Bhagavad gitas visjon – del 3: Å løse likningen – Bevissthet, sannheten av både det individuelle og Det Totale Sinnet
Artikkelen under er del 3 i en artikkelserie på fem deler om Bhagavad gitas visjon av vedanta-veileder David Storøy: «Å se på verden som en intelligent orden og leve i harmoni med den». Artiklene viser hvordan essensen av Vedanta-metodikken blir utfoldet. Del 1 kan leses her: «Bhagavad Gitas visjon og individets natur» og del 2 her: «Naturen av universets årsak».
Tekst: David Storøy
Isa Upanishad – Om Purnamadah er et Vedanta-vers om fullkommenhet eller fullstendighet som lyder slik:
Om purnamadah purnamidampurnaat purnamaduchyate
purnasya purnamadaya
purnameva vashishyate
Om shanti shanti shanti-hee
Oversatt betyr dette:
Denne (skapelsen, maya) er fullkommen. Det (selvet) er fullkommenhet.
Hvis du trekker fra skapelsen fra selvet, gjenstår fullkommenhet.
Hvis du tillegger skapelsen til selvet, gjenstår fullkommenhet.
Det er ingen forskjell mellom selvet og det manifesterte universet. Du vil naturlig nok inkludere deg selv i skapelsen, slik at i en ikke-dualistisk skapelse ville du være fullkommenhet. Det er ikke mulig å ha både utilstrekkelighet og fullkommenhet i virkeligheten. Hvis det virker som om du er ufullkommenhet, tar du feil og du kan gi slipp på det synet om deg selv.
Et annet Upanishadevers relaterer til dette: «Hva du tilber der (med andre ord selvet) er hva du ser her», med andre ord deg selv og denne synlige verden.
– Du er bliss
«Purna» betyr fullkommenhet eller fullstendighet, som er Vedantas visjon. Verset snakker om «bliss» (lykksalighet), fordi ordet «purna», som betyr hel, komplett og fullkommen er synonymt for «bliss». Bliss er ingen erfaring eller et erfaringsbasert ord. Bliss er egentlig ingen lykksalig tilstand. Gleden som folk søker etter er resultatet av summen av gunstige subjektive og objektive faktorer.
Bliss er forståelsen av at dette er en ikke-dualistisk virkelighet, og at ingenting mangler noen steder. Når du forstår dette faktum, overføres det til den emosjonelle, erfaringsbaserte trinnet av fred og tilfredsstillelse. Bliss er mer subtilt enn glede som kan forsvinne.
Bliss er gjenkjennelse av at du er det totale og at ingenting er forskjellig fra deg eller utenom deg.
Bliss er ikke en følelse som står i motsetning til ubehagelige emosjoner. Derfor vil ikke lengsel etter bliss eller streben etter bliss bære med seg noen frukter. Det er noe som alltid er med deg, fordi det er deg. Du kan ikke få det du allerede har ved å gjøre noe, bare det å vite at du har det. Hvis du erfarer en ubehagelig følelse, vil den beste måten være å se etter bliss, som er den bakenforliggende følelsen. Den er under følelsen, fordi det er selvet og selvet er alltid tilstedeværende.
Et annet navn for bliss er sat. Sat betyr, «hva er». Det er ikke noe mer tilfredsstillende å vite at du er bliss. Dette er fordi bliss er evig.
Når du vet at du er evig, er du fullstendig avslappet. Du er ikke bundet til det som skjer i verdenen.
Det er det samme for deg. Du vet at du alltid vil være, slik at alle engstelser som mennesker, som tar kroppen og sinnet sitt til å være virkelig erfaring vil ikke skje deg. Du er uforanderlig og udødelig.
Les også: Kobler indisk Vedanta med kvantefysikk: − Vårt ultimate mål er frihet
Universet er relativt og ikke absolutt når det gjelder virkelighet.
Det er essensielt å forstå at tilstedeværelsen av all-intelligens i formen av en orden, gjør ikke verden absolutt virkelig for oss. I oppdagelsen av Det Totale Sinnets tilstedeværelse i universet, så vi at alt i universet bare er tilsynelatende og til slutt oppløser seg i en all-intelligens. Hvorvidt det er et levende vesen eller et livløst objekt, oppløser alle objekter inn i former inni former. Vi kan ikke finne substansen fra hvor alt som er manifestert blir til. Vi kan heller ikke hevde at alle objekter ikke eksisterer i det hele tatt. Det betyr at vi verken kan hevde at alle objektene i universet er absolutt virkelig, og vi kan heller ikke forkaste dem som uvirkelig.
Mithya og satyam
For å løse dette paradokset, introduserer Gita og Upanishadene to ontologiske terminologier for å beskrive et objekt når det gjelder virkelighet. Det første ordet er «satyam», som eksisterer uavhengig. Det andre ordet er «mithya» – det som avhenger av noe annet for sin eksistens, som er «satyam». Hva vi har oppdaget er at alle former som utgjør universet er empirisk sant, men løser seg inn i noe annet ved gransking. Siden hver form avhenger av sin eksistens i en annen form, har hver form en utelukkende avhengig virkelighet, og er derfor mithya når det gjelder virkelighet. For eksempel er et bord mithya, fordi det kan ikke eksistere uten tre. Tre er også mithya, fordi det avhenger av atomer for dens eksistens, og atomer på partikler og så videre. Hvis hver form er mithya, hva er virkeligheten som hver form er avhengig av?
All-kunnskap og all-kraft er satyam med referanse til alle former, inkludert tid og rom. Det er derfor når vi ser på hver form at vi finner tilstedeværelsen av altgjennomtrengende intelligens, som viser seg som atomer, molekyler, fibre, tre og bord. Kilden til all manifestasjon er all-kunnskap og all-kraft fra hvor alt har kommet.
Ting som ikke er manifestert akkurat nå vil bli manifestert om et sekund eller om en million år, ifølge en spesifikk orden som til slutt hviler i den samme all-kunnskap og all-kraft. Hvis Gita og Upanishadene sa at alt ble oppløst i all-kunnskap og kraft, kunne vi like godt spørre når dette vesenet først ble til. Dette kommer fra en lineær tankegang. Vi sier at all-kunnskap og kraft er alltid her, siden den ikke er avhengig av skapelsen, som er i tid og rom. Den manifesterer seg som navn og former i løpet av skapelsen, og blir igjen umanifestert potensial ved oppløsningstiden.
En annen måte å forstå faktumet at universet ikke har noe absolutt virkelighet er å erkjenne at vi kan ikke finne begynnelsen av noe i verdenen. Derfor er det grunnen til at det alltid er spørsmål om hvem kom først, faren eller sønnen? Høna eller egget? Treet eller frøet? Vi kan ikke komme på noen kategoriske eller bestemt svar. Faren kan ikke eksistere uten å være sønnen. Sønnen kan ikke eksistere uten faren. En kan ikke etablere kronologisk over hvem som kom først, selv om et eller annet sted underveis kommer sønnen fra faren. Hvis vi ikke kan finne en lineær begynnelse til noe som er her og hvis vi postulerer en begynnelse for universet, er vi bundet til å bli konfrontert med en motsigelse som er uløselig.
Analysen overfor kan styrke vår forståelse av at dette universet ikke er noe annet enn en manifestasjon av all-kunnskap og kraft. Og inni den såkalte manifesterte skapelsen finner vi et pågående samspill av det manifesterte og det umanifesterte.
En intelligens bak skapelse
Når vi gransker skapelsen, kan vi si at det er en intelligens som gjør det mulig for alle lovers nettverk å jobbe i harmoni hvert sekund, som gjør universet hva det er. Vi ser at hele skapelsen er intelligent satt sammen. Alle kunnskapsdisipliner, fysikk, biologi og kjemi er et uttrykk for denne intelligensen, som gjennomtrenger den empiriske verden. Vi kan også sette pris på at det er den samme intelligensen som gir en menneskehjerne kapasiteten til å ha kjennskap til universet gjennom persepsjon og forskjellige former for resonnement.
For å undersøke virkeligheten av hvert objekt, finner vi ut at det bare er en form inni en form inni en form. Hver form eksisterer bare som en (det totale). All-kunnskap og all-kraft aktiverer alt inkludert tid og rom til å manifestere på en spesifikk måte, og viser seg som om de er solide vesener eller virkelige objekter.
Derfor er lovene som med følbare objekter, som ser ut til å være regjert av lover ikke er noe annet enn Det Totale Sinnet. Verken skapelsen, ethvert objekt eller tid- eller romstrukturen nyter absolutt virkelighet, siden de oppløser i en all-kunnskap.
Det kan se ut som fra alle analysene overfor at all-kunnskap og all-kraft er den endelige sannheten, satyam, som hele universet i manifestert eller umanifestert form avhenger av. Det er bare provisorisk sant. Det er en endelig virkelighet hvor selv Det Totale Sinnet avhenger for dens eksistens.
Å løse likningen
Bhagavad Gitas visjon er ikke bare å vise årsakens natur, men å avsløre til deg, individet, at du er det, tat twam asi. Du, individet, er likestilt det, Det totale Sinnet. Men hvordan kan Jeg være Det Totale Sinnet? Hvordan kan Gita likestille meg med min individualitet, begrenset kunnskap og kraft til Det Totale Sinnet, årsaken til hele universet med all kunnskap og kraft? Det er sant at det er en forskjell: Jeg er begrenset i min kapasitet, kunnskap og kraft på alle måter, hvor Det Totale Sinnet er all kunnskap og kraft.
Imidlertid er det bare en tilsynelatende forskjell, ifølge Upanishadene og Gitas visjon, og det er noe som kan bli løst ved gransking. For eksempel, i en likning som E = mc2, energi = materie, er to sider ulike. Men ved gransking, forstår vi at materie transformerer inn som energi og motsatt, slik at forskjellen mellom de to bare er tilsynelatende og ikke virkelig.
På samme måte, kan ikke identiteten bli funnet i den umiddelbare betydningen av de terminologier av likningen, individet og Det Totale Sinnet. Det er bare i deres underforståtte betydning, som avslører at begge er grenseløs bevissthet.
Individets intelligens avhenger fullt ut av bevissthet for dets eksistens. Uten bevissthet er det ingen tanke. Innholdet av hver tanke, om det er følelse, minne, kognisjon eller Jeg-sansen, er bevissthet. Mens bevissthet er fullstendig uavhengig av vår egen intelligens, er den alltid i tanke så vel som i stillhet.
Hvis vi undersøker forholdet mellom Det Totale Sinnet og bevissthet, finner vi at det er en og det samme. Det Totale Sinnet, all-kunnskap, all-kraft og universets årsak gjennomgår kontinuerlige endringer hvert øyeblikk. Denne all-kunnskap manifesterer seg som en orden, endrer til å inneholde nye variabler og oversetter dem inn i tilsvarende resultater. Denne all-kunnskap og kraft kan ikke eksistere uten bevissthetens tilstedeværelse. Mens bevissthet er uforanderlig, skjer alle endringer i all-kunnskap. Den er også uavhengig av og er uforanderlig i vår individs intelligens eller all-intelligens. Verken vår individs intelligens ei heller all-intelligens kan eksistere uten bevissthetens tilstedeværelse. Det betyr at bevissthet, er virkeligheten som viser seg som universet og som et individuelt vesen inni den uten å endre seg.
Bevissthet er satyam-sannheten, som eksisterer uavhengig av alt.
For å oppsummere, i virkeligheten er det bare en bevissthet. På den ene siden viser den seg som individet (kropp-sinn-sanse komplekset) og på den andre siden som Det Totale Sinnet, lovene som styrer universet av former og former i seg selv. På det empiriske nivået, er det en forskjell mellom individet og det totale, som er all-kunnskap og kraft. Men når det gjelder virkelighet, avhenger begge av bevissthet for deres eksistens. Bevissthet-satyam er den ultimate ikke-dualistiske virkelighet, som eksisterer uavhengig. Med andre ord, har ikke bevissthet endret seg for å skape universet.
For å forstå dette bedre, la oss ta eksempelet av bølge og havet. Bølgen kan forstå at bølgen er vann og havet er vann. Det er bare vann som viser seg i formen av bølger og også som havet. Ved å forstå at alt som er her er bare vannet, kan bølgen si : «Jeg er havet», «Jeg er alt som er her», fordi forskjellen mellom bølge og havet gjelder bare formen. Når det gjelder dens innhold, er begge former den samme – bare vann.
Når denne identiteten mellom individet og Det Totale Sinnet er forstått, går sansen av begrensning og binding født ut av identifikasjon av kropp-sinn-sanse komplekset bort. Vi forstår at vi er bevissthet og at alt som er her er oss, en ikke-dualistisk grenseløs eksistens-bevissthet.
Det trengs å understreke at denne likningen mellom individet og Det Totale Sinnet betyr ikke at vi er en del av Det Totale Sinnet. Bølgen er en del av havet, men vi er ikke en del av Det Totale Sinnet. En bølge er vann og havet er også vann. Alt som er her er ett vann som viser seg i ulike former. På vannets nivå er det ingen virkelig splittelse.
En annen vanlig misforståelse er at ved å grave dypere og dypere i universet og oss selv kan vi komme til bevissthet eller absolutt virkelighet. Det er ingen substans å oppdage. Faktumet er at hvor enn der er mithya, er det også hvor satyam er: Man trenger ikke å gå hvor som helst. For eksempel, trenger du ikke gå dypere inn i bølgen for å komme til vannet. Hvor enn det er bølge, er der vann. Hele bølgen er gjennomtrengt av vann; Det er ikke noe annet enn vann. Bølgeformen er bare en tilsynekomst.
Oppmerksomheten trengs også å bli trukket ved de store forskjellene mellom hva Gita avslører og hva noe moderne undervisninger sier om Jegets natur.
I våre dager fremlegges ideer om enhet og om å være grenseløs i noen kretser. Selv om den endelige visjonen er sann, gjør de tradisjonelle undervisningene i Gita og Upanishadene studentene i stand til å assimilere undervisningen på korrekt måte. Uten en ordentlig analyse, er det en fare for at vi forblir i vår tilstedeværende av Jeg-sans i Kropp-sinn-sansekomplekset og overlapper grenseløshet på den. Dette er en overfladisk forståelse og vil høyt sannsynligvis virke mot sin hensikt, siden den får studenten til å bli mer subjektiv enn før. Uten en ordentlig gransking blir det en uansvarlig repetering av noe, som ikke gjør noe for deg. Faktumet er at det kan sette deg i en blindvei.
Enda en feilaktig måte hvor grenseløshet er formidlet på er å hevde at hele universet vil komme sammen for å levere deg noe du ber det om. Det er hevdet at du har grenseløs kapasitet til å påvirke utfallet i ditt liv, så vel som globalt. Sannheten er at din tenkemåte i stor grad påvirker hvilket type liv du har, men det er en feilslutning å tro at vi kan få hva vi ønsker oss hele tiden.
En ytterligere hovedforskjell mellom den tradisjonelle Gita-undervisningen og noen moderne undervisninger er at moderne undervisninger ikke nevner Det Totale Sinnet – årsaken, som manifesterer seg selv i formen av den storslagne ordenen. Det er en tendens til å fullstendig forbigå granskingen i universets årsak og bare fokusere på at «Jeg er grenseløs».
Den tradisjonelle undervisningen analyserer grundig universets årsaksnatur. Vi ignorerer vårt forhold med det totale (årsaken). En bølge kan ikke se bort fra tilstedeværelsen av havet, ganske enkelt fordi det er der. Til slutt kan bølgen akseptere forskjellen mellom seg selv og sannheten er vann. Men hvis vi forbigår dette faktumet, mister vi et essensielt steg mot å gjenkjenne vår plass i den store planen.
Å anerkjenne tilstedeværelsen av årsaken i formen av en orden får oss til å realisere at vi bidrar i universet på det empiriske nivået. Vi bidrar i skapelsen ved å gi vårt innspill i handlingsform og ordenen produserer utfallet. Vi kontroller verken alt, ei heller er vi totalt hjelpeløse. Vår grenseløshet må bli forstått på tross av vår tilsynelatende begrensning når det gjelder vår individualitet og vår relative plass i universet som et individuelt vesen.
Til slutt, å ha kjennskap til den grenseløse naturen av oss selv er ikke oppnådd gjennom plutselig innsikt i dyp meditasjon. Det er vanlig å tro på at noe klikker et sted mens man mediterer og som et resultat at vi er opplyste. Det er en vanlig menneskelig tendens å søke umiddelbare løsninger, og det er farlig.
Upanishadene og Gita presenterer et svar. Og for å forstå dette må vi gjøre grundig gransking om tingenes natur og analysere de mange aspektene for å komme til faktumet at alt som er her er bevissthet – satyam, som er Det Totale Sinnet. Og at det er essensielt ingen forskjell mellom Jeg og Det Totale Sinnet, siden kunnskapen som at alt som er her er Det Totale Sinnet har så mange forskjellige nyanser for å bli forstått. Det krever at vi ser igjen på våre liv og innretter oss til vi er totalt transformert.
I del 4 vil jeg se mer på emnet «Å se på verden som en intelligent verden og leve i harmoni med den».
Om artikkelforfatteren:
David Storøy deler på sin hjemmeside Bevissthetsvitenskap.com og i boka Bevissthetsvitenskap: Selvgransking av virkelighetens natur (2020) sin store kjærlighet for vedisk kunnskap og livsvisdom. Han er også veileder i Vedanta på frivillig basis i Bergen.
Bhagavad Gitas visjon og universets årsak:
Å se på verden og leve i harmoni med den
En artikkelserie i 5 deler av David Storøy:
- Bhagavad Gitas visjon og individets natur.
- Naturen av universets årsak.
- Å løse likningen – bevissthet, sannheten av både det individuelle og det totale sinnet.
- Å se på verden som en intelligent orden og leve i harmoni med den.
- Personlig vekst og møte verden som den er.
Les også:
