I 2004 leste jeg en bok av Eckhart Tolle, noe som satte meg på en sterk psykospirituell søken.

Etter to og en halv måned på det spirituelle kursstedet og økolandsbyen Findhorn Foundation i Skottland i sommeren 2005, dro jeg til Osho International Meditation Resort i India for tre måneder, inspirert av å ha lest bøker av den kontroversielle læremesteren Osho (1931–1990). Jeg kom tilbake dit i 2008 og 2010.

Opplevelsen min ved disse besøkene var at stedet fortsatt bar mye av Oshos energi, selv om han døde i 1990. Jeg opplevde stedets atmosfære som understøttende overfor å være ekstatisk, utforskende, åpen og vågal, hvis det var autentisk og ikke en rolle man trådde inn i.

En rebelsk syntese

Osho angrep askese og dogmer og introduserte livsnytelse, kreativitet og glede som en forutsetning for menneskelig vekst. Mye kan sies om Osho, men hans livsbekreftende og revolusjonerende kombinasjon av terapi og meditasjon kan ikke fornektes. Han syntetiserte vestlig psykologi og filosofi med meditative teknikker og østlig tankegods samt inkluderte kropp og seksualitet som viktige bestanddeler i menneskets utvekslingsreise.

Uten å først utforske gledene ved den sanselige verden – seksualitet, mat, dans, musikk, med mer – vil ens meditasjon være preget av undertrykte psykologiske behov. Da er det mye bedre å utforske det sanselige og gjennom det få roet ned sine nevrotiske oppheng, slik at man så kan gå inn i meditasjon med et mye mer solid utgangspunkt.

Selvmord og intelligens

Osho-utsagn som «The reason most people are alive is that they don’t have the courage to commit suicide» og «only very intelligent people commit suicide» var svært forfriskende for meg da jeg leste dem i 2005, da jeg tidvis hadde selvmordstanker på den tiden. Jeg opplevde en anerkjennelse av min egen følelse av håpløshet, som få eller ingen hadde tatt på alvor. Det var revolusjonerende å få introdusert muligheten for at denne håpløsheten dypest sett hadde sitt utspring i intelligens.

Følelser ikke farlige

Under oppveksten hadde jeg fått innprentet at det var noe fundamentalt galt med meg: «du gjør ting så komplisert, du stiller for mange spørsmål» og så videre. Det førte til mye kaos, en indre splittelse mellom ytre forventninger og min indre realitet. På Osho-senteret i India deltok jeg i en rekke terapigrupper. Her fikk jeg for første gang uttrykke dyp sorg, sinne, meningsløshet, frustrasjon og desperasjon innenfor en kontekst som virkelig kunne ta det imot.

Gruppelederne og deltakerne verdsatte min åpenhet. Mange retter kritikk mot denne formen for terapi der man uten forbehold uttrykker det man faktisk bærer på. Noe av kritikken er genuin, men den kommer ofte fra folk som ikke selv har motet som trengs. Samtidig er ikke slik terapi løsningen på alt. Den er «bare» et første, men svært viktig steg.

Gal eller velkommen?

Terapigruppene presenterte verktøy som gjorde at følelser kunne håndteres – fra å være et problem til å bli en ressurs. Deling av min indre verden ble utgangspunkt for meningsfull kontakt med andre. Jeg hadde trodd at om jeg våget å gjøre dette, ville jeg bli avvist eller sett på som gal. Det er dels riktig – i samfunnet generelt ville ikke dette kunne tas imot. Vi bør ofte være forsiktige med å åpne opp vårt indre kaos i møte med andre som ikke har en kontekst for å motta det. En slik åpning kan i verste fall virke retraumatiserende og fremmedgjørende heller enn forløsende.

Strenghet og manglende dialog

Senere var jeg på et tre måneders yogaretreat i Håå, Sverige, i regi av Skandinavisk yoga og meditasjonsskole. Skolen ble grunnlagt i 1971 av danskfødte Swami Janakanada. Han hadde vært flere år i India i lære under yogaguruen Swami Satyananda. Retreatet inkluderte fem uker i stillhet der det ikke var lov å lese, skrive eller snakke. På Osho-senteret brukte de aktive meditasjoner der følelsesmessig og fysisk utlevelse stod sentralt.

Under retreatet i Sverige opplevde jeg det motsatte av Osho-miljøets aksept og åpenhet. Tanker og følelser ble ansett som noe stort tull og vi ble ikke gitt noen verktøy for å forholde oss til dette annet enn stillesittende meditasjon – som jeg ikke fikk noe tak på den gang.

Like før stillhetsperioden begynte var jeg engstelig og spurte «swamien»: «Hvis sterke tanker eller følelser kommer opp under stilheten, hva skal jeg gjøre?» «Har du ikke gjort Ajap-Ajap?», svarte han biskt. Ajap-Ajap er en meditasjonspraksis vi hadde lært. Jeg forstod ikke hva han mente, og sa fortvilet «jeg spør ikke om Ajap-Ajap…». «Men dette er mitt svar!», svarte han strengt. Mer dialog var han ikke villig til å gi meg.

Meditasjon er ikke en universalnøkkel

Det viktigste jeg lærte av de tre månedene i Sverige er at yoga og meditasjon alene ikke er nok til å skape en bærekraftig indre balanse. Vi trenger også psykologisk bearbeiding og sanne, nærende menneskelige relasjoner. Her har Osho-miljøet gjort et viktig bidrag med å søke å forene det spirituelle med det dypt jordiske og å syntetisere viktige impulser fra både øst og vest.

Dette er fortsatt i stor grad en form for nybrottsarbeid, selv om denne impulsen begynte cirka rundt 1960-tallet. Osho var en av flere viktige bidragsytere for å iverksette denne syntesen. Jo lenger dette arbeidet kommer, jo mer tror jeg vi vil se en oppblomstring av en velfungerende spiritualitet som har røtter dypt ned i hverdagen – i motsetning til at spiritualitet brukes som en flukt og forsøkes benyttet til å hele psykologiske sår.

Oshomiljøet – på godt og vondt

Osho-miljøet har på sin side blitt kritisert for å fokusere for ensidig på følelsesmessig utlevelse på bekostning av en mer helhetlig terapeutisk tilnærming der evnen til selvregulering og integrering av opplevelsene står sentralt. Min opplevelse er at dette både kan være delvis riktig og delvis uriktig, avhengig av hvilke Osho-kurs og -terapeuter eller -lærere man snakker om.

Noen av Osho-terapeutene jeg møtte var klare på at sterk utlevelse bare er et første skritt, og understrekte nødvendigheten av å trene opp evnen til å bevitne og romme emosjonene, heller enn å kaste dem ut. Tilsvarende at mange automatisk går inn i ekspressivitet uten egentlig å ha følelseskontakt.

Min opplevelse er at det terapeutiske arbeidet ofte er mer nyansert enn mange har gitt uttrykk for. Selv om utlevelse vektlegges i mange av Osho-senterets terapigrupper, tilbys det også grupper og retreater med tradisjonell meditasjon der man sitter stille i mange timer per dag.

En dynamisk bevegelse

Osho-miljøet var en dynamisk bevegelse under kontinuerlig utvikling da Osho fortsatt var i live, og denne trenden har på mange måter fortsatt også etter hans død. Osho-bevegelsen har alltid vært relativt flink til å ta til seg nye impulser utenfra. Det som tilbys i dag innenfor Osho-miljøene er stort sett mye mer presist, nyansert og foredlet enn det var i terapienes utprøvingsfase.

Samtidig hevder jeg ikke at Osho-terapiene er løsningen på alt, eller passer alle mennesker. Vi trenger mange forskjellige ting, og behovene våre vil variere i løpet av de forskjellige stadiene av vår indre reise.

Fakta om Osho:

Osho (1931–1990) var en indisk læremester. Som filosofiprofessor utfordret han først universitetenes rigiditet, hvorpå han senere reiste rundt i India for å holde taler der han blant annet angrep organisert religion og talte for seksuell frigjøring. Samtidig ledet han meditasjonsleire og utviklet meditasjonsteknikker som inkluderte emosjonell katarsis og kaotiske fysiske bevegelser.

Han begynte å tiltrekke seg vestlige mennesker tidlig på 1970-tallet. I 1974 ble det opprettet et alternativsamfunn i den indiske byen Pune. I dag drives senteret under navnet Osho International Meditation Resort. Senteret var, og er kanskje fortsatt, verdens største senter for meditasjon, psykoterapigrupper og selvutvikling. Meditasjonshallen har en kapasitet på opptil rundt 5 000 sitteplasser.

Sentralt for Osho-bevegelsen er vektleggingen av livsnytelse og feiring framfor askese. Tanken er at man så kan gå inn i meditasjon med størst mulig grad av psykologisk sunnhet, heller enn med mange undertrykte behov.

Kritikere av bevegelsen hevder derimot ofte at fokuset på utlevelse ikke nødvendigvis fører til en forløsning og transformasjon, men at mange snarere blir fanget i et behov for emosjonell ekspressivitet.

Osho hadde et stort alternativsamfunn på 1980-tallet i Oregon, USA. Dette brøt sammen etter noen år grunnet en kombinasjon av indre stridigheter og press fra både lokalsamfunnet og øverste politiske hold i USA.

Om artikkelforfatteren:

Andreas Aubert tilbyr livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon, selvutviklingsgrupper for menn i Oslo og et bredt utvalg skrivehjelpstjenester. Mer info/kontakt: andreas@autentisitet.no

Livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon: Autentisitet.no

Artikkelarkiv og skrivehjelp: Andreasaubert.no

Mannsgrupper og andre selvutviklings-arrangementer: Facebook.com/autentisitet.no