«Jeg skal begynne å lage humorvideoer som jeg laster opp på YouTube. Jeg bare kjenner at intuisjonen forteller meg at det ikke er helt riktig tidspunkt ennå, jeg må vente litt». Spol fram fem år. Fremdeles har ingenting skjedd.

Eksempelet er fiktivt og ment å illustrere et grunnleggende fenomen: vi har ofte drømmer, ambisjoner og intensjoner som vi ikke tar ut i handling – enten vi holder dem for oss selv eller liker å snakke om dem. Vi kan kalle dette å svikte oss selv, samt å ha mangelfull integritet, handlekraft, viljestyrke og bakkekontakt.

Ønsker du egentlig endring?

Når vi oppsøker psykoterapi, coaching og selvutvikling og tilsynelatende ønsker å endre oss, er det samtidig sterke krefter i oss som ikke ønsker endring i det hele tatt. I samtalemetoden Motiverende intervju står begrepet ambivalensutforskning sentralt. Det innebærer at man undersøker fordeler og ulemper både ved ens nåværende situasjon, og ved ens ønskede, framtidige situasjon. Fagpersonen vil deretter spørre klienten «når du ser disse to sidene opp mot hverandre, hva tenker du da?»

Klienten vil da kanskje svare noe slikt som «jeg ser at min nåværende adferd har noen positive sider på kort sikt og at det å jobbe for mine overordnede mål vil kreve mer tålmodighet og disiplin. Jeg må tolerere ubehaget som oppstår når jeg begynner å tillegge meg nye vaner og lærer nye måter å gjøre ting på. I begynnelsen vil jeg trolig føle meg klossete og usikker. Jeg er samtidig ikke i tvil om at det er dette som vil gi meg mest tilfredshet på lang sikt».

Holdningen i motiverende intervju er at det har begrenset effekt om en fagperson eller ytre kontekst påtvinger klienten en endring. Det vil ofte vekke sterk indre motstand. Drivkreftene og motivasjonen til endring må komme innenfra klienten. Fagpersonens rolle er å støtte klienten i å identifisere vedkommendes autentiske mål og å forsterke kreftene som trekker i den retningen. Dette er en tilnærming som har mye for seg.

Aksept og vilje

I gestaltterapi brukes begrepet paradoksal endring, som er en litt annen måte å tilnærme seg dette på. I paradoksal endring er grunnholdningen at når man dypt utforsker og aksepterer sin nåværende situasjon fremfor å prøve å unngå den eller endre den, blir endring mulig. Kampen mellom kreftene som vil tviholde på våre nåværende strategier og den delen av oss som vil endre seg, kan dessuten tappe oss for mye krefter.

Fritz Perls, gestaltteknikkens grunnlegger, skal ha sagt «when you accept what is, what is changes». Dette har noe sannhet i seg, samtidig som holdningen kan bli for ensidig passiv. For å få til store endringer kreves det etter min erfaring ofte at man samtidig har en mer aktiv, disiplinert holdning med tanke på endringsprosessen.

Når endring blir uunngåelig

Ofte er det ulykker, sykdom, dødsfall i nær omgangskrets og andre uventede, fæle ting som potensielt tvinger fram en positiv endring i oss. Jeg vil belyse dette gjennom et eksempel fra eget liv. Jeg har store deler av mitt voksne liv hatt diffuse, uvanlige helseutfordringer som ingen – verken innen det konvensjonelle eller «alternative» helsevesenet – fant ordentlig ut av. Jeg følte en resignasjon rundt det og fikk holdningen at dette er noe jeg uansett ikke kan gjøre noe med, jeg må leve med det. Etter hvert ble problemene så ille at jeg var i en ME-liknende tilstand. Det tvang meg til å prøve alt jeg kunne for å få gjort noe med det.De to årene forut var jeg innom seks forskjellige fagpersoner som befant seg alt fra litt utenfor mainstream til ganske langt utenfor mainstream. Noen av dem kunne bidra med noen små brikker til puslespillet, andre hadde lite å bidra med. Det var ikke før jeg tok en grundig kartlegging via funksjonellmedisinske tester, at de viktigste underliggende årsakene til tilstanden ble avdekket:Ved at jeg gjennom en rekke år hadde tilbragt mye tid i Asia, hadde jeg fått en dårlig tarmflora og blitt eksponert for store mengder av spesifikke miljøgifter og parasitter. Det hadde skapt dype forstyrrelser i nervesystemet, næringsopptaket og immunsystemet.Jeg ble vist en konkret vei ut av det gjennom endringer i kosthold, veldig spesifikk bruk av kosttilskudd og andre tiltak for å få giftstoffene ut av kroppen. I lange perioder ble jeg dårligere før jeg ble bedre. Samtidig følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å stå løpet ut. Alternativet ville være et svært begrenset liv der jeg bare eksisterte.

Motivasjon gjennom erfaring

Etter hvert opplevde jeg vesentlig bedring. Å erfare at opplegget funket, økte motivasjonen. I begynnelsen kom motivasjonen fra at min nåværende situasjon var så ille og at de andre tingene jeg hadde prøvd ga begrenset eller ingen effekt. I begynnelsen var motivasjonen for å gjøre de funksjonellmedisinske tiltakene også av en teoretisk art: kartleggingen virket troverdig da fagpersonen i motsetning til de andre klarte å identifisere spesifikke kilder til problemene mine. Det ga håp. Erfaringen av bedring ble en enda sterkere motivasjon. Nå ble prosessen motivert innenfra ved at jeg kjente – hevet over enhver tvil – at dette hjalp meg ut av sykdommen.

Mange av oss som søker en psykospirituell selvutvikling er kreative. Vi liker å gjøre ting på vår egen måte og har gjerne motstand mot å følge råd fra autoriteter. Det er mye bra med denne selvstendige tenkningen. Samtidig spenner vi lett bein på oss selv hvis disse kreftene får for stort spillerom. Under deler av min helseprosess fikk jeg innfall om at visse midler kunne kuttes ut. Da jeg senere forklarte fagpersonen dette, ble han opprørt og sa at de forskjellige midlene gjensidig støttet opp om hverandre. Effekten ville bli vesentlig redusert. Heldigvis stolte jeg på ham og fulgte deretter hans anbefalinger igjen.

«Drivkreftene og motivasjonen til endring må komme innenfra klienten»

– Andreas Aubert

Et annet eksempel kan være når vi «søkende mennesker» lærer et yoga- eller meditasjonsprogram. Disse er ofte utviklet gjennom flere tusen år, basert på masse erfaring. Vi kan si at tilnærmingen er vitenskapelig i den forstand at effekten av praksisen er reproduserbar. Det krever samtidig at man følger instruksjonene nøye. Mange vil ha en tilbøyelighet til å skape sin egen vri, eksempelvis å utelate spesifikke elementer. I vesten har vi kommet så langt innen utviklingen av individualitet, at vi ikke blindt kan følge en ytre autoritet. Vi trenger til en viss grad å få luftet vår motstand og motforestillinger overfor en fagperson som kan forstå hvor vi kommer fra. Det er samtidig ofte viktig at vedkommende kan forklare og insistere på viktigheten av å følge instruksene.

Hvorfor så vanskelig?

Hvorfor er det så vanskelig å endre seg? Vårt grunnleggende behov for trygghet gjør at endring blir skummelt fordi det fører til en midlertidig destabilisering av den kjente, begrensede personligheten. En dyptgripende endringsprosess innebærer at vi gradvis må gi slipp på en del av overlevelsesstrategiene vi har hatt store deler av livet, og trene på nye ferdigheter, holdninger og adferd. Vi må våge å gå ut av komfortsonen.

Vår nåværende situasjon er kanskje ikke så god, men den er velkjent. Når vi utfordrer den, kan det potensielt både bli verre og bedre. Det finnes ingen absolutte garantier for suksess i livet. Da kan det oppleves tryggere å klamre seg til usanne, men kjente, trossetninger som eksempelvis «jeg er ikke så god på relasjoner, slik er det» eller «jeg kommer nok aldri til å få god nok inntekt. Jeg har ikke evnene som må til. Å tjene mer vil innebære at jeg må gå på kompromiss med meg selv».

Jeg har selv slitt med slike holdninger. Erfaring har samtidig vist meg at de fleste evner må trenes. De færreste av oss er eksempelvis født uten evne til kontakt, men vi er kanskje ikke så trenet på det. Etter hvert som jeg har trent både på sosiale evner og på å skape en grei inntekt ved å aktivt bruke mine styrker og talenter, har jeg følt en grad av mestring. Jeg har fått tillit til prosessen. En følelse av tillit og mestring blir ikke tilgjengelig annet enn glimtvis hvis vi ikke har en retning og disiplin over tid.

Ønsketenkning er ikke tilstrekkelig

Vi kan ikke få til endring gjennom ønsketenkning. Å ha visjoner om hvordan vi ønsker at livet skal være, kan være en sped begynnelse. Samtidig må det handling til. Det krever viljestyrke. Man kan ikke tenke seg fram til viljestyrke. Min erfaring er at viljen har et sterkt fysisk og energetisk fundament. Gjennom praksiser som yoga, energiøvelser og styrketrening har jeg fått mye sterkere kontakt med egen vilje og gjennomføringsevne. Slike tiltak kan bygge opp motkraft til det vanemessige «bullshitet» de fleste av oss holder på med. Da kan ens autentiske endringstanker bli tydeligere og få en helt annen gjennomslagskraft ved at man har styrken i seg til å ta dem ut i handling.

De fleste vil føle seg ukomfortable hvis vi verken dusjer eller pusser tennene på flere dager. Når man kommer inn i en praksis som understøtter dypere handlekraft og viljestyrke, vil det bli tilsvarende ubehagelig å over flere dager kutte ut disse praksisene. Vi vil merke at vi blir reduserte. Vi kan altså si at når praksiser som yoga, energiøvelser og styrketrening utføres korrekt over tid, vil vi merke gjennom egen erfaring at slik praksis gjør oss mye bedre rustet til å håndtere livets mange utfordringer. Vi blir etter hvert selvmotiverende til å fortsette å gjøre øvelsene. Motivasjonen kommer gjennom vår egen suksessopplevelse. Vi er ikke lenger motiverte av at andre forteller oss at øvelsene er bra. Fordelene med å fortsette praksisene blir åpenbare og udiskutable.

Følelser og balanse

Hvilken rolle har følelser i endringsarbeid? Er det ikke viktig at følelsene er med i prosessen? En del som søker selvutvikling, har blitt fremmedgjort fra følelsene. Vi trenger balanse i dette. Vi lever i en kultur der de fleste har en kronisk livsstilssykdom som kjennetegnes av konstant tankekjør. Vi lener oss ofte overdrevent på en mental analyse som er løsrevet fra kropp, følelser og kontakt med den større sammenhengen som vi er del av. Det er forståelig at mange i en periode trenger å gå til det andre ytterpunktet der vi ensidig vektlegger å lytte til følelseslivet vårt.

«Vi lever i en kultur der de fleste har en kronisk livsstilssykdom som kjennetegnes av konstant tankekjør».

− Andreas Aubert

Kanskje har vi mange undertrykte følelser som må komme til uttrykk innenfor en trygg kontekst for at vi kan gjenopprette en indre balanse. Jeg har selv jobbet mye med dette, blant annet ved å terapeutisk bearbeide følelser som sinne, sorg, angst og håpløshet. Det har vært viktig å kunne utforske dette innenfor trygge rammer.

Å uttrykke sterke følelser kan oppleves som en frigjøring der og da, men den tilsynelatende frigjøringen er egentlig bare en lettelse som oppstår når man gir slipp på det innvendige trykket som har bygget seg opp. Den langsiktige frigjøringen oppstår når man også forstår hvorfor trykket har bygget seg opp i utgangspunktet, og man begynner å agere annerledes i verden slik at man ikke gjenskaper de samme situasjonene igjen og igjen. Hvis ikke vil det indre trykket bygges opp på ny.

Fuck Your Feelings!

Følelser har altså sin plass. Følelsene er samtidig ikke det eneste vi skal lytte til. Vi trenger å integrere følelsene, samtidig som vi er forankret i vårt dypere kall og livsvei. Med en slik forankring kan vi velge å ikke la oss distrahere i møte med distraksjoner som vi eksponeres for hver eneste dag. Tanker, følelser og sinnsstemninger kommer og går. Livet er verdifullt og må ikke ensidig styres av dette. En pilot går gjennom sjekklista si før flyet skal ta av. Han sier ikke «i dag er jeg litt sint på kona mi, derfor gidder jeg ikke gå gjennom sjekklista».

Sinnsstemningen varierer daglig. Det er ikke en unnskyldning for at vi skal svikte vår autentiske, langsiktige livsvei. Det er heller ikke noen motsetning mellom det å skape gode dager og samtidig å følge et langsiktig mål. De to er faktisk dypt forbundet. Når vi følger vår dypere retning, må vi gi avkall på noe av vår tendens til umiddelbar innfrielse av behov. Over tid vil vi se at det å gi slipp på noen av våre ufrie vaner og uvaner skaper ro og harmoni i oss.

«Fuck Your Feelings», råder bloggeren og forfatteren Mark Manson i noen av sine blogginnlegg. Poenget hans er ikke at følelser ikke har verdi, men at vi ikke skal bli for ensidig styrt av dem. Vi må trene på gjennomføringsevnen og ikke være diktert av hvordan vi til enhver tid føler oss. Uten disiplin blir livet i stor grad styrt av tilfeldigheter. Hvis man er overdrevent opptatt av massemedia, sosiale medier og andre menneskers sinnstilstand, vil følelsene i stor grad være påvirket av disse ytre kreftene. I eget liv må man sitte i førersetet med henda på rattet. Man må aktivt velge å ikke la seg distrahere.

«Fuck Your Feelings», råder den amerikanske forfatteren Mark Manson. Følelser har sin plass, samtidig som vi ikke bør være for ensidig styrt av dem. Foto: Maria Midoes, markmanson.net/media-kit

Å feire milepælene

Denne artikkelen har en konfronterende stil. Vi må samtidig ha med oss mildhet og mykhet. Det krever mye å jobbe med seg selv. Jeg har vært i en aktiv selvutviklingsprosess i snart 20 år. Det har vært mange harde kamper og tøffe stunder. Det har også vært mange milepæler, der jeg har sett at egen innsats gir avkastning. Det er viktig å feire milepælene og ta innover oss alt vi faktisk har fått til, selv om det fortsatt er mye som gjenstår. Å anerkjenne det som allerede er bra er et godt utgangspunkt for å fortsette arbeidet.

Det er også essensielt at man deler sine langsiktige mål opp i realistiske delmål. Man må verken legge lista for høyt eller for lavt. Man må ha noe å strekke seg mot, men det skal være slik at man kommer ut av det med en følelse av mestring. Faren er at man ved å legge lista for høyt legger opp til nederlag og derfor kanskje ikke en gang gidder å begynne prosessen.

Det er dessuten viktig at man har arenaer i livet som ikke handler om prestasjon. Også voksne trenger lek, latter, glede, tøys og tull. Vi trenger å gjøre ting utelukkende fordi det er moro. I passende doser er dette en berikelse, ikke en distraksjon. Det trenger ikke være en motsetning mellom disiplin og samtidig ha et lekent og humørfylt liv. Snarere gir disiplinen stabilitet som gjør at vi kan møte livets opp- og nedturer med letthet, humor og fleksibilitet.

Relaterte saker:

Hva er autentisk kreativitet?

Bruk dine egne styrker og ressurser i selvutvikling

Et helhetlig blikk på åpent hjerte