Skip to main content

Guruen Ramana Maharshi om stillhet

«Stillhet er sannhet. Stillhet er lykksalighet. Stillhet er fred. Og derfor er Stillhet Selvet.» Dette er et kjent sitat av en kjent indisk guru, Ramana Maharshi. Men sitatet kan lett misforstås om man ikke vet at stillhet er sett som en metafor for Selvet og bevissthet. Her skriver vedanta-veileder David Storøy om hva Maharshi egentlig mente med stillhet.

Ramana Maharshi (1879-1950), kjent under navnet Bhagavan Sri Ramana Maharshi, var en indisk guru og er en av Indias mest kjente mystikere på 1900-tallet.

Maharshi fikk sin mystiske erkjennelse ved 16-års-alderen. Etter denne opplevelsen bosatte han seg på fjellet Arunachala nær den sørindiske byen Tiruvannamalai, hvor han bodde resten av sitt liv. Maharshi ble tidlig berømt, og folk kom fra hele verden for å samtale med ham. Blant hans gjester var Mahatma GandhiParamhansa Yogananda og Paul Brunton. Paul Brunton gjorde Ramana Maharshi kjent i Europa med bøkene A Search in Secret India (1934) og The Secret Path (1935).

Ramana Maharshis grunnleggende lære tilhører advaita vedantafilosofien og jnana-yoga. Den går ut på å spørre seg selv: Hvem er jeg?

Gjennom en vedvarende selvutspørrelse mente Ramana Maharshi at man vil nå til erkjennelsen om at jeget ikke er bundet til kroppen, men at jeget er universelt.

Ramana Maharshi og tradisjonell Vedanta

Ramanas respons er i harmoni med tradisjonell Vedanta. Ramana hadde den største respekten for kunnskapen bevart i selvgranskingsvitenskapen. I strid med oppfatningen som er vanlig i dag, som har med irrelevans av urgammel og tidløs tradisjonell Advaita Vedanta, var han veldig skarpsindig i forhold til skriftene. Han skrev til og med en skrift, Upadesha Saram, som har fått en Upanishad-status av det tradisjonelle Vedanta-samfunnet, en stor ære.

Folk kom fra hele verden for å samtale med Ramana Maharshi. Paul Brunton gjorde Ramana Maharshi kjent i Europa med bøkene A Search in Secret India (1934) og The Secret Path (1935).

Denne undervisningen blir kalt for å skjelne mellom subjektet, seeren og det som er sett, objektene. Den etablerer forståelsen at hva du ser betyr erfaring inkludert alle mystiske erfaringer, er ikke selvet. Den som ser (vitne) erfaringene, er deg, selvet. Han sier at du vil realisere hvem du er, som betyr å forstå at du er selvet når du har separert seeren, deg fra hva du erfarer.

Den som ser erfaringene, vitnet, er deg − selvet. Han sier at det å realisere hvem du er betyr at du forstår at du er selvet, og at du vil gjøre det når du har separert seeren − deg selv, fra hva du erfarer. 

Noe flere beundrer med Ramana var hans vegring mot å fabrikkere en fantasifull personlig undervisning om emnet selvrealisering, i motsetning til mange moderne lærere. Hans erklæringer var i harmoni med skriftene innen yoga og vedanta. Selv om Ramana døde for over 70 år siden siden, var han en veldig moderne vismann − tatt i betraktning at den vediske tradisjonen er tusener av år gammel.

Hvorfor vegret han seg til å gjøre det? Fordi ingen moderne undervisning behøves. Hele opplegget rundt opplysthet ble utarbeidet for lenge siden. Opplysthet er enkelt og greit forståelse av selvet og dens forhold til erfaring, ego-erfareren og formene egoet erfarer. I et nøtteskall er det forståelsen, mens formene er avhengig av selvet. Men selvet er ikke avhengig av formene. Denne friheten fra binding til erfaring blir kalt «moksha», frigjøring. Det er ikke noe du oppnår, det er noe du er. De operative ordene er også fjernet. Hvilken fjerning er det? Tillater ødeleggelsen av ubevisste tendenser (vasanaer) til å oppnå selvet? Eller er opplysthet fjerning av oppfatningen av at verden er separat fra selvet?

I Ramanas undervisning vil du finne begge ideer. Ordet verden er egentlig en psykologisk terminologi. Det betyr ikke den fysiske verden. Den fysiske verden, i den grad den egentlig er fysisk, er selvet. Den er upersonlig. Ingen individer skapte den, og ingen individer vil fjerne den. Men den verden som Ramana sier må bli fjernet er den psykologiske projeksjonen, som utgjør et individs personlige verden. Disse projeksjonene er basert på troen på at selvet er separat, utilstrekkelig eller ufullstendigRamanas undervisning er ikke Ramanas undervisning. Det blir kalt for vichara (gransking) og går tilbake flere tusener av år siden.

Meningen med gransking er kunnskap, ikke en fysisk fjerning av sinnet. Hvis han hadde undervist i yoga som et frigjøringsmiddel, ville han ikke ha oppmuntret til gransking fordi yoga er viet til samadhi-erfaring, ikke forståelse av at man er selvet. (Les om samadhi her.)

Problemet er at noen tror man må ha de samme opplevelsene som Maharshi for å bli opplyst og henger seg opp i opplevelsene. Men det var ikke opplevelsene som gjorde han opplyst, men mer det at han forstod og realiserte at han var selvet. Alle som har lignende opplevelser som han, realiserer eller forstår ikke hvem de egentlig er og har andre oppfatninger av hva de har opplevd.

Hvordan vet du at ditt sinn ikke tenker? Hvis sinnet er dødt, hvordan vet du at sinnet er dødt? Du er oppmerksom på fraværet av tanker. Fraværet eller tilstedeværelsen av tanker har ingenting med deg å gjøre. Du er aldri ikke-tilstedeværende.

Spektakulære erfaringer i meditasjon er fullt mulig. Det finnes ulike stadier av samadhi og ikke-dualistiske erfaringer forekommer. Særlig personer med nær døden-opplevelser rapporterer om tilstander av grenseløs lykke, kjærlighet, tidløshet og kosmisk enhet. Slike opplevelser kan være til stor inspirasjon og viktig skritt til en dypere forståelse av ikke-dualisme. Det er fortsatt refleksjoner av Selvet og ikke Selvet i seg selv.

Faren er å gjøre erfaringen til et mål istedenfor en mulighet til å lære fra erfaringen. Ramana Maharshi er et eksempel på akkurat dette. Gjennom samadhi allerede i ung alder ble han fri. Det var ikke erfaringen som frigjorde han, men forståelsen som fulgte i kjølvannet. Dette er sjeldent. De fleste kommer til frigjøring gjennom kunnskap og ikke erfaringer. Det er rom for erfaringer, men de må forstås i sin rette sammenheng.

Som nevnt før så kan man la seg inspirere av ulike moderne lærere eller bli inspirert av lærere fra fortiden som ikke fulgte fullt ut Vedantaundervisningen. Men gjennom Vedantalærere vil man ikke miste noe på veien av det vedaene gir oss av kunnskap og man får også undervisning av kvalifiserte lærere som bruker tradisjonelt format eller vestlig format. Problemet med mangler i læren hos såkalte ikke-dualistiske lærere eller lærere som har blitt inspirert av vedaene, er at man lett kan la egne personlige meninger styre hva som skiller mellom kunnskap og uvitenhet om oss og virkeligheten i våre undersøkelser.

De som følger Vedanta-tradisjonen lar skriftene med den upersonlige metodikken lede som et middel til kunnskap og fjerne uvitenhet. De vil ikke la seg styre av egne meninger og synsing om hva som er riktig og sant. Å ha tillit til læren er en av kvalifikasjonene. Det er noe man får finne ut og undersøke selv. En lærer kan ikke gi en elev opplysthet eller fjerne uvitenhet for en person, men han/hun kan undervise i en metodikk som gjør at man selv kan jobbe med å undersøke virkeligheten og det en erfarer. Selvkunnskapen fjerner uvitenheten etter møysommelig arbeid over tid.

Her er en video der artikkelforfatter David Storøy snakker om Ramana Maharshi og emnet stillhet:

Stillhet har ikke noen problemer med uvitenhet

Meningen med å holde oppmerksomheten stødig på Selvet er å løse opp uvitenhet. Hvis vi anvender Hvem er jeg-ideen, kommer vi opp med et interessant spørsmål: Hvem er det som holder på oppmerksomheten om hva? Er det noe annet enn Selvet som mediterer på Selvet? Eller hvis vi formulerer vår gransking når det gjelder kunnskapsmidler så trenger vi å spørre oss hvordan Selvet er kjent. Kunnskap av at det er noe annet enn det kan ikke være opplysthet, siden vi har dualitetsfaktorer, et subjekt og og et objekt.

Når kunnskap eller realisering tar plass ser vi at det er Selvet som tilsynelatende mediterer på Selvet. I virkeligheten eksisterer ikke meditasjon, fordi selvet er ikke-dualitet. At Selvet mediterer på Selvet er ganske enkelt språket av erfaring, som gir seg ut for å være kunnskap.

Når skjelning mellom Selv og ikke-Selv ødelegger egoets tro om det å være atskilt, tar Selvrealisering sted og praksisen av meditasjon blir meditasjonsnivå, uanstrengt bevissthet. Når tiden går, beveger skjelning seg fra forreste del til bakgrunnen av sinnet hvor det opererer kontinuerlig og uanstrengt for å holde sinnet fredfullt og lykkelig. En situasjon som er lik kunnskapen av ens navn, som ikke konstant opererer i det bevisste sinnet, men dukker opp i bevissthet ved et øyeblikks varsel skulle behovet dukke opp.

Overgangen fra erfaringen av Selvet til kunnskapen «Jeg er Selvet» er forsikret når Selvrealisering finner sted, selv om det kan ta tid før sporene av dualistisk tankegang visner bort. Som den rensete, granskende subtil kroppen (ego-sinn-intellekt) ser innover på Selvet og kontinuerlig diskriminerer mellom Selvet og Ikke-Selvet. Og en dag, uten fanfare, vil et veldig subtilt skifte i visjonen inntreffe og den mediterende realiserer at han eller hun ikke lenger mediterer på Selvet, men har «blitt» Selvet, som observerer den tilsynelatende mediterende. Vi er meditasjon i seg selv. Vi er Selvet som er et vitne eller observerer det tilsynelatende individet som mediterer.

Selvkunnskap er ikke intellektuelt. Opplysthet er nytteløst hvis det ikke etableres i intellektet, som en tanke: «Jeg er grenseløs bevissthet», fordi Selvet fungerer gjennom intellektet i denne verden. Hvis jeg erfarer grenseløshet på et dypere eller transcenderende nivå og har ingen intellekt til å fatte med, vil bare erfaringen tjene og provosere en konflikt inni meg.

Å granske nøye sitater og undervisning fra Ramana Maharshi om emnet stillhet.

Det er et velkjent sitat fra Ramana Maharshi, som lett kan misforstås om man ikke forstår at han viser til stillhet som en metafor for selvet. Og noen tar det rent bokstavelig og jakter på Den Store Stillheten, som skal frigjøre en fra lidelser og bindinger i verden psykologisk sett. Men det blir en evig jakt, som de aldri vil oppnå, fordi den vil aldri vare. De vil alltid falle ut av den «tilstanden». På norsk står det:

«Stillhet er sannhet. Stillhet er lykksalighet. Stillhet er fred.
Og derfor er Stillhet Selvet.»

Når man analyserer hva stillhet egentlig handler om så er det ikke rart at det kan misforstås hva det er. Selvet har ingen attributter og derfor er stillhet, som er en sattvisk attributt, som egentlig ikke har noe med selvet å gjøre. Fra magasinet Visjon 1-2019 så jeg dette sitatet presentere seg og som også vil bli gransket nøye i emnet etterpå her sånn – Stillhet mot ord hvorfor jeg regner ikke stillhet som den største læreren:

«Den største oppdagelsen er som Ramana sier, at stillheten er den største lærer. Han underviste jo mest i stillhet. Han lærte bort bare med å være. Det handler om å stoppe opp. Det er likevel så vanskelig å stoppe tankene og følelsene fordi indre uroen driver oss hele tiden til å være i bevegelse. Men klarer du å stoppe opp, kan du bryte gjennom stillheten og roen som alltid er der. Det er egentlig veldig enkelt, men samtidig så vanskelig.»

Stillhet mot ord

Vedanta lærer: Ditt argument om at stillhet (ikke-sinn), ikke ord, er læreren:

1. Da antar man at granskeren lytter til ikke-sinn:
2. Da antar man at ikke-sinn har et problem med uvitenhet, som den ikke har.
3. Da antar man at granskeren er i stand til å assimilere ikke-sinns undervisning hvis det finnes en, som det ikke gjør.
4. Da antar man at kontakten med ikke-sinn er overlegen til et gyldig selvkunnskapsmiddel, med andre ord Vedanta, som det ikke er.

Kontakt med ikke-sinn kan være til hjelp eller skade avhengig av kunnskapen eller uvitenheten som opereres i granskerens sinn når gitt kontakt skjer. Det er ingen garanti at granskeren vil ha samme grad av objektivitet som Ramana og tolke betydningen av ikke-sinn på en måte at det fjerner individet som hoved identiteten, og avslører selvet til å være ens essensielle identitet.

Du kan ikke være i direkte kontakt med selvet, fordi du er selvet. Du kan bare være i kontakt, som et tilsynelatende selv, eller individ. Men om en antar at din påstand er riktig, hvilke verdier skal opplyse deg tolkningen av undervisningen? Hvis du jakter frigjøring i en stillhetserfaring, vet du åpenbart ikke hvem du er, fordi du er selvet og hvis du er selvet ville du ikke prøve å kontakte deg selv ved å sitte i stillhet. Du er stillhet. Sitte i stillhet kan være til hjelp eller skadelig avhengig av hvordan den er forstått.

Maharshi-tilhenger: På en eller annen måte tror jeg ikke du som vedantalærer ville akseptere ordløs kunnskap.

Vedanta lærer: Prøver du virkelig å forstå erfarings- og kunnskapsargumentet stillhet mot ord, frigjøring, eller prøver du å overbevise meg om at jeg ikke burde undervise? Det er ganske rart at du prøver så hardt å bevise at jeg tar feil. Diskusjonen er med Vedanta og ikke personen, som underviser Vedanta. Personen er verken opplyst eller uopplyst. Han er bare et objekt som viser seg i meg, bevissthet.

Maharshi-tilhenger: Jeg er uenig.

Vedanta lærer: Du er fri til å være uenig så mye du vil. Jeg krangler ikke, fordi jeg har ingen mening om dette emne. Jeg underviser bare Vedanta. Du virker å være en Ramana bhakta (hengiven eller tilhenger) og har problemer med Vedanta, fordi de tror at det på en eller annen måte motsier Ramana sine beretninger om kunnskap og erfaring. Det gjør ikke det. Den klargjør den. Jeg har bare kjærlighet og respekt for Ramana.

Vedantatradisjonen har ikke noen problemer med Ramanas frigjøring. Faktum er at Upadasa Saram (Vi kan ikke bli hvem vi er) er i samsvar som Upanishadstatus. Dessuten var ikke Ramana en lærer. Han sa det selv. Han snakket med hvem som helst som var foran han, som hadde ulik forståelse. Og det er tilsynelatende motstridende beretninger i hans undervisning. Beretninger gjort til forskjellige tider til forskjellige mennesker, betyr ikke at personen som ytret dem ikke visste hvem han eller hun er. Det betyr heller ikke at beretningene er usanne, gitt i sammenheng. Men når du setter dem sammen ser de ut til å motsi hverandre. Det bør være en måte å løse opp de tilsynelatende motsigelsene. Ramanas tilsynelatende motstridende beretninger er ord av en jnani (frigjort person), som kan bli avklart med referanse til Vedantas undervisninger. Mange mennesker er forvirret av Ramanas beretninger, ikke fordi Ramana var forvirret.

Ramana snakket sant, direkte. Han underviste ikke. Undervisningen er systematisk. Den bruker en logikk, som overgår individets erfaringer. Senere fant mennesker opp ideen om at han var undervisningen. Undervisningen er ikke ment å være tolket ut ifra ens egne trossystemer. De må bli forstått som de er. Vedanta sine ord etablerer ikke-dualitetsvisjonen i sinnet og setter selvet fri av tilsynelatende uvitenhet. De er det store bildets virkelighetsoppfatning.

Kanskje du har lest noen beretninger jeg skrev om Ramanas ord uten å verdsette Vedanta og antok at jeg kritiserte Ramana. Hvis du har hengivenhet for Ramana og/eller andre lærere er det veldig bra. Det finnes selv-villedede guruer og Ramana var ikke en av dem. Men mange mennesker, tror at deres guru er deres eneste virkelige guru og tankene som ser ut til å motsi deres tolkninger av deres guru sine ord er feil. Meninger er ubrukelige ting, spesielt når man later som om de er kunnskap.

En misforstått lærer

Ramana Maharshi er en misforstått tradisjonell Vedantalærer. Det har vært mange myter rundt hans undervisning om blant anet det å sitte i stillhet, som har tiltrukket en del folk og bragt med seg en del penger og berømmelse til Tiruvannamalai i India de siste tiårene.

Hvis du studerer hans arbeid (skrifter og kommentarer) kalt Sat Darshanam, som heter ikke-dualitetsvisjonen, så er det 100 prosent tradisjonell vedantaundervisning. Dette har som regel ikke blitt satt i en type kontekst og forårsaket en del forvirring blant vestlige søkere.

Sat Darshanam leverer den virkelige konteksten av hans undervisning. Ramana svarte enhver person er på nivået av granskerens forståelse. Det må en lærer gjøre, men siden mytologien rundt Ramana er basert på falske antakelser om hva han egentlig underviste om, er det en sak om å ikke bare se skogen for bare trær.

Stillhet kan aldri være vår største lærer. Ramana forstod på en eller annen måte intuitivt verdien av denne kunnskapen og det virker som om det ble hans primære identitet på den tiden eller senere da på hans opphold i hulen. Dette er hvorfor, på lag med Vedanta, at han sa:

«Ved kunnskap alene er selvet oppnådd.»

Å sette seg grundig inn i hva Ramana virkelig sa er ikke lett og man kan gå i denne uvitenhets-fellen om at stillhet er den største læreren og at vi ikke trenger ord med tanke på frigjøring. Det er dessverre ikke sånn. Stillhet er indirekte kunnskap på lik linje som at jeg erfarer opplysthet. Direkte kunnskap er at jeg er grenseløs, uforanderlig, ufødt, alltid tilstedeværende bevissthet, selv, lykksalighet og kjærlighet. Å sitte fast i det gyldne sattviske buret er noe som mange gjør i forbindelse med deres holdning til emnet stillhet.

Stillhet blir sett som en metafor for bevissthet. I Gitas visjon er «Jeg» ikke stillhet. Hvis naturen min var stillhet, måtte jeg ha opphørt å eksistere hver gang en tanke dukket opp. Stillhet og tanke er to motsetninger og kan ikke være i denne virkelighetsordenen samtidig. Ifølge Gita er «Jeg» et bevisst vesen som er uavhengig av både stillhet og tanker. Stilhet og tanker er avhengig av «Jeg» for deres tilstedeværelse. Gjennom Vedanta-undervisningen kan jeg anerkjenne at «Jeg» er et bevisst vesen, som er uavhengig av stillhet så vel som en tanke, men begge er avhengig av meg for deres eksistens.

Denne artikkelen er en kortversjon av et lengre blogginnlegg: Ramana Maharshi og emnet stillhet (bevissthetsvitenskap.com)

Her er en video hvor David Storøy snakker om Ramana Maharshi og emnet stillhet:

Relaterte saker:

Vedanta: Fullstendighet, ikke tomhet

Ego, selvrealisering og transcendens

Yogafilosofi fra Jessica Winderl: En moderne yogis forvandling

David Storøy

David Storøy er veileder i Vedanta på frivillig basis i Bergen. På sin hjemmeside bevissthetsvitenskap.com og i bøkene «Bevissthetsvitenskap» (2020) og «Bhagavad Gitas Visjon» (2021) deler han sin store kjærlighet for vedisk kunnskap og livsvisdom.
    0
    Handlekurv
    Handlekurven din er tom
      Kalkuler frakt
      Bruk kode