Medium finner nesten ikke fram. Den renommerte skuespilleren, kjent fra oppsetninger som Hamsun, Fanny og Alexander og TV-serien Nini, skal bo i nummer 10, men huset ligger ikke der det skal. Du vet, mellom 9 og 11.

Vi går og går, og til slutt klarer Eva å guide oss i riktig retning via telefon. Leilighetskomplekset med den blå døren er plassert på en bakketopp, langt unna nabotallene og rett ved siden av Edvard Munchs atelier. Men vi tilgir. En eksentrisk dame som henne må få ha en eksentrisk husplassering.

‒ Vil dere ha te? spør hun og flagrer inn på kjøkkenet i sin røde kaftan og varmer vann.
Vi henger ytterjakkene i gangskapet. Det har sånn metallstang til lukning og kan godt være original 60-talls. Mens Eva finner en ingefær på kjøkkenbenken og hakker den opp i biter (de skal visst oppi teen), ser vi oss litt rundt. Fargerikt, maksimalistisk og antagelig stappet med minner. Overalt henger selvproduserte malerier og glasskunst, og tunge utskårne møbler lener seg mot veggene. Vi slår oss ned i sofaen og blir servert ingefærte i pene kopper med gullrand. Så plasserer Eva et fjell av cashewnøtter foran oss i en skål og smiler. Hun er klar.
Artikkelen fortsetter etter bildet.

«Mye falt på plass inni meg da jeg så meg selv gjennom astrologiens briller. Men jeg leter fortsatt, altså, jeg prøver fortsatt å forstå meg selv. Hvem Eva egentlig er.»
Eva von Hanno

Ikke la andre regissere ditt liv
Det er femti år siden Eva debuterte som skuespiller og billedkunstner, og enda lenger siden hun fattet interesse for det alternative. Eva kom plutselig inn på teaterhøyskolen som ung. Hun hadde aldri trodd hun hadde sjans, hun veide jo minst flere kilo for mye, følte hun. Moren ble knust, hun ville at datteren skulle fullføre Statens kunst- og håndverksskole, for hun var tross alt over halvveis allerede og burde følge familietradisjonen.

Men Eva gikk sin egen vei, akkurat som billedkunstneren Oda Lasson Krohg (1860–1835) gjorde for hundre år siden. Du vet, den skandaliserte overklassejenta som brøt ut av sitt ulykkelige ekteskap og ble sittende alene med to små barn. Mannen hun hadde vært gift med, gikk konkurs bak ryggen hennes, og hun følte seg sveket. Så døde broren av kreft, altfor ung, og med døden så tett innpå seg følte Oda hun måtte gjøre noe med livet sitt. Hun bestemte seg for å følge kunstnerdrømmen og startet som elev hos Christian Krohg, som oppmuntret henne. Dermed ble hun raskt en del av Kristiania-bohemen, den politiske og kulturelle bevegelsen som kjempet for individets frihet gjennom kunst og tekst. De ga særlig en stemme til samfunnets dårlig stilte og kjempet for et nytt kvinneideal, og Oda ble bevegelsens kvinnelige frontfigur. Både Christian Krohg og Hans Jæger forelsket seg i henne, og til tross for deres lovnader om et fritt liv forsøkte de å ta regien på Odas liv, noe hun aldri sluttet å kjempe imot. Hun var eksperimentell både som person og billedkunster, og hun holdt både separatutstillinger og deltok på høstutstillingen med sine portretter. Det er nå tretti år siden Eva første gang satte opp «enkvinne»-stykket om Oda, og hun holder det gående.

‒ Hvorfor er denne oppsetningen så viktig for deg?
‒ Oda-stykket er jo på mange måter sett med kvinneøyne, så det gir oss et godt innblikk i hvordan kvinnene hadde det på slutten av 1800-tallet, svarer Eva.
– Alle sangene, alle følelsene og frustrasjonene hennes rundt alt mulig. Hun hadde jo et dilemma om hvor mye hun kunne jobbe som kunstner uten at det gikk ut over barna. Heldigvis hadde hun seks søstre som stilte opp som barnevakt, så hun var privilegert på den måten. Samtidig prøvde mennene rundt henne stadig å ta regien over hennes liv, både ektemennene og faren, mens hun klamret seg til friheten så godt hun klarte. Dette teaterstykket handler like mye om menneskekamp som om kvinnekamp. Grunnen til at jeg har holdt på med denne forestillingen i så mange år, er at den handler om mennesker som brenner. Engasjerte folk som ønsker en forandring, som vil noe bra for hele samfunnet. Her er det forelskelse, lidenskap, svik, sorg og smerte. Samtidig vises urettferdigheten og dobbeltmoralen de rike stod for, deres holdninger til fattigfolk og horer – dette ville jo Kristiania-bohemen få en slutt på. De jobbet for å belyse deres situasjon så folk forstod, i stedet for å bare utnytte dem.

Kristiania-bohemen protesterte også mot datidens teater, som stort sett var historiske dramaer hvor man snakket med store bokstaver. De ville heller se teater som engasjerte folk og snakket til følelsene deres, om temaer som faktisk angikk dem.
‒ Bohemene lagde pipekonsert i salen, humrer Eva. ‒ Dette skapte jo oppstyr, fordi skandaler trekker folk. Så, etter hvert kom Ibsen, Strindberg, Bjørnson og Heiberg med sine nærgående stykker.

Bruker astrologi som redskap
Som nyutdannet skuespiller fikk Eva jobb både på Nationaltheatret, i TV-serier, i Fjernsynsteateret og mange filmer. Selve teaterhøyskolen var en fin tid, hun var i kullet med Geir «Labbetuss» Børresen, de var en fin gjeng. Men etter noen år fikk hun lyst til å lære mer om regi og reiste til Dramatiska institutet i Stockholm.

‒ Jeg fikk faktisk regi anbefalt av en astrolog og en håndleser, smiler Eva.
‒ Det endte opp med at jeg lagde Oda-forestillingen, hvor jeg står for både oversettelse, regi, scenografi, kostymer, produksjon og spiller hovedrollen. Og så lagde jeg mitt eget amfiteater som jeg reiste rundt med, jeg ville heller holde egne forestillinger enn å jobbe for andre. Nå skal jeg jo igjen spille Oda i Edvard Munchs atelier her i Oslo. Det er ikke mange som driver på denne måten.

Eva ble interessert i astrologi allerede som liten. Da faren døde, var hun bare syv år, og han etterlot seg en astrologibok som het Zodiac. Hun ble svært fascinert og brukte den på vennene sine, og i voksen alder har hun selv gått kurs. Nå bruker hun astrologi for å finne ut mer om rollekarakterene sine når hun utarbeider nye stykker.

‒ Det er et verktøy jeg bruker for å forstå mer av karakterene, slik som Oda Krohg, Christian Krohg, Hans Jæger og Edvard Munch. Det sier meg noe om deres personlige og mellommenneskelige forhold, noe som gir meg mer å gå på som skuespiller.

‒ Oda har for eksempel fiskemåne, så hun er veldig omsorgsfull og kreativ, men Christian Krohg har krepsemåne, som viser at de har funnet hverandre i en slags sårbarhet. Samtidig har Christian og Jæger Mars i Vekten, som gjør at de elsker å snakke, de har masse ideer og tanker, men problemer med å ta valg og få energien lenger ned. Oda ble nok til tider lei og ville ha mer lidenskapelig action, noe hun fikk tillatelse til ved å søke andre menn. Sånn informasjon bruker jeg når jeg står på scenen og spiller Oda, forteller Eva.

Astrologien har også hjulpet henne privat.
‒ Mye falt på plass inni meg da jeg så meg selv gjennom astrologiens briller. Men jeg leter fortsatt, altså, jeg prøver fortsatt å forstå meg selv. Hvem Eva egentlig er. Og så bruker jeg astrologi når jeg holder malekurs. Hvis noen er blokkerte, kan årsaken ligge i stjernene, og da forsøker jeg å hjelpe dem videre. Ta for eksempel Jomfruen, de føler at alt de gjør, må være perfekt og flott, hele tiden. Det gir fort kreative og praktiske sperrer.

Tilgang til følelser gjennom healing
En gang ville Eva så gjerne sette opp et stykke om Christian Krohg, altså Odas mann. Hun skrev om det originale manuset og søkte etter en mannlig skuespiller som passet karakteren. Men ingen kunne, alle som passet rollen, var opptatt, så hun satte seg ned og mediterte. Lurte på hvordan hun skulle løse dette. Svaret ble at hun måtte gjøre det selv. Hun ble kledd ut med stor mage, langt skjegg og skallet isse.

‒ For å komme ordentlig inn i rollen før jeg gikk ut på scenen, brukte jeg healing. Jeg følte det åpnet meg opp for Christian, at han snakket gjennom meg. Jeg følte meg så mye mer på plass i rollen. Det var faktisk veldig lærerikt å spille mann, å gå inn i en mannsrolle og se verden fra deres ståsted. Det er så lett at jentene rakker ned på mennene, så det var fint å gi ham en stemme. Jeg tror faktisk jeg ble en bedre hustru etterpå selv.
Første gang Eva var hos healer, skjedde det masse rart i kroppen hennes.

‒ Det var en helt fantastisk opplevelse, så jeg valgte å gå på kurs selv. Healing er med på å gi selvforståelse. Som skuespiller er jeg jo veldig opptatt av såkalt «method acting». I stedet for å vise fram en rolle utenpå, så er jeg rollen. Jeg forsøker å følge mine egne impulser hele tiden og lar rollen komme til meg, men det krever at jeg går ut ifra mine egne følelser. Og det krever igjen at jeg har tilgang til dem. Det er altfor mye intellektuelt teater der ute. Jeg vil kjenne det i hjertet og gi folk en opplevelse de kan grine og le av, kjenne at det fryser på ryggen.

Dette er Eva von Hanno (født 1945):
• utdannelse fra Statens kunst- og håndverksskole i Oslo, Teaterhøyskolen i Oslo og Dramatiska institutet i Stockholm
• debuterte som skuespiller med Cabaret på Den Nationale Scene i 1968, og som kunstmaler i 1981
• kjent fra nordiske oppsetninger som Hamsun og Fanny og Alexander, filmene Høvdingen av Terje Kristiansen (hvor Eva ble nominert til Amandapris) og Ingeniør Andrées luftferd, tv-serien Nini og enkvinne-forestillingene Lilli Valentin og Oda – Satans kvinne.
• jobbet i Fjernsynsteatret fra 1969 til 1972
• bruker astrologi, reikihealing, metamedisin og hypnoterapi i sitt liv og arbeid
• ønsker å gjøre opprør og kjempe for særlig likeverd, individualisme og god eldreomsorg