Maikens magiske verden

Når du ser på Maiken Therese Osalands (25) første verk, er det lett å anta at hun er klassisk utdannet innen tegnekunst.

Tekst: Heidi C. Bakken  Foto: privat

Maiken er helt og holdent autodidakt (selvlært). På det tidspunktet hun fikk sin første tegneopplevelse som voksen, hadde hun ikke holdt i en blyant siden barneskolen. Omstendighetene rundt tegnekarrieren var at hun fant en tegneblokk i bunnen av en pose som moren hadde gitt henne. Det var så sent som i mars 2015.

− Da jeg takket mor for tegneblokken, husket hun ikke å ha gitt den til meg. Jeg tenkte at det var rart, men fikk lyst til å prøve å tegne. Jeg gikk derfor til innkjøp av blyanter. Noe som skal bli foranledningen til det forunderlige som skjer.
Uforklarlig tegneevne

Det var som om portrett-tegningen bare ble til under trykket av blyanten og finjusterte bevegelser i håndleddet.

− Det ble et portrett av ektemannen min, og da jeg la ut den ut på Facebook, fikk jeg mange overveldende og positive kommentarer. De nærmeste var overrasket og stilte meg spørsmål om hvor og når jeg hadde lært å tegne.

Selv kunne hun ikke gi dem noe godt svar.

− Jeg hadde akkurat oppdaget tegneferdighetene mine og var nok like overrasket som de var over det detaljerte portrettet.
Hjelp til å åpne opp

Maiken stilte seg spørsmålet om hun kanskje hadde fått hjelp til å åpne opp for denne spesielle kunnskapen.

For et par år siden var Maiken nemlig invitert til å delta på et foredrag hos Anne Gard. Hun erindrer at hun satte seg ved tastaturet og søkte opp den mystiske damen.

− Jeg så at hun veileder og arbeider med klarsynte barn og ungdommer. Jeg følte meg truffet av det jeg leste, og tenkte at dette foredraget kunne være noe for meg.

Det skulle bli starten på en rekke kraftfulle møter.

− Jeg husker at jeg var veldig spent og nervøs for å treffe henne, men at frykten snart ble erstattet av en følelse av at dette møtet var forutbestemt og at jeg skulle komme til å se mer av henne.

Ikke lenge etter foredraget ble det bestemt at hun skulle tilbringe en uke hos Anne.

− Under denne tiden fortalte Anne at hun mente at jeg hadde evner og oppfordret meg til å finne min egen kraft og styrke. Disse dagene var de mest spennende i mitt liv og kommer nok alltid til å være det. Hun tok meg gjennom mange kartlegginger. Her fikk jeg bekreftelse på bekreftelse på at jeg kunne føle og få en dypere kontakt med universets krefter.

Oppvekst uten retning

Maiken forteller at hun hadde veldig liten tro på seg selv på det tidspunktet hun møtte Anne Gard, men at hun fikk hjelp til å sette i gang prosesser for refleksjon og trekke egne slutninger.

Spoler vi tilbake i tid, finner vi Maiken i barne- og ungdomsårene. Hun hadde ingen følelse av hvem hun var eller hvor hun skulle. Hun bar på følelsen av å være usynlig i en familie hvor foreldrene av og til søkte til rusmidler i møte med livets utfordringer.

− Jeg snakket veldig lite og opplevde skoletimene utfordrende.

Hun var grublende og observerende og fant fort ut hvilke lærere og medelever hun likte.

− Jeg holdt meg mye til de samme personene og likte best å være med én venn om gangen. Da ble jeg mindre overveldet og fant det lettere å føle den tilliten jeg trengte å ha for å kunne snakke åpent.

Da Maiken var 16 år, ble hun litt mer utadvendt. Hun flyttet hjemmefra, og den tidligere så tilbaketrukne jenta brukte plutselig mer av tiden på fest og venner.

− Slik var det egentlig gjennom hele videregående skole, og når jeg først var til stede, var hodet mitt et helt annet sted.

Heldigvis begynte lærere å si ifra at hun måtte møte opp og gjøre en innsats på skolen hvis hun skulle få studiet godkjent.

− Jeg kom meg igjennom det, men tok en pause fra studiene i et år. Under denne perioden fikk jeg jobb i en barnehage på Jørpeland.

Hun tok også sertifikatet og valgte å gå på førskolelærerlinja på universitetet i Stavanger.

− Jeg merket at det var feil valg allerede den første måneden, men valgte å fullføre det første året. Det var et ganske ensomt og forvirrende år, og jeg ønsket virkelig å finne noe annet å gjøre.

Hun visste bare ikke hva. Maiken var mye alene, hørte mye på musikk, mediterte og fikk en dypere forståelse for det åndelige. Kanskje var det også derfor hun opplevde det som befriende å komme til Anne Gards veiledning i voksen alder.

− Jeg besøkte henne på nytt og fikk mer og mer troen på meg selv. Jeg begynte å si ifra hva jeg mente om ting, og jeg kjente at jeg fikk mer respekt av omgivelsene som følge av det.

I denne perioden hadde hun så mye kontakt med Anne at hun også fikk treffe familien hennes noen ganger. En av dem var hennes sønn. Maiken var ikke interessert i gutter, og hun var heller ikke ute etter noe forhold.

− Hjertet mitt, derimot, hadde en annen plan for meg. Nå er vi gift og bosatt på Karmøy sammen en hund og en katt.

Alver og magi

Det var på Karmøy hun tok frem kameraet og begynte å pusse på rustne Photoshop-kunnskaper.

− Jeg lastet ned programmet og lærte meg å bruke det. Etter hvert utfordret jeg meg selv med litt mer avanserte teknikker.

Resultatet av fotografiene som bearbeides er små verdener fylt av magi. For eksempel kan vi i et av bildene se en fugl som svever i himmelrommet med en gutt i nebbet. En liten jente sitter i en uthulet gren og en gutt sitter på ryggen av en fugl.

I et annet bilde ser vi en liten jente som holder en magisk ildkule, og i et tredje ser jenta ut som en liten alv med et blikk som sier at hun har full tillit til at magien utfolder seg.

− Jeg har alltid vært opphengt i ting i miniatyr, også som barn. Jeg likte å leke ute i hagen med små figurer som jeg samlet på, og jeg hadde et nært og naturlig forhold til alver.

Blant annet husker hun at hun fortalte moren at alvene ikke likte at de hugget ned trær utenfor hytta de bodde i. Hun får et minne av at de tok bilder ute i naturen rundt hytta, og at det da ofte kom orber.

− Jeg fortalte mor at det var alver og av og til andre energier. Hun syntes dette var kjempespennende og ville ta flere bilder.

Av klarsynte har Maiken fått høre at hun har alveenergi rundt seg.

− Om jeg har vært en alv i tidligere liv, vet jeg ikke, men det kan føles sånn noen ganger.

Selv legger hun fort merke til om andre mennesker har disse alveenergiene rundt seg.

− Jeg ser det på utseendet, eller fornemmer at de har vært det i et tidligere liv.

Ved siden av å tegne og fotografere jobber Maiken i butikk.

− En dag kom det en dame bort til meg i butikken og sa at jeg lignet sånn på en alv. Jeg tror de fleste hadde syntes at dette var en rar ting å si, men jeg reagerte med å si takk. Jeg syntes det var spesielt og positivt å høre.

Erfaringer på veien

− Jeg har et stort behov for å bruke mye tid alene, bare det å få trekke meg tilbake og koble av gjør veldig godt. Jeg blir mer kjent med meg selv når jeg får reflektere over mine følelser og reaksjoner som jeg har hatt. Da kan jeg tenke på hvordan følelsen oppsto.

For å koble av mediterer hun, går tur i skogen alene eller sammen med hunden sin, eller fordyper seg i noe kreativt.

− Jeg tenker ofte at det er en mening med alle de erfaringene vi mennesker får gjennom det livet vi lever. Også de erfaringene som utfordrer.

Maiken tenker på en barndom med usikkerhet, men også en barndom hvor mor undrer seg og gleder seg sammen med henne over alver på et foto.

− Jeg hadde aldri vært den personen jeg er i dag uten mamma og pappa. To livserfarne sjeler som vet mer om livet enn de fleste. Jeg har lært mye bare ved å observere deres væremåte og meninger.

I dag er både moren og faren selgere av Asfaltmagasinet i Sandnes.

− Det er godt for meg å vite at de har funnet noe som driver dem positivt i hverdagen.

Takker universell kraft

Maiken er fortsatt på vandring mot det endelige livsmålet, men har en sterk følelse av noe kreativt der fremme.

− Jeg er veldig ny på tegning og prøver å finne ut hva jeg liker å gjøre best rundt dette arbeidet. Jeg har i hvert fall funnet ut at jeg liker å tegne ansikter på mørke ark, men det kan være fordi det var slik jeg gjorde den første tegningen.

Av de få tegneopplevelsene hun har hatt til nå, liker hun best å tegne det hun selv føler for der og da.

− Jeg føler en tilstedeværelse rundt meg når jeg får sitte for meg selv og gjøre noe kreativt. Det er godt å kunne få uttrykt seg på denne måten. Jeg sitter ofte i et rom for meg selv hvor ingen får se arbeidet mitt underveis. Der kobler jeg vekk fra alt. Ofte lytter jeg til musikk i bakgrunnen. Da slipper jeg å tenke så mye. Jeg bare kjenner på følelsen den gir meg.

I fremtiden vil hun starte noe for seg selv der hun får fokusert mer på tegning og foto.

− Gjerne kombinert med det å kanalisere budskap. Selvutvikling og åndelighet er en stor del av meg, og det at det finnes noe mer mellom himmel og jord, har jeg aldri vært i tvil om. Jeg er takknemlig for alle erfaringene jeg har hatt og evnene som har blitt meg til del. Jeg takker ofte den universelle kraften for det jeg har fått i livet mitt