Morten Wolf Storeide brenner for natur og miljø og for at vi skal bli flinkere til å dele med hverandre. En vasektomioperasjon som gikk galt ble gjenoppdagelsen av et livseventyr, der mystikk, helligdom og håp møter sjamanisme og naturrikdom med en tromme som har vært på jordomseiling flere ganger.   

Morten bor langt inne i de dype skoger utenfor Kongsvinger. Han er superengasjert og snakker både på inn- og utpust, livlig og er en fantastisk historieforteller. Men han liker også stillhet og sitt eget selskap. Morten brenner for å ta vare på naturens ressurser og at vi må dele med hverandre av alt vi har og sammen skape en bedre verden og fremtid for moder jord.  

– Som liten gutt var jeg alltid litt annerledes. Jeg satt ute i hagen og snakket med blomster og bier, minnes han lattermildt.  

Her er på Vardeberget, eller Valabærjet som det kalles lokalt, sitter han sammen med kona Louise fra Belgia som er sosialantropolog, og katten Sibelius, i tillegg til alle ville dyr, fugler og insekter som finnes her.  

– Her forsøker vi å leve etter beste evne og ta vare på alt som gror både av vilt og ting som er plantet. Vi elsker å dyrke grønnsaker, bær, urter og frukter, ta vare på dem, utnytte det som gror. Det er fantastisk å lære seg gamle konserveringsmetoder og se at det meste kan lagres på en god og naturlig måte. Vi spiser helst økologisk mat når det er mulig, og liker å lage mat fra bunnen av. Halvfabrikata er sjelden vare hos oss, men selvsagt skjer det. Vi elsker mat og liker derfor å lage mat, gjerne ved å improvisere frem nye oppskrifter. Vi spiser jo nesten hele tiden, ler han høyt. 

Mangler langsiktige tanker  

Morten synes det er trist at det ikke finnes noen gode og langsiktige tanker for naturen. Alt i dag skal måles i penger og kortsiktig gevinst.  

– I mitt hode er det forbrukersamfunnet som er det største problemet i dag. Vi har allerede altfor mye. Hva skal vi med alt vi har? Jeg har solgt, kastet og gitt bort mye til gjenbruk. Det er så mye jeg ikke trenger, og jeg savner det sjelden når det er borte. Tankegangen har vel vært at jeg får sikkert bruk for det engang. Hvor er samfunnet på vei når vi nærmest drukner i ting som fører til et økende forsøplings- og forgiftningsproblem av vann, jord og luft, sukker han oppgitt. 

Morten mener vi som mennesker også forsøples gjennom dagens tv-underholdning, og peker på realityserier som barn og ungdom vokser opp med.  

– Dette er skremmende med tanke på at hovedpersonene i disse seriene ofte er forbilder. Det er manipulering, sex, rus og kroppsfokus i mange av tv-seriene, og jeg undrer på hva slags etisk syn de unge som vokser opp får. Jeg synes det er foruroligende. Det er lenge siden jeg kvittet meg med en rekke tv-kanaler, nå har jeg bare Netflix som jeg koser meg med når det passer seg. Kall meg gammeldags og gretten, men hva slags samfunn er vi på vei inn i når det er dette som fanger? Hvor blir det av de gode nyhetene, de gode historiene? For de er der, hver eneste dag, sier Morten som undrer seg over hvor den langsiktige tankegangen som kan gagne fellesskapet og naturen er blitt av. 

– Se på naturen! Planter og dyr er avhengige av hverandre for å fungere i fellesskap. Ting henger sammen. Nordamerikanske stammer har en filosofi som jeg liker svært godt: «det finnes ingenting som eksisterer som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere». Det handler om samarbeid og samspill! Jeg får så mye energi av å være i naturen. Jeg bor nærmest midt i et naturreservat, her er det både to og firbeinte dyr til enhver tid, og jeg elsker å være ute og bruke sansene til å ta inn lukter, lyder og farger i alle årstider, smiler han engasjert. 

Smertemareritt 

En enkel operasjon for å bli sterilisert som gikk galt ble starten på verdenstrommeprosjektet. Selv om operasjonen har gjort ham ufør og gjorde at han levde med uutholdelige smerter i mange år, er han likevel sjeleglad for at operasjonen gikk så galt som den gjorde.  

– For flere år siden skulle jeg sterilisere meg, altså ta en vasektomioperasjon. Jeg bruker å si at jeg var uheldig og ble operert på en mandag, humrer han, for det gikk altså veldig galt.

– Kirurgen kom borti noe nerver som gjorde at jeg fikk nerveskader, og deretter nervesmerter som gjorde at jeg levde i et smertehelvete i mange år. Jeg prøvde alt av både medisiner og alternative smertelindrende metoder, men ingenting hjalp. Det endte med at jeg ble ufør og måtte slutte i jobben som lærer på barneskolen. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte ta tak selv, ellers kom jeg til å bli liggende på sofaen og bare spise smertestillende. Jeg tenkte «nå står du ovenfor en skummel felle, du skal ikke bli sittende i en stol resten av livet». Deretter startet jeg med «grønn omsorg», et konsept hvor skoler kommer på besøk til et sted med dyr, og hvor de dyrker frukt og grønt. Dette ble starten på et nytt liv. Smertene har jeg fortsatt, men jeg har lært å leve med dem. Dette har ført med seg mye bra. Uten denne operasjonen og et nytt liv i etterkant, er det ikke sikkert jeg hadde vært her jeg er nå. Det er en mening med alt, og det har ført med seg mye fint, mange flotte menneskemøter og opplevelser, smiler han. 

Møtet med sjamanen Ailo Gaup 

I 2005 skulle Morten på besøk hos et vennepar i Oslo. Kvinnen var sosial og utadvendt av seg, mens mannen var veldig tilbakeholden. Men da han kom på besøk, var plutselig mannen blitt mer utadvendt. Han fortalte at han hadde vært på besøk hos sjaman Ailo Gaup.  

– Jeg fikk en umiddelbar følelse av at jeg også måtte møte Ailo Gaup. Jeg fikk telefonnummeret, men det gikk mange måneder før jeg ringte og ba om en time. Jeg skulle altså til sjamanen Ailo Gaup som bodde i en blokk på Hovseter i Oslo. Jeg møtte opp til timen og husker at jeg la meg ned på det harde golvet og skulle på «sjelehenting». Jeg fikk et tynt sjal over ansiktet og han startet å tromme. Jeg lå nærmest og beit meg i tunga for å ikke le, minnes Morten lattermildt, og husker at han tenkte «hva gjør jeg her, dette er jo helt sprøtt».  

Men det som skulle vise seg å bli sprøtt, var at etter to minutter følte han at beina og hodet tok fyr. Det var som om kroppen lettet fra bakken og svevde «på en tur».  

– Det var en helt vanvittig opplevelse! På den turen hentet jeg tre sjelebiter. De to første kjente jeg igjen, og det stemte at disse manglet i livet mitt. Den siste delen skjønte jeg ikke noe av. Ailo spurte meg: «hadde moren din en vanskelig fødsel?» Jeg ringte min mor og spurte, og hun lo og svarte: «Nei, det var en styrtfødsel». Jeg vet i ettertid at når en fødsel går såpass raskt og man nærmest blir «skutt ut» av vagina, skapes det et traume i kroppen, forteller Morten om den siste biten som falt på plass.  
Det skjedde mye etter møtet med Ailo. Han begynte blant annet å trappe ned på medisiner. Dette hadde han forsøkt før uten å klare. Etter syv måneder var han ferdig med medisiner.  

– Dette ble det første av svært mange møter mellom meg og Ailo. Han ble både en venn og mentor. Gammel interesse for naturmystikk ble også gjenopprettet. Selv om Ailo døde for flere år siden, er han fortsatt til stede. Jeg får stadig «bevis» for nettopp det, smiler Morten rørt og ydmyk. 
Mens Ailo levde, gjorde Morten en trommereise hvor han «møtte» Ailo. Der hadde de en lang samtale i et gult hus. I etterkant av trommereisen undret Morten seg over om Ailo også ville hatt en opplevelse av denne reisen.  

– Jeg sendte en e-post til han hvor jeg beskrev reisen i generelle vendinger, og lurte på om han trodde det var mulig at vi begge kunne kjenne et slikt møte. Jeg nevnte ikke at det var han jeg hadde møtt i min egen reise. Ailo svarte: «mener du da vi snakket sammen i det gule huset?». Det var en bekreftelse for meg. Krefter virker på måter vi ikke forstår, og nå vet jeg at det er mulig, forklarer Morten. 
Etter en tid leste han på forumet til Ailo om noen som hadde en tanke om en tromme som skulle reise verden rundt. Han fikk en innskytelse om at det er dette han skal gjøre. Det var som å få et slag i panna av motivasjon og energi til å starte prosjektet.  

– Jeg våknet en natt og skrev «Speech for Mother Earth», som har fulgt med tromma på dens reise. Denne reisen har fått mye større innvirkning på mennesker verden over enn jeg noensinne hadde trodd kunne være mulig, forteller han.  

Starten på verdenstromma 

Verdenstrommeprosjektet, eller The World Drum Project ble til etter en visjon av WhiteCougar. Tanken bak verdenstromma er å sette søkelyset på moder jord, naturens ressurser og mangfold, samt å stoppe forurensning og ødeleggelse av kloden. Håpet er at mennesker sammen skal kunne skape en bærekraftig utvikling hvor goder og kunnskap kan deles og man kan samarbeide om en bedre fremtid.  

– Vi ville ha en innvielsesseremoni foran Stortinget i Oslo, men først måtte vi søke om tillatelse fra politiet, brannvesenet og Stortinget. Det regnet så det sprutet den dagen, og vi trommet og sang. Det var 21. oktober 2006, og siden har ryktet om verdenstromma gått fra munn til munn som en grasrotbevegelse. Den startet ved Stortinget i Oslo. Første stoppested ble Skellefteå i Nord-Sverige. Deretter bar det til New Zealand, og deretter tok det helt av. Det var først små grupperinger og organisasjoner som tok imot tromma, men nå er den enda bredere ute i det offentlige rom. Den er på skoler og universiteter rundt om i verden, den har vært i parlamentet i Canada, i Amazonas og i høyesterett i USA, for å nevne noe. Det er utrolig morsomt at det formelig renner inn med bilder, videoer, seremonier og tekster fra mennesker som har opplevd tromma. Det er til og med gjort forskning på den, sier Morten entusiastisk! 

Et miljøprosjekt 

Verdenstromma startet som et miljøprosjekt hvor håpet var at verden skulle våkne og ta vare på jorda. Nå har det blitt et fredsmiljøprosjekt, og mange opplever og ser på tromma som et hellig symbol. Det skal være fellesskapet som løser utfordringene jorda står i.  

– Vi trenger fred for å skape bedre miljø. Verdenstromma har vært på alle kontinenter, og mange hundretusener har holdt i den, sett, deltatt og bedt med den siden oppstarten i 2006. Tromma bringer oss sammen, sier han ydmykt med tårer i øynene.  

Morten har mange jern i ilden, og har opplevd kanskje mer enn de fleste på sin livsreise. Han er et menneske det er godt å tilbringe tid sammen med, og med sin smittende latter skaper han god stemning og trygge omgivelser som det er fint å være en del av. 

Ydmyk  

Morten er ydmyk overfor alle de fantastiske menneskene verden over som har engasjert seg og tatt del i trommas reise og «fylt henne» med bønn, håp og kjærlighet. Det er også blitt gitt mange gaver som nå er på et museum i Canada.  

– Jeg kjenner på en enorm ydmykhet, kjærlighet og takknemlighet for å være en del av dette prosjektet som har blitt så uendelig stort og som har berørt så mange mennesker. Jeg vet at tromma har endret livene til mange, og det er sterkt å tenke på. Når den av og til er innom hjemme hos meg kjenner jeg på en stor kjærlighet som fyller meg med kjærlighet fra mennesker over hele verden. Selv om vi bor på ulike steder, lever ulike liv, har ulik religion og politikk, så er kjærligheten grenseløs og ubetinget og hever seg over alle menneskeskapte rammer. Kjærlighet til naturen og livet er med på å forene oss, uavhengig av hvem vi er, hva vi er eller hvor vi kommer fra, forteller han engasjert. Og akkurat i dag er tromma faktisk hjemme hos Morten i de dype skoger i Kongsvinger. 

Nei takk til penger 

Verdenstromma har reist verden rundt i snart 17 år uten penger. Prosjektet er i hovedsak drevet av idealisme og hjertevarme. Derimot koster det penger å sende tromma fra kontinent til kontinent, men det ordner seg alltid.  

– På hvert sted tromma kommer, blir det gitt donasjoner som sørger for at den ble sendt videre til neste sted. Ofte blir det penger til overs som gis til en veldedig organisasjon på stedet som tromma har vært. Vi får mulighet til å gi tilbake – tenk på det! Vi har også fått tilbud om sponsing fra store selskap. Vi har takket høflig nei fordi dette er og skal være et grasrotprosjekt, og dersom markedskreftene og kapitalismen kommer inn i dette vil hele grunnmuren og fundamentet falle sammen. Det vil vi ikke, smiler Morten, som tror at verdenstromma er beskyttet av kjærlighet og hjertevarme.  

I snart 17 år har hun vært på reise, krysset grenser og kulturer, oppsøkt ulike klimatiske forhold, vært hos hjemløse, statsledere, i bygd og by, jungel og på hav. Hun har vært banket og trommet på, danset med, fraktet i fly, på hav, med tog, bil og buss, til fots og til hest. Hun har vært utsatt for forsøk på korrupsjon, vært i arresten og satt i karantene. Hun er forsøkt destruert og tvunget til stillhet. Til tross for dette har hun aldri vært hverken syk, ustemt, skadet eller mistet rytmen. Hun er fortsatt her, like hel, sterkere enn noensinne og drevet fremover i alle disse årene av håp, varme og kjærlighet.  

– Noen tar alltid ansvar for at hun kommer seg videre på reisen sin, smiler Morten stolt.  

Sjamanisme og trommereiser 

Morten liker ikke å kalle seg sjaman, men sier han praktiserer sjamanisme. Han var med på å starte Sjamanistisk forbund i sin tid, og var også med i styret i oppstarten. Han tar aldri betalt for det han gjør, men får ofte gaver, alt fra selbuvotter til vin. Mange kommer innom for å få hjelp. Hans ønske er å gi andre verktøy slik at de kan hjelpe seg selv.  

– For meg er sjamanisme urkunnskap som vi alle har inne i oss selv. Når vi blir født er vi nakne og upåvirket. Men når vi vokser opp og lar oss påvirke – bevisst eller ubevisst – får vi mange lag med skall rundt oss for å beskytte. Dersom alle lagene skrelles av og vi blir nakne og åpne igjen, kan vi lettere finne tilbake til urkraften som finnes langt der inne. Jeg er ingen trollmann, men prøver å hjelpe litt på veien der jeg kan. Vi må åpne opp for å lytte. I de øyeblikkene vi opplever deja-vu eller overnaturlige ting, da er vi mer i kontakt med oss selv. Lagene skrelles vekk og vi er «online» igjen. Selv om seremonier er en del av den sjamanistiske kulturen, så er hverdagssjamanisme en viktigere del for meg. Å bruke naturen er en del av dette, sier han ydmykt.  

Når Morten møter mennesker som ønsker hjelp, bruker han både samtaler, trommereiser og sjelereiser. I kjærlighet finnes det ikke noe vondt. Det er drivkraften i alt.  

– Det er noe med det å se det gode. Vi har en tendens til å glemme alt det gode fordi det skjer så mye vondt i verden. Livet er jo fantastisk. Jeg lever et godt og innholdsrikt liv. Det handler om hvordan vi velger å se på ting. Det er selvsagt ikke alltid enkelt, det skal sies, men kanskje en prosess som man må gjennom. Kanskje kan man be noen om hjelp? Vi kan snu de mest håpløse ting og si til oss selv: «ok, nå er vi her, hvordan kan vi komme oss videre?». Resten er opp til deg og hvordan du vil leve livet ditt. Selv vil jeg dø som 94-åring mens jeg sitter på verandaen i en stol og røker pipe og tar en knert. Da har jeg levd et rikt og godt liv, avslutter Morten Wolf Storeide fra de dypeste skoger i Kongsvinger.

Delte kunnskap om samisk kultur  

Ailo Gaup var journalist, forfatter, poet, teaterpionér, kulturformidler, veileder og sjaman. Han var journalist i Aftenposten og VG, var med å grunnlegge Beaivváš Sámi Našunálateáhter i 1981, og var med å kjempe for samiske rettigheter i Altakampen. Ailo skrev flere bøker, blant annet Under dobbelt stjernehimmel, Sjamansonen og Inn i naturen. Sjamanutdannelsen fikk han hos Michael Harner, en pioner i formidling av urfolks åndelige kunnskap. Ailo møtte og lærte av sjamaner fra mange himmelstrøk, og delte kunnskap om samisk kultur. Han var opptatt av hvordan sjamanisme som gammel kulturarv kan gi moderne mennesker dyp innsikt i eget liv og forbindelse til naturen på et åndelig plan. Hans egne røtter til naturens kraft var dype og sterke. 

Kilde: Aftenposten, 2014 

Morten forteller en historie om håpet 

En gang satt jeg i kirken og lyttet til prestens preken. Det var advent og presten snakket om «legenden om de fire adventslysene», som han beskrev som en sterk tekst om håpet: Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre. Det første lyset sukket og sa: «Mitt navn er fred. Jeg skinner så klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg». Lyset ble mindre og mindre, og til slutt sluknet det helt. Det andre lyset sa: «Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner». Så sluknet det andre lyset. Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset: «Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke andre rundt seg som de skulle elske». Så sluknet også det tredje lyset. Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa med øynene fulle av tårer. «Dere skal da lyse og ikke slukne.» Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: «Vær ikke redd! Mitt navn er håp og så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene». Barnet fant frem en fyrstikk, og ved å hente lys fra håpets flamme tente hun alle de andre lysene igjen.  

Kilde: Morten Wolf Storeide, egen fortelling, 2023, og Kirken (u.å.) 

Dersom du vil lese mer om Morten, verdenstrommen og naturen: 

Nettside for verdenstromma: theworlddrum.com  (siden er under ombygging og det kommer en ny nettside snart) 

Morten Wolf Storeides YouTube-kanal

Valabærtjet – Morten og Louises egen blogg og nettside med oppskrifter og tips: valabaerjet.com 

Litteraturliste: 

Aftenposten (2014) Ailo Gaup. https://www.aftenposten.no/nekrolog/i/8w13E/nekrolog-ailo-gaup 

Kirken: (u.å) Legenden om de fire adventslysene:

Bilde 5:  
Verdenstromma har vært på alle kontinenter, og mange hundretusener av mennesker har holdt i, sett, deltatt og bedt med verdenstromma siden oppstarten i 2006. Mange har gjennom tidenes løp skrevet hilsninger på skinnet som har fulgt med tromma. Foto: Birgit Hauger