Noen drømmer er svært lette å forstå og trenger ingen tolkning. Drømmer du for eksempel at du gjør søsteren din en praktisk tjeneste, kan det uttrykke at du har et behov for å hjelpe henne. Men selv enkle ting som dette kan overraske, for drømmer kan avsløre følelser du ignorerer eller dekker over i våken tilstand.
Hvis du drømmer at du dreper en person du har kontakt med i våken tilstand, er det klart at du har en fiendtlig innstilling til vedkommende. Likevel kan du totalt fornekte dette i bevisst tilstand, og være redd for å innrømme denne følelsen.
Selv de mest kompliserte og bisarre drømmene har den samme oppgaven som de mer åpenbare drømmene. De uttrykker følelser og intuisjon med billedspråket. De komplekse drømmene uttrykker bare mer komplekse følelser.
Drømmesøvnen REM
Ekspertene er fremdeles ganske uenige om hva en drøm egentlig er, og hvorfor man drømmer. Men enkelte ting er det stort sett enighet om. De siste 40 årene har man klart å kartlegge fysiske reaksjoner som inntreffer under drømmetilstanden.
Alle som sover har hurtige øyebevegelser (REM) i kortere og lengre perioder. I søvn- og drømmeforskningen regnes REM-søvn som det viktigste fysiske signalet på at man drømmer. Periodene med disse hurtige øyebevegelsene blir stadig lengre i løpet av natten. Vekker man sovende personer under REM-søvnen, viser det seg nesten hver eneste gang at de har vært midt inne i en drøm. Forsøkspersoner som blir vekt under REM-søvn, forteller ofte om svært livlige og detaljerte drømmer like etter oppvåkningen.
Under drømmesøvnen REM stiger blodtrykket kraftig, og pulsen og åndedrettet blir uregelmessig. De fysiske reaksjonene tilsvarer ofte opphisselse, og noen ganger panikk, i våken tilstand. REM-søvn forbindes derfor med drømmer fulle av hendelser, hvor drømmeren selv er aktiv. Vi drømmer også litt utenom REM-søvnen, men disse drømmene er vanskeligere å huske. Blir man stadig vekt under REM-søvnen, blir drømmebehovet etter hvert så stort at det etter hvert blir vanskelig å vekke personen. Når man skal ta igjen tapt drømmesøvn, blir drømmeperiodene lengre enn før man begynte å miste drømmesøvnen. Konklusjonen er at mennesket trenger drømmene.
Vitenskapen har ikke noe presist svar på hvorfor vi drømmer. Likevel har mennesker til alle tider vært nysgjerrig på hvordan drømmeinnholdet skal tolkes.
Freud og Jung
I forrige århundre ble psykoanalytikerne Sigmund Freud og Carl Gustav Jung mest kjent for å utvikle metoder om drømmetydning. Freud (1856-1839) var den første som beskjeftiget seg vitenskapelig med det ubevisste og drømmene, som han kalte «kongeveien til det ubevisste». Først mente Freud at drømmer gjenspeilte bevisste opplevelser. Senere gikk han mot å mene at alle drømmer er ønsker, som helt eller delvis er av seksuell karakter. Han mente at drømmene ble skapt av spenninger og moralsk motstand i forbindelse med ønsker som ikke blir uttrykt og oppfylt i våken tilstand.
Den sveitsiske legen og psykiateren C. G. Jung (1875-1961) ble sterkt opptatt av boken «Drømmetydning» skrevet av Freud. De to ble venner, men da Jung utgav boken «Forvandlingens symboler» i 1912, ble forholdet deres anspent. Jung kritiserte Freud fordi han alltid tok et seksuelt utgangspunkt i analysen av drømmer, mens Freud kritiserte Jung for sitt forhold til det okkulte. Både Freud og Jung så på drømmer som beskjeder fra det ubevisste. Forskjellen er at Freud så på drømmer som informasjon fra fortidens problemer, mens Jung mente at drømmene er fremtidsrettet. Jung mente at drømmene forteller oss noe om oss selv som vi kan utvikle og vokse på som mennesker. Han tolket det ubevisste som mer enn en kaotisk masse av seksualitet, uakseptable ønsker og følelser som vi fortrenger. Jung oppdaget at drømmene også kan vise fortrengte positive og kreative tanker og følelser.
I tillegg mente Jung at maskuline og feminine symboler i drømmer ikke bare skal relateres til det fysiske, men også til en dualisme på det psykiske plan. Han brukte animus om den ubevisste maskuline delen av kvinner, og anima som den ubevisste feminine delen i menn. I kvinners drømmer kan animus komme til uttrykk som en ridder i skinnende rustning, mens anima kan komme frem ved at en mann drømmer om en fremmed prostituert. Slike drømmer oppfordrer oss til å integrere både mannlige og kvinnelige kvaliteter i oss selv.
I motsetning til Freud, går Jungs drømmetydning ut på en dialog hvor klient og terapeut deltar like mye. Da er drømmeren den eneste som kan avgjøre den riktige tolkningen. Mens Freud brukte frie assosiasjoner, brukte Jung amplifikasjon som metode. Ved bruk av fri assosiasjon, deler man drømmen opp i enkelte elementer, og knytter hvert element til et ord som har en forhåndsbestemt og statisk betydning. Deretter skal terapeuten assosiere betydningen tilbake til hendelser fra fortiden. Jungs amplifikasjon gikk ut på å forsterke effekten av drømmens elementer, og bruke dem til å assosiere og finne analogier som beriker drømmens mening. Dermed spiller både terapeutens og klientens fantasi en større rolle i Jungs drømmeterapi.
Nye metoder for drømmearbeid
Frem til tidlig på åttitallet var hovedmetodene for å forstå drømmer basert på ren tolkning av en annen kilde enn drømmeren selv. Det gjelder både ved bruk av Freudiansk og Jungiansk drømmetydning, og vanlig symboltolkning. De siste 20-30 årene har det imidlertid dukket opp nye måter å jobbe med drømmene på, som gestaltprosessen, psykodrama og Jungiansk-Senoi drømmearbeid. Det som skiller disse nyere metodene fra de klassiske, er at drømmeren selv jobber aktivt med sin egen drøm, i stedet for å få tolkningen utenfra.
I gestaltterapeutisk drømmearbeid blir drømmeren bedt om å bli eller identifisere seg med hvert element i drømmen. Dette er en form for terapi som iscenesetter drømmesymboler ved hjelp av stemmebruk og bevegelse. Drømmeren blir spurt om å «føle de ulike symbolene intenst som energi med funksjoner.» Fordelen her er at drømmeren jobber aktivt med energien i drømmen, mens ulempen er at drømmerens «jeg» eller ego spiller en mindre rolle.
Psykodrama er en virkningsfull teknikk for å iscenesette både drømmer, ytre livssituasjoner, følelsesmessige tema og barndomsopplevelser. Psykodramatisk drømmearbeid spilles ut i en gruppe, hvor drømmeren spiller seg selv. De andre personene spiller ut de symbolene og figurene i drømmen slik som drømmeren selv har beskrevet dem på forhånd. Dernest bytter man roller, slik at man får belyst drømmetemaet fra mange vinkler. I siste fase deler gruppemedlemmene sine erfaringer for å hjelpe drømmeren til å forstå drømmens budskap.
«The Jungian Senoi Dreamwork Manual» (1980) av Strephon Kaplan-Williams ble en ny klassiker i feltet drømmearbeid. Den amerikanske psykologen, drømmeforskeren og forfatteren av boka, sørget for at feltet drømmearbeid ble en egen gren av psykologien i 2002. Hans oppfatning av drømmearbeid er at man ikke skal tolke drømmer, men aktualisere dem.
Denne artikkelen ble publisert i en eldre utgave av Medium. Har du kommentarer til denne artikkelen, tips om noe vi kan skrive om eller om du ønsker å skrive for medium.no, ta kontakt med redaktør elisabeth@mediumforlag.no.
