Sissel Grana driver Norges største dyretolkskole: – Jeg var skeptisk første gang jeg gikk til en dyretolk!

Sissel Grana driver Norges største skole i dyretolkning. I denne artikkelen forteller hun om reisen fram til å drive med dette uvanlige yrket. Hun hevder at det å ha telepatisk kontakt med dyr er en naturlig evne som vi alle har til en viss grad.

Foto: Privat

Sissel Grana er født i Mo i Rana og bor nå i Tønsberg. Hun er gift, har to sønner og et fosterbarn. Hun utdanner dyretolker via nettbasert undervisning, og gir konsultasjoner med dyretolking over telefon.

Å forstå et annet individ

Hun er glad i kunnskap og har mye utdanning.
– Jeg er utdannet hundetrener og rideinstruktør. Dessuten har jeg syv år med universitetsstudier, blant annet innen pedagogikk. Jeg jobbet mange år som spesialpedagog og skoleleder, blant annet som leder på en spesialpedagogisk enhet på ungdomsskole.

Hun har også gått mange kurs innen det alternative. Blant annet er hun utdannet enhetsterapeut ved lege Audun Myskja og har også gått kurs innen dyrekommunikasjon, regresjonsterapi, healing og mediumskap.

Mange tenker at utdanningene hennes går på kryss og tvers. Hun tenker snarere at alt sammen i sin essens handler om å forstå et annet individ og å tilrettelegge på best måte.

Var først skeptisk

Hva ledet deg i retning av å jobbe med dyretolkning?

– I voksen alder gikk jeg med hunden min til en dyretolk sammen med venninna mi og hennes hund. Jeg var skeptisk og hadde ingen erfaring med at det gikk an å «snakke» med dyr. I samtalene kom det fram så mye som tolken ikke hadde kunnet gjette seg til – alt fra hundens helseopplysninger til detaljer om vår familie. Det ble en veldig overbevisende seanse. Eksempelvis var hunden til venninna mi en omplasseringshund og fortalte hvor mange hjem den hadde hatt.

Kommuniserte med en katt

Grana forstod at dyretolking er et reelt fenomen, og valgte å gå kurs i dyrekommunikasjon. Det tok tid å bli god på det, men allerede under første kurs mottok hun en del signaler som hun forstod kom fra dyret.

– Jeg satt i en meditativ tilstand og skulle stemme meg inn på en katt. Plutselig begynte hjertet mitt å galoppere. Jeg skjønte at det ikke kom fra meg. Eieren sa etterpå «katten har en hjertelidelse og går på hjertemedisin». Så jeg lærte å bli en mottaker og ta opp signaler med hele mitt sanseapparat, og så å oversette det til norsk etterpå. Slik jeg jobber i dag fanger jeg ikke bare opp enkeltsignaler, det er mer en helhet.

Er først og fremst en sjaman

På hjemmesiden din beskriver du deg som healer, åndelig lærer og dyretolk. Hva legger du i disse begrepene?
– Begrepene kan være vanskelig å definere presist, og de kommer fra vestlig kulturs forsøk på å forstå fenomener vi har begrenset erfaring med i vårt moderne samfunn. Begrepene gir en pekepinn på hva jeg driver med, men har samtidig sin begrensning. Sjaman er den tittelen som best favner helheten i det jeg driver med.

Er man dyretolk så betyr ikke det at man bare driver med det, utdyper hun.
– Jeg kan ikke kommunisere med dyr uten å være i kontakt med en form for healing-energi. Jeg liker bedre ordet sjaman – fordi det innebærer å bruke de indre evnene sine på alle måter. Man har healing-energi, utfører ritualer, man kommuniserer med sjeler og praktiserer mediumsskap. Det kan gjelde både døde og levende. Det er ikke sjelen som er levende eller død – men kroppen er enten levende eller død. Og man kommuniserer med naturen og med dyr. Mange sjamaner er interessert i urter og forskjellige verktøy for helbredelse. En sjaman kan også lede meditasjoner og overgangsriter i livet.

Avdøde slektninger gir beskjeder

Når hun jobber som dyretolk kommuniserer hun ikke utelukkende med dyret.
Eksempelvis kan det være at kundens avdøde bestemor kommer inn i samtalen og gir en beskjed.
– Jeg stiller meg inn på dyret det gjelder og har tillit til at jeg får de opplysningene som skal komme. Da hender det at det er noen andre sjeler som har noe å si også, ikke utelukkende dyret. Når det skjer, kan det vise seg å være det viktigste som skjer for kunden min i den timen.
 
Kundene er veldig åpne for det.
– Jeg spør eksempelvis «nå kommer det en mann som ikke er i live lenger, han har noe å si – vil du hører hva?». Da sier folk alltid ja. Hvis noen kommer inn i en samtale på den måten er det alltid viktig. Da trenger de å få en stemme, sier Grana, som samtidig understreker at hun først og fremst driver med dyrekommunikasjon.

Naturlige, medfødte evner

Dyr har vært en lidenskap for Grana fra hun var barn. Etter at hun gikk det første kurset i dyretolking, innså hun at hun hele sitt liv har hatt evnen til å kommunisere med dyr.
– Jeg tenkte eksempelvis tilbake på da jeg jobbet som rideinstruktør. Da visste jeg hvor hestene hadde vondt. Det kunne jeg si før det kom en halthet eller diagnose på det stedet – det kunne ta dager, uker eller måneder før det kom. Den gang trodde jeg ikke det gikk an å kommunisere med dyrets sjel – jeg trodde det var at jeg observerte ørsmå uregelmessigheter i dyrenes bevegelsesmønstre. Senere forstod jeg at dyrene hadde kommunisert med meg.

Endret yrkesvei

I 2004 gikk hun kurs i dyretolkning og begynte etter hvert å tilby tjenestene til allmennheten. Det tok ikke lang tid før hun fikk ventelister. På den tiden hadde hun en avdelingslederjobb i skoleverket. Det var travelt og lite fritid. Så hadde hun to svangerskap og barnepermisjoner der hun i større grad fikk tid til å bruke evnene.

– Jeg utvidet permisjonen fra jobben i 2007 for å se om det gikk an å leve av å være dyretolk på heltid, og så har jeg jobbet med det siden.

Fanger opp medisinsk informasjon

Hva er din unike tilnærming til dyretolking?
– Jeg har hatt mange elever, og mange av de som jobber med dyretolking i Norge har gått skolen min. Så vi jobber ganske likt. Samtidig har vi alle våre spesifikke områder som vi er spesielt gode på, og vi utvikler oss også. Det kan endre seg over tid.

Hun vil samtidig trekke fram at hun fra begynnelsen av har vært god på å fange opp dyrs helseopplysninger. Det hjalp henne til å bli tatt seriøst. Da hun begynte med dyrekommunikasjon var fenomenet ganske nytt i Norge.

– Jeg kunne eksempelvis si «hunden har vondt i en tann i høyre overkjeve», hvorpå eieren dro til en veterinær som lokaliserte den dårlige tanna. Eller at veterinæren ikke hadde funnet problemet og jeg sa «det sitter i halsen», og så fant veterinæren problemet der. Det at jeg var god på helseopplysninger gjorde at jeg ble tatt seriøst. Mange veterinærer har gått kurs hos meg.

Grana er samtidig tydelig på at hun ikke tilbyr en altomfattende, presis helsesjekk.
– Jeg kan gå glipp av opplysninger, og jeg vet ikke nødvendigvis hvorfor dyret har vondt. Jeg kan si «dyret har vondt der og der, men jeg kan ikke si diagnosen». Det kan være tilstrekkelig til at dyret deretter kan få hjelpen det trenger, avslutter Grana.

Les mer her:
sisselgrana.no (norsk hjemmeside)
sisselgrana.com (engelsk hjemmeside)

Artikkelen over er del 1 av 3 i en artikkelserie basert på intervjuer av dyretolk Sissel Grana.