Å finne kjærligheten i seg selv

Livsreisen artikkelserie, del 8 av 12

Skal vi finne ut hva kjærlighet virkelig er, bør vi studere barn. Har du lagt merke til den spontane gleden, lykken og kjærligheten som stråler ut av et barn helt uten grunn? Barn som leker, leende, boblende som små klukkende bekker av ren livsglede? Det er ikke fordi de har fått iskrem eller spist seg mette i godtebutikken, men de er i en naturlig tilstand av glede og lykke fordi de mangler ingenting. En indre tilfredshet speiler deres egen natur. Barn har tillit, hengivelse, åpenhet og aksept for det som skjer helt uten fordømmelse. De omfavner livet i sin helhet og tar alt som det kommer betingelsesløst.

Jesus må ha forstått det da han sa at de små barna skulle komme til ham, for himmelens rike tilhører dem. Eller mer direkte; du må være som et barn for å komme til himmelen. Som vanlig snakket Jesus i bilder. Med himmelen mente han ikke et sted i høyere luftlag med gullharper og bevingede engler i flagrende gevanter, men den indre tilstanden av kjærlighet, lykke og frihet alle åndelige veier har som mål. Eller som han også sa: Guds rike er inne i oss.

Jeg blir en person

Barns spontane gledestilstand er selvsagt ikke alltid slik. En våt bleie er nok til å forstyrre idyllen. Litt kolikksmerter eller for lenge siden siste påfyll av honningsøt morsmelk er nok til å fjerne både det fredfulle barnesmilet og foreldrenes nattesøvn.

I det første året av et barns liv er det ikke klar over at det har en kropp. Det er bare ren oppmerksomhet. Det er som en seilbåt drivende på et hav av lykke i en mild bris av tilfredshet helt uten anker i form av et ego til å holde det fast i bunnen. Det opplever ingen forskjell mellom tommelfingeren og dynen. Det er badet i denne lykkefølelsen, helt inntil kroppen forårsaker den minste krusning av fysisk ubehag. Negative signaler sendes gjennom nervesystemet av sult, tørst og smerte. Eller enda finere vibrasjoner av uro, frykt, savn, lengsel og sinne vibrerer gjennom følelsene. Men når alt er i ro, ingen uværsskyer på himmelen, da er den stille gleden der som en malende katt en solvarm sommerdag.

Gradvis knytter oppmerksomheten seg stadig tettere til kroppen og gjør at barnet etter hvert tror at det er kroppen. Det blir ytterligere forsterket av foreldre som gir barnet et navn, forteller det hvor spesiell det er og straffer det når det ikke oppfører seg slik foreldrene vil. Kontinuerlig styrker eller svekker de barnets selvfølelse. Det blir ytterligere forsterket når onkler og tanter spør hva du har tenkt å bli når du blir stor, som om det er noe feil med bare å være den du er. Barnet er i ferd med å bli en person og et nyttig tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Kjærligheten som gikk tapt

Gradvis som barndommen forsvinner og personen glir over i de voksnes rekker, forsvinner også den opprinnelige kjærligheten. Den forsvinner ikke, men skjuler seg som solen bak et skylag av tanker, forestillinger, følelser og en stadig fastere overbevisning om at jeg er denne personen med et navn, alder, kjønn, personlighet, følelser, tanker, meninger, relasjoner, familie, utdannelse, jobb, inntekt, eiendeler, personlighet og et sted å bo.

Barndommens lek ble til livets alvor. Tidløsheten er over. Den gang tiden fra morgen til kveld var en evighet, sommerferien tok aldri slutt, kjedsomhet var tyngre enn bly og ville vekster i skogbunnen bød på smaken av friske jordbær etter en kald vår. Så ble tiden delt opp i kjedelige skoletimer, senere til arbeidsplassens tidspress, akkorder og stemplingsur.

I takt med den voksende følelsen av å være en bestemt person, vokser også en følelse av adskilthet og tomhet. Det er som om jeg mangler noe hele tiden. Jo mer jeg utvikler min personlighet, egne meninger og interesser, skaper jeg samtidig distanse til andre. Min ensomhet øker i takt med hvor spesiell jeg oppfatter meg selv å være. Jeg er til slutt denne enestående personen som er omgitt av en verden av ting, andre mennesker, dyr, møbler, biler, hus, trær, blomster, maskiner, fjell, skyer og alle mulige opplevelser. Det er alt sammen ting når en tenker over det. Det er forskjellig fra meg.

Tilfredsstillelse gir smerte

Følelsen av en mangel oppstår fordi jeg vet at kroppen en dag går ut på dato og vil dø. Videre lever jeg et liv jeg ikke forstår, men det største problemet er at jeg kan ikke alltid får det jeg vil ha. Da blir jeg sint, og når jeg får det jeg vil ha, blir jeg genuint lykkelig – en kort stund. Tilfredstillelsen går nemlig alltid over. Når isen er spist opp, oppstår lengselen etter å oppleve det en gang til. Når det ekstatiske kjærlighetsforholdet tar slutt, kommer lengselen etter å oppleve det en gang til. Tilfredstillelse fører alltid til smerte, fordi tilfredstillelsen opphører. Det gir ingen varig tilfredshet.

Likevel fortsetter jeg igjen og igjen å søke tilfredstillelse i ting, i håp om at en dag skal jeg skyte gullfuglen, vinne over systemet og finne varig lykke. Det er som å spise en stor pose chili. Selv om tårene står ut av øynene, halsen svir og magen brenner, fortsetter jeg å spise i håp om at den neste smaker søtt.

Jeg har fortsatt ikke forstått at livet går ut i null. Jeg forlater livet like tomhendt som da jeg kom. Det er ingen vinnere her. En seier medfører alltid et tap. En forside har alltid en bakside. Jeg kan kjøpe en ny bil, men er samtidig blitt de pengene som bilen kostet fattigere. Jeg kan være fri og singel, men mangler intimitet og nærhet. Jeg kan få et parforhold, men har plutselig mistet frihet. Ved å velge den ene, velges samtidig noe annet bort. Den ene opplevelsen er nødvendigvis ikke bedre enn den andre. Godt og dårlig er kun et valg i sinnet. Alt er godt når det kommer til stykket. Den kontante faktoren er min egen væren, eller kjærligheten i seg selv.

Jakten på kjærligheten i å finne tilfredsstillelse i opplevelser er dømt til å mislykkes fordi kjærlighet ikke er en opplevelse. En opplevelse er et objekt, en ting, eller en strøm av elektriske impulser i nervesystemet og kjemiske reaksjoner i hjernen. Det er en kortvarig tilfredstillelse, men går alltid over. Kjærlighet bare er. Det er ikke et objekt, men eksistensen i seg selv.

Jeg er oppmerksomhet

Et annet menneske kan vekke kjærligheten i meg, men det er ikke den andre som gjør det, men meg selv. For å finne den ekte kjærligheten, den jeg en gang hadde som barn, må jeg finne meg selv. Jeg må forstå at jeg er ikke kroppen, tankene, følelsene og denne personen jeg tror jeg er, men jeg er oppmerksomheten som vet om denne personen. Jeg må frigjøre meg fra egoet og bare hvile i min egen væren. Lettere sagt enn gjort, men det er den eneste veien.

Det er så vanskelig på grunn av sin enkelhet. Alt jeg trenger å gjøre, er å være oppmerksom på det som skjer akkurat nå – for det er livet. Fortiden er minner og framtiden er tanker. Det er ingenting galt med verken fortiden eller framtiden, men det skjer uansett akkurat nå.

Meditasjon

Når jeg lukker øynene og bare er oppmerksom, vet jeg at jeg er bevisst og er til. I begynnelsen av denne opplevelsen vil sinnet fylles av lyder fra omgivelsene, tanker dukker opp, følelser kommer og går, rastløshet, gamle minner, smerter og at jeg snakker med meg selv, kommenterer opplevelsen, lurer på om det ikke skjer noe snart og hvor lenger jeg har tenkt å sitte slik. Dette er alle skyene som dekker for solen.

Blir jeg sittende med tålmodighet og en total aksept for alt som skjer, vil verdsettelsen av min egen væren etter hvert skinne gjennom og gi en indre ekstatisk opplevelse av glede uten at det egentlig kan kalles en opplevelse, men er den jeg er. Det er en form for ekstase hvor den som opplever er borte, men det er bare opplevelsen i seg selv. Det er som et øyeblikk av ekstatisk dans hvor personen som danser forsvinner og kun dansen er tilbake. Eller å se et flott syn i naturen og den som opplever er borte, inntil tanker dukker opp om at dette bør jeg ta et bilde av.

Jeg er kjærlighet

I tider hvor vi overlates til oss selv tvinges mange til å være alene enten vi vil eller ei. Da er det optimalt å gå den indre veien for å oppdage den virkelige kjærligheten – min egen væren. En slik selvrefleksjon og meditasjonspraksis er veien å gå framfor å se TV og mate sinnet med en kontinuerlig strøm av skremmende nyheter.

Livet er en kino. Den ytre verden – det som vises på lerretet – det kan vi ikke kontrollere. Men den indre verden av egne tanker og følelser er det mulig å holde styr på med riktig selvforståelse og en praksis av å observere og akseptere sinnets strøm av tanker, følelser og opplevelser.

Kjærligheten er ikke noe vi trenger å søke i andre for å virkeliggjøre, fordi det er ikke der den gjemmer seg. Kjærlighetsjakten er for de fleste leting på helt feil sted. Vi leter etter noe vi allerede har. Å lete etter kjærligheten i andre er som å kjøpe brus når du har den beste champagnen i kjøleskapet.

Artikkelserie:
Livsreisen ‒ Veien blir til mens du går

Livets reise består av 12 livsområder – et langt løp fra start til mål. Her er oppturer og nedturer, sorger og gleder, seier og tap, begrensning og frihet. Vi ser på kartet du trenger for å mestre de ulike områdene på livets reise.

1. Velkommen til livet! Veien som blir til mens du går. Om å forstå seg selv.
2. Verdien av verdier: Kunsten å sette pris på livet og seg selv.
3. Hold styr på tankene: Hva er sinnet og hvor kommer tankene fra?
4. Menneskespillet er ikke for pingler. Slik finner du veien til frihet.
5. Familie ‒ livets begynnelse og slutt. Om å pleie sine røtter, forstå sin barndom og kunsten å skape hjem og familie.
6. Livet er verdt å leve – til forsvar for livet! Om å finne livsgnist, kreativitet og skape nytt liv.
7. Slik finner du balanse i hverdagen. Om å takle hverdagen, helsen, finne den gylne middelvei og nyte de små øyeblikkene.
8. Å finne kjærligheten i seg selv.
9. Slik mestrer du sex, forvandling, død og kunsten å gi slipp.
10. Fra kunnskap til visdom: Slik går du «all in» på din åndelige reise
11. Kunsten å være sann mot deg selv: Følg dine drømmer!
12. Frigjøringen – livets ultimate mål. Om frigjøring og å bli uteksaminert fra livets skole.