Slik fungerer dyretolking

Sissel Grana er en av Norges fremste dyretolker og driver skole i dyretolking. I denne artikkelen forklarer hun essensen av hvordan dyretolking fungerer.

Foto: Privat

Denne artikkelen er del 2 av en artikkelserie om dyretolking som går over 4 deler. Du kan lese forrige artikkel her:
Sissel Grana driver Norges største dyretolkskole:
– Jeg var skeptisk første gang jeg gikk til en dyretolk!

Minst mulig informasjon

Grana ønsker å oppklare noen vanlige misforståelser rundt dyretolking. En av de største er at mange tror at det er lettere å jobbe jo mer informasjon dyretolken har om dyret. Det er motsatt.
– Å få tilsendt en lang epost med masse info gjør det bare vanskeligere. Derfor står det på nettsiden min at kunden ikke skal sende opplysninger, bare sende et bilde av dyret. Det gjentar jeg når de har bestilt timen – send kun et bilde uten opplysninger.

Bildet er et hjelpemiddel hun bruker for å kontakte riktig individ.
– Når jeg har kunden på telefonen spør jeg også ofte om navn, rase, alder, hvor lenge de har eid dyret, og om dyret er kastrert. Det er nok til at jeg kan gå i gang. Noen ganger spør jeg «er det spesifikke tema du vil snakke om?» Da ønsker jeg stikkord, ikke informasjon. Kunden kan for eksempel be meg spørre dyret om helse og trivsel.

Baserer seg på telepati

Det er lettest å bruke en dyretolk som ikke kjenner eieren. Dyretolking baserer seg på telepati.
– Det er vanskelig å kunne skille mellom hva som er kommunikasjon og hva man tenker ut fra det man vet. Jo mer man vet, jo vanskeligere er det. Eksempelvis kan en eier si «katten kom hjem stygt skadd en kveld, jeg tror den ble tatt av en grevling, kan du se om det er riktig?». Da er det lettere å holde spørsmålet åpent: «katten kom hjem skadet. Hva skjedde?». Det er lettere å kommunisere med katten direkte, og da se om en grevling eventuelt kommer opp.

Adferden kan lure oss

Dyr kan ikke snakke, men de kan likevel kommunisere med oss mennesker, hevder du. Hvordan gjør de dette?

– Hvis man er fysisk til stede med dyret, kan man (lese) tolke adferd, kroppsspråk og lyder. Da kan man samtidig også bli  lurt som dyretolk. Eksempelvis fikk jeg inn en hund som lå musestille på gulvet. Han rørte ikke et øre. Hvis jeg skulle tolket ut fra det, ville jeg kanskje sagt «han er en rolig og balansert type».

Telepati med et dyr innebærer å kommunisere med et dyr som man ikke ser, evt. at man er til stede med dyret, men ikke henger seg opp i det man ser, understreker hun.
– Da lar man seg ikke lure av det man ser. Hunden som lå helt urørlig, sa til meg «Sissel, du må passe på å få alle opplysningene jeg gir deg, fordi de har tenkt å avlive meg, dette er min siste sjanse.» Da jeg sa til eieren at «han risikerer å bli avlivet», begynte eieren å gråte.

Et annet eksempel er en hund som var «helt turbo».
– Jeg forstod ikke hvorfor eieren ikke prøvde å ha den i bånd. Skulle jeg tolket det jeg så, ville jeg tenkt «dette er en ulydig hund» og jeg hadde hatt lyst til å foreslå et nybegynnerkurs i hundetrening. Da jeg kommuniserte med hunden fortalte den at den slett ikke trengte noe nybegynnerkurs, dette var en avansert hund som kunne finne bortkomne gjenstander og mennesker. «Aller best liker jeg å finne narkotika», sa den. Eieren sa etterpå «dette er en av landets aller beste narkotikahunder.» Jeg kunne ikke vite at den var lydig ved å observere oppførselen. Så det er viktig å være uavhengig av å se dyret. For meg fungerer det like bra å ha dyretolktimer på telefon som ved et fysisk møte.

Forskjellige former for telepati

Telepati handler om å bruke sin egen kropp som en antenne og mottaker, forklarer Grana. Hun gir en grunnleggende innføring i de vanligste formene for telepati brukt i dyrekommunikasjon.

Indre bilder:
Du kan se bilder i hodet som om du drømmer eller dagdrømmer. Det kan være i form av film eller enkeltbilder. Det kan være masse detaljer, eller eksempelvis bare en silhuett.
– Hvis jeg prater med en hund og plutselig ser en silhuett av et katteansikt, da vet jeg at nå skal vi prate om en katt, eller katter generelt. Bildene er veldig nyttige, men alene sier de ikke alltid nok. Du trenger mer info. Da kan du eksempelvis kjenne noe. Hvis du ser bildet av katten og kjenner dyp kjærlighet, da vet du at hunden er glad i en katt. Eller hvis du kjenner at du blir redd, så er det at hunden har vært redd for en katt.

Å føle noe i kroppen:
– Setningene jeg lager på norsk, som jeg formidler til dyrets eier, er i stor grad basert på det jeg kjenner i kroppen min. Jeg kan kjenne smerte, eksempelvis i høyre bein. Da vet jeg at dyret har problemer med sitt høyre bakbein.

Hørsel:
– Jeg kan høre ting. Det betyr ikke at jeg hører dyrets stemme, men jeg kan høre ting som er i dyrets omgivelser. Jeg kan eksempelvis høre at eieren brøler – «kom her!». Da vet jeg at dyret ikke er så flink på innkalling.

Lukt og smak:
– Et eksempel er at jeg kan tenke på maten til dyret, og så kjenner jeg en vemmelig smak i munnen. Kanskje får vedkommende mye tørrfor, som dyr ofte ikke er så begeistret for. Hvis en hund skryter av maten, er det sjelden at de får noe særlig tørrfor.

Intuisjon – «å bare vite»:
– Intuisjon er når vi bare vet noe, uten å vite hvorfor. Eksempelvis at «denne hesten er mørkeredd». Det også er del av kommunikasjonen med dyret.

Uten grammatisk tid

Grana understreker at når hun fanger opp informasjon som dyretolk, så er informasjonen uten grammatisk tid (fortid, nåtid, framtid). Hun gir et eksempel:

– Jeg fikk smerter i øynene. Hunden hadde øyevipper som vokste inn på øyet. Det er lenge siden den ble operert for det, men telepatien er uten grammatisk tid. Så når jeg oversetter, oversetter jeg til nåtid. Det er ofte ikke så lett å vite om det er nåtid, fortid eller framtid. Telepatien skiller ikke på det. Men hvis jeg snakker med et dyr og ser en påkjørsel og kjenner at dyret dør av skadene, da forstår jeg at dyret er dødt. Så telepati har i utgangspunktet ikke noen grammatisk tid, med mindre man får tanker som formulerer tid.

Vanlig i andre kulturer

– I hvilken grad er dyrekommunikasjon mer utbredt i andre kulturer, og tror du det har vært vanligere i vår kultur tidligere? Du skriver at dette er en evne vi naturlig har som barn, men at det avlæres. Kan du utdype det?
– Sistnevnte var det som skjedde med meg. Hele livet har jeg kommunisert med dyr, men jeg skjønte ikke at det var det jeg gjorde. I min vestlige kultur var det aldri noe snakk om at dette er mulig. Jeg trodde det var fantasi. Jeg kjenner en del indianere og folk fra andre urbefolkninger, der dette har vært en helt naturlig del av livet.

Et eksempel er tradisjonelle samer.
– Hvis vi nordmenn vil bygge hus, får vi tillatelse til å bygge på den aktuelle tomta og går i gang. Samene spør alltid de avdøde forfedrene – «er dette et bra sted for meg?» før de setter opp gamma si eller et bygg. Så vi har mistet mye.

Få er skeptiske

Mange vil kanskje i første omgang tenke at dyrekommunikasjon er et merkelig fenomen, men Grana opplever ikke at det egentlig finnes så mange skeptikere. Det er bare tilsynelatende slik.
– Skeptikerne hyler så høyt – på wikipedia og i andre fora. De slakter ned den ene etter den andre. Min egen erfaring er derimot at det ikke er så mange skeptikere. De har kanskje ikke erfart dyretolking før, men så får de noen erfaringer og de skjønner at dette kunne ikke dyretolken ha hentet fra noe sted, det må ha kommet fra dyret, avslutter hun.

Les mer her:
sisselgrana.no (norsk hjemmeside)
sisselgrana.com (engelsk hjemmeside)

Artikkelen over er del 2 av en artikkelserie om dyretolking som går over 4 deler. Du kan lese forrige artikkel her:
Sissel Grana driver Norges største dyretolkskole:
– Jeg var skeptisk første gang jeg gikk til en dyretolk!