Helhetlig livspraksis i hverdagen:

Denne artikkelen tar opp noen av de store spørsmålene knyttet til det å være menneske. Poenget er ikke å presentere en absolutt sannhet eller dekke alle aspektene – snarere å komme med noen perspektiver og eksempler som kan være gjenkjennbare og verdifulle.  

Livets grunnlidelse 

Buddhismen hevder at lidelse er et sentralt kjennetegn ved livet. Da viser ordet lidelse til at det er noe utilfredsstillende og vanskelig ved å være underlagt livets grunnleggende uvisshet: 

• Vi skal alle dø, men vet ikke når. 
• Vi kan komme til å bli alvorlig syke. 
• Vi kommer til å miste mennesker som vi er glade i. 
• Vi ønsker forutsigbarhet og kontroll. Samtidig har vi ingen absolutte garantier for hva som vil skje i framtiden.  

Mye av det som gir oss en følelse av trygghet, kan altså i utgangspunktet når som helst endre seg eller gå tapt. 

Muligheter og begrensninger 

Frihet er et komplisert begrep. I vestlige land har de fleste av oss i teorien en relativt stor grad av påvirkning på egen livssituasjon. Vi har i utgangspunktet mulighet til å velge relativt fritt blant forskjellige utdanninger, yrker, bosteder, sosiale miljøer og fritidsaktiviteter. Denne friheten og alle mulighetene kan samtidig virke overveldende, og vekke angst for å velge «feil».  

Vi er dessuten mye mer bundet av oppvekst og familiebakgrunn enn vi liker å tro. Er man for eksempel oppvokst i en familie og et miljø preget av lav inntekt eller sosiale problemer, vil dette i de fleste tilfeller ha en sterk påvirkning på vår identitet og selvforståelse. Det vil gi begrensende rammer for vårt syn på oss selv, verden og våre muligheter. Det krever mye arbeid å frigjøre seg fra dette.

Mobbing og utenforskap 

Andre former for begrensninger kan komme fra mobbing på skolen eller en følelse av utenforskap. Dette kan påføres gjennom alt fra åpenbar psykisk eller fysisk vold, til mer subtile former for fordømmelse og utestenging. Jeg har selv erfaring med å være mottaker av mobbing og utestengelse.  

Jeg vokste opp i en ressurssterk familie der mye var på stell. For meg var det skolen som ble kilden til mange av mine utfordringer. Jeg opplevde alvorlig mobbing gjennom flere år og at lærerne ikke tok ordentlig tak i dette, selv om problemet var åpenbart og jeg tok det opp mange ganger. Opplevelsen av mobbing og utenforskap har preget mye av mitt liv. Som voksen har jeg derfor erfart hvor mye arbeid det krever å frigjøre seg fra dette. 

Les også: Mobbingens sanne natur: «Du er fundamentalt uakseptabel» – Medium

Empowerment og ansvar 

Gjennom eksemplene med utfordrende oppvekstsvilkår eller mobbing, ønsker jeg å vise at det er mange krefter utenfor individet selv som er med på å forme personligheten og opplevelsen av hvilke muligheter vi har i livet. I praksis er vi stort sett ikke på langt nær så frie som vi liker å tro. 

Samtidig er det reelt at svært mange av oss kan få til store endringer i egen personlighet og livssituasjon gjennom iherdig innsats over tid. Slik jeg klarte med å fri meg fra mobbingens påvirkning. Innenfor selvutvikling kalles denne holdningen gjerne for «empowerment»: Du kan få til det meste hvis du vil det sterkt nok, har gode verktøy, prioriterer klokt og jobber vedvarende med det over tid. 

Mange av oss opplever også vonde ting som voksne – uhell, ulykker, å miste en god jobb, helseproblemer, samlivsbrudd og vonde konflikter. Blir vi da værende som offer for disse omstendighetene, også lenge etter at de ytre situasjonene har opphørt? Eller klarer vi å bevege oss videre? Når vonde ting skjer, er det viktig at vi tillater oss å kjenne på sorgen og ikke umiddelbart prøve å «fikse» situasjonen. Det er samtidig også essensielt at vi før eller senere kommer oss videre i livet. Disse to prosessene vil ofte foregå parallelt. 

Ansvarets skyggeside 

Når vi opplever store omveltninger i livet, for eksempel helseproblemer, er det ikke alltid mulig å komme tilbake til samme funksjonsnivå som vi en gang hadde. På den ene siden skal vi ikke bli late – vi bør gjøre det vi kan for å bedre vår situasjon innenfor rimelighetens grenser.  

På den annen side ligger det en fare i å legge all skyld og ansvar på seg selv: «Jeg har blitt alvorlig syk, jeg alene har det fulle ansvaret for at det ble slik. Hvis jeg ikke klarer å bli frisk, så betyr det at det er noe alvorlig galt med meg, at jeg ikke har sterk nok vilje og at jeg er et dårlig menneske.»  

Ved store livshendelser slik som alvorlig sykdom er det sjelden at individet alene har det fulle ansvaret for at situasjonen har oppstått. Noen har vært svært opptatt av helse og likevel blitt syke. Andre har levd usunt og likevel kommet greit fra det. Våre livsstilsvalg er naturligvis en viktig faktor å ta ansvar for, samtidig som livet er svært sammensatt. Vi kan uansett si at vi har ansvaret for å gjøre det beste ut av situasjonen fra nå og framover. En slik ansvarstagen vil ofte innebære å aktivt søke støtte og hjelp fra andre, i motsetning til at vi skal klare alt selv. 

Kontroll kontra passivitet 

Hvis empowerment blir til en absolutt ideologi der man tror man skal ha kontroll på alt, er det mange som før eller senere snur seg 180 grader til det andre ytterpunktet, som er «surrender» eller overgivelse. Vi kan illustrere denne holdningen med følgende utsagn: «Det jeg hadde satt meg fore, fungerte ikke. Livet har en plan, jeg må overgi meg, gi slipp på kontrollen, og så vil alt bli som det er ment å bli.»  

Resultatet kan da bli at personen blir ensidig passiv og uansvarlig. Realiteten er at vi trenger både viljestyrke og en aktiv holdning (empowerment), kombinert med aksept, mottakelighet og ydmykhet (surrender). Vi må erkjenne at vi alene ikke kan få til alt, bestemme alt eller kontrollere alt. Slik kan vi være en aktiv medskaper i livet, i motsetning til enten å bli et offer eller å skulle få til alt. 

Tar du det personlig?

Selv når vi har mye på stell i livet, vil det uunngåelig være vanskelig innimellom. Vi kan kjenne på tristhet, oppleve tap og vonde konflikter. En sunn grunnholdning er å ta ansvar for ens egne mulige bidrag til situasjonene man er del av. På et eller annet tidspunkt må man også erkjenne følgende:  

Jeg er et feilbarlig menneske. Jeg kommer aldri til å bli «perfekt». Det samme gjelder alle andre mennesker, og også selve livet. De vonde tingene jeg opplever betyr ikke nødvendigvis at jeg har gjort noe «galt», eller at jeg «skulle» eller «burde» ha valgt annerledes. Det betyr heller ikke at andre aktivt har noe imot meg. Livet er innimellom vondt og vanskelig for oss alle. 

Alt jeg opplever er ikke en konsekvens av mine egne tanker og holdninger, eller at jeg har tiltrukket meg det eller «manifestert det». Jeg er del av en kompleks sammenheng – jeg er del av dette samfunnet, denne verden og dette universet. Det er mye som skjer i verden, samfunnet og i menneskene rundt meg som påvirker mitt liv. Mye av det er det lite jeg kan gjøre noe med. Mye av det handler ikke om meg i det hele tatt. Det har uansett en grad av påvirkning på mitt liv. Det betyr samtidig ikke at det ensidig skal få definere min indre tilstand. 

Uunngåelig sårbarhet 

Hvordan kan vi møte livets uunngåelige svingninger, opp- og nedturer uten automatisk å ta det personlig og tenke at det er noe galt med oss eller livet? Hvordan skal vi forholde oss til at det er sårbart å være menneske?  

De aller fleste av oss i Norge har de mest umiddelbare grunnbehovene dekket. Samtidig betyr ikke det at det er noe grunnleggende galt med oss når livet innimellom er vanskelig. Vi har lov til å ha det vondt, selv om andre har det verre. 

Det er viktig å ikke bli sittende fast i offerrollen. I offermentalitet ser man seg selv som unik i sin lidelse – ingen andre har det så ille som meg! En mer moden holdning er å kunne være med det vonde uten å isolere seg. Man klarer å se at det å være menneske ikke er enkelt og det gjelder de fleste av oss. Går det an å være i det som er vondt uten å slå seg selv i hodet og gi enten seg selv eller verden all skylda? Kan man heller bruke det til å utvikle større empati overfor både seg selv og andre? Slik kan vi inkludere oss selv i en menneskehet der de fleste erfarer sin variant av de samme grunnleggende livsutfordringene. Da blir vi også mindre ensomme. 

Lidelsens mange lag 

Kan vi erkjenne at følelser og fenomener som lengsel, sorg, begrensninger og tilkortkommenhet er grunnleggende menneskelige erfaringer som ingen slipper helt unna? Hvis vi klarer det, trenger vi ikke å legge et ekstra lag av selvklandring og lidelse utenpå disse universelle utfordringene.  

En del av vanskelighetene vi møter i livet er knyttet til ubearbeidede traumatiske erfaringer og dynamikker fra oppveksten som har vært med på å forme personligheten. Dette går det langt på vei an å bearbeide. Det finnes også former for lidelse som er mer fundamentalt knyttet til livets grunnleggende uvisshet. Parallelt med at vi alltid kan jobbe mer med oss selv, er det sunt å akseptere seg selv som «grunnleggende god nok» og innse at vi aldri kan slippe helt unna livets uvissheter og opp- og nedturer. 

Sammenlikning og utilfredshet 

Som nevnt har vi mennesker noen helt grunnleggende behov, slik som en viss grad av psykologisk og materiell trygghet og forutsigbarhet. Dette innebærer mat, klær, et sted å bo og en grad av sosial tilhørighet. Ressursmessig kan dette i sin mest basale form være veldig enkelt. På mine reiser, blant annet i Asia, har jeg møtt mange mennesker som etter vår norske standard lever under enkle kår. Paradoksalt nok har smilet, latteren og lekenheten ofte sittet vesentlig løsere hos dem enn hos en gjennomsnittlig nordmann. Hva kan vi lære av det? 

I tillegg til de nevnte basalbehovene, har vi også tillærte behov definert av kulturen vi vokser opp i. Både i Norge og internasjonalt har det blitt forsket mye på hvordan materiell velstand påvirker forekomsten av positive følelser og opplevelsen av å ha det bra (lykkeforskning). Materiell velstand er viktig til et visst punkt. Deretter er det andre ting som avgjør graden av tilfredshet i hverdagen. Kanskje handler det mye om muligheten til å verdsette de enkle, nære ting, samt at det ikke er en nesten konstant konflikt mellom livet slik det er og slik vi tenker det «burde» være? 

Muligheter, sammenlikning og individ 

Vi lever i en tid med tilsynelatende uendelige muligheter der det framstilles som om alt er opp til individet. Mange viser fram sine «fantastiske liv» gjennom sosiale medier. Det blir lett å føle at man selv kommer til kort. Å være tilfreds med det man har blir stadig vanskeligere, grunnet økt sammenlikning som følge av «standarder» som formidles gjennom massemedia, underholdning og sosiale medier. Heller enn å være takknemlige for alt vi har, ser det ut til at stadig flere opplever misnøye og tilkortkommenhet. Vi «burde» ha mer, og være noe mer enn vi er.  

Et fagbegrep for disse dynamikkene er mimetisk begjær, som stammer fra det engelske verbet «mimic» (å etterlikne eller etterape). Enkelt forklart er det et tillært begjær som oppstår fra sammenlikning i kulturen. Vi etterlikner andre og skaper urealistiske forventninger til livet og til oss selv. Det blir stadig strengere krav til hva et godt liv skal innebære, krav som ikke var der tidligere da kulturen var mindre materialistisk og prestasjonsorientert. Det er lett å miste seg selv i dette. I møte med alle impulsene vi daglig blir bombardert med, kan det være vanskelig å lytte innover og kjenne etter «hva er det som faktisk er viktig for meg?» 

«Mange viser fram sine «fantastiske liv» gjennom sosiale medier. Det blir lett å føle at man selv kommer til kort. Å være tilfreds med det man har blir stadig vanskeligere …» 

– Andreas Aubert

Flukt fra uroen 

Det ligger antakelig mye uro og rastløshet til grunn for vårt samfunns ensidige orientering mot prestasjon, opplevelser og aktivitet. Det er mange av oss som vier mye av tiden til kunstige behov der vi flykter inn i digitale virkeligheter, overfladisk underholdning, eller har et usunt og uansvarlig forhold til sex, mat, alkohol og stoffer. Andre bruker all energi og krefter på jobb, prestasjon, penger og makt. Det kan se ut som om mye av det moderne menneskets livsstil handler om å dempe eller flykte fra en grunnleggende eksistensiell uro. Vi har langt på vei blitt fremmedgjorte fra naturen og de nære ting. Dette i seg selv kan skape mye forvirring og rastløshet. 

Graden av sammenlikning og hvor fanget vi blir i «konstruerte», ikke-autentiske «behov» og ambisjoner kan variere en del fra person til person. Vi blir alle uansett farget av å leve i et samfunn som ensidig vektlegger produktivitet, aktivitet, suksess og materiell velstand. Det blir for lite plass til «være-dimensjonen» av livet. Det kan ligge en dyp frigjøring i det å være et helt ordinært menneske som ikke til stadighet trenger å prestere eller bevise sin verdi. Når vi senker forventningene og kravene til oss selv og andre, kan vi bli positivt overrasket og mer takknemlige. «Hverdagsmagi» kan oppstå mer uanstrengt. 

«Det kan se ut som om mye av det moderne menneskets livsstil handler om å dempe eller flykte fra en grunnleggende eksistensiell uro.» 

– Andreas Aubert

Hva er løsningen? 

Livets grunnleggende uvisshet kan ikke løses. «Løsningen» ligger i å forsøke å favne både det gode og det vonde og inkludere alle aspekter av livet, i motsetning til å tviholde på det som gir velbehag og stritte imot alt som er utfordrende og sammensatt. Livet er begge deler.  

Hva er noen prinsipper som kan støtte oss i å møte livet slik det er: 

• Å trene på evnen til aksept, samtidig som man også trener evnen til å ta initiativ og ansvar for det man kan påvirke. 
• Å praktisere takknemlighet for det som er bra. 
• Å være mindre opptatt av sammenlikning og tanker om hvordan ting «burde være». 
• Å aktivt lytte innover i seg selv for å finne sine autentiske verdier, sannheter og dypere behov. 

• Å trene evnen til selvkjærlighet, slik at vi ikke lukker oss eller blir fanget i selvkritikk når livet er utfordrende. 

Dette er noen pekepinner på mulige veier til bedre å kunne tåle livet slik det er. Samtidig må hver og en finne sin genuine vei i livet. Det er også viktig å huske på at vi alle vil møte utfordringer, uten at det i seg selv betyr at det er noe galt med oss eller livet vårt. Og det aller mest grunnleggende er kanskje at livet dypest sett ikke kan «løses» – det må tåles og leves i alle sine nyanser og aspekter.  

Relaterte saker:

Slik forholder du deg til krenkelser: Vær ydmyk – ingen av oss er perfekte!

Dette må du gjøre for å skape varig endring i livet ditt

Ta fri fra hverdagens gjentakende mønstre for å finne deg selv