Det er en vakker dag seint i august. Jeg kjører opp til Kvernmo i Gratangen i Sør-Troms hvor Ronald bor med barn og samboer. Vi har aldri truffet hverandre før. I løpet av de siste 6-7 årene har jeg hatt omtrent like mange drømmer om Ronald, som jeg altså kun kjenner via noen TV-opptredener og fra internett. Drømmer er en kilde til innsikt og perspektiv fra et dypere sted enn egoet.

Kvaliteten på drømmene viser at det er autentisk veiledning. De handler om sjamankunnskap. Dermed blir det klart at det er på tide å oppsøke mannen. Kommunikasjonen er først litt kronglete. Han er nokså bestemt, og jeg merker det irriterer meg. Likevel har jeg på følelsen av at «dette blir bra». Dagen etter, når samtalen kommer i gang, vibrerer det jevnlig i telefonen hans. Han slår av lyden og legger den til side. Jeg forstår etter hvert at den tidvis strenge måten å være på, er for å sørge for rammer og disiplin. Ronald må kunne kalles en åndelig kriger – han balanserer familieliv med små barn, selvstendig næringsvirksomhet og sjamanvirke på et vis som samtidig gir frihet til å være sin egen sjef. Dette krever disiplin!

Når jeg kjører videre fra møtet vårt, kjenner jeg på respekt. Kvernmo er utvilsomt en viktig stemme i moderne sjamanisme og en sterk utøver. Mange praktiserer sjamanisme i dag, mange har evner og egenskaper. Likevel er det lett å bli stående fast på ulike vis, enten det skyldes egne uvaner eller konflikter. Da blir man lite effektiv. Møtet med Ronald gir et inspirerende bilde på det å leve med kraften. Sterk kontakt gir retning og fjerner tvil. Deretter trengs mot, vilje og disiplin til å følge veien videre.

Kulturtyveri
Ronald holder kurs i trommereiser og lærer bort litt om samisk kultur. Han vektlegger at de som kommer skal lære å finne veien videre selv.
– Det er en grunn til at folk kommer hit. 90 prosent har et traume. Da har vi felles tromming og de får guiding og øvelser for å løse opp i egne traumer forteller Ronald, som også gir healing både ved oppmøte, over telefon og på Skype, men han liker best at folk kommer til ham. Han renser både hus og bedrifter, scener og teater. Opprinnelig drev Ronalds forfedre med reindrift. Dette er omtalt i boka «Tre Stammers møte».

– Bestefar kom fra ei slekt som het Nutti. I en tid med uår og vanskelige forhold som kan være brutalt i polare strøk, ga sjamanen beskjed om at de måtte dra til kysten og leve som nordmenn. De fleste som driver med sjamanisme har vært hos Ailo, i hvert fall veldig mange. Han var stor – og dyktig. Han ga plass til alle og anerkjente alle. Hans vinkling var mot sjamanismen som verdensarv. Jeg er mer rettet mot det samiske, sier Ronald, som er opptatt av at samisk kultur må utvikles, for kultur er dynamisk.

– Vi må utvikle kulturen vår selv! Også den åndelige kulturen vår skal vi utvikle selv, både innenfor kristendom og sjamanismen. Gjør vi det ikke selv, kommer andre og gjør det, sier Ronald og kommer med noen eksempler på kulturtyveri.

Kulturtyveri, også kalt «kulturell appropriasjon», har fått økt fokus. Det speiler økende respekt for urbefolkninger etter århundrer med kolonialisering. Ronald forteller om et tilfelle i Finland.
– De kledde seg i noe som etterlignet kofter, inviterte folk inn i «den samiske stamme», ga dem noe beskt å drikke og smurte blod i ansiktet på dem. Ronald uttrykker at slikt irriterer.

– Vi samer har 500 års trening i å se an fremmede. Folk ser hva som er ekte og hva som er fake, mener Ronald og forklarer at noe av hensikten bak å arrangere Isogaisa er å være en motvekt mot kulturtyveriet.

Seremonier
Når Kvernmo snakker om å utvikle samisk kultur, nevner han altså ikke bare den samiske sjamanismen, men også kristendommen.
– Det er interessant at du inkluderer kristendommen.
– Det er jo slekta mi! Det fins åndelige sterke personligheter som er kristne. Folk med stort hjerte. Men det finnes også folk som er forvirra. Og det samme finnes i sjamanismen – hele spekteret. I kristendommen har man forkynnere og de som misjonerer, men også de som sitter stille på kirkebenken og synger med. Slik er det også i sjamanismen. Noen skriker høyt – sånn som meg!

Ronald har flere ganger vært på tv. Han var blant annet med i NRK-programmet E6 med Truls Svendsen hvor han holdt en trommereise. Kvernmo forteller også om Traavik Info sitt prosjekt på Facebook, Sløserikommisjonen, hvor han henger ut byråkrater og politikere som sløser bort skattepenger. Så hadde det seg slik at han hengte ut Ronald for et prosjekt Kvernmo hadde i Latvia. Litt senere hadde de et teater som ble kalt Sløserikommisjonen. Ronald ble spurt om han kunne komme for å rense scenen og lage god energi. Han takket ja under forutsetning at han fikk forsvare seg. Det gikk de med på, og etterpå fikk han beklagelse både muntlig og skriftlig om at de hadde tatt feil! Kvernmo smiler når han forteller dette. Etter dette har det blitt vanlig at Traavik Info bestiller Ronald til å holde seremoni på sine arrangementer.
– Traavik er kunstner og ikke redd for å være kontroversiell. Derfor irriterer han mange og trenger god energi, humrer Ronald. Ved en annen anledning skulle det avholdes «århundrets rettssak» i Kirkenes i Finnmark.
– Greenpeace og Naturvernforbundet hadde anmeldt Staten for å bore etter olje. Så skulle det være rettssak etter gammel romersk modell. Da måtte det renses først, forklarer Kvernmo, som tok seg av dette.

Sjamanisme
«Sja» betyr å vite og er et ord fra Sibir. «Sjaman» betyr den som vet. På samisk sier man «noaidi», «den som ser».
– Men vi har et anna ord: «Noaidivuotha», som kan oversettes med «sjamanhet». Da er det ikke lenger en isme. Sier vi «sjamanisme» tenker man på «kommunisme» og «kapitalisme», men så har vi altså dette ordet «sjamanhet». På samisk er sjamanen en som ser, og da ser han inn i en verden som folk flest ikke tar seg bry med å se inn i. Vi har mange ord på samisk for helbredere og lesere, men jeg kan ikke halvparten en gang, sier Ronald, som begynte å lære seg språket i voksen alder. Hans og andre samers sterke engasjement i egen kultur må også sees i lys av den harde fornorskningsprosessen. Mange samer i dag snakker ikke sitt eget språk.

– Vil du si noe om din egen vei inn i sjamanismen? Hva var det som fikk deg til å begynne med disse tingene?
– Da jeg var 11-12 år gammel fikk jeg en sykkel. Jeg vokste opp i Sørskogen i Bardu i Midt-Troms. Forsvaret har et skytefelt der. Det er veier overalt, men også mye fin natur og skog. Jeg var med på vanlige aktiviteter som lek og fotball, men dro også endel rundt i skogen for meg selv. Jeg opprettet etter hvert kontakt med dyr og fugler. Jeg sto gjerne opp i 4-tiden og sneik meg av gårde, spesielt i april på skaren. Det var så nydelig! En dag kunne jeg føle et spesielt nærvær. Jeg plukket bær da jeg opplevde noe jeg ikke har ord for. Jeg regnet med at det hadde med mine forfedre å gjøre, men fikk det ikke til å stemme siden de ikke kom fra Sørskogen, men fra Gratangen. Så begynte jeg å studere sporene etter dyr, og fikk vite at det var bjørn i Sørskogen. Om det var det, vet jeg ikke. Men hva vet vel en 12-åring? Da jeg ble voksen, fikk jeg andre interesser. Men etter hvert kom disse tingene sterkere tilbake. Da jeg leste romanene «Trommereisen» og «Natten mellom dagene» til Ailo, traff det meg sterkt. Det var så kjent. Jeg følte det som om jeg kunne skrevet dem selv. Før dette leste jeg bibelen og bøker om personlighetsutvikling av amerikanske forfattere. Jeg hadde til og med Jehovas vitner på besøk en hel kveld. Vi diskuterte, men det passet ikke for meg. Det ble for mye tankepoliti, smiler Ronald.

En arktisk innvielse
Det var en annen ting som falt på plass da han leste bøken til Ailo. Ronald satt hjemme og trommet, men det skjedde stort sett ingenting. Men så gikk han til offerplassen som ligger ikke så langt unna. Han gjorde noe veldig dumt. Dette er en hellig plass som også den samiske sjamanen Eirik Myrhaug, som han er i slekt med, har omtalt mange ganger. Kvernmo oppsøkte denne hellige steinen som ligger i Sør-Troms.

– Så la jeg meg der. Det var en påskedag i mars. Jeg tenkte jeg skulle meditere litt. Men nei – det skjedde ingenting! Så lukket jeg øynene og begynte å lytte. Lytta til naturen, hørte vinden. Plutselig hørte jeg insekt. Men det var jo i mars, det er ikke insekter her i mars! Jeg slo opp øynene, men nei – det var ingen der. Men jeg fortsatte. Så hørte jeg stadig mer. Stemmer, aktiviteter, folk. Det var en behagelig verden! Jeg ble værende der. Etter hvert tenkte jeg: «Nå må jeg reise tilbake! Nei, jeg ligger litt til!» Og slik fortsatte det: «Litt til! Nei, litt til!». Til slutt måtte jeg ta et skikkelig krafttak for å komme meg ut av det og våkne. Det var blitt mørkt, månen var kommet opp for lenge siden og jeg var nedkjølt. Det var antakelig hypotermi der man begynner å fantasere, smiler Ronald, som tenkte at «nå dør jeg! Det er litt for tidlig!» Jeg klarte å stable meg bort til skiene. Jeg hadde en stor, svart hund – Varo – og han var god til å trekke! Jeg sa bare «gå heim», og han dro. Det var 15 kuldegrader. Omsider kom jeg meg til bilen, fikk starta og dro innom en lokal bedrift og fikk tint meg opp. Litt senere ringte jeg Ailo. Jeg hadde jo lest bøkene hans og tenkte jeg måtte ringe til ham. Han spurte: «Hva skjedde? Ja? Det skjedde med deg?»
– Det var virkelig en arktisk initiering du hadde – i 15 minusgrader!
– Slike ting er jo livsfarlig. Jeg er glad jeg overlevde! På kurs med Ailo lå vi på liggeunderlag på gulvet med 22 varmegrader i rommet og tilgang på mat og kaffe. Ailo guidet oss, og vi hadde pauser, sier han.

Å lære sjamanisme
Kvernmo mener man må være forsiktig når man skal lære seg sjamanisme. Man kan bli vettskremt. Man bør ha noen til å hjelpe seg. Det er nødvendig å gå fram med fornuft. Det er viktig å ha en lærer, noen som kan veien og legger merke til de minste detaljer. Man må virkelig være skjerpet. Den første trommereisen er så viktig.
– Hvis de ikke får en fin opplevelse og ikke har kontroll, kan det være skadelig, sier Ronald, som ikke anbefaler egenopplæring – i hvert fall ikke i begynnelsen.

– På kurs hos Ailo fikk vi oppgaver. Og han stilte spørsmål. Han svarte som regel ikke på spørsmålene, han stilte gjerne nye spørsmål. Jeg husker jeg i begynnelsen hadde et stort dilemma. Moralen i det hele, nemlig etikk. Er jeg etisk nok til å holde på med å jobbe med åndeverdenen? Kanskje jeg kan begynne å misbruke disse kreftene? Jeg var usikker en hel vinter og stusset på det med etikken. Så snakket jeg med Ailo igjen, forteller Ronald. Han gjengir samtalen slik:
Ailo: «Er du usikker?»
Ronald: «Ja.»
Ailo: «Bra!»
Vi ler godt av denne historien.
– Han hadde vært mer nervøs om jeg var sikker, smiler Ronald.

Menneskelig klokskap kommer ikke uten tvil, selvransakelse og ydmykhet. Ronald forteller en morsom anekdote som viser litt av Ailo Gaups egenskaper som sjaman, vismann og læremester.
– Alle har kraftdyr og en åndeverden. Gå i naturen! prøv å meditere mens du går. Det er viktig å finne den naturtypen man liker. Det gjelder å skape en åndeverden man liker, og å ha kontroll, sier Ronald.

Sjaman
Når man begynner med sjamanisme, kan man ikke bare utnevne seg selv til sjaman. Man kan kanskje si at man «fusker litt» i faget. Så hjelper man kanskje noen og helbreder noen. Etter hvert begynner slekta å legge merke til det. Så går det lang, lang tid der dette er ikke-tema i slekta. Det snakkes ikke om det. Ronald forklarer at dette er den samiske måten å gjøre ting på.
– Slekta er de strengeste dommerne. Det går noen år før de begynner å sende folk og anbefale deg til andre uten at de direkte skryter av det. Da kan de gjerne si at «joda, du må snakke litt med han». Da er du på en måte godkjent, sier Ronald, som kaller dette en typisk samisk tilnærmingsform. Man begynner litt forsiktig.
– Sjaman er ikke en beskyttet tittel. Hvem som helst kan kalle seg det. Men om man blir trodd er en annen sak. Hver utøver av sjamanisme har sin «globale landsby», der landsbyene noen ganger glir over i hverandre. Hvis du intervjuer Astrid Ingebjørg Swarts vil du oppleve at vi har noen av de samme folkene som kommer til oss. I samisk sammenheng er det meg og Astrid, Eirik Myrhaug og Robert Vars-Gaup som driver sjamanisme. I Finnmark er det noen som i det stille driver med helbredelse og sånn. Nadezdha Lyashenko er en samisk sjaman i Russland, mens vi i Sverige har Fredrik Prost, som også lager trommer. Prost er en anerkjent utøver av samesløyd, duodji. Han lager trommer, kniver og andre ting, forteller Ronald.

Jeg nevner Heidi Greiner, en samisk sjaman, og Ronald ber meg ta med henne også.
– Det er de jeg kommer på i farta, legger han til. – All sjamanisme over hele verden har en felles plattform, men den er formet av landskapet og det folkene der driver med. Samene var opprinnelig jegere og nomadefolk. Så da blir sjamanismen deretter. Enkelte stammer i Sibir er mer fastboende, og ofte har de en drakt på 100 kg. Men for nomadiske folk blir det upraktisk å dra med seg noe slikt rundt omkring, sier Ronald, som har vært invitert til flere seminar om sjamanisme og samisk kulturarv.

Å spå med tromma
Jeg forteller Ronald at jeg har lagt merke til at han bruker den samiske sjamantromma til å spå med, slik noaidiene gjorde i gamle dager. Ronald henter to trommer. Ei har han bygd sjøl, den er lagd rundt en oval ramme. Den andre har han fått laget. De gamle samiske trommene er berømte for sine detaljerte mytologiske kart som er påtegnet trommeskinnet, noe som er unikt i verdenssammenheng.
– Jeg gikk på trommebyggerkurs hos Fredrik Prost og bygde ei tromme sjøl. Etter hvert tok jeg mot til meg og tegnet på den, men siden har skinnet sprukket, sier han og viser meg ei skåltromme lagd av ei uthula rilkule.

Han fikk hjelp av en håndverker til å få uthulet og klargjort den. Uten å gjøre noe større vesen ut av det, går Ronald i gang med å spå med tromma. Etterpå når jeg kjører videre og skal fordøye inntrykket, blir det en av de tingene som setter seg. Ikke noe dilldall. Ingen langtekkelige og høytidelige seremonier. Han går rett og slett bare i gang! Vidunderlig. Og spåingen er forbløffende treffende og gir mat for ettertanke.

Ronald gir meg ei kjapp innføring i symbolene som er påmalt. Det er en kunstner som har tegnet disse etter Kvernmos instruksjoner og skisser.
– Tromma er delt i tre nivåer. Himmel, jord, og underjorda/dødsriket. I himmelen fins Ipmil (Gud), Tordenguden, Vindguden, Máttaráhkká (Modergudinnen), den himmelske sjamanen og noen kraftdyr.

På jorda er det fjell, skog, hav eller vann og siidaen (heimbygda).
– Høyt oppe på jordnivået, nærmere himmelen, er jaktguden (Leibolmmai) og symboler for reise. De tre gudinnene Juksáhkká, Sáráhkká og Uksáhkká bor i lavvoen, forklarer Ronald, og skyter inn at han går dypere inn på alt dette på kurs.
Noaidien er ikke bare en bevarer, men også en nyskaper, ifølge religionsvitere om samisk åndelighet. Dette stemmer godt med Ronald Kvernmo som har tilføyd symboler som er unike for ham. På denne vakre tromma har han for eksempel et symbol han kaller «kjæresteparet». Det er en mann og en kvinne som står side om side og holder hender.

– I Dødsriket har du Dødsgudinnen. Ved siden av dødsriket har du «den norske veien». Ronald ler. Han forklarer at den norske veien er skole, stat og kirke.
– For meg er skole og utdanning viktig. Du ser det er lagd en glorie rundt det symbolet. Det bare skolen, Ipmil og kjæresteparet som har fått glorie, påpeker Kvernmo, som selv har studert ved BI samt religionsvitenskap på universitet. Ellers i det nederste nivået finner man vanlige folk og den jordiske sjamanen.

Isogaisa, turisme og samiske opplevelser
Isogaisa er en rusfri sjamanfestival. Den ble første gang holdt i 2010. Felles for mange av de som kommer på Isogaisa er at de ikke helt finner sin plass i samfunnet. De føler seg litt som «outsidere», selv om de ikke nødvendigvis er det.
– De er som ensomme ulver i sitt fag – på godt og vondt. På Isogaisa-festivalen finner de sine likemenn og -damer. Da trekkes det opp på et nivå hvor det får mer respekt og kalles for «kultur». Det tror jeg er positivt for bransjen som helhet, sier Ronald, og tilføyer at gjennomsnittsalderen ligger på 46 år og at om lag 80 prosent av de som kommer er kvinner. I tillegg til Isogaisa-festivalen er Ronald kjent for å selge chaga, en helsebringende sopp som vokser på bjørketrær.

– Ved å ha inngangsbillett på Isogaisa klarer vi å unngå de mest useriøse, sier Ronald, og legger til at planlegging av festivalen tar minst et halvt år.
På programmet nå for familien Kvernmo-Sandjord er turisme. De tilbyr samiske opplevelser og hundekjøring i flott nordnorsk natur med mulighet for å kombinere disse to. De har 14 kjørehunder og fem valper. Beate er sjef for hundene. Hun tar stell, mating og alt som følger med. Nå skal de dessuten få bygget et Isogaisahus.
– Det blir ei stor torvgamme med plass til 150 mennesker. Så blir det kjøkken, toalett og kafe like ved. Vi har fått forprosjektmidler fra Gratangen kommune, og arkitekten sitter og jobber.

Denne store torvgamma blir liggende ikke langt i fra Ronalds hjem på Kvernmoen i Gratangen. Det ligger ti år med tanker og planlegging bak.
– Ingenting skjedde før det kom turisme inn i bildet, da løsnet det. Folk vil oppleve hundekjøring. Noen vil også oppleve sjamanisme, og dette presenteres som en del av samiske opplevelser hvor jeg forteller de om kulturen, reindrift, kofte og joik – og synger litt for dem. Så avsluttes det hele med en seremoni. Nordlyset er sjela til forfedrene som danser på himmelen. En del av seremonien er å avklare sitt forhold til sine forfedre. Det er det viktigste med seremonien, forteller Ronald, som har fått mange
sterke erfaringer. Også tøffe mannfolk i toppstillinger som kommer på langhelg fra kontinentet kan få det tøft.
– Det er ikke uvanlig at det kommer tårer. For mange blir dette sterke opplevelser, avslutter Ronald.