I desember i fjor kåret språkrådet «krympflasjon» som årets ord. Dette er et såkalt teleskopord, som igjen betyr at ordet er satt sammen av deler av andre ord. I dette tilfellet kommer krymp fra å krympe, og flasjon fra inflasjon – altså krympflasjon. Betydningen av ordet er det nok stor sjanse for at du allerede har møtt – det betyr rett og slett at innholdet eller størrelsen på en vare har krympet uten at den har blitt billigere. Hensikten er selvsagt at vi forbrukere skal tro vi betaler samme pris for varen – som vi da gjør – men det er mindre innhold. Litt som han som alltid fyller bensin for 100 kroner på tanken. «Jeg har ikke merket at bensinen har blitt dyrere, jeg fyller alltid for 100 kroner».
På de neste plassene kom ordet valgfornekter, som er en som fornekter valgresultatet, strømsmart ble nummer tre, sannsynligvis fordi det er dumt å være strømdum når strømmen er dyr, og så ble vi kjent med grunnrenteskatten som har skapt mye oppstyr blant dem som utnytter våre felles naturressurser og som nå må betale skatt for å få lov til dette.
Et annet ord som er interessant, er det som havnet på en 8. plass. Flus. Flus? Noen tanker om hva dette betyr? Det har visstnok arabisk opphav og er et slangord for bruk av penger. Andre dekkende ord er schpenn, gryn, løk og laks. Noen bruker smålaks for en tusenlapp, mens storlaksen har en verdi på 10 000 kroner.
Nye ord og utrykk er jo ikke noe nytt, og ofte stifter vi bekjentskap med dem gjennom folk fra andre deler av landet – såkalt dialekt. I Kristiansand hvor jeg er født, gikk det på ord som fua (rumpe), helsikke (skikkelig kraftuttrykk som kunne brukes dersom det var noen kristne i nærheten), kjørt (kjedelig) paltosk (krabbe) eller tustelig – som betyr at noe ikke er greit.
Nå er det våre nye landsmenn som er opphavet til mange av de nye ordene, spesielt i ungdomsmiljøer. Her møter vi ord og uttrykk som snitcha, cheeta, jalla og bøffe. I Norge kaller vi det kebabnorsk, mens svenskene kaller det tilsvarende for rinkebysvenska.
Men vi kan gjøre dette langt vanskeligere hvis vi tar med ord som kjønnsinkongruens, kjønnsdysfori og woke. Vår astrologiske fagredaktør og skribent Christian Paaske har tatt et dypdykk ned i en verden av følelser – følelser om kjønn. Før hadde vi to kjønn – mann og kvinne. Slik ser det ikke ut til å være lenger. Akkurat på dette punket er det lett å forstå bibelen.
Jeg har ikke tenkt å ta stilling til kjønn. En som har gjort det, er lege, professor i sexologi og kjønnsaktivisten Esben Esther Pirelli Benestad. Hen mener det er minst syv kjønn: Hannkjønn, hunnkjønn, transkjønn, interkjønn, personlig kjønn, kjønnsforkastere og evnukk. Andre opererer med enda flere.
Forvirret? Jeg også. Les artikkelen som starter på side 44 så blir du kanskje litt klokere.
Med ønske om at vi alle skal være snille med hverandre.
Og for øvrig – ha en vidunderlig sommer!
