På tross av utdanning, vekst i kunnskap, vitenskap og velferdssamfunn, er vi ikke blitt mindre religiøse av den grunn. Vi har bare fått nye religioner. Mange lever i selvbedraget av å ha hevet seg over religionene og blitt spirituelle. De har forlatt de tradisjonelle religionene og tror på en mer universell religion uten for mange regler og begrensninger, men åpent og fritt for alle. Vi ser nærmere på hva det vil si å være spirituell.

Spirituell kommer fra det engelske ordet «spirit» som betyr ånd. Spirituell blir problematisk fordi de fleste vil bruke ordet «ånd» i bestemt form, og ikke «spirit» som ville være det konsekvente om en bruker spirituell. Enda en reservasjon er at sprit i alkoholholdige drikkevarer også har sin opprinnelse i dette ordet. «To be spirited» på engelsk betyr å være i godt humør, munter og oppstemt, en tilstand mange kjenner igjen fra de første stadiene av alkoholrus i motsetning til de siste. Spirituell er derfor litt belastet og kan misforstås. Det foretrekkes likevel av mange. Kanskje høres det finere ut og klinger bedre enn det norske ordet åndelig?

Det har en germansk opprinnelse knyttet til ordet «atmen» som betyr pust. Vi finner det også igjen i ordet «åndedrett». Det er spennende fordi pusten gir oss liv og det er en nær sammenheng mellom pusten og sinnet. Det mentale er igjen knyttet til det sjelelige og åndelige. Et poeng godt illustrert allerede i Skapelsesberetningen i Bibelen. «Gud Herren formet mennesket av jordens støv og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» (1. Mosebok 2:7)

Smak og behag

Ånd på tysk heter «geist». Det har forplantet seg i kirkelige aktiviteter og ansatte som prester, biskoper, kardinaler og paver kalles geistlige. Men også ord som begeistring har en slik opprinnelse. Sakralt er mer den engelske varianten, hvor «sacred» betyr hellig og er delvis beslektet med geistlig.

I praksis brukes ordene spirituell og åndelig om hverandre og koker ned til smak og behag. Det kan dog virke forvirrende dersom begge ordene brukes samtidig uten å forklare forskjellene mellom dem, hvis det er noen. Det mest ryddige er være mest mulig konsekvent i sitt valg. Noen synes spirituell er jålete, litt for anglofilt og foretrekker det norske «åndelig». Andre synes gjerne spirituell er mer musikalsk. Salmer på engelsk heter for eksempel «spirituals». Det er fritt valg, men ettersom overskriften begynte med spirituell, fortsettes det i samme ånd.

Vitenskapen – den moderne religionen

«Backlash» er et ord fra sportsfiskernes verden. Før de populære haspelsnellene ble det brukt trådsneller på fiskestangen. Når en kaster sluk med en trådsnelle, spinner snellen rundt og fortsetter å spinne også etter at sluken treffer vannet. Dersom snellen ikke stanses i tide, oppstår den forferdeligste vase i snøret. Resten av fisketuren tilbringes oftest med å løse problemet, og når noen spurte om en fikk fisk, var svaret kort og godt «backlash» og alle forstod.  

Noe lignende har skjedd med de tradisjonelle religionene. For kristendommens del fortsatte de religiøse dogmene å spinne også etter at vitenskapen gjorde sitt inntog og krevde fornuftige svar og ikke bare at det står i en bok. Det var lenge en uoverskuelig vase før mange bestemte seg for å kutte ut det gammeldagse og gikk over til noe mer moderne. Mange forlot dermed kristendommen og gikk over til vitenskapen, uten at de helt forstod at de bare skiftet et trossystem ut med et annet.

«Når vitenskapen gir seg i kast med de evige spørsmålene og blir en virkelighetsoppfatning, er det ikke lenger vitenskap. Da er det et trossystem som oppfyller kriteriene for en sekt, kirke eller trossamfunn».
– Christian Paaske

Fri konkurranse i det religiøse markedet

Arnulf Øverland trodde kanskje han slo den siste spikeren i kisten da han holdt sitt flammende foredrag Kristendommen den tiende landeplagen i Studentersamfunnet i Oslo i 1933. Kristendommen har holdt stand, men er svekket i makt og styrke.

Kristne tilhører ikke lenger en statskirke. Monopolet de har hatt siden Olav den hellige er opphevet. De er nå på lik linje med andre trossamfunn og må stå med luen i hånden når det deles ut statstilskudd. Dette beregnes ut fra medlemstallene og har ført til skjerpet konkurranse om kundene i det religiøse markedet. Fri konkurranse har i dette tilfellet bidratt til en langt sunnere utvikling med økt kreativitet, flere tilbud og muligheter.

Tidene forandrer seg

I dette religiøse frislippet og vakuumet ble mange spirituelle. De var lei av harde kirkebenker og sortkledde prester som ønsket menighetene sine velkommen med stående å bekjenne sine synder. De svoveldampende truslene om helvete, djevel og demoner ble også drøy kost, i tillegg til en lunefull gud som i en sadomasochistisk blanding skal fryktes og elskes. Denne formen for skyld og skam fungerer ikke lenger på nye generasjoner som er utsatt for fri barneoppdragelse. Foreldre følger ikke lenger den religiøse oppfordringen om at de som elsker sine barn tukter dem vel.

Kristendommens problem er at den ikke følger med i tiden. Den taper terreng i forhold til eksotiske guruer fra India, meditasjonsretreat på Bali eller tantrisk massasje med englemusikk og duftende eteriske oljer. Eller å svømme med delfiner, delta i bålseremonier med sjamantrommer, gå på glødende kull, danse og puste seg til ekstase eller lære de siste nye yogastillingene.

Ny underholdning

Religion har alltid vært i underholdningsbransjen. For et par hundre år siden, da livet var mer enfoldig og kristendommen var det eneste religiøse tilbudet og gudstjenesten var en sterk opplevelse. Dagene var slitsomme med hardt arbeid fra morgen til kveld. Folk flest gikk med tresko i bakgatene, spiste sild og poteter, bodde trangt, kaldt og trekkfullt og sov i harde senger. Om søndagen gikk de i kirken. Nyvaskete i finklærne satt de andektig under de høye lysekronene, hørte orgelmusikken bruse og så lyset glitre og funkle fra glassmaleriene. De ble løftet inn i en annen verden inspirert til å være lovlydige borgere og edru det meste av uken.

Det spirituelle skiller seg ikke fra tradisjonelle religioner på andre måter enn at underholdningen er forskjellig, mer tidsriktig og dekker det religiøse behovet på en bedre måte.

«Kristendommens problem er at den ikke følger med i tiden. Den taper terreng i forhold til eksotiske guruer fra India, meditasjonsretreat på Bali eller tantrisk massasje med englemusikk og duftende eteriske oljer».
– Christian Paaske

Behovet for å vite

Det religiøse behovet består i at alle trenger mening. Vi må forstå det vi gjør. Hvis ikke, må vi tro at vi forstår. Det er menneskelig. Vi må alltid ha en forklaring. Dyr slipper det problemet. De kan ikke holdes ansvarlig for sine handlinger, men alt vi gjør står vi til ansvar for. Vi må kunne avgi et rasjonelt svar om noen spør.

Det er ikke alt vi forstår i denne verden og har svarene på. Det er en usikkerhet vi må leve med. Mange finner det utrygt. Andre setter det på langtidsparkering og kaller det for de evige spørsmålene. Hvor kommer vi fra? Hvor går vi hen? Hva er meningen med livet?   

Her kommer myter og religion reddende til unnsetning med fiks ferdige svar. Tryggheten er gjenopprettet. En slipper å tenke på slike vanskelige spørsmål, for alle svarene finnes i en tykk bok skrevet av det guddommelige selv. Det er tro. Med en villig innrømmelse av at dette er en virkelighetsoppfattelse basert på tro. 

Tro og viten

I den andre enden av spekteret finnes vitenskap. Her reduseres troen til det minimale og fornuften økes til det maksimale. Fornuft har også sine grenser. Når det kommer til stykket, er det svært lite vi kan vite med sikkerhet. Selv vitenskapen er basert på tro fordi kriteriene for gyldig kunnskap er i siste instans basert på tro. Forskjellen på tro og viten er et linjestykke med religion i den ene enden og vitenskap i den andre. Filosofene er i midten og avgjør kriteriene for gyldig kunnskap.

Som i politikken hvor ytterlighetene på den politiske aksen nærmer seg hverandre gjelder det også her. Religion drevet til sin ytterlighet er fanatisme og dogmatisme. Det er destruktivt uansett innhold såvel i religion, politikk eller vitenskap. Vår menneskelighet består i at vi handler rasjonelt overfor hverandre. Fanatisme basert på udiskutable dogmer er en form for ondskap fordi det legitimerer å handle irrasjonelt med nok av skremmende eksempler. 

Vitenskapen går ikke fri i denne sammenhengen. Også her finnes det en rekke udiskutable dogmer det ikke tolereres å betvile eller stille spørsmål ved uten å miste omdømme, karriere eller jobben og bli utstøtt og bannlyst fra det gode selskap. Når vitenskapen gir seg i kast med de evige spørsmålene og blir en virkelighetsoppfatning, er det ikke lenger vitenskap. Da er det et trossystem som oppfyller kriteriene for en sekt, kirke eller trossamfunn. Vitenskapen som virkelighetsoppfatning er verre fordi den utgir seg ikke for å være tro, men paraderer som sannhet i et gigantisk selvbedrag av å tro at den er fornuftig og bare forholder seg til virkeligheten. Ingen trodde på Gud i middelalderen. Det var en realitet. På samme måte er vitenskapens dogmer som evolusjon, gravitasjon eller at jorden er en kule ikke noe folk flest tror – det er en realitet en ikke ustraffet stiller spørsmål ved.

Religiøs anarkisme

I både det religiøse og spirituelle landskapet finnes det nyanser. Mange vil definere det å være spirituell som å være religiøs uten en bestemt religion. Det er en form for hobbyreligion eller religiøs anarkisme med så stor takhøyde og toleranse at alle kan snekre sammen sin egen religion. Ofte hentes det inspirasjon fra andre religioner som reinkarnasjon fra hinduisme, meditasjon fra buddhisme og engler fra kristendommen.

Ayahuasca-seremonier fra de dype skoger i Amazonas, healing, yoga, astrologi og krystaller lar seg også inkludere i sin personlige spirituelle praksis. Fellesnevneren i den grad den finnes, er at det finnes en kjærlig guddommelighet som kan kontaktes og tilbes i en stor variasjon av former. Alle religioner går dypest sett ut på det samme og er kun kunstige skiller som setter mer grenser enn det forener.

To viktige forskjeller

Et spirituelt syn skiller seg ofte fra kristendommen på to vesentlige punkter. For det første ved å være ikke-misjonerende. Alle må finne sin vei. En spirituell praksis er nødvendigvis ikke bedre enn en annen. Når eleven er klar, kommer læreren, er et kjent ordtak. Spiritualitet er inkluderende, men prøver sjeldent å presse sitt livssyn på andre.

Den andre forskjellen er at frelse er ikke gratis. Det er ikke nok å bare si ja til Jesus og så åpner himmelens porter seg og alle problemer er løst. Tvert imot krever spirituell utvikling en egeninnsats i form av å transformere det negative til det positive. Å forbedre ens karma i forståelsen av at vi blir født med ulike styrker og svakheter, og livet går ut på å forbedre oss mot stadig større fullkommenhet gjennom hvordan vi lever våre liv, hvordan vi behandler hverandre og hvor mye sjelelig modenhet vi klarer å utvikle i løpet av livet.

To hinder

På et plan er denne formen for moderne spiritualitet mer moden enn tradisjonell religion. Det er en reaksjon på dogmatisme og en søken etter større religiøs frihet og sannhet. Det er likevel en reise som er langt fra over fordi de aller fleste spirituelle fortsatt er søkende. I begynnelsen er de på spirituell shopping og tar rikelig for seg på supermarkedet av nyreligiøse tilbud. De hopper fra den ene læreren til den neste, omfavner siste nytt i selvhjelpsfilosofier og har knapt en ledig helg fordi da er de på kurs.

De etterlates likevel med en følelse av at det er noe som mangler. Til slutt møter de veggen i oppgitthet over å oppdage at de fortsatt er den samme begrensede personen de alltid har vært. Med et tillegg av en bokhylle full av sære bøker, krystaller i vinduskarmene, buddhafigurer i hagen og spesielle spisevaner. Jakten på nye opplevelser har gitt langt flere preferanser og krav til livet for å være fornøyd. De er ikke blitt det minste fri eller opplyste og vil gjerne ha pengene tilbake.

Den neste fellen er «spirituell fjellklatring». I den spirituelle verden er det nemlig en statuspyramide som ellers i samfunnet. Den harde valuta er ikke penger, gullklokker og flotte biler, men indre opplevelser, lysende aura og personlig karisma. Den spirituelle reisen forvandler seg på denne måten til en jakt på opplevelser hvor en samler på spesielle opplevelser som andre samler på frimerker i en form for åndelig materialisme. Resultatet er åndssnobberi hvor en ser ned på dem som er lavere på stigen og dyrker og underkaster seg de åndelige farsfigurene høyere opp på fjelltoppen. Slik blir spirituell utvikling en egotripp. Det er en stor feil og de færreste forstår at egoet er problemet – ikke målet. Det er ikke egoet som blir frigjort som selvfølgelig elsker den ideen, men frigjøringen er å bli fri fra egoet eller den personen jeg tror jeg er.

Frigjøring

Spirituell utvikling er ikke noe nytt som ble oppfunnet et sted i California på slutten av 1960-tallet. Det er i hjertet av åndelige tradisjoner siden tidenes morgen. Den spirituelt søkende vil spare mye tid ved å knytte seg til tradisjoner som allerede har knekt livets kode og tilbyr en konkret spirituell kunnskap og praksis. Men bortskjemte barn vil ofte finne ut ting selv. Det er som å være i fengsel og en medfange tilbyr nøkkelen til utgangsporten, men som avslås fordi en vil heller grave seg ut av fengselet med en teskje på sin egen måte.

Når en tar imot en slik kunnskap fra genuine åndelige tradisjoner som vedanta, buddhisme, sufisme og enkelte andre, er det en komplett kunnskap. Det er ingenting som mangler. Den spirituelle søken opphører. Den siste etappen består i å integrere og realisere denne kunnskapen og oppnå alle spirituelle tradisjoners ultimate mål, frigjøring.

«Den spirituelt søkende vil spare mye tid ved å knytte seg til tradisjoner som allerede har knekt livets kode og tilbyr en konkret spirituell kunnskap og praksis. Men bortskjemte barn vil ofte finne ut ting selv».
– Christian Paaske