Den 12. juni 1959 var den svensk-ukrainske kunstneren Friedrich Jürgenson (1903–1987) ute i skogen for å ta opp lyden av fuglekvitter. Da han hørte på opptaket etterpå, ble han overrasket av at han bare hørte mye støy, og midt i dette hørte han et brått, trompetlignende signal og en norsk mannsstemme som snakket om fuglenes nattlige vaner. Friedrich hadde ikke hørt noe av dette da han tok opp lyden.
Hans første tanke var at noe var feil, og at han fikk inn radiosignaler. Et par uker senere prøvde han på nytt å ta opp fuglesang, og da fanget han en kvinnelig stemme som spurte: «Friedel, Friedel, hörst du mich? Mamma!» (Friedel, Friedel, hører du meg? Mamma!) Friedrichs tysktalende mor hadde dødd flere år tidligere, og Friedel var kallenavnet hun og gode venner brukte på ham. Han gjenkjente straks stemmen til moren og ble overbevist om at stemmene på lydbåndet kom fra avdøde personer.
Fra denne dagen viet Jürgenson seg helt til et møysommelig og grundig arbeid med å ta opp alt han kunne av det han mente var stemmer fra åndeverden eller «den fjerde dimensjon», som han selv kalte det. For å ta opp stemmene brukte Friedrich bare en ordinær båndopptaker som var vanlig på 60-tallet.
I dag regnes han som den personen i verden som oppdaget det paranormale fenomenet EVP, som står for «Electronic Voice Phenomena», altså elektroniske stemmefenomen. På engelsk kalles det også ITC – «Instrumental Transcommunication». Jürgenson er også kjent for å ha forsket på hvordan ubrukte radiokanaler kan utnyttes til direkte kommunikasjon med de døde.
«Vi lever i en verden som er begrenset i tid og rom.»
− Friedrich Jürgenson
Malte portretter for to paver
Ved siden av sin store interesse for det paranormale opparbeidet Jürgenson seg et godt rykte som kunstmaler, arkeolog, musiker, sanger og filmregissør. Han malte portretter av og på oppdrag for pavene Pius XII og Paul VI, og var med på utgravninger for Vatikanet i Pompeii.
I 1949 fikk han det ærefulle oppdraget av pave Pius XII å male under Peterskirken i Vatikanet, i forbindelse med utgravninger som ble gjort der. Den antikke gravplassen i kirkens kjeller var smykket med praktfulle kunstverk fra 1500-tallet som skulle rekonstrueres med maling. Jürgenson fikk utføre dette oppdraget i løpet av fire måneder i 1952. Det var et arbeid som påvirket ham veldig sterkt. Å gå ned i Peterskirkens kjeller var som å gå ned i en annen verden, beskrev han. Det er her katolikker mener at St. Peter, Jesu’ disippel og den første paven noensinne, er begravet.
Utgravningene i Pompeii ble dokumentert i tre filmer som ble vist på svensk TV i 1968, og siden ble de solgt til hele verden. Jürgenson tjente ikke penger på dette, for i kontrakten stod det ikke noe om at han skulle motta noe godtgjørelse annet enn dekte reisekostnader. Men for Friedrich var ikke pengene det viktige. Han gjorde det mest fordi han følte det var et meningsfullt arbeid.
I 1969 ble Jürgenson utnevnt til en av de høyeste ordenene i den katolske verden av pave Paul VI, kalt «The Commander Cross of the Order of St. Gregory the Great». Den ble tildelt som en takk for Jürgensons arbeid ved Vatikanet, som portrettene han hadde malt av de to pavene og for en av dokumentarene han regisserte, The Fisherman from Galilee – On the Grave and Stool of Peter.
Men så snart Friedrich mente han fikk kontakt med den andre siden ved hjelp av lydbånd, forandret han totalt livsretning, og karrieren fikk mindre fokus. I 1959 sa han opp en god jobb for å kunne vie seg til de merkelige stemmene og opptakene av dem.
Bok om hans liv og virke
Det var den svenske forfatteren og journalisten Anders Leopold Elmquist, som nå bare kaller seg Anders Leopold, som kontaktet oss angående Friedrich Jürgenson. Han har skrevet en bok om hans liv og virke, med spesielt fokus på stemmefenomenet. Anders er forfatter av 10 bøker og har jobbet 13 år i Aftonbladet, 20 år i Expressen og er enda aktiv som nettjournalist, selv om han fylte 80 år 18. august 2017. De siste 20 årene Jürgenson levde, etablerte han og Anders et varmt vennskap. De traff hverandre i 1964, da Anders skrev en stor reportasje om Friedrich i Aftonbladet. Anders var en av de ytterst få journalistene i Sverige som tok arbeidet hans seriøst.
‒ Friedel var beskjeden og ydmyk. Han utstrålte en spontan varme, vennlighet, forståelse, kunnskap og etikk. Han tjente ingen penger på oppdagelsen sin, innspillingene eller sin tålmodige forskning på det paranormale, selv om han fikk flotte tilbud. I stedet tjente han penger gjennom kunsten. Han var også gift med enn tannlege som hadde god økonomi, forteller Anders.
Jürgenson var overbevist om at han hadde lyktes med å fange avdødes stemmer på sine BASF reel-to-reel magnetiske kassetter. Ifølge Anders var han kompromissløs i sin overbevisning, men han tålte ikke fusk, triks eller kvakksalveri. Overbevisningen bevarte han gjennom lange intervjuer med motvillige, men fascinerte reportere, forteller han.
‒ Jeg var nok en av hans alvorligste kritikere, for jeg var veldig kritisk. Men etter hvert forstod jeg at det finnes noe annet liv på den andre siden, sier Anders.
Hans bok om Jürgenson, Min venn på andre siden (2016), er utgitt på både norsk, svensk og engelsk på Amazon og fås kjøpt som e-bok der. I boken henvises vi til en nettside hvor vi kan lytte til noen av Friedrichs innspillinger, som er fritt tilgjengelig på nett. Men Anders fraråder å høre på disse før vi har lest boken. Han anbefaler å lese om bakgrunnen til hver innspilling først, for å forstå mer av opptakene og omstendighetene rundt dem. Hvis vi ikke gjør det, tror han vi kan bli veldig forvirret.
‒ For mange er innspillingene et bevis på at det finnes et liv på den andre siden, og at døden ikke er slutten. Essensen i boken er også det, sier Anders.
Bokens avsluttende kapittel gir instruksjoner om hvordan vi selv kan spille inn slik som Friedrich gjorde via mikrofon og radio.
Forskere anerkjente fenomenet
Da Friedrichs første bok ble utgitt på tysk i 1967, vakte det stor internasjonal oppsikt. Boken medførte mengder av seriøse artikler i store utenlandske aviser, først og fremst i Tyskland, England, Italia og USA. I motsetning lå svenske medier lavt i terrenget da boken ble utgitt i Sverige i 1964, og en del svenske medier gjorde narr av Friedel.
En av verdens fremste parapsykologiske forskere, Hans Bender, fikk øynene opp for Jürgensons arbeid. Han var leder av Parapsykologisk Institutt ved universitetet i Freiburg i Tyskland.
‒ Han og hans team reiste verden rundt og avslørte sjarlataner, kvakksalvere og fanatiske okkultister, som gjennom sine manipulasjoner skader parapsykologien og kompliserte muligheten til å bli en akseptert vitenskap, forteller Leopold.
Men når det gjelder Jürgenson, ble Bender etter hvert svært engasjert og helt overbevist. Han besøkte Friedel mange ganger på 60-tallet og testet hans lydbånd på blant annet Max Planck-instituttet i München.
I 1970 kom Benders team til Friedrichs hjem i Mölnbo for flere dagers innspillinger med nye tekniske instrumenter, blant annet et talespektrogram utviklet på Max Planck-instituttet. De ville fastslå en gang for alle om stemmefenomenene var reelle. Resultatet var nesten sjokkerende for forskerteamet, siden det ble gjort flere innspillinger som beviste stemmenes eksistens. Bender fastslo at stemmene på Friedrichs båndopptak er et ekte paranormalt fenomen, og at falskneri er utelukket.
− Dette er den viktigste oppdagelsen i parapsykologiens historie, sa han. Han publiserte en artikkel i tidsskriftet Zeitschrift für Parapsychologie und Grenzgebiete der Psychologie, hvor han skrev:
− Denne innspillingen, 4. mai 1970, var for meg et tydelig bevis på at de fremmede røstene eksisterer, og mest sannsynlig har et paranormalt utspring. Det pekes også på noen form for kontakt med en annen livsdimensjon.
Men Bender ville aldri påstå at stemmene kom fra avdøde personer, selv om Jürgenson selv var overbevist om at de kom fra en annen livsdimensjon. I stedet mistenkte han at Jürgensons ubevisste sinn påvirket opptakene psykokinetisk.
Svensk kringkasting
Jürgenson overbeviste noen, mens andre mente at han var en forvirret galning. Likevel ble teknisk personale fra det svenske kringkastingsselskapet med på noen av hans opptak, og de kunne ikke forklare hvordan stemmer oppstod på båndene.
Teknikeren med mest autoritet var Kjell Stensson fra svensk kringkasting. Akkurat som Bender hadde han teorien om at stemmene kom fra Jürgensons underbevissthet, og at han på en eller annen måte hadde evnen – ukjent for seg selv – til å få dem uttrykt på båndet.
Hypnoseforskeren John Björkheim deltok på noen innspillinger hos Friedrich. Björkheim hadde doktorgrad i både teologi og filosofi og hadde en medisinlisens, og han ble etter hvert en av Jürgensons oppmuntrende støttespillere.
Da den kjente svenske radiojournalisten og TV-personligheten Arne Weise fikk høre at Björkheim skulle bli med på Friedrichs innspillinger, bestemte han seg for å delta selv. Han brakte sine egne tomme og forseglede bånd for å spille inn på.
Begge ble sterkt påvirket av lydene som de ikke hørte i rommet da de spilte inn lyd, men som de tydelig hørte da de lyttet på båndene etterpå. De ble både skremt og sjokkert da de hørte de mystiske stemmene og hva de sa. Weise ble svært opprømt og gikk frem og tilbake på gulvet mens han kom med ulike kommentarer, mens hans kone forsøkte å roe ham ned. Mer om dette og om opptakene kan du lese om i boken til Anders Leopold, som nevnt ovenfor.
Stemmene Friedel tok opp snakker på et blandet internasjonalt språk, der de fleste europeiske språk er representert. Jürgenson kalte språket til disse stemmene «polyglott», som betyr «mange tunger» eller «en som taler flere språk». Han kunne blant annet avdekke svensk, tysk, russisk, engelsk, italiensk og finsk.
Meningen med stemmene
Friedrichs hovedmål i livet var å bygge bro mellom to verdener – de levendes verden og de dødes verden. Noen mener han fortsetter å arbeide med transkommunikasjon på den andre siden. Det finnes en del intervjuer og opptak av ham på YouTube, blant annet et svensk TV-program under tittelen «TV kontakt med Andra Sidan del 1». Her sier han:
‒ Det er vår absolutte plikt å ikke tilbakeholde informasjon om virkeligheten som kan gi mennesker psykologisk trygghet. Sannheten er det eneste som kan befri dem fra angst, redsel og uvisshet. Dette anser jeg som det viktigste av alt.
Etter hans bokutgivelser fikk Friedrich mye spørsmål og kontakt med mennesker som ønsket svar på spørsmål om livet etter døden, og mange ønsket å få kontakt med sine avdøde slektninger. Jürgensons oppfordring var at de selv skulle forsøke å ta kontakt med dem og ta lydopptak.
I Anders Leopolds biografi om ham kommer det tydelig frem at Friedrich hadde helt klare meninger om hva som er meningen bak stemmefenomenet:
‒ Stemmene ønsker å gjøre livet vårt behageligere ved å eliminere frykten for døden, den store årsaken til bekymring, og lære oss å leve harmonisk i nuet. Stemmenes eksistens blir et bevis på at det verken finnes himmel eller helvete, og at djevelen eller den straffende guden ikke eksisterer annet enn i menneskets skapelse.
Fakta om Friedrich
Friedrich Jürgenson ble født i Odessa i Ukraina 8. februar 1903. Moren hans var svensk, og faren var fra Danmark og jobbet som lege. Jürgenson utdannet seg som kunstmaler, sanger og musiker. Familien flyttet til Estland i 1925, før Jürgenson flyttet til Berlin for å fortsette studier. I 1932 flyttet han til Palestina med sin lærer, bassangeren Tito Scipa. Seks år senere flyttet han til Milano for å studere og holde konserter. I 1943 giftet han seg med en svensk kvinne og ble svensk statsborger. Han levde av å male portretter av rike mennesker, men hans store, lidenskapelige hobby var å søke etter svar på store spørsmål om døden og den andre siden ved å forsøke å fange åndenes stemmer på lydbånd.
Den siste delen av livet bodde han i Höör i Skåne. Han døde i oktober 1987 og etterlot seg flere hundre bånd med innspilt materiale.
Jürgenson gav ut flere bøker om 
stemmefenomenene, blant annet:
• Rösterna från rymden i 1964 – betyr «stemmer fra verdensrommet»
• Radio- och mikrofonkontakt med de döda i 1968
• Voice transmissions with the deceased i 1981. Dette er en oversettelse av ovennevnte bok fra 1968. Den kan lastes ned gratis på nett som PDF.
Foto: Jerry Windahl, Aftonbladet og Sigrunn Veigaard
