Få et balansert forhold til sinne og dømming

Bilder: Shutterstock

Det å innimellom kjenne på sinne og kanskje til og med hat, er en helt naturlig del av det å være menneske. Disse fenomenene henger ofte sterkt sammen med dømming. Det er innebygd i oss å gjøre en konstant vurdering av oss selv og omgivelsene. Når denne prosessen får et sterkt negativt fortegn og drives av en ubevisst emosjonell ladning uten at det står i proporsjon til de ytre omstendighetene, kan vi kalle det dømming. Hos noen vendes sinne og dømming med stor kraft ut mot andre, mens andre tar det mer ut over seg selv.

Sofistikert forkledning

Noen skjuler sitt sinne, dømming og hat bak intellektuelt tilsynelatende sofistikerte forklaringer. Kanskje er de moralister og pøser ut sin påståtte berettigede harme, som om de eksempelvis representerer en absolutt, ufeilbarlig autoritet og de bare gjør sin plikt som gode mennesker til det felles beste. Da kan det noen ganger være vanskelig å gjennomskue hva de egentlig holder på med – særlig for dem selv. De er så overbevist om at de har rett at det er tilnærmet umulig å nå gjennom til dem og få til en likeverdig dialog. Dette kan være veldig farlig.

Hos andre kommer sinne og dømming ut på en mer primitiv og utilslørt måte. Eksempelvis hos fotballpøbler som slåss med andre supportere og ødelegger fysisk eiendom, som om fotball var en krig som handlet om liv og død.

I begge tilfellene – enten man skjuler den dysfunksjonelle adferden bak tilsynelatende sofistikerte forklaringer eller den kommer ut på en rå, usminket måte – så er det i sin essens den samme uansvarligheten og dysfunksjonen som ligger bak.

Ikke-dømmende eller dumsnill?

Er løsningen på slik destruktiv adferd at vi alle helt må slutte å dømme og bare være snille? Overhodet ikke! Det er åpenbart at sinne og dømming er en del av den menneskelige erfaring. Fra et selvutviklingsperspektiv er det ikke ønskelig å utslette dette, heller ikke å fråtse i det. Det man søker er å få et balansert forhold til disse sterke kreftene i seg selv og andre.

Hvordan kan vi skille mellom dømming med negativt fortegn og det å foreta en nyansert bedømmelse av en person eller situasjon der man også involverer intuisjonen? Å ikke dømme er en utbredt holdning blant annet innenfor deler av den moderne mindfulness-bevegelsen. Dette er et område som trenger mer nyansering slik at ikke ikke-dømming (non-judgment) blir misforstått som ensbetydende med passivitet og dumsnillhet.
Vi foretar hele tiden vurderinger av oss selv og omverdenen. Vi prøver å «lese» andre: hva forventer de, hva føler de, hva synes de om oss? Til et visst punkt er dette sunt. Vi prøver å forholde oss til omverdenen på en adekvat måte for å sikre en samhandling preget av flyt og gjensidighet. Dette er et tegn på intelligens og våkenhet. Problemet oppstår når vi blir overengasjerte i denne prosessen. Eksempelvis overfokuserer på andre og mister kontakten med oss selv, eller vi blir låste i vår forståelse slik at vi ikke kan se situasjonen i et større perspektiv her og nå.

«Det er åpenbart at sinne og dømming er del av den menneskelige erfaring. Fra et selvutviklingsperspektiv er det ikke ønskelig å utslette dette, ei heller å fråtse i det. Det man søker er å få et balansert forhold til disse sterke kreftene i seg selv og andre.»

Andreas Aubert

I stedet for å være åpent til stede og anerkjenne hver situasjons unikhet, projiserer vi da vår fortid over på nåtiden. Eksempelvis hvis vi tidlig i livet har hatt vanskelige opplevelser som involverte menn med skjegg. Da kan vi i nåtid eksempelvis være unnvikende eller automatisk bli konfronterende i møte med skjeggete menn uten at det har noen basis i situasjonen her og nå. Dette er dysfunksjonelt.

Menneskers motivasjoner og handlinger eksisterer i et spenn som rommer alt fra den dypeste medmenneskelighet til den groveste overkjøring og brutalitet. Hvis ikke-dømming i praksis innebærer å late som om sistnevnte ikke eksisterer, så kan det ikke kalles for noe annet enn en dysfunksjonell dumsnillhet der man tilrettelegger for å bli utnyttet og å sette seg selv og andre i fare. Det er ingenting «spirituelt» ved dette, det er rett og slett idioti. Å tenke noe «negativt» om andre – eksempelvis «denne mannen er farlig» – betyr ikke nødvendigvis at vi projiserer vår egen negativitet over på vedkommende. Det kan i noen tilfeller være intuisjonen som snakker. Da er det viktig å lytte til denne.

Forutinntatthet, intuisjon og åpenhet

Å skjelne mellom forutinntatthet og reell intuisjon krever at vi har en grunnleggende holdning til å møte mennesker og situasjoner med åpenhet. Vi prøver å ikke anta for mye, vi er nysgjerrige på andre mennesker og situasjoner og ønsker å ha et mest mulig upartisk syn. Samtidig betyr ikke det at vi blir hjernedøde og kaster all tidligere erfaring og kunnskap på havet. Vi respekterer vår egen intelligens uten å være slaver av vår fortid og tror at vi vet alt. Vi er åpne for at nåtiden kan overraske oss og at det er mye vi ikke vet.

Med en slik balansert, åpen holdning kan vi blant annet være bedre rustet til å fornemme den andres ressurser. Eksempelvis «denne mannen er veldig strukturert, har et godt overblikk og vil åpenbart ha gode lederegenskaper». Eller «denne kvinnen er veldig omgjengelig og vinner raskt folks tillit. Hun kunne egne seg godt som megler i konflikter. Med sitt rolige og varme vesen er hun rask til å jevne ut gnisninger».
Andre ganger kan mer negative inntrykk komme til oss: «denne fyren virker manipulerende, han er bare ute etter å ivareta sin egen interesse uten å ta hensyn til omgivelsene. Her må jeg være på vakt». Når vi får slike tanker, finnes det i hovedsak to muligheter:

1) Intuisjon: Tankene er mer eller mindre en presis, intuitiv sansning av personen i den nåværende situasjonen. Vi bør ta dette på alvor.

2) Projeksjon: Det er noe ved denne personen som minner oss om mennesker fra fortiden vår, eksempelvis i kraft av utseende, lignende stemmeleie, likheter i kroppsspråk eller annet. Vi står i fare for alt for raskt å konkludere at personen kommer til å oppføre seg på samme måte som vi har opplevd fra andre i fortiden, selv om dette er et helt nytt menneske som vi ikke kjenner.

Selvutvikling handler i sin essens om å bearbeide sin egen personlighet i så stor grad at vi stadig blir flinkere til å skjelne mellom intuisjon og projeksjon. Jo mer vi har bearbeidet våre egne traumatiske opplevelser fra fortiden, jo mindre emosjonell «ladning» bærer vi på i dag. Da skal det mye mer til for å bli «trigget» eller «aktivert» av situasjoner i nåtid. Vi har mer «indre rom» til å ta imot situasjoner og mennesker på en åpen måte, og foreta en mer presis og balansert vurdering.

Intuisjon kontra projeksjon

Ofte kan intuisjon og projeksjon sameksistere. Vi kan fange opp reelle karaktertrekk ved den andre, samtidig som dette også rører ved vår egen psykologiske bagasje. Da blir vårt indre rom i vesentlig grad fylt opp av reaktive følelser som er aktivert i oss selv som er basert på vår fortid – selv om vi i utgangspunktet fanget opp noe ved den andre som kan være reelt. Fordi vi blir så aktiverte ser vi ikke helheten i den andre, vi ser dem gjennom briller farget av vår ubearbeidede fortid.

Eksempelvis kan to venner være enige om at et gitt menneske har tydelige manipulerende trekk, men de forholder seg helt forskjellig til det. Den ene har bearbeidet sine tidligere erfaringer rundt manipulerende oppførsel. Vedkommende beholder sin sinnsro og forholder seg konstruktivt til situasjonen, eksempelvis ved å på en relativt nøytral måte trekke seg ut av den, eller sette personen på plass på en balansert måte. Vennen blir derimot emosjonelt oppskaket og mister midlertidig kontakten med egne indre ressurser. Da vil vedkommende kanskje enten eksplosivt utagere overfor personen med manipulative trekk, bli veldig opptatt av å «please» vedkommende, eller trekke seg unna på en ubalansert måte. Uansett så er det da vedkommendes eget indre drama og den påfølgende adferden som skaper flest problemer, ikke den manipulerende personens adferd i seg selv.
 
Dømming og avstand

Mange av oss vil gjennom store deler av livet ha en ubevisst, vanemessig dømming av oss selv og andre. Å dømme seg selv og å dømme andre er to sider av samme sak. Jeg bruker her ordet dømming i negativ betydning, der vi har et overdrevent negativt syn på oss selv eller andre. Å dømme andre er en form for avvisning. Vi slipper ikke vedkommende inn på oss, vi opprettholder en avstand, vi har satt opp et «mentalt skjold» som blir en barriere for å oppnå en genuin kontakt og å få utfordret vår forutinntatthet.

Å dømme seg selv er en avvisning av oss selv. Vi avviser oss selv som eksempelvis ikke bra nok, uinteressant eller verdiløs før den andre får muligheten til å avvise oss. Vi kommer den andres potensielle avvisning av oss i forkjøpet. Uansett om vår tendens er å dømme andre eller oss selv, kan vi altså se at det i sin essens handler om å opprettholde avstand. I den avstanden kan vi leve med en illusjon om at vi er «trygge» og har kontroll fremfor å være i kontakt med andre og ha en likeverdig dialog – noe som oppleves som sårbart.

Objektene for vår dømming kan være omtrent hva som helst. Gjennom livet kan vi eksempelvis ha et anstrengt forhold til følgende:

• Menn med skjegg
• Menn med langt hår
• Folk som hører på elektronisk musikk
• Miljøvernere
• Forurensere
• Politikere

Noen fellestrekk for denne dømmingen er at vi setter merkelapper på andre og ser dem bare gjennom denne stemplingen. Ut fra noen enkle, ytre kriterier, eksempelvis tilstedeværelsen av skjegg, setter vi en hel gruppe mennesker i samme bås. Dette er på ingen måte rasjonelt, det er emosjonelt. Objektene for vår dømming og frykt kan også endre seg gjennom livet. På ett tidspunkt er det kanskje kommunismen som er den store faren, deretter innvandringen, deretter skattepolitikken. Det er ingen ende på hva vi kan være redde for.

Konstruktivt anvendt sinne

Sinne kan være en positiv kraft. Noen kaller dette «hellig vrede». Det avgjørende er om sinnet er reaktivt og projiserende, altså drevet av ladningen i ubearbeidede traumatiske opplevelser fra fortiden, eller om det er en konstruktiv respons til situasjonen her og nå. Evnen til å skjelne mellom disse to tingene er et essensielt aspekt av visdom. Vi kan kalle førstnevnte fenomen for frustrasjon. Fremfor å bearbeide tidligere erfaringer har vi gjenopplevd dem igjen og igjen uten å klare å bryte et destruktivt mønster. De oppsamlede emosjonene har skapt en sterk psykisk ladning som kan eksplodere når som helst i nåtid.
Når sinne derimot er en konstruktiv respons til situasjonen her og nå, ser vi hva situasjonen krever. Vi kan anvende en passe mengde sinne til å avsløre og skjære gjennom eksempelvis manipulasjon og utnyttelse. Jeg kan bruke et trivielt eksempel: Du skal flytte og har bestilt flyttehjelp. To store menn, åpenbart kapable til å utføre jobben, møter opp og sier etter hvert «vi trenger å tilkalle en tredje mann» og de krever ekstra betaling. Da kan man for eksempel svare bestemt «det er uaktuelt, vi hadde en klar avtale og det er åpenbart at dere klarer dette. Blir det helt krise kan jeg hjelpe dere». Slik grensesetting handler ikke nødvendigvis om at man blir sint, men at man konstruktivt anvender den aggressive kraften.

Sinne er ikke et problem i seg selv. Det store problemet vi må forholde oss til – både individuelt og kollektivt – er ubevissthet.

– Andreas Aubert

Et annet eksempel er hvis man ser et voksent menneske mishandle et barn. Avhengig av kontekst er kanskje den mest sunne responsen å rope «det der slutter du med umiddelbart». Det er ikke sikkert det er nødvendig eller hensiktsmessig å gripe fysisk inn i situasjonen. Hvis man gjennom stemmen klarer å formidle kraft og bestemthet som kommer fra en ren kilde av aggresjon i en selv, så kan den andre forstå at «det nytter ikke å tulle med dette mennesket» og den destruktive adferden vil ofte opphøre umiddelbart.
Må man gjennom sin egen intelligens vurdere hva man kan gjøre videre. Er det å ivareta barnet mens gjerningspersonen med stor sannsynlighet rømmer fra åstedet? Er det et realistisk og konstruktivt valg å fysisk holde vedkommende for å beskytte barnet? Selv fysisk vold kan i noen tilfeller være nødvendig.

Sinne rydder plass

En viktig dynamikk å forstå om vårt indre liv, er hva som skaper et trangt indre rom kontra et åpent indre rom. Hvis vi stadig vekk undertrykker våre dypere behov og ønsker, ikke i tilstrekkelig grad tar i bruk ressursene våre og lar oss overkjøre av andre, så vil vi samle opp mye frustrasjon. Denne frustrasjonen fyller opp det indre rommet. Dette vil før eller senere eksplodere eller implodere – eller en kombinasjon.

Når vi lever i et indre klima preget av opphopningen av det usagte og ugjorte, så lever vi i et trangt indre rom. Denne frustrasjonen er farlig. Mange mord og overgrep begås ut fra slik frustrasjon. Det indre trykket har blitt så stort at det «klikker» for vedkommende. Derfor har sinne fått et unyansert dårlig rykte. Det er ikke sinne i seg selv som er problemet, men opphopningen av frustrasjon.

Det å jevnlig være i kontakt med sinne som en konstruktiv impuls her og nå, er det motsatte av å tillate en slik dysfunksjonell opphopning av det usagte og det ugjorte. Når vi er i kontakt med aggresjon som en positiv kraft, så setter vi grenser og sier fra når det trengs. Da blir vi ferdig med ting og dveler ikke for mye ved situasjoner. Vi gjør så godt vi kan og kommer oss videre. «Hellig vrede» kan noen ganger innebære å konfrontere andre mennesker for å løse opp i fastlåste situasjoner og oppnå klarhet om de underliggende relasjonelle dynamikkene.

Sunn, nærende konfrontasjon

I «hellig vrede» bruker vi sinne til å skjære gjennom ubevisstheten som preger en situasjon. Vi ansvarliggjør alle parter og setter sunne grenser for oss selv. Et slikt sinne rydder plass i det indre rommet og det relasjonelle rommet. Hadde vi holdt kjeft, ville vi samlet opp frustrasjon. I stedet rydder vi opp i situasjonen. Vi kan si at sinne er en dynamisk energi i bevegelse, som muliggjør å skjære gjennom stagnasjon slik at varme og kjærlighet gjenopprettes i mellommenneskelige relasjoner.

Vi kan også anvende sinne som en konstruktiv kraft rettet mot oss selv. Heller enn å resignere på sofaen, kan vi si «hva faen holder jeg på med? Jeg har sagt til meg selv at jeg ønsker å spise sunnere, være mer fysisk aktiv, og forfølge mine drømmer innen skriving og dans. Nå må jeg faen meg få ut fingeren!» Hvis denne selvkonfrontasjonen etterfølges av handling, slik at det ikke bare blir å slå seg selv i hodet, så kan det være positivt. I hvert fall hvis målene man har satt seg er autentiske og ikke bare et påfunn om hva man «bør» gjøre.

Ubevissthet er hovedproblemet

Konstruktivt anvendt sinne handler i sin essens om å ivareta seg selv og det/de man er glad i. Når sinne kommer fra en nyansert sansning av situasjonen her og nå, heller enn fra frustrasjon, så er man også bedre i stand til å ivareta den større sammenhengen man er en del av. Da er ikke sinnet dypest sett et «personlig sinne», snarere en kraft som oppstår i en situasjon som tas i bruk for å oppnå et resultat som tjener helheten, og som deretter kan legges til side.

Sinne er ikke et problem i seg selv. Det store problemet vi må forholde oss til – både individuelt og kollektivt – er ubevissthet. Ubevissthet har enormt mange utrykk – alt fra å være et resignert offer til å være den moraliserende «martyren» som med jernhånd skal redde verden. Noen ganger trenger vi sinne til å skjære gjennom slike fenomener, andre ganger trenger vi helt andre ting.

Å gå en selvutviklingsvei vil over tid gi oss en nyansert forståelse av oss selv og verden, der vi får tilgang til hele følelsesspekteret vårt fremfor å være redd for følelsene. Da kan vi intuitivt og dynamisk fornemme hva som er konstruktivt i en gitt situasjon, heller enn å enten eksempelvis resignere i apati, eller eksplodere i blindt raseri. Å etablere et nyansert forhold til sterke krefter i mennesket, deriblant sinne, og å foreta balanserte vurderinger, må være sentralt i enhver form for helhetlig selvutvikling.