Vedanta: Fullstendighet, ikke tomhet

Her vil vedanta-veileder David Storøy granske utdypende hvorfor vedisk kunnskap eller Vedanta er opptatt av å bruke ordet fullstendighet om hvem vi er og virkelighetens natur, og hvorfor de unngår å bruke ordet tomhet, som vi ser i buddhismen blant annet.

Tekst: David Storøy

Transcendental kjedsomhet

I begynnelsen, når Vedantas selvkunnskap først tar over intellektet, oppstår en slags kjedsomhet som blir kalt transcendental kjedsomhet. Når sinnet ikke lenger er utadvendt, fordi det vet at det ikke er noe en kan oppnå i verden, oppstår en viss form for tomhet. Egoet har forstått at det er ikke noe å hente i verden, og det har ikke enda gjort skiftet til å forstå at det ikke kan erfare bevissthet, fordi virkeligheten er ikke-dualistisk.

Det er motsatt: Bevissthet erfarer (tilsynelatende) egoet. Objektenes tomhet kan virke ganske deprimerende, men den er bare en tanke i sinnet. Når vi snakker om objekter, så er det erfaringer i verden hvor alt er i endring.

Det løser seg opp når selvkunnskap er fullt ut oppnådd i sinnet og det vet at det er fullstendighet, som kjenner til den tilsynelatende tomheten. Med en gang selvkunnskap er oppnådd i sinnet, er det den eneste gangen objekter virkelig kan bli nytt for hva de er og fordi en ikke lengre kan besitte dem eller frykte å miste dem. Du vet at alle objekter er livløse og bare reflekterer bevissthet, dog du vet også at alle objekter er laget av deg og dukker opp fra deg, bevissthet, men du er alltid fri av objektene.

Gleden er i deg, ikke i objektet. Som du har avgjort, tilbyr objekter begrensete midlertidige slags lykksalighet, når du ikke lengre trenger dem for å levere mer enn de er kapabel av, nyter du dem uten frykt. En ser alt som selvet og nyter livet, takker for en av mange velsignelser, selv om de er flyktige. Takknemlighet er den eneste fornuftige holdningen. Det Totale Sinnets verden er virkelig vakker, når vi ser det ut ifra selvets perspektiv.

Kjedsomhet er ikke kjedelig

Den erfarende entitet overlever opplysthet, men er kjent til å være et objekt. Det er som å se at ditt ego nyter entiteten som en fremmed. Du, bevissthet, kjeder deg aldri. Du er fri av rajas (opprørthet og urolighet). Du har ikke noe behov for å bli underholdt eller oppstemt. Den tilsynelatende virkeligheten blir sett for være perfekt som den er, fordi du trenger ikke lengre avlede betydningen for ditt liv fra den. Du er meningen. Erfaringsmessig er det en stødig strøm av lykksalighet av alle tanker og følelser. Det er en veldig positiv tilstand.

Kjedsomhet kjedelig — Foto: Marco Testi, Unsplash

Kjedsomheten som egoet møter med en gang det har blitt degradert til objektets posisjon er midlertidig. Det er bare selvkunnskap sine resultater i den forstand at det er ett hundre prosent sikker at ingenting i verden vil gjøre noe forskjell. Det er en kraftfull erfaringsbasert bekreftelse av impulsen, som leder det til å søke frihet i første omgang. Når kunnskapen synker inn, blir sinnet mer og mer rolig og rajasiske tanker som det produserer avtar gradvis og vil løse seg fullstendig opp. Ikke alle som har kunnskap som er solid og stødig vil erfare det. Det avhenger av individets livsvei (svadharma).

Du ser det ut ifra handlerens (nyteres) entitet sin posisjon, og ikke fra selvets ståsted. Det ser ut som et tomrom, men det er det ikke. Vedaskriftene er også ganske klare på dette punktet.

Hvis du vet at du er bevissthet og har aktualisert denne kunnskapen slik at den overføres i alle områder av ditt liv, at du er fullkommenhet som ikke trenger noe: Det er ikke noe mer, bedre eller forskjellig. Du kan nyte tilstedeværelsen eller fraværet av objekter: Det gjør ingen forskjell for deg. Du vil ikke søke nytelse, som i seg selv er utilfredsstillende, fordi hvis du søker nytelse betyr det at du ikke vet at all nytelse (parama sukka) er din sanne natur.

Faktumet er at søking i seg selv, begjæret for objektet, forårsaker agitasjon i sinnet, utilfredsheten. Grunnen til at en midlertidig føler seg lykksalig etter at en har fått et objekt, som en har begjært, er at en har fjernet begjæret. Sinnet likestiller feilaktig lykksaligheten som en får når du får med det objektet istedenfor å slutte begjæret. En vil ikke stoppe å begjære, fordi det å være i live er et begjær. Det er faktisk ikke noe galt med begjær, så lenge det ikke går imot dharma, passende levemåte eller livsvei.

Hva er kjedsomhet?

Kort fortalt: Jeg ønsker å handle, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg er ulykkelig over at det er slik. I kjedsomhet er det alltid en mangel på aksept av den nåværende situasjonen.

Hvis jeg aksepterer alt som en gave fra Det Totale Sinnet (Gud) og har en karma yogaholdning, kan det være kjedsomhet da? Hvis jeg aksepterer kjedsomhet som en gave fra Gud, kan det være kjedsomhet da?

Kjedsomhet betyr også at jeg virker å være uoppfyllt og jeg viser meg som en som trenger noe for å fylle meg opp. At jeg mangler noe og er ufullstendig.

Hvis jeg forstår at alt oppstår i meg og jeg er den eneste tingen, som er tilstedeværende og at jeg alltid er full, hel og komplett (fullstendig eller fullkommen), kan jeg kjede meg da? Nei, jeg tror ikke det. Du er alltid med deg selv. Det er aldri noe annet. Du er alltid hel og fullstendig.

Dyp søvntilstand og tomrom

Mange metafysikere har feilaktig konkludert med at dyp søvntilstand er et tomrom. Den er egentlig skapelsens livmor, fordi den våkne og drømmende tilstanden kommer fra den. Når du står opp om morgenen er alt så ryddig. Denne makrokosmiske dype søvntilstand blir kalt for kausalkropp og inneholder alle vasanaene fra alle levende vesener.

Ut-av-Kroppen Opplevelse

Når du sover er den våkne-tilstandpersonen borte, men du verken sover, drømmer eller er våken. Du er selvet som observerer den sovende, den drømmende og den våkne. Frykten er den våknes frykt av tapet av egen identitet, tilknytning med kroppen. Å erfare ut-av-kroppen viser at du er selvet, den som kjenner til den drømmende og den som tenker den våkne-tilstandspersonen. Du er det ikke-erfarende vitne av disse subtile komponentene av deg selv. Du er alltid «ut-av-kroppen», som betyr at du er bevissthet av kroppen, selv om du føler du er inni den.

Buddhisme og ideen om tomhet

Ordet purna betyr fullstendig, komplett. Det betyr at du er fullstendig. Hvorfor bruker vi det ordet? Det er ikke sånn vi føler oss. Vi føler oss ufullstendig fordi vi er uvitne om sannheten.

Den spirituelle verden er særlig besatt av ideen om tomhet, som har vært akseptert og popularisert i århundre av Buddhistiske tankeganger. Den er basert på en spesifikk type spirituell opplevelse som avslører objekter sitt mangel på substans. Å realisere tomheten av objekter kan skremme vettet av det stakkars egoet i kosmiske proporsjoner. Hvis du føler deg desillusjonert og skuffet fordi livet har feilet i å leve opp til dine forventninger, så avslører Vedanta det faktumet at den ene som ser tomheten er faktisk selvet, fullstendigheten.

Sansen av ufullkommenhet og tomhet, som forresten bare er en følelse og ikke sannheten, driver vår karma. Hvis jeg kan se at jeg ikke er tom og at objekter egentlig reflekterer fullstendighet av min sanne natur, kan jeg innskrenke galskapen min ved å jakte på objekter, jeg kan roe ned og nyte meg selv. Dette faktumet har faktisk inspirert den berømte Bibelske verset som er i salme 23.5: Mitt beger flyter over.

Purna betyr også en delløs helhet Du er en fullstendighet (fullkommenhet) som ikke er laget av deler. De fleste av oss tenker at vi er en samling av deler: Kropp, sinn, sanser, underbevisste sinn, selv osv. Og dette kombinert med vår kunnskap om den foranderlighet av objekters verden, så er vi tilbøyelig til å forestille oss at vi alltid faller i stykker. Vi tenker lett, Jeg må ta meg sammen. Du trenger ikke å sette sammen noe som helst, bortsett fra din tenkning. Du trenger bare å se og forstå at du allerede er en delløs helhet.

Et annet ord for deg er kaivalya. Det betyr perfekt. Fordi objekters verden aldri er sett på som perfekt i overensstemmelse med det vi vil, så prøver vi alltid å perfeksjonere den. Fordi vi føler oss ufullkomne og skyldige, så prøver vi alltid å perfeksjonere oss selv. Det er en forgjeves anstrengelse fordi virkeligheten er perfekt på alle måter. Selv det som ser ut til å være uperfekt, den konstant endrende verden, er faktisk perfekt, ikke bare fordi den er selvet, men fordi den leder oss til oppdagelsen av vår medfødt fullkommenhet.

Den åpenbare innvendingen til ideen om at verden er perfekt er nærværet av ondskap. Men ondskap hører ikke til skapelsen. Skapelsen er perfekt på alle måter. Uvitenheten av selvets fullkommenhet og fullkommenhet av skapelsen produserer ondskap. Den åpenbare innvendingen til ideen at Jeg er perfekt, er grunn til den samme uvitenhet.

Et annet viktig ord er ubekymret eller objektivitet, vairagya. Det er viktig å la oss vite at når vår kunnskap om hvem vi er, er stødig og fast, så er bekymring ikke et alternativ lenger. Det samsariske livet er ikke noe annet enn en uendelig utstrømning av smålige bekymringer; selvkunnskap ender dette.

Selv om det er mange av disse ordene, er disse ordene nok for nå til å ta vare på brahma satyam. Brahma satyam dekker emnet, som er den første halvdelen av vår opplevelse. Den refererer til selvet. Jeg er virkelig. Jeg er hel og komplett, ikke-dualistisk, ikke-handlende, ordinær, ubekymret bevissthet. Jeg vitner den som opplever og ens opplevelser.

Fullstendighet og tomhet

Selvet er ikke tomt. Tomhet er et konsept kjent av selvet. Det finnes ikke noe som er tomt siden alt er selvet og selvet er fullstendighet, som kjenner til den tilsynelatende tomheten.

Mange mennesker går igjennom perioder av tomhet, selv depresjon på dette nivået. Det er fordi egoet ser at det er ingenting der ute. Den tilsynelatende virkeligheten er virkelig tomt og ingenting har noe iboende betydning. Den går forbi når kunnskapen blir stødig og du vet at du er fullkommenhet, som kjenner til tomhet.

Buddhister kjenner til alt om tomheten, men de overser den mest viktige faktoren: Den som kjenner til tomheten. Alt de har å gjøre er å vende sinnet tilbake og se etter den som kjenner til, vitnet av tomhet, og tomheten blir en fullstendighet. Buddhisme er bra for å kultivere et sattvisk (rolig og klar) livsstil, men den har tendenser til å oppmuntre til falsk objektivitet (vairagya). Se dualiteten og uvitenheten i deres tenkemåte.

Du kan ikke trekke deg tilbake fra verden. Verden er bare en tanke i ditt sinn. Så lenge du tenker du er i verden vil du lide. Verden er i deg, som betyr et tankeobjekt i bevissthet. Som et objekt kan du behandle det som du vil. Du bør se på det som deg selv og elske som den er. Du bør handle i den og vite at du er ikke av den.

Tomhet er et vanskelig ord, fordi det uttrykker et faktum om bevissthet og på samme tid er faktumet misledende. Bevissthet er fri av objekter, på den måten er det tomt, men tomt er ikke et adjektiv som beskriver bevissthet slik at ordet fullstendighet (purna på Sanskrit) er brukt fordi det ødelegger ideen om at bevissthet er et tomrom. Bevissthet er verken full eller tomt, Den er den som kjenner til fullkommenhet og tomhet.

Å konkludere med at verden er tom og det er ingenting er felles mellom buddhister.
Ja, du er ingen ting, men ikke ingenting. Du er ikke en kropp, du er ikke et sinn, du er ikke følelser, du er ikke tanker, du er ingen ting som du ser. Men du er den ultimate seeren, den som har kjennskap. Du er grenseløs, ordinær, alltid fullkommen, alltid tilstedeværende bevissthet. Alle disse tingene, kropp, sinn, følelser, tanker, alle ting som du vitner er deg.
Hvordan kan du ikke elske tingene som er deg?

«Rom virker å være i stykker og forskjellig på grunn av alle formene i det. Fjern formene og da gjenstår rent rom. Det samme med det evige selvet.»

− Atma Bodh fra Shankaracharya

Verden av begrensete former eksisterer inni det grenseløse formløse Selvet. Dette Selv, som man ikke skal forvirres med det begrensete ego-konseptet av selv, er av natur, Sat-Chit-Ananda; Eksistens, Bevissthet, grenseløshet. Det er substansen og eksistens-substansen: Et grenseløst hav hvor begrensete bølger dukker opp og forsvinner. Ta bort begrensningene og da gjenstår alltid det grenseløse. Som med rom, gjennomtrenger det alle ting og er upåvirket av dens tilstedeværelse eller fravær av slike ting.

Samadhi – din naturlige kontinuerlige tilstand

Hva er Sahaja Samadhi? Er det en tilstand eller er det din naturlige kontinuerlige tilstand? Hva betyr Samadhi? Sama betyr likhet og dhi kommer fra ordet buddhi, som betyr intellekt. Det betyr like verdsatt. Det er ingen forskjell mellom objekter. Alle objekter har lik verdi. Dette er også en normal tilstand for en opplyst person. Det er ikke noe du gjør, det er hvem du er. Det er bare kunnskap, som skjer fra en erfaring.

Enten er du bevisst av ting, eller i fravær av ting, du er bevisst av bevissthet. Dyp søvn er fravær av ting, derfor i dyp søvn, som i nirvikalpa samadhi, bare bevissthet forblir, og siden objektene er fraværende, er bare bevissthet tilgjengelig for å bli kjent. Den eneste grunnen vi ser ignoranse når vi ser på dyp søvn er fordi vi ser på dyp søvn via ståsted av dualitet. Gjennom dualistisk ståsted, ser det ut til at det ikke er noe objekter å være bevisst på, det er ingenting der, som betyr ignoranse. Dessuten fra dualitetens ståsted når vi ikke husker å se ting, antar vi at Jeg, subjektet, også var fraværende.

Fravær og tilstedeværelse er bare tanker i sinnet. Fra bevissthet sitt ståsted er det ingen fravær av objekter, fordi det er bare bevissthet. Selv hvis maya opererer og det er en tilstedeværelse av objekter, er de kjent av bevissthet til å bare være bevissthet. De er ikke objekter egentlig, bare tilsynelatende objekter.

Dyp søvn er et objekt kjent av bevissthet. Upanishadene sier at suksma vritti er tilstedeværende og gjør erfaring mulig i dyp søvn. Selvet er bevisst på seg selv og er en erfaringsløs erfaring. Prajna, som erfarer lykksalighet i dyp søvn, kausalkroppen. Subtilkroppen (ego, intellekt, sinn) har intellekt og minne som skaper ideer av tilstedeværelse og fravær mulig og kunnskapen av dualitet.

Men prajna har ingen subtil Kropp slik at det ikke har noe dualitet, som bare er et trossystem i subtilkroppen. Prajna erfarer kausalkroppen, lykksalighetsslire (bliss sheat), som er forårsaket av bevissthet, som reflekterer på kausalkroppen. Prajna, er også imidlertid et objekt til bevissthet. Det er vanskelig å snakke om på grunn av begrensninger av ord. Et annet ord for Prajna er nesten opplyst.

Bevisstheten kjenner til prajna sin erfaring av lykksalighet og er et ikke-erfarende vitne. Erklæringen om at det er ingen uvitenhet i dyp søvn kan bli vurdert på denne måten. Uvitenhet for hvem? Dyp søvn er uvitenhet bare siden den våkne og den drømmende sine tilstander er uvitenhet, effektene av maya (umanifestert, manifestasjon). Dyp søvn er en tilstand hvor selvet viser seg som prajna, pakket inn i erfaringsbasert lykksalighet (bliss). Alle tre jivaer (den våkne, den drømmende og den dypt sovende) er alle uvitne av selvet i deres respektive tilstander, med unntak av den våkne personen, hvor selvuvitenhet har blitt fjernet, med andre ord jnanier. Deres identifikasjon med tilstanden de erfarer er hva som gjør personen uviten.

Personen som dyp søvn entitet eller prajna refererer bare til personen, som erfarer udifferensiert bevissthet, eller lykksaligheten av kausalkroppen og fraværet av objektene. Dette kan bli erfart i dyp søvn, eller i våken tilstand som i nirvikalpa samadhi.

Nirvikalpa samadhi kan vi beskrive, som en tanke-fri tilstand hvor direkte forståelse av selvet (grenseløs bevisst eksistens) tar plass. Selv om selvet ikke er et objekt, er selvet forstått når intellektet løser seg i dvaletilstand og alle tanker (vrittis), eller mentale modifikasjoner (tanke former) avtar.

Nirvikalpa samadhi er forskjellig fra dyp søvn tilstand fordi intellektet ikke er tatt over av den tilslørete kraften av selvignoranse, og derfor kan en bevisst forstå ens sanne natur. Fordi intellektet er grunnleggende i dvale, tar ikke selvkunnskap plass i nirvikalpa samadhi. Ved refleksjon eller gransking, kan en være i stand til direkte å forstå den grenseløse naturen av selvet, men en kan være tilbøyelig til å likestille erfaringen med moksa, eller den ultimate indre frihet med erfaringen av nirvikalpa samadhi og til og med prøve å gjenoppleve erfaringen heller enn enkelt å gjenoppdage det grenseløse avslørt av den som ens natur.

Derfor blir nirvikalpa samadhi bare et annet objekt, i denne saken, et spirituelt objekt, som en jakter forgjeves i håp om at det i seg selv vil levere tilfredsstillelse, eller i denne saken, opplysthet.

Samadhi er en veldig fin sinnstilstand, men den er bare en sinnstilstand. Verdien av samadhi er at det leverer et praktisk bevis for at du ikke er et separat vesen, et subjekt til alle objektene. Når du og objektene er borte, er den virkelige deg, bevissthet som gjenstår. Hvis du kan sette pris på denne veldig viktige kunnskapen og eie den fullstendig, vil det sette sinnet fri fra dets dualistiske orientering. Mennesker blir lett hengt opp i samadhi, fordi de ikke oppfatter budskapet som setter dem fri. De henger seg opp i den gode følelsen av å ikke være der og prøver å reprodusere den. Det er bare en følelse som er produsert av absorpsjon i objektet. Det avhenger av din konsentrasjon og er fullstendig avhengig av handleren, den som konsentrerer seg. Som bevissthet er du samadhi, som betyr at du er fri av subjekt-objekt dualiteten, slik at du trenger ikke å holde egoet travelt opptatt med å konsentrere seg.