Det er et spørsmål som ikke bare vedvarer i tro og filosofisk diskusjon, men et som også har fått oppmerksomhet fra vitenskapelig synspunkt i den moderne verden. Finnes det egentlig svar på en av mange livets gåter? Sannsynligvis ikke, da de er ment å bli besvart dagen vi forlater verden, men det stopper en ikke fra å utforske utallige teorier for å finne et eget svar.
Religion stiller seg ofte ledende i troen på livet etter døden. Kristendommen forteller om himmelen og helvete, buddhismen om nirvana og hinduismen om samsara og reinkarnasjon. Det som ofte er til felles, uansett hvilken trosretning man følger, er at valgene man tar mens man lever innvirker på hva som vil møte deg i det hinsidige. Hengivenhet til Gud og gode handlinger vil se til at du blir belønnet dagen du dør. Interessant nok er det flere likheter enn man kanskje ser for seg. I indiske religioner er «målet» ofte en full spirituell frigjøring, fra samsara (reinkarnasjon) til nirvana (spirituell frigjørelse).
Religiøs tro og hvordan den definerer hva som skjer med oss etter at vi går bort vil nok forbli de mest «populære» tankene rundt døden, men det stopper ikke menneskeheten fra å ha ulike filosofier og kulturelle oppfatninger om temaet.
Evig filosofisk utforsking
Det er kanskje i filosofien der mange moderne synspunkter og teorier har kommet frem. Tankenes rike er dypere enn havet og høyere enn fjellet, noe som gjør at man har plass til omfattende utforskning så langt man rekker. Filosofer utforsker sjelens natur, spørsmålet om udødelighet og om hvordan døden kaster skygger på våre liv.
Er livet etter døden en trøstende tanke, eller bør vi sette søkelys på å leve vårt nåværende liv til det fulle? Det er ofte her man stiller seg selv spørsmålet; «Hva skjer når hjernen slås av? Blir vi borte for alltid?» I filosofien kan man tenke seg til siste slutt på dette temaet, for det er vel ikke meningen å finne svar der man skal fortsette og stille spørsmål. Allikevel vil mer filosofiske synspunkter på livet etter døden snakke om sjelen og om hvordan den fortsetter, selv om vi ikke lenger har en fysisk form eller vet hvor vi drar fra og hvor vi ender.
Et annet spørsmål er om døden virkelig er så negativ som vi oppfatter den. Noen vil si at enden er negativ, men mange mener det er stikk motsatt. Spørsmålet om livet etter døden handler ikke bare om døden i seg selv, men hvordan et menneske skildrer og har sjansen til å tenke ut ulike oppfatninger fram til man går bort. Når man er i live kan man alltid dele og diskutere kunnskap, men inntil videre er det ingen konkrete beviser på at dette kan være mulig etter at hjertet har sluttet å slå. Allikevel er det mange kulturer som mener at livet ikke ender med døden.
Jernalderen i Norge var svært annerledes fra slik vi lever i dag. Før kristendommen ankom var det fortsatt tro påhva som skjedde med oss i det hinsidige. På den tiden var ikke en død endelig slutt, for en skapning kunne både leve i gravhaugen samtidig som den var iVallhall. I lignende form var det tider man tenkte at døden var starten på noe nytt, at man ble forvandlet til dyr eller noe i en dyreform som fulgte andre mennesker som skygger gjennom livet. Det høres nesten litt ut som en annen versjon av en skytsengel.
Feiring av døden
Også i mer moderne dager er det kulturer som har helt andre forhold til døden enn vi har i Norge. Toraja-kulturen i Indonesia mener alle som går bort må ha en spesiell begravelse for at ånden skal vandre videre. Her er det vanlig å omtale de avdøde som syke og de blir tatt vare på, kanskje i flere år, frem til begravelsen kan finne sted. Her sparer mange i flere år for å få råd til sin egen begravelse. I stedet for gravsteiner side-ved-side i en kirkegård får Toraja-folket laget «tau-tauer», som er figurer kuttet etter ens utseende som pynter gravplasser. Dette er statuer av de avdøde som stirrer ut på landskapet, til minne for familien og om døden i seg selv. Selvfølgelig er døden fortsatt trist og vanskelig, men den blir også ufarliggjort og feiret på et vis. Her mener de begravelsen er den viktigste dagen i ens liv, for en skal endelig ta sjelereisen fra jorden til himmelen.
Andre kulturer i verden feirer også avdøde på ulike måter. I Mexico sies det at grensen mellom de levende og avdøde forsvinner 24 timer i året. Når dette skjer feires det med dans og god mat. Sentralt er et «ofrenda», et type alter dekorert med bilder av de avdøde og deres favorittmat, som sies å lede sjelene deres tilbake til familien.
NDO fellestrekk
Interessant nok har mange av de som opplever å være nær døden lignende erfaringer. De varierer i form og innhold, men de deler ofte noen fellestrekk.
Et eksempel er beskrivelser av en følelse av å forlate kroppen sin for så å oppleve en type bevissthet som er adskilt fra den fysiske verden. Mange av dem har opplevd å bli en flyvende sjel som titter ned på skallet av en kropp, og de føler de ble en ren, åndelig essens. Flere har fortalt om å møte avdøde kjære eller åndelige vesener, og noen mener også at de har opplevd en følelse av ubetinget kjærlighet og fred.
Nær døden-opplevelser (NDO) opptrer selvsagt når individet er svært sykt eller på randen av døden, og de som har blitt reddet tilbake nevner ofte også synet av en lysende tunnel, samt at de flyr eller svever og at de får en gjennomgang av ens livsminner.
Mens noen avviser disse opplevelsene som rene hallusinasjoner eller nevrologiske fenomener, har forskning vist at det er visse fellestrekk blant mennesker som rapporterer om NDO. Mange av dem har en dyp følelse av forandring etter opplevelsen, med en økt verdsettelse av livet, mindre frykt for døden og en større forståelse for menneskets spirituelle natur. En del forteller at fikk styrket klarsyn eller intuisjon etter sin NDO.
Noen forskere har forsøkt å forklare disse opplevelsene gjennom fysiologiske mekanismer, som for eksempel endringer i hjernens aktivitet eller oksygenmangel. Andre har foreslått at disse opplevelsene kan være et resultat av psykologiske eller kulturelle faktorer. Inntil videre har ingen teori klart å gi en fullstendig forklaring på fenomenet.
Selv om forskningen på NDO pågår fortsatt, kan vi kanskje lære noe av dem. De minner oss om viktigheten av å verdsette våre liv her og nå, å sette pris på våre relasjoner og å handle med kjærlighet og medfølelse. Uansett hva som skjer etter døden, kan vi alle enes om at det er i livet her på jorden vi har muligheten til å skape mening, glede og oppfyllelse.
Uansett om man tror på livet etter døden eller ikke, er det viktig å respektere andres opplevelser og tro. For mange mennesker kan disse opplevelsene være en kilde til trøst, håp og en dypere forbindelse med det guddommelige eller det transcendente.
For de som har hatt opplevelser om livet etter døden, kan det være en dypt personlig og spirituell opplevelse som forandrer deres syn på livet og døden. Mange rapporterer om en økt åndelighet og en tro på at det finnes noe mer enn det vi kan oppleve med våre fysiske sanser. Slike opplevelser har også en tendens til å inspirere til økt empati, medfølelse og kjærlighet for andre mennesker.
Til syvende og sist forblir spørsmålet om livet etter døden en gåte som kanskje aldri blir fullstendig besvart. Men gjennom å åpne oss for å lytte til andres opplevelser og reflektere over vår egen forståelse, kan vi bidra til å berike vår egen åndelige reise og forståelse av det mysteriet som er livet.
Relaterte saker:
Åpner for å bevise sjelens evige liv − en sak om NDO og forskning på dette ved Pim van Lommel
Døden er en midlertidig separasjon. Intervju med dr. Brian Weiss som i sin tid som psykiater og regresjonsterapeut jobbet med tusenvis av pasienter. Han er overbevist om at det ikke finnes noen «død» slik de fleste av oss oppfatter det, men at døden bare er en midlertidig separasjon.
Begikk selvmord − forteller om sitt liv etter døden. Elisa Medhus er lege, oppdratt av to ateister og trodde ikke noe på et liv etter døden eller at kontakt med ånder var mulig. Dette forandret seg totalt etter at hennes 20 år gamle sønn Erik Rune tok sitt eget liv i 2009.
