Tåler du livets motpoler?

Spenningen mellom motsetninger gjør livet vitalt og dynamisk

Jeg vil begynne med et eksempel om døden. Ett perspektiv er å se døden som fullstendig meningsløs. Det oppleves ufattelig vondt og tøft å stå ansikt til ansikt med vår egen framtidige død eller døden til noen som står oss nær. Et annet perspektiv er at døden gir livet mening. Hadde vi hatt ubegrenset med tid, ville mye blitt utsatt i det uendelige. Det at livet er tidsavgrenset, gjør at vi blir tvunget til å skille mellom viktig og uviktig, og å gjøre kloke prioriteringer.

Begge dødsperspektivene har en sannhet ved seg. Klarer vi å favne begge på samme tid? Sinnet vårt vil gjerne tviholde på enkle forklaringer, der et gitt fenomen er enten godt eller ondt. De fleste fenomener er i realiteten sammensatte. Det er i spenningen mellom motsetninger at livet blir vitalt og dynamisk.

Frihet under ansvar

Et annet eksempel belyser fenomenet frihet. Ett perspektiv er at frihet handler om å kunne gjøre alt man vil. Et annet perspektiv er at frihet bare blir meningsfullt i konteksten av begrensninger. Frihet betyr ikke et totalt fravær av ytre begrensninger eller rammer. En meningsfull frihet er snarere at vi bevisst setter noen rammer og begrensninger for eget liv for å prioritere noe vi opplever som viktig og meningsfullt. Eksempelvis å velge å være mindre styrt av kortsiktig nytelse for å vie seg til et meningsfullt arbeid som får langsiktige, positive ringvirkninger for andre mennesker og samfunnet.

Dypest sett er det ikke en motsetning mellom frihet og ansvar. Ansvar uten en grad av frihet, blir tyngende og dødt. Frihet uten ansvar blir etter hvert meningsløst, kjedelig og destruktivt. Det er når vi får en god og dynamisk balanse mellom frihet og ansvar at livet blir meningsfullt på en bærekraftig måte. Det vi holder på med forblir meningsfullt også i møte med ytre motgang. Vi får en indre sentrering som vedvarer i møte med livets opp- og nedturer.

Å romme egen kompleksitet

Livet er fullt av ytterpunkter og kontraster. For eksempel å være glad i barna sine, samtidig som mange tidvis blir drevet nærmest til vanvidd av barnas utfordrende adferd. Det er få foreldre, om noen, som ikke til en viss grad mister besinnelsen overfor barna sine. Samtidig er det mange som strever med å akseptere denne siden av seg selv. Det bryter med ideen om at du er en «tålmodig, god forelder». Du kan føle skam, du «burde» ikke ha ambivalente følelser overfor barna.

Et mer nyansert syn er at det er utfordrende å være forelder. Det er menneskelig og uunngåelig at omsorgspersoner gjør feil og kjenner på oppgitthet over barnas adferd, samtidig som man er glad i dem og er en god nok forelder. Ofte tviholder vi på det vi ønsker å presentere utad (eksempelvis «jeg er en god forelder»), og skyver vekk erkjennelsen at vi ofte kommer til kort og at vi har et vidt spekter av følelser overfor barna. Slike indre kamper tapper oss unødig for krefter.

Mestring, klossethet og kritikk

Et annet eksempel på livets kontraster er at de fleste av oss har noen områder i livet der vi har sterke evner, mye kunnskap og presterer godt. Når vi er i en god flyt og oppslukt i noe vi brenner for, kan vi være fylt av velbehag og selvsikkerhet. I andre sammenhenger vil vi tidvis være klønete og usikre. I møtet med denne siden av oss selv kan selvbildet relativt raskt skifte til det motsatte – vi er håpløse, udugelige og tenk om folk ser hvordan vi «egentlig» er?

Igjen vil vi gjerne tviholde på det vi synes er positivt utad og prøve å skjule sidene av oss selv som vi er mindre fornøyd med. Selvverd blir for ensidig knyttet opp til prestasjon i vårt samfunn. Noen av oss har blitt så preget av nederlag og vonde tilbakemeldinger at de tviholder på en offeridentitet og forventer nærmest konstant kritikk fra andre. De har på den måten funnet en «trygghet» og forutsigbarhet i et ensidig negativt selvbilde fordi det er noe kjent ved det. Å ta imot komplimenter kan da oppleves som en trussel mot selvbildet.

Et ustabilt selvbilde

I tilstanden som er beskrevet over kan det føles overveldende skummelt å våge å vise omverdenen våre talenter og styrker igjen. Kanskje har vi under oppveksten blitt kritisert og hånet for den vi er fordi omgivelsene ikke klarte å forstå og verdsette våre unike evner. Og tenk hvor vondt det ville føles om vi «mislykkes» i å realisere ambisjonene våre. Det kan virke tryggere å ikke prøve. Enda dypere kan det å tviholde på et negativt selvbilde handle om frykten for suksess. Hvis vi faktisk lykkes med å realisere ambisjonene, ville det rokke ved den «tryggheten» vi har funnet i å holde fast ved egen selvkritikk og selvmedlidenhet. Suksess kan altså oppleves som destabiliserende for personligheten hvis vi er fanget i et negativt selvbilde.

Dypere sett villeder vi oss selv ved i det hele tatt å snakke om motsetningene mislykkes eller lykkes som to absolutte punkter. Denne enten/eller-tankegangen er del av problemet. I realiteten vil de fleste av oss oppleve en solid dose av begge deler – både medgang og motgang. Hvordan kan vi leve med det fremfor å tolke tidvise nederlag til å bety at vi ikke er et ok menneske? Og lar vi oss stoppe av nederlag, eller klarer vi å fortsette? Nye muligheter kan vente rundt neste sving. Tåler vi å holde ting åpent heller enn overilt å konkludere ut fra absolutte størrelser som å enten mislykkes eller lykkes?

Vi er altså ofte tilbøyelige til enten å ha et urealistisk positivt eller negativt selvbilde, eller å hyppig veksle mellom disse to ytterpunktene. Kan vi heller klare å romme spenningen som ligger i at vi er både ressurssterke og klønete i møte med livets mange utfordrende situasjoner? Begge aspektene av oss selv kan være like reelle. At vi av og til gjør feil, betyr ikke at vi er fundamentalt dårlige mennesker.

Ingen smal middelvei

Dette er noen eksempler på hvordan vi ofte tviholder på et ytterpunkt og prøver å skjule det motsatte, selv der det er dysfunksjonelt og skaper stor lidelse. Hva er motsatsen til en slik svart/hvitt-tilnærming til livet? Noen filosofer snakker om en middelvei der man beveger seg mer mot midten. Jeg tenker selv at middelveien har mye for seg, samtidig som konseptet lett kan misforstås.

For å klare å gå en middelvei, må vi først dypt ha erfart ytterpunktene. Eksempelvis både ha erfart tyngende ansvar og en «grenseløs» frihet som etter hvert blir meningsløs og destruktiv. Deretter kan syntesen – møtet mellom de to fenomenene – oppstå. Uten først å ha våget ubalansen, blir det umulig å finne en reell balanse. Å følge en middelvei uten først å ha erfart ytterpunktene, blir en smal vei definert av frykt for det ukjente og frykt for kaoset. Hvis vi går en middelvei styrt av en slik frykt, blir vi skjøre og kan lett vippes av pinnen.

Å gå en middelvei betyr ikke at livet skal bli flatt og dødt. En middelvei handler snarere om at vi blir så sentrerte og jordnære at vi kan tåle motsetningene enda dypere uten å bli ensidig definert eller vippet av pinnen ved å klamre oss til det ene og undertrykke det andre. Vi kan snarere ønsker motsetningene velkommen og få energi ved å bevisst forholde oss til dem.

Hjertet kan romme motsetninger

Intellektet alene tenderer ofte mot overgeneraliseringer. Vi kan være fulle av fordommer og samtidig tro at vi forholder oss «rasjonelt». Hjertet har en større evne til å favne livets motsetninger og uvisshet uten å skulle «reparere» det – hjertet kan romme det. Vi kan kjenne på en rekke forskjellige følelser i møtet med noens død: sorg over tapet og alt som fortsatt var ulevd i relasjonen, takknemlighet for alt som har vært bra, lettelse over at personen nå slipper å lide mer.

Hvis intellektet opererer adskilt fra kropp og følelser, vil disse motsetningene ofte gi grobunn for en kamp der forskjellige indre stemmer argumenterer mot hverandre. Eksempelvis for å komme fram til at dødsfallet enten var «til det beste» eller en uting. Hvis hjertet (følelsessenteret) og intellektet samarbeider godt, kan vi favne og tillate dette mangfoldet av følelser uten å gjøre det til en indre konflikt.

Å rydde eget rom

Når vi tviholder på et ytterpunkt og prøver å unngå motsatsen, er vi styrt av en primitiv psykologisk forsvarsmekanisme. Da skaper vi et sterkt skille mellom det vi ønsker å forholde oss til, og alt som vi vil holde på avstand eller bekjempe. Dette kan bli særlig tydelig i fenomener som politisk og religiøs fanatisme. «Vi er del av den rett-troende gruppen. Resten av verden er enten fiender eller folk som potensielt kan konverteres». Enda dypere er dette skillet noe som eksisterer inne i hvert enkelt menneske der vi splitter vårt indre liv i det akseptable og det uakseptable. Sistnevnte forblir da i stor grad ubevisst.

Jeg har i perioder av livet selv tidvis vært preget av fanatisme, blant annet i forbindelse med et miljøengasjement. Jeg opplever fortsatt at miljøvern er viktig, samtidig som jeg ikke lenger er så ensidig definert av det. Etter hvert innså jeg at mye av opptattheten av «alt som er galt i verden» var motivert av en uvillighet til å ta tak i mine egne begrensninger. Blant annet var det viktig for meg å etablere et sunt og bærekraftig forhold til egen økonomi og arbeid, skape bedre relasjoner til andre mennesker og bearbeide uforløst emosjonell bagasje. Å ta tak i dette krevde mye mer enn å rette pekefingeren mot alle som «kjører verden til helvete».

Etter hvert som jeg har oppnådd en tilfredsstillende grad av orden, harmoni og balanse i eget liv, blir jeg mye sjeldnere fanget i svart/hvitt-syn på verden og oss-mot-dem-tenkning. Det er åpenbart mye fælt som skjer i verden – og også mye bra. Mye av det er veldig sammensatt. Jeg prøver å bidra med noen impulser i en retning som jeg opplever som konstruktiv, samtidig som jeg alene ikke kan ta tak i alt som er «galt». Mine bidrag er små i den store sammenhengen, men bidragene kan bli viktige jo flere av oss som gjør vår lille del.

Sårbarhet uten sentrering

Min selvutviklingsreise dreide seg i mange år i vesentlighet om mitt indre liv – å utforske og akseptere mangfoldet av mine følelser og interesser for min egen del. Etter hvert ble det vel så viktig å få orden på mitt ytre, praktiske liv og å kunne bidra konstruktivt til andre mennesker og samfunnet. Dette har i mange år medført sterk disiplin, struktur, rammer og hardt arbeid. Inntil et visst punkt har dette vært nødvendig, samtidig som jeg etter hvert så at det ble for ensidig i lengden.

Jeg kan i dag se at jeg hadde et ubalansert utgangspunkt der jeg i mange år var opptatt av sårbarhet – det å være transparent om mitt indre liv. Det var nærmest ingen ende på følelsene og smerten. Å gå inn i «sårbarhet» kunne bli et ensidig, passivt prosjekt med liten forankring i noen solide ytre strukturer. Jeg kunne ofte bli fanget i å synes synd på meg selv og tenke at «livet er urettferdig, verden er et fælt sted.»

Det var nødvendig i en periode å gå dypt inn i disse følelsene fremfor å flykte fra dem, samtidig som det etter hvert nådde et metningspunkt. Ja, i likhet med mange av oss har også jeg opplevd mye vanskelig og det er mye fælt i verden. Skal jeg ensidig la meg defineres og styres av det, eller kan jeg ta i bruk evnene mine og bidra til å styrke det jeg ser som alternativer til alt som er «galt»? Etter hvert ble det viktigere å fokusere på det jeg faktisk kunne gjøre. Først hva jeg kunne gjøre for meg selv, og deretter hva jeg kunne bidra med inn i den større sammenhengen som jeg er en del av.

Disiplin og sårbarhet

Nå som jeg har fokusert på disiplin og struktur i mange år for å bygge et fundament for eget liv, har jeg fått en fornyet interesse for sårbarhet. Nå med et annet og mer balansert utgangspunkt. Denne fornyede interessen har blant annet følgende kjennetegn:

• Når jeg har nådd et tilfredsstillende nivå av prestasjon og mestring i arbeid og mitt personlige liv, blir det viktig å også kunne bli mer synlig på de områdene der jeg kan streve og kjenne på en usikkerhet. Jeg kan definere meg selv som en som får til mye, og samtidig ha områder av livet der jeg har en vei å gå og finne en ro i det. Å vise andre mer av det jeg strever med, gjør meg mer tilgjengelig for en dyp og nærende kontakt.
  
  
• Å tåle smerten av egen følelse av sårethet, litenhet og skjørhet, heller enn å beskytte meg ved å dekke over dette med eksempelvis sinne, dømming eller overopptatthet av prestasjon.
  
  
• Å kunne kjenne på fenomener som avvisning og savn uten at det betyr at det nødvendigvis er noe galt verken med meg selv eller andre. Å kjenne på avvisning og savn av og til er en uunngåelig del av livet.
  
  
• Å innimellom kunne møte utfordringer knyttet til for eksempel helse eller økonomi, uten at det nødvendigvis betyr at jeg har gjort noe «galt» og ensidig klandre meg selv.
  
  
• Det er mer givende å møte andre mennesker ut fra en grad av åpenhet og sårbarhet, enn å isolere meg, ta ting for personlig og tenke at «livet er urettferdig, det er bare jeg som har det så vanskelig».
  

Jeg har her skildret noen av mine nye, sunnere holdninger, samt noen av de forskjellige «fellene» som en del av oss lett kan gå i ved å klamre oss til absolutte syn eller usunne strategier – heller enn å forholde oss åpent til det dynamiske og pulserende livet som kan være både godt og vondt på samme tid.

Begrensninger, mykhet og fleksibilitet

Jeg har fått større aksept for alt som er begrenset i livet. Ikke alt kan handle om prestasjon og optimalisering slik det ofte gjør i vårt samfunn, da er det mange dimensjoner av livet som ikke får nok plass. Mye vakkert kan vokse ut av å våge nære, sårbare møter der vi viser både våre styrker og såre punkter.

Hvis noe går opp, må det før eller senere også gå ned. Idealet om evig vekst er naturstridig. Naturen går gjennom syklusen av vår, sommer, høst og vinter. Når jeg skriver dette, ser jeg ut av vinduet på et tre som ristes av høstvinden. Treet står stødig, samtidig som greinene ristes i vinden uten å brekke og blader begynner å falle. Treet har vært gjennom denne syklusen mange ganger. Hva om vi mennesker i større grad kunne lære av naturen? Med jevne mellomrom må vi gi slipp og noe må gå tapt for at fornyelse skal være mulig. Hvordan kan vi ha jording og sentrering samtidig som vi også har en mykhet og fleksibilitet i møte med livets bevegelser?

Tilstedeværelse i livet

Vi må ofte gi slipp på noe for at noe nytt skal oppstå. Det kan være både fint og vondt på en gang – men i sinnet vårt er det vanskelig å romme begge parallelt. Vi vil gjøre ting ensrettet og kontrollerbart – godt eller vondt. Ved å våge å stå i spenningen mellom motsetningene – for eksempel at noe kan være både fint og vondt – kan det oppstå mye vitalitet, nye muligheter og impulser.

Når vi tåler denne intensiteten kan den transformeres til en vital ro, heller enn at vi prøver å unngå den og er på «flukt fra livet». Vi kan da bli mer til stede med det som er levende her og nå, heller enn å bli ensidig fanget i forventninger og bekymringer om framtida. Tankene om framtiden er uansett i vesentlig grad en projeksjon av vår nåværende tilstand.

«Vi må ofte gi slipp på noe for at noe nytt skal oppstå. Det kan være både fint og vondt på en gang – men i sinnet vårt er det vanskelig å romme begge parallelt.»

– Andreas Aubert

Eksistensiell usikkerhet

Den menneskelige tilværelsen innebærer en fundamental uvisshet og usikkerhet. Det er sunt å ta dette inn over seg i passende doser, samtidig som vi trenger en grunnleggende trygghet i bunn. Når man har en ok inntekt, et greit sted å bo, er i noenlunde balanse fysisk og psykisk og har noen gode nære relasjoner, er man bedre rustet til å også forholde seg til alt som er skjørt og uvisst. Da kan man tillate seg selv å kjenne mer på livets tidvise smerte og kaos uten at man tar det så personlig eller blir et offer. Å kjenne også på det som er vondt og å møte det med en grad av aksept, betyr ikke at det ytre livet faller sammen. Man er relativt trygg og kan lettere tillate seg å kjenne på følelsesmessig smerte og kaos i passende doser.

Den ovennevnte holdningen kan åpne for en dypere vitalitet, ro og nærende kontakt med seg selv og andre, samt en opplevelse av livet som dyrebart. Det er samtidig viktig å ikke tviholde på det man kommer i kontakt med i sitt indre. Vi må la følelser, stemninger og tilstander være i bevegelse og tåle kontrastene. Jeg kan føle meg langt nede enkelte dager. Hvis jeg aksepterer det, kan det snu til det motsatte allerede dagen etter. Etter hvert har det blitt viktigere for meg å ha et bevisst forhold til disse opp- og nedturene enn å bli identifisert med ytterpunktene når de oppstår.

Ingen endelig perfeksjon

Mange av livets dilemmaer er uløselige. Vi må likevel forholde oss til dem. Vi må forholde oss til motpolene og spenningen mellom motpolene. For eksempel at vi kan utvikle og forbedre oss, og at det også er uunngåelig å oppleve en grad av tap og svekkelse. Hvordan kan vi leve med det på en ok måte?

Jeg vil avslutningsvis igjen komme tilbake til døden. På den ene siden kan det gjøre forferdelig vondt når noen som står nær går bort. På den annen side fører det til endringer og fornyelse på sikt og yngre krefter slipper til. Hver generasjon må løse opp i deler av den forrige generasjonens tankegods, holdninger og systemer – som var nyttige en stund, men som etter hvert ble rigide og uten evne til å tilpasse seg skiftende tider. Så kan den nye generasjonen utvikle samfunnet videre inntil dette igjen må skakes opp og fornyes.

Når jeg tar inn over meg disse uopphørlige svingningene, forstår jeg at det ikke finnes et endepunkt som er perfeksjon. Livet handler snarere om å være i prosessen, å finne en sunn og dynamisk balanse mellom ytterpunktene, og å skape relativt gode dager. Ved å tåle intensiteten i livets berg- og dalbane, kan vi lande i oss selv snarere enn å være i en kamp mot disse uunngåelige fenomenene.

Les mer:

− Finn din vei ved å forstå din lengsel

Vil bevisstgjøre voksne om barns spiritualitet

Guruen Ramana Maharshi om stillhet

Bruk dine egne styrker og ressurser i selvutvikling