Samfunnsendringene har gjort det stadig lettere å være alene. Økonomisk uavhengighet, teknologi og høyere levestandard har ført til at over halvparten av alle i den vestlige verden lever alene. Storfamilien har for lengst gått over i historien, og kjernefamilien med far, mor og barn er på vikende front.
Et samfunn av enkeltindivider
Enslighet er den nye livsformen stadig flere havner i, frivillig eller ufrivillig. Vi er mindre avhengig av hverandre, og individuell frihet og selvstendighet er mer attraktivt enn trygghet. Det er så viktig å være spesiell, ha personlighet og være noe at mange rett og slett blir for sære til å leve sammen.
Den digitale revolusjonen bidrar til ytterlige pulverisering. Alle kan nå se på sin egen TV-kanal, velge sine egne filmer og musikk til enhver tid. Det er slutt på de tider hvor familien samlet seg rundt TV-apparatet, nå har alle hver sin skjerm. Mobiltelefoner gjør det mulig å snakke med hverandre uansett hvor vi er på kloden. Sosiale medier har gitt oss en eksplosjon av venner, og Facebook gir daglig følelsen av å være godt likt.
Er du en energityv?
Det kinesiske tegnet for et menneske er et bilde av to personer. De støtter eller lener seg til hverandre avhengig av øynene som ser, underforstått at vi trenger hverandre og særlig en partner å dele livet med. Å være sammen med andre er som mat, det gir energi. For å skaffe oss denne energien utvikler vi en lang serie av strategier for at andre skal gi oss oppmerksomhet. Det fyller tomheten ved å være alene.
I valg av venner og særlig partner gjelder det om å finne den rette kombinasjonen av energiutveksling slik at det blir balanse i «regnskapet», slik at ingen tar mer plass og oppmerksomhet enn den andre, og begge er tilfreds og føler at energien flyter som den skal. Slik er forhold en relasjon av å gi og ta, og en stilltiende handelsavtale om å hjelpe hverandre til å holde ensomhet og frykten for å være alene på avstand. Slik er mange forhold, kanskje de fleste, en felles klamring av to uselvstendige mennesker som ikke tør å være alene. Det kan høres romantisk ut at to personer blir ett, men sannheten er vel snarere at forholdet nå består av to halve personer.
«Jeg lever i den ensomheten som er smertefull i ungdommen, men en nytelse i moden alder.»
Albert Einstein
Hold avstand
En prest ga i sin tid dem han «smidde i hymens lenker» et godt ekteskapsråd for å unngå nettopp en slik selvutslettende symbiose: hold avstand. Å respektere hverandres selvstendighet og individualitet er lettere sagt enn gjort, fordi det forutsetter å kunne verdsette og respektere sin egen. Ethvert forhold er alltid en tilpasning, justering og en vilje til å inngå kompromisser.
Etter at den romantiske fasen har lagt seg i et forhold, starter maktkampen om territorier. Partene tester hverandre for å finne hvor grensene går, hvor langt det er mulig å tøye grensene før det blir bråk. De færreste liker å krangle, så i husfredens navn må noen gi seg. Dette er ofte en stille krig hvor de små bemerkningene, de usagte ordene og de tilbakeholdte følelsene er nok ammunisjon til å skade og såre hverandre. I denne fasen av et forhold gjelder det å være våken og slå ned på det minste overtramp idet partneren går over grenser. Dette oppdages ofte når det er blitt for sent. Den ene parten eller begge har tillatt seg å bli invadert og gjort så mange kompromisser at de mister seg selv i forholdet.
Ekteskapet spesielt og forhold generelt er en pakke av forventninger med en lang liste over skrevne og uskrevne lover. Her er det lett å komme skeivt ut over hoppkanten fordi det å være en del av et forhold stiller krav, har kjøreregler og innlemmer en i en nærmest religiøs sekt kalt parforholdenes lykkelige verden. Ofte er det slutt på å ha single venner, særlig hvis de er av motsatt kjønn. Det sosiale livet endrer seg, og kontakt ut over parforholdet begrenser seg til nær familie og andre par. Den sekteriske karakteren oppleves særlig fra dem som bryter ut av parforholdet ved skilsmisse eller når forhold tar slutt. Da er en plutselig alene, blir ikke lenger invitert til festene med andre par og må skifte til den sosiale sfæren av single.
Bli kjent med sinnets demoner
Ensomhet er en av sinnets største demoner og skyldes tilknytning til vårt ego. Jo større ego, jo mer tiltar ensomhetsfølelsen. Paradoksalt nok blir berømte personer, popstjerner og filmidoler som hylles av millioner, ofte dypt ulykkelige nettopp på grunn av dette. De mottar en grenseløs bekreftelse på sin betydningsfullhet, og skaper en fornyet identitet i sin egen berømmelse og mister seg selv underveis.
«Hvis du er ensom når du er alene, er du i dårlig selskap.»
Jean Paul Sartre
Egoet er en mental konstruksjon i sinnet som krever eiendomsrett til alle våre opplevelser. Det skaper en illusjon av at jeg er universets navle, og alt dreier seg om meg, mine behov og min lille mikroskopiske verden. For å bevare sin eksistensberettigelse søker egoet konstant makt og bekreftelse. Det får det gjennom oppmerksomhet fra andre og ulike måter å sette sitt personlige avtrykk på omgivelsene på – med ønske om se meg, respekter meg, dyrk meg, adlyd meg, husk meg og lik meg.
Egoet er en nødvendig overlevelsesmekanisme, slik en sjåfør er nødvendig i en bil. Utfordringen er likevel å finne egoets naturlige plass, et sted mellom ytterlighetene av selvutslettelse på den ene siden og stormannsgalskap på den andre. Det er i dette grenselandet hver enkelt må finne sin plass og finne sin naturlige selvstendighet og individualitet.
Jeg er ikke egoet
Konstruktive måter å være alene på kan åpenbare den kjensgjerning at du ikke er egoet, men snarere den opplevende bevissthet som opplever egoet. Denne innsikten er ofte en effekt av meditasjon. Det er en praksis med å gjøre så lite som mulig, eller fokusere sinnet på en enkel oppgave som å gjenta et mantra, holde en bestemt tanke eller konsentrere uavbrutt på pusten i nesen over en periode på gjerne en halv time til en time eller enda lenger, og helst på regelmessig eller daglig basis. En variant av dette er å tilbringe tid i naturen, de lange fredelige skiturene på vidda, en stille vandring i skogen eller å rusle i vannkanten til lyden av bølgene som slår inn mot stranden.
Når en er alene med seg selv på denne måten, kan en ikke unngå å legge merke til den kontinuerlige strømmen av tanker, følelser, ideer og mentale impulser, samt at en snakker med seg selv. En kan heller ikke unngå å legge merke til at det finnes en form for konstant våkenhet og oppmerksomhet som befinner seg utenfor dette og observerer, som et vitne til en dataskjerm eller det som utspiller seg på et filmlerret.
De fleste gjør dessverre den tabben at de tror de er tankene og følelsene sine. De føler seg følgelig tomme og ensomme og kjeder seg hvis sinnet ikke kontinuerlig fylles med noe spennende og interessant. Dette fører til den ytre jakten på lykke, som er et liv fylt av ting, bra jobb, den rette partneren, den kjekke plassen å bo, familie, ferieturer og alle ytre kjennetegn på det gode liv.
Å finne balansen
Det er når dette likevel ikke føles nok at en må lære kunsten å være alene. En må ta et skritt tilbake og innse at jeg er ikke tankene og følelsene, jeg er ikke sinnet og dets innhold, men jeg er den opplevende bevissthet som opplever alt dette.
Dette kan fortsatt bli et ensomt og upersonlig sted, og er snarere et sted å trekke seg tilbake, et sted å bevare i bakhodet slik en skuespiller vet at bak rollene han spiller, er han fortsatt seg selv. Nøkkelen er å engasjere seg i livet i et vekselspill mellom å holde kontakten med sin indre essens og være en skuespiller på livets scene.
Slik livet består av motsetninger mellom dag og natt, lys og mørke, aktivitet og passivitet, varme og kulde, sommer og vinter er det også en naturlig motsetning mellom å være alene og sammen med andre. Ingen av delene er særlig attraktive i sin rene form, men inngår i en vekselvirking. For å kunne leve fullt ut sammen med andre må vi også ha evnen til å være alene. Parforhold vil ha godt av å gi hverandre rom også for å være alene. Det er et rom også den single må gi til seg selv, et rom hvor vi aldri er alene. Det er et rom hvor livet strømmer gjennom oss hvor vi kan ha opplevelsen av at vi ikke har et liv, men vi er livet.
Veien ut av ensomhet er å fokusere på det du opplever akkurat nå. Å være til stede i øyeblikket og akseptere livet slik det presenterer seg for deg akkurat nå.
«Vi må bli så alene, så intenst alene, at vi trekker oss inn i vårt aller innerste selv. Det er en vei av bitter lidelse. Men når vår ensomhet er overvunnet, er vi ikke lenger alene, for vi oppdager at vårt indre selv er ånden, at det er Gud, det usynlige. Og plutselig befinner vi oss i midten av verden, likevel uforstyrret av dets uendelige variasjoner, fordi i vår indre sjel vet vi at vi er ett med alle levende vesener.»
Hermann Hesse
Artikkelserie:
Kunsten å leve!
Ingen lærte oss som barn hvordan å leve livet som voksne – de fleste foreldre tar nok for gitt at dette kommer av seg selv. Denne «voksenopplæringen» sikter på på å dele ny lærdom, og noe av det har du kanskje allerede lært, men så ser du det kanskje ikke lenger i skogen av alt du har lært. Dette er altså veldig grunnleggende, men likevel viktig. Serien omhandler følgende menneskelige temaer innenfor kunsten å leve:
Medium nr. 4-2014: Kunsten å være sur
Medium nr. 5-2014: Kunsten å være alene
Medium nr. 6-2014: Kunsten å gjøre ingenting
Medium nr. 7/8-2014: Kunsten å spise
Medium nr. 9-2014: Kunsten å elske
Medium nr. 10-2014: Kunsten å ha sex
Medium nr. 11-2014: Kunsten å meditere
Medium nr. 12-2014: Kunsten å innrede huset
Medium nr. 1-2015: Kunsten å dø
Medium nr. 2-2015: Kunsten å være til stede i øyeblikket
Medium nr. 3-2015: Kunsten å tilgi
Medium nr. 4-2015: Kunsten å tjene penger
Medium nr. 5-2015: Kunsten å nyte livet
Medium nr. 6-2015: Kunsten å slutte å røyke
Medium nr. 7/8-2015: Kunsten å slanke seg
Medium nr. 9-2015: Kunsten å trene
Medium nr. 10-2015: Kunsten å bruke et mantra
Medium nr. 11-2015: Kunsten å puste
Medium nr. 12-2015: Kunsten å være vegetarianer
Medium nr. 1-2016: Kunsten å være lykkelig
Relaterte saker:
Høysensitive har større behov for stillhet og alenetid
Slik takler du motgang bedre
