Autentisitets-trening del 6:

Her vil du få en grunnforståelse av hva «helhet» innebærer i praksis. I denne artikkelen defineres helhet som følger: Å leve slik at kropp, sinn, tanker og følelser fungerer i samarbeid, der disse gjensidig kan understøtte hverandre. Et helt menneske erfarer og aksepterer alle følelser og krefter i sitt indre, slik at disse kan bevisstgjøres og brukes konstruktivt heller enn at de er i konflikt med hverandre og kommer til uttrykk på ubevisste og dysfunksjonelle måter.

Det ubevisste sinnet

Sigmund Freud populariserte begrepet det ubevisste sinnet. Essensen av begrepet er at store deler av vår psyke drives av følelser, krefter og motiver som vi ikke er oss bevisst. Det ubevisste sinnet består i stor grad av ting i oss selv som vi ikke vil vedkjenne oss. Derfor undertrykker vi det og det forblir ubevisst. Ofte kalles dette psykiske materialet for vår psykologiske «skygge».

Carl Jung var elev av Freud, men brøt senere med Freud og etablerte sine egne teorier og metoder. Jung var den som introduserte begrepet «skyggen». Videre i artikkelen vil det tas utgangspunkt i skyggebegrepet, dog ikke i rent jungiansk forstand. Å bevisstgjøre og akseptere skyggen er en av de viktigste forutsetningene for å kunne leve tilnærmet permanent i en tilstand av reell helhet, der kropp, sinn, tanker og følelser fungerer i samarbeid.

Aksept av skyggen

Et hovedanliggende innen mange psykoterapiretninger er å bli kjent med vår egen skygge, slik at de ubevisste kreftene i psyken vår kan bevisstgjøres og inkluderes. Slik kan vi få tilgang til kreftene som ligger skjult og bruke dem bevisst og konstruktivt, heller enn å ubevisst være styrt av dem, der de uttrykkes på destruktive måter.
Skyggen består ofte blant annet av følgende:

• Ubearbeidede, traumatiske opplevelser
• Sinne, raseri, ødeleggelsestrang, hat
• Bitterhet, nag, sjalusi, misunnelse
• Tristhet, sorg, meningsløshet
• Maktesløshet, hjelpeløshet, litenhet, offer-identitet
• Undertrykt seksualitet
• Skam
• Kreative impulser som er for rå, ville og kaotiske til at de kan bli tatt imot av samfunnet
• Undertrykte ressurser i egen personlighet

Hvordan gir vi noe energi?

«Det man gir energi, vokser». Dette er et vanlig utsagn innen alternative miljøer. I sin essens er utsagnet riktig. Det store spørsmålet er: «hvordan gir vi ting energi?» Det er komplekst. En overfladisk forståelse av ovennevnte utsagn kan resultere i at vi fokuserer på det «positive» og prøver å unngå det «negative» (eksempelvis følelsene nevnt ovenfor.) Vi kan kalle dette «positiv tenkning». Da splitter vi oss selv i to – det vi liker (det «positive») og det vi misliker (det «negative»). Vi skaper en indre konflikt der én del av oss selv prøver å bekjempe den andre.

En av de viktigste måtene vi gir ting energi på, er ved å late som om de ikke eksisterer. Eksempelvis hvis vi er redd for eget sinne og prøver å unngå det, så gir vi eget sinne mye kraft og innflytelse. Når vi prøver å unngå noe, er vi i stor grad styrt av det vi prøver å unngå. Det er ikke en tilstand av frihet. Vi gir det «negative» mer energi ved å dyrke en «positiv» fasade enn når vi bevisst forholder oss til det vanskelige.

«Tiltrekningsloven» opprettholder ubevissthet

Når vi er opptatt av å være «positive», vil det «negative» forbli ubevisst. Det som er ubevisst, har stor innflytelse på oss. «Positiviteten» er dypest sett primært en strategi om å unngå ubehag, ikke et uttrykk for hvem vi autentisk sett er.

Store deler av alternativbevegelsen er farget av ideer om positiv tenkning og «tiltrekningsloven». Grunnpremisset er at det man fokuserer på, får man mer av. Hvis man tar «tiltrekningsloven» veldig bokstavelig, blir det tilnærmet umulig å bli bevisst egne skyggesider – fordi enhver form for befatning med «negative» tanker og følelser vil føre til at man «gir det energi» og tiltrekke seg all verdens faenskap.

Sinne er ikke farlig

«Du mottar fra universet det du sender ut», er et vanlig, relatert utsagn. Hvis man eksempelvis går inn i eget sinne og virkelig kjenner på det og erfarer det, så vil man altså «sende sinne ut i universet» og man vil møte mennesker og situasjoner der man blir møtt med sinne. Det er upresist. Det er heller slik at med mye ubevisst sinne som man ikke forholder seg til, vil man lett havne i situasjoner der dette kommer til overflaten og skaper uhensiktsmessig konflikt. Det handler ikke nødvendigvis om at man «tiltrekker seg» slike situasjoner, snarere at det skal svært lite til for at det som ligger i ens ubevisste sinn kommer opp til overflaten.

Den beste måten å bryte slike mønstre på er ikke å «fokusere på det positive», men å jobbe dyp-terapeutisk med egne undertrykte følelser. Da blir den emosjonelle ladningen man bærer på stadig mindre og man får en forståelse av hva som egentlig foregår. Da opplever man i stadig større grad å ha et valg når man innimellom kommer i situasjoner der man tidligere eksempelvis eksploderte i raseri.

Følelse og handling

Det er del av menneskets natur å oppleve et stort spekter av følelser, inklusive glede, tristhet, entusiasme, raseri, kjærlighet og hat. Vi må skille mellom den indre opplevelsen av energier og følelser og den potensielle skaden disse kan forårsake hvis man tar dem ut i handling på en reaktiv og dysfunksjonell måte. Hvis man innenfor en trygg kontekst utforsker og bevisstgjør undertrykte og skambelagte aspekter av seg selv, er det faktisk mindre sannsynlig at de ubevisst påvirker ens handlinger.

Det blir altfor primitivt å kategorisere følelser
som enten positive eller negative.

Eksempelvis må man skille mellom sinne som en energi og det å utøve vold. Mange av oss kan være redde for sinne, fordi vi har opplevd situasjoner der sinne har blitt uttrykt på en destruktiv og uansvarlig måte. Det er likevel ingen nødvendighet at kontakt med sinne vil føre til vold, sinne kan like gjerne brukes til å sette en stopper for vold. Mye av frykten for sinne vil falle bort hvis vi kan bli bedre kjent med vårt eget sinne innenfor trygge rammer.

Sinne og grenser

I sin essens handler sinne om å beskytte egne grenser og det man er glad i. Vi kan eksempelvis bruke denne energien konstruktivt i en konflikt ved å forholde oss saklig, men bestemt, til en avtale som ikke har blitt overholdt – heller enn å bruke sinne til å fordømme og angripe den andre personen.

Har vi derimot for liten kontakt med sinne, er det stor sannsynlighet for at vi lar oss overkjøre av andre mennesker. Heller enn å stå opp for oss selv hvis våre grenser og avtaler ikke har blitt respektert, vil vi kanskje ta på oss et falskt smil og late som om alt er ok. Innvendig vil det gjerne vokse fram en økende avstand til den andre og vi bygger opp frustrasjon som før eller senere uttrykkes gjennom ubevisst passiv-aggressiv adferd. Eller kanskje vi vender sinne mot oss selv og blir selvdestruktive. Energien som skulle ha blitt uttrykket i det ytre blir vendt innover mot oss selv.

Erfaring og aksept

Aksept er en holdning der både det lyse og det mørke i egen psyke får lov til å eksistere, uten at vi trenger å verken fråtse i det eller kjempe imot. Med aksept som fundament kan vi vurdere hvordan vi skal anvende de forskjellige kreftene i oss. Vi kan eksempelvis erkjenne «akkurat nå er det ikke hensiktsmessig å uttrykke sinne», samtidig som vi kan tillate oss å føle på sinne uten å dømme det som «feil» eller «ondt». Vi trenger ikke være redde for eget sinne, men trenger heller ikke være slaver av det.

Hvordan kan aksept bli mer tilgjengelig for oss? Da jeg var i 20-årene tilbragte jeg mye tid i miljøer tilknyttet den indiske rebellfilosofen Osho (1931–1990). Mye kan sies om ham, men det kan ikke benektes at Osho gjorde en stor jobb hva angår å presentere terapi og meditasjon som en helhet der begge deler gjensidig kunne understøtte hverandre. Han var en vesentlig bidragsyter når det gjaldt å skape et møte mellom østlige og vestlige praksiser og tankegods.

Å eksponere skam

Jeg deltok i mange terapigrupper ved Osho International Meditation Resort i India. Eksempelvis vil jeg nevne en ti dagers prosess der de første dagene stort sett handlet om at vi, én etter én, skulle stå foran resten av gruppa og fortelle alle tingene vi ikke ønsket de andre skulle vite om oss. Det innebar særlig det som var skambelagt og tabubelagt. Vi hadde også daglige seanser der vi akkompagnert av høy musikk skulle slippe alle følelser løs. Det innebar å bruke kaotiske kroppsbevegelser og skrike, hyle, gråte og slå i veggene.

Essensen var altså å erfare vår egen og andres psykologiske skygge – alt det «negative» som vi hadde fortrengt og hadde motstand mot å forholde oss til. Å eksponere for andre alt det jeg var redd for i meg selv og å se at alle hadde sine ting å slite med, er noe av det viktigste jeg har gjort på min utviklingsreise. Det har gitt meg en styrke og trygghet som gjør at jeg ikke er særlig redd for å forholde meg til egne og andres følelser. Dette er også essensielt når jeg i dag som coach og terapeut jobber med mennesker.

Selvundertrykkelse, uttrykk og middelvei
Å erfare skyggesidene er et fundamentalt første skritt mot reell aksept. Det er vanskelig å akseptere noe vi ikke engang har erfart og der vi altså ikke dypest sett vet hva vi bærer på. Med erfaring som fundament, er aksept en holdning vi kan kultivere gjennom egne valg i møte med følelser, krefter og tilstander i vårt indre. Hvis aksept derimot blir en mental øvelse uten forankring i erfaring, brukes det til å unngå noe vi er redd for. Eksempelvis kan dette få følgende uttrykk: «Jeg aksepterer dette, det jeg opplever er del av universets perfeksjon». I slik «mental aksept» har vi splittet oss av fra det som skjer i kropp og følelser, fordi det oppleves som for ubehagelig eller skummelt til at vi ønsker å forholde oss til det.

I begynnelsen av vår selvutviklingsreise vil de fleste av oss bedrive mye undertrykkelse av egne behov, følelser, tanker og impulser. Som en motvekt er det derfor viktig å oppsøke situasjoner (eksempelvis terapigrupper og individuell terapi) der vi kan gå dypt inn i og gi uttrykk til det som er utfordrende, uten å undertrykke eller sensurere oss selv. Når vi da har vært gjennom dette en del ganger, får vi gradvis tilgang til en middelvei der vi verken trenger å undertrykke følelsene eller fråtse i dem. Det er først da aksept virkelig blir tilgjengelig. Mental aksept uten først å ha erfart det man aksepterer blir et impotent hykleri.

Når vi bryter kontakten med vår egen opplevelse og søker tilflukt i «positiv tenkning» vil ubehaget vokse på sikt. Følelser og opplevelser som er utfordrende kan i utgangspunktet stort sett være håndterbare. Når vi er fanget i benektelse og motstand blir de derimot stadig mer uhåndterbare. Strategien om å unngå det vanskelige er en ond sirkel der vi får stadig mindre lyst og evne til å forholde oss til det vanskelige, samtidig som det indre trykket bare øker.

Frykt eller kjærlighet?

En annen destruktiv læresetning fra alternativbevegelsen er troen på at frykt og kjærlighet er to absolutte motsetninger – enten lever vi ut fra frykt, eller vi lever ut fra kjærlighet. En slik tankegang er dysfunksjonell, primitiv og alt annet enn kjærlig. Problemet med nevnte perspektiv er at vi da inntar en psykologisk holdning der vi blir redde for frykten vår. Slike holdninger gjør at vi legger lag på lag av motstand og frykt oppå egne følelser slik at vi blir numne og følelseskalde. Det er denne motstanden og unngåelsen som blir det største problemet, ikke følelsene eller frykten i seg selv. Sann kjærlighet er i stand til å omfavne frykt.

At følelsene våre tidvis oppleves som ubehagelige betyr ikke at de er farlige eller er et problem. Hvis vi kan bli værende med det utfordrende, heller enn å stikke av, vil vi ofte kunne oppleve at ubehag gradvis erstattes av ro. Da får vi også tilgang til hva som lå bakenfor følelsene. Kanskje de prøvde å fortelle oss noe, eksempelvis:

«Rasjonelt tenker du at denne jobben vil være bra for deg, men det er noe her som skurrer»
«Nå er du i ferd med å la deg overkjøre av broren din, sett noen grenser!»
Hvis vi velger å skyve de ubehagelige følelsene vekk, velger vi samtidig å ikke forholde oss autentisk og sant til situasjonen som følelsene oppstod i. Mye av ubehaget kommer dessuten ikke fra følelsene i seg selv, men fra vår motstand til dem.

Helhetlig, bærekraftig glede

Hvordan kan vi leve tilnærmet permanent i en tilstand av helhet?

Vi må ha et perspektiv på at det finnes noe viktigere i livet enn å jage kortvarige, behagelige opplevelser sentrert rundt nytelse og ytre fenomener.

Det er mer essensielt å være i integritet med seg selv og andre, ta ansvar og å være sann mot sine dypeste mål og verdier. Dette gir en sterk og relativt stabil form for velbehag i kropp, sinn og følelser.

Ofte forholder vi oss til glede, mening og velbehag som om dette er noe vi skal få fra det ytre, heller enn noe vi legger til rette for gjennom en indre og ytre praksis. Vi kan i vårt indre og ytre liv tilrettelegge for en tilstand av helhet, der alle aspekter av den vi er aksepteres og forsøkes ivaretatt. Det gir på sikt en mye dypere tilfredshet enn å jage etter stadig nye opplevelser og å se verden som bestående av objekter som vi skal manipulere for å ha det bra.

Vi er komplekse

Fundamentet for dyp indre frihet og helhet er altså å akseptere at både lys og mørke er en uunngåelig del av livet. Når vi opplever en indre blokkering så handler det stort sett om at vi er splittet innvendig, der én del av oss selv er i kamp med en annen del.

Vi består av et mye større spenn enn vi vanligvis vedkjenner oss. Kanskje er vår identitet sentrert rundt «jeg er vakker og flink til å spille håndball», og alt som ikke passer inn med det bildet skal benektes. Realiteten er at vi også kan være mye mer, og det kan sameksistere med det ovennevnte. Kanskje er vi eksempelvis også følgende:

• Noen ganger stygg
• Flink til å pleie gamle vennskap
• Slurvete med oppvasken
• Innimellom urimelig og hissig overfor partneren
• Stort sett tillitsfull
• Noen ganger feig og unnvikende
• Ofte flink til å verdsette andres bidrag
• Tidvis overkjørende overfor våre underordnede på jobb

Som vi ser består de fleste av oss av mange forskjellige krefter og aspekter. Alt i psyken og i livet har sin motpol. Kompleksiteten vår blir en kilde til konflikt hvis vi bare skal være det «gode» og ikke i vårt indre også kunne favne det andre ytterpunktet. En slik favning betyr ikke at vi eksempelvis skal fråtse i vår hissighet eller være overkjørende, men første skritt mot reell endring vil innebære å akseptere som en realitet at vi har dette i oss. Og selv i det som tilsynelatende er destruktivt eller uakseptabelt, kan det være en kjerne av noe som er sant og sunt – men i sin ubevisste form får det et fordreid uttrykk.

Lettere enn du tror?

Essensen er at det å være et helt menneske innebærer å erfare og akseptere alle sider av oss selv. Selv om dette indre arbeidet kanskje virker overveldende, er det første skrittet vanskeligst. Mange av oss vil erkjenne at «dette var ikke så ille som jeg hadde trodd, hvorfor har jeg hatt så mye motstand?» Samtidig kan vi alle gå oss vill, og i perioder vil mange ha stor nytte av støtte fra en fagperson (eksempelvis coach eller terapeut) som har dyp kjennskap til den indre reisen fra sitt eget liv.

Om artikkelforfatteren:

Andreas Aubert tilbyr coaching og psykoterapi i Oslo samt på nett/telefon, selvutviklingsgrupper for menn i Oslo og på Sørlandet og et bredt utvalg skrivehjelpstjenester.

Mer info/kontakt: andreas@autentisitet.no

Coaching og psykoterapi i Oslo og på nett/telefon: Autentisitet.no

Artikkelarkiv og skrivehjelp: Andreasaubert.no

Mannsgrupper og andre selvutviklings-arrangementer: Facebook.com/autentisitet.no