oss til menn med skjegg. En person som ble angrepet for sin følsomhet vil kanskje forsøke å være veldig «rasjonell» og bli provosert av andre menneskers følsomhet. Vi kan kalle en slik strategi for en psykologisk maske, i dette tilfelle masken av overdreven «rasjonalitet».

I forsøk på å unngå smerte tar vi til oss holdninger og adferd som ikke er autentiske for oss. Eksempelvis er det mange innen alternativbevegelsen som omfavner «positiv tenkning». Dette blir stort sett bare enda en overlevelsesstrategi og maske vi tar på oss, som opprettholder fremmedgjøringen fra oss selv – ikke noe som har røtter i den vi egentlig er.

Terapeutisk bearbeiding

Vi har brukt store deler av livet på å unngå smerten. Det skaper en ufrihet. Vi flykter fra det som faktisk foregår i vårt indre. For å gjenvinne kontakten med den vi dypere sett er, må vi forholde oss bevisst til smerten. Dette er sentralt i all dyp psykoterapi. En dyp heling av våre psykologiske traumer innebærer stort sett følgende elementer:

• Vi må gå tilbake i tid og vekke opp minnene om det som skjedde. Dette gjøres via samtale, gjerne understøttet av kroppslige, følelsesmessige og energetiske teknikker, som eksempelvis arbeid med dyp pust. Da får vi tilgang til den tilbakeholdte energien som holdes blokkert i traumet.

• Deretter må energien uttrykkes. Sorg og sinne er vanlige følelser å komme i kontakt med. Dette må få komme til uttrykk rent fysisk, eksempelvis gjennom tårer og aggressive kroppsbevegelser. Det er også viktig at vi verbalt gir usensurert uttrykk til vår indre opplevelse.

• Deretter må opplevelsen integreres.

Hvordan integrere opplevelsene

Vi har altså kommet i kontakt med traumet og har uttrykket de undertrykte følelsene, tankene og de tilbakeholdte kroppslige reaksjonene. Den påfølgende integreringen innebærer at vi også må få en dypere forståelse av hvilke holdninger vi skapte som barn for å overleve, og hvordan dette lever i oss i dag som voksen. Hvis vi ikke gjør dette, vil vi igjen og igjen møte de samme problemstillingene i det ytre. Tendensen er da at vi enten utagerer i det ytre (eksempelvis gir andre all skylden) eller holder alt inne i oss selv (gir oss selv all skylden og retter den energetiske ladningen mot oss selv). Begge deler er dysfunksjonelt.

Det er garantert at vi etter terapeutisk bearbeiding fortsatt vil møte på situasjoner som trigger traumeenergien. Gjennom dyp bearbeiding får vi likevel en økt kapasitet til å foreta et valg. Ladningen er ikke lenger like sterk, og vi kan gjenkjenne det som er i ferd med å skje. Vi kan kjenne på vanskelige tanker, følelser og kroppslige fornemmelser, men trenger ikke å handle ut ifra dette som om det er en reell fare i nåtid. Da trenger vi ikke å gjenskape den samme dynamikken i det ytre og traumetilstanden blir ikke lenger et styrende element i vårt indre.

Hovedgrunnen til at mange terapeutiske prosesser ikke nødvendigvis resulterer i en dyp, varig endring, er at terapeuten og metoden enten overfokuserer på teoretisk og mental forståelse eller forkaster forståelse og anser kontakt med kropp og følelser som det eneste saliggjørende. Begge deler blir som en fugl som prøver å fly med bare én vinge. Det blir en handicappet tilnærming. Dyp forløsning og bærekraftig endring muliggjøres ved å jobbe slik som beskrevet ovenfor. Dette er dypest sett en form for energiarbeid.

Smelter og sirkulerer energien

Når vi gjennom samtale kommer i kontakt med vanskelige minner fra barndommen, retter vi bevissthetens lys på noe som har vært ubevisst. Når vi vedvarende forholder oss til det vanskelige fremfor å stikke av, begynner denne fastlåste energien å smelte. Den blir mer tilgjengelig for endring. Neste steg blir da å sirkulere energien. Det får vi i vesentlig grad til gjennom å gi energien utrykk som beskrevet ovenfor. For at energien vedvarende skal kunne forbli i sirkulasjon fremfor å gå tilbake til sin frosne «traumeform», må vi også komme fram til en dyp forståelse av traumet.

Alt dette er likevel ikke tilstrekkelig for å få til en varig endring. Vi må også aktivt velge å skape nye mønstre og vaner i livet vårt, som tilrettelegger for at vår autentiske vilje kan være stadig mer styrende i hverdagen. Hvis vi ikke på en konstruktiv og sann måte bruker energien som nå flyter fritt, vil energien gjenoppstå i blokkert form. Det kan kjennes som en frustrasjon eller flathet som oppstår når vi ikke i tilstrekkelig grad følger våre autentiske impulser og tar evnene våre i bruk. Det å utfolde vårt autentiske selv og våre iboende evner gir en opplevelse av dyp mening og tilhørighet. Vi føler oss hele, på plass i oss selv, og på rett sted i livet.

For at energien vedvarende skal kunne forbli i sirkulasjon fremfor å gå tilbake til sin frosne «traumeform», må vi også komme fram til en dyp forståelse av traumet.

Energiteknikker versus sant uttrykk

Jeg har siden 2009 daglig praktisert yoga, meditasjon og energiøvelser. Det bidrar til at fastlåst energi kommer i bevegelse, noe som gir en stor følelse av velbehag i kropp og sinn. Vi kan sammenlikne det med å jevnlig rydde og vaske i huset, noe som bidrar til klarhet og overskudd. Hvis vi samtidig fortsetter å spille ut gamle mønstre – eksempelvis å rote og skitne til hjemmet på en kaotisk og ubevisst måte – så kan selv ikke praksiser som yoga og energiøvelser skape en dyp, varig endring. Vi kan oppleve en fred og ro hvis vi gjør mye praksis, men så snart vi forholder oss til praktiske ting i livet og spiller ut ubevisste mønstre, vil mye av effekten vi oppnådde bli borte.

Yoga, meditasjon og energiteknikker må altså ikke misbrukes som «løsningen på alt». Snarere gir slike praksiser et fundament for å forholde oss mer bevisst og konstruktivt til utfordringene vi møter i livet. Den beste måten å vedlikeholde og fordype den energetiske åpningen jeg får gjennom min praksis på, er ved å være sann i ord og handling. Autentisitet i hverdagen er altså en form for energiarbeid, på samme måte som sant uttrykk i en terapeutisk kontekst bidrar til å få energien i flyt. Å være sanne gjør at vi i mye mindre grad skitner til vårt indre, psykiske rom.

Forskjellige former for energihealing kan gi sterke opplevelser, men er sjeldent tilstrekkelig til å skape varige endringer. Det blir ofte litt som å gå på kino – kanskje en fin og meningsfull opplevelse der og da, men ikke noe som transformerer livet vårt. Det enda dypere energiarbeidet er å være sann i ord og handling i hverdagen.

Energiarbeid i parforhold

Jeg har utforsket kraften av sant uttrykk i konteksten av nære vennskap og parforhold.
Særlig har jeg tatt i bruk metoden dyade, der den ene personen snakker i monolog i fem minutter og den andre lytter nøytralt, hvorpå rollene byttes. Vi kan kalle dette en relasjonell hygiene, der vi rydder og rengjør det relasjonelle rommet. Når det oppstår en blokkering i en relasjon, der jeg og den andre ikke lenger er i en god, nærende kontakt, kan dyade løse opp i dette.

Eksempelvis husker jeg en situasjon der kommunikasjonen mellom partneren min og meg var preget av aggresjon og gjensidig angrep på hverandre. Etter å ha praktisert dyade i 80 minutter merket jeg varme og sterk prikking i håndflatene og i føttene, deretter en energistrøm i beina. Parallelt følte jeg en psykisk lettelse og et ekspandert indre rom. Aggresjonen var erstattet med en naturlig åpenhet og varme. Alt dette var tegn på at energiflyten i oss og mellom oss var gjenopprettet.

Dette krever mer enn energihealing, og er et enda dypere energiarbeid. Selv om dyade-teknikken sentreres rundt ord, er det på ingen måte primært en «mental» øvelse. Det handler snarere om å usensurert gi utrykk til det som foregår i kropp, følelser og sinn. Eksempelvis kan jeg føle en klump i magen. Når jeg da uttrykker meg fra klumpen i magen smelter den fastlåste energien og reintegreres i kropp og sinn via ordene jeg uttrykker.

Relasjoner som traumebearbeiding

De fleste av traumene våre har oppstått i møte med mennesker og traumebagasjen gjenoppstår i nære relasjoner. Vi trenger samtidig ikke å være hjelpeløse ofre for dette. Vi kan bruke relasjonene som en mulighet til å jobbe oss gjennom traumene, ved å bruke verktøy som blant annet dyade.

Dysfunksjonelle væremåter fra partenes oppvekst vil ofte spille seg ut med intensitet i et parforhold. Gjennom dyade kan vi rette bevissthetens lys på dette, slik at energien smelter og begynner å flyte. Dette gjøres i stor grad gjennom kraftfullt, usensurert uttrykk av hvor vanskelig og fastlåst vi har det. Vi kan kalle dette det første steget mot autentisitet: et usensurert uttrykk av vår traumebagasje, heller enn å ta på oss en maske av eksempelvis «positivitet» eller «mestring».

Neste steg er å bruke det verbale uttrykket til en mer sårbar, ubeskyttet og presis dialog. Da får både vi og partneren noen innsikter rundt hva som egentlig foregår. Denne forståelsen vil bidra til å opprettholde en økt energiflyt. Bruk av dyade kan gi en mestringsfølelse og tillit til at vi kan håndtere vanskelighetene vi møter.

Oppskrift på varig endring

Varige endringer oppnås ved å kombinere følgende elementer:

• Kroppslig, følelsesmessig og energetisk forløsning.
• Intellektuell og erfaringsbasert forståelse.
• Å aktivt velge nye, autentiske holdninger, vaner og væremåter i hverdagen som understøtter oss i å leve sant og ekte.

Denne «oppskriften» er dypest sett en form for energiarbeid i den forstand at det resulterer i et ekspandert indre rom, lettelse og at energi flyter fritt i kropp og sinn. Vi kan bruke opplevelsen av energiflyt som et barometer på om vi er sanne eller ikke. Å leve ut fra en indre frihet betyr imidlertid ikke et fravær av mønstre eller vaner. Det innebærer snarere å oppløse ubevissthet og å bevisst skape nye mønstre og vaner som er i samsvar med vår autentiske bevissthet.

Denne reisen er en livslang prosess. Samtidig er de første skrittene de mest krevende. Når vi kommer i gang, vil vi ofte tenke «hvorfor har jeg ikke tatt tak i dette tidligere?» Vi vil hele livet veksle mellom frihetsfølelse og å innimellom bli fanget i dysfunksjonelle mønstre. Det viktige på sikt er ikke å unngå å havne i blokkering, men å tilegne oss en evne til raskt å komme tilbake til dyp, autentisk kontakt med oss selv og våre nærmeste.

Din guide til selvhjelp: Artikkelserie om autentisitets-trening

En artikkelserie skrevet som en guide til selvhjelp av Andreas Aubert. Alle artiklene er også publisert i bladet Medium. 

1: Autentisitets-trening – et alternativ til psykolog publisert i Medium nr. 1-2020

2: Å være mer autentisk handler om deg selv publisert i Medium nr. 2-2020

3: Pilegrimsreiser og radikale valg  publisert i Medium nr. 3-2020

4: Slik får du mentalt «ryddet opp» i nære relasjoner publisert i Medium nr. 4-2020

5: ‒ Er selvutvikling egoistisk? publisert i Medium nr. 5-2020

6: Hva vil det si å være et helt menneske? publisert i Medium nr. 6-2020

7: Autentisk dating publisert i Medium nr. 1-2021

8: Bruk energiarbeid for å forløse traumerpublisert i Medium nr. 2-2021