Medium møtte Lilly en dag i Oslo for å lære mer om hennes fag og metodene hun anvender der. Lilly jobber både alene og sammen med to andre terapeuter. Det var etter en periode med sykdom i 2006 at hun oppdaget kunst- og uttrykksterapi. Da hadde hun jobbet som grafisk designer i årevis. Nå klarte hun ikke å jobbe som før. Det føltes som om kreativiteten forsvant.
Et søk på internett ledet henne til kunst- og uttrykksterapi. Hun fant ut at dette ville hun prøve. Ganske raskt merket hun at det føltes riktig. Ikke minst fikk hun også tatt i bruk kroppen.
– En såpass drastisk ting som sykdom gjør noe med oss. Jeg merket det var om å gjøre å få i gang bevegelsene – få i gang kroppen. Kroppen var sliten etter kreftsykdom, forteller Lilly, som først var innom coaching med kunst- og uttrykksmetoder.
Et år senere begynte hun terapeututdannelsen som var et deltidsstudie over fire år. Den består av et visst antall samlinger årlig hvor man jobber med metodene. En del praksis inngår, og Lilly var blant annet på et aktivitetssenter i Nittedal og Distriktspsykiatrisk Senter i Bærum. Hun jobbet også med en kreftpasient på Vardesenteret som er tilknyttet Radiumhospitalet.

Lekende medisin

– Kunst- og uttrykksterapi er anvendelig for folk som har blitt stående litt stille. Kreativiteten vekkes. Den får oss i gang og vekker samtidig livskraften tilbake i oss.
Året før Lilly ble kreftsyk gikk hun på Saivo Sjamanskole med Ailo Gaup. Det var til stor hjelp. Hun opplever at metodene er beslektet.
– Både kunst- og uttrykksterapi og sjamanisme anvender besjeling. Det handler om noe utenfor oss selv som kan gestalte det vi trenger å se nærmere på. Hvis man for eksempel kommer med et kaos i seg kan man snakke om det slik som hos en psykolog. Noen ganger er det enklere å få tak i det og plassere det som noe utenfor seg selv i et objekt. Man bruker dette ytre objektet for å kunne håndtere de sterke følelsene, og dermed blir de ikke så overveldende. Man kan bruke ting, men også lyd. Det handler om å få tak i noe i kroppen og gjøre det om til lyd. Slik vekkes en respons i en sjøl, forteller hun.

Metoder

Mange holder ting i sjakk. Det kan være at det føles skremmende. Derfor anvendes mye lek og det Lilly kaller «styrkedyr».
– Dette er dyr som har egenskaper vi ikke bruker så ofte. Her anvendes også bevegelser, og vi bruker kort som omhandler egenskapene til ulike dyr, sier hun.

Sammen med de to andre kunst- og uttrykksterapeutene Irene Schmeling Sandved og Elin Backer, holder Lilly kurs som går over seks ganger. Den første uka handler om å finne et trygt sted og finne ut hva ei god uke er. Uke to er framtidsscenarioer. Den tredje uka tar for seg en vill drøm – eller en stor visjon. Fjerde uke er dedikert til styrkedyret og å få ut noe man ikke vanligvis bruker, for eksempel at «ting er lov». Femte uke handler om å se et scenario fem år fram i tid. Styrkedyret er med. Sjette uke handler om å samle tråder.

For hver samling males det, og man tar bilder av all kunsten og ser etter om det har vært en utvikling. Deretter er det en utstilling hvor man stiller ut bildene.

– Hvis man sitter mye alene og ikke får brukt seg selv, så kalles dette en liminalfase, forteller Lilly. – En liminalfase er en mellomfase, det er som et venterom der du har forlatt noe og ikke vet noe om det som kommer. Et eksempel kan være flyktninger som har forlatt hjemlandet og kommet til Norge. De vet ikke noe om framtiden, om de får opphold, om de får jobb og så videre. De kan lett bli isolerte og ensomme med tankene sine. Under en sykdomsperiode, en skilsmisse, ved arbeidsløshet, nært dødsfall, altså under alle slags omveltninger som livet har å by på, kan man også komme inn i liminalfaser, forklarer hun.

De første menneskelige uttrykkene for både kunst og terapi finner vi i sjamanismen. Disse første helbrederne anvendte ulike kreative uttrykk som en del av sine ritualer. Det å skape var for opprinnelige kulturer og stammefolk knyttet til det åndelige, og spiritualiteten gikk som en rød tråd gjennom det meste. I moderne tid begynte de første bevegelsene rundt et slikt fag å oppstå på 1970- og 80-tallet. I 1987 kom utdanningen til Norge med Melinda Meyer og Tone Bjørneboe, begge med mastergrad i faget fra USA. I 1992 var 18 studenter ferdig utdannede som første kull her til lands.

Her og nå

Lilly har i perioder jobbet mye med flyktninger.
– Når det jobbes med kunst- og uttrykksterapi, er det alltid fokus på «her og nå». Alt skjer her og nå, og i glimt ser man inn i framtida. Hvis man merker at noen begynner å gli vekk fra her og nå, hentes de tilbake med kroppsbevegelser. Det forankrer dem i kroppen, det sensoriske. Man jobber i sirkel. Alle er like. Alle kan være ledere også, mener hun.

Et annet viktig element er det indre barnet. Det kreative barnet. Å vekke det og få kontakt med det er essensielt. Leke! Lilly forteller at blant annet Ailo Gaup og hans Saivoskole hjalp henne med å få tak i sitt eget indre barn og la dette få komme til uttrykk. I disse finnes også oppfatninger om oss selv. Dette minner om sjamanismen og det å hente en sjelebit. For Lilly var det en aha-opplevelse å møte barnet i seg selv som var kommet vekk etter år med alvor og stress i voksenlivet.

Samtalen med Lilly inspirerer og gir mat til ettertanke i ukene etterpå. At det å skape oppleves så velgjørende må jo skyldes at vi nesten kontinuerlig bombarderes av inntrykk utenfra? Blir dermed det å uttrykke seg på denne måten en måte å gjenopprette balanse på? Kanskje er dette en av grunnene til at kunstnere ofte er følsomme mennesker. Siden de er så påvirkelige for ytre inntrykk, får de desto større behov for å uttrykke seg. Med god navigering mellom det å motta inntrykk og selv skape uttrykk, kan man bli et ekstra levende menneske, og med dette bli en positiv kraft også for fellesskapet.

Naturelementer

Lilly jobber altså som en av tre terapeuter med grupper både på Ullern Frivillighetssentral på Ullern og på Stoppestedet på Lilleaker. I tillegg driver hun med individuell terapi og har små grupper på Fridtjof Nansens plass ved Oslo rådhus, hvor hun har kontortid på mandager og noen ganger i helgene.

Samarbeidsprosjektet til de tre kunst- og uttrykksterapeutene har fått penger fra Ekstrastiftelsen til et pilotprosjekt som jobber med forelder og barn. Da brukes lek med ungene. Fascinert av likhetstrekkene med sjamanistiske tradisjoner, tar vi derfor opp denne tråden igjen.

– Hvis man linker kunst- og uttrykksmetoden med sjamanismen, så bruker begge naturelementer. Det tredje – det utenfor seg selv. Trær og natur, forklarer Lilly, og legger raskt til. – Man kan for eksempel skrive «fra treet» eller et brev fra en kongle. Kongla skriver ut fra sin opplevelse. Den har en annen visdom enn den man selv vanligvis har. Dette er beslektet med sjamanismen via «ting som snakker» utenfor en selv, samt det med styrkedyr og at man henter inn sjelebiter. Egentlig handler det om personens egen visdom, at det er underbevisstheten som snakker. Det er dessuten viktig å få tillit til at opplevelsen er ens egen kraft. Dette kan ta litt tid å lære. I begynnelsen vil deltakerne ofte at terapeuten skal gi svaret. For meg er det ekstremt viktig at de oppdager at det er deres egen visdom. Den er gull verdt, understreker hun.

Lilly forklarer at visdommen ofte blokkeres av gamle mønstre, negative tanker og selvskading på den ene eller andre måten. Dette er særlig knyttet til ting som har skjedd i barndommen.

Ens egen visdom

Lilly mener at ved å bruke noe utenfor deg selv, hjelpes din egen visdom fram.
– Hvis du ikke klarer å se at du har den kraften, vil du heller ikke klare å ta ansvaret for deg selv og se muligheter. Å få tak i sin egen visdom er liksom hele vitsen, forklarer hun.

I arbeid med grupper vekkes gruppeenergien til live. Man møter mye av det samme som ellers i livet, men i en kontekst som gjør det mindre overveldende.

Den siste delen av kurset er samhandling. Å gi hverandre ord, setninger og lignende som gjør at man kan gå ut med større bagasje enn da man kom inn. I sirklene jobbes det aktivt med imaginasjon. Imaginasjon er noe som er mer virkelig enn fantasi. I disse prosessene er det en fin balanse hvor man er mer alene i det kreative uttrykket, som under maling. Samtidig er man sammen i gruppa. Underveis brukes det mye musikk, ofte klassisk. Dette har den funksjonen at det «holder rommet».

Gjensidig forsterkende metoder

Metodene de bruker er intermodale. Det betyr at et uttrykk forsterker et annet.
– Hvis en person kommer med en uro eller smerte, så kan man godt begynne å se på det fra kroppen. Hva gjør du med kroppen, hva gjør det – uroen eller smerten – med kroppen. Så leter man og beveger seg. Deretter kan vedkommende få en fargestift og et ark for å få det ned på papiret. Deretter henges det opp på veggen og man ser det på litt avstand. Først lang avstand, deretter gradvis nærmere. Hva skjer? Man kan begynne å se ting i bildet og finne assosiasjoner. Da er metoden å undersøke på en ikke-dømmende måte og bli mer kjent med det. Da har man brukt kroppen og tegning.

Det neste kan være å skrive. Da er det om å skrive mest mulig spontant og deretter å lese det høyt. Igjen skifter modaliteten mens andre hører på.
– Alle disse ulike tilnærmingene forsterker hverandre og danner en dynamisk prosess som skaper bevegelse og åpner for innsikt. Det kan for eksempel ligge viktige ord i teksten. Da understrekes disse, og det kan åpne enda mer og nye lag av innsikt kommer frem. Alt dette har med ens egen visdom å gjøre – ikke terapeutens, forklarer Lilly engasjert, som understreker at det er viktig å ikke tolke for terapeuten. Kort oppsummert anvendes lyd, musikk, skriving, maling, tegning og teater i grupper. Deretter kan man ha en framvisning til en annen del av gruppa.

Som å møte en kilde

På behagelig vis strømmer ord og kunnskap fra Lilly, mens undertegnede noterer og gjør opptak. Det føles som å ha møtt på en kilde. Så snart muligheten byr seg, vil jeg lære mer om disse tingene. Det å delta i en gruppe hvor man gjennom lek og kreativitet i et positivt fellesskap kan komme i kontakt med dypere ressurser i seg selv og på den måten få nye impulser på sin vei videre. Som et apropos leste jeg nettopp et sted at nye vaner danner nervebaner i hjernen gjennom 300 til 400 repetisjoner, men hvis det skjer gjennom lek, trengs bare 20 til 30. Lek og kreativitet er altså – som flere har påpekt før – en høyere form for intelligens enn den vanlige.

For mer informasjon om kunst- og uttrykksterapi, ta kontakt med Lilly på lilly@lillyputt.no, eller sjekk Facebook: «Kunstterapi – kreativ visdom», eller nettsiden lilly-raknes.com