Ungdomsopprør eller kjønnskamp på ville veier? 

Å skifte kjønn er blitt mote blant tenåringsjenter i den vestlige verden. I fagmiljøet i USA og Canada er det en politisk korrekt behandlingsform med få motforestillinger, lite kritikk og bred støtte i skole, utdanning og media. I Europa er tilslutningen mer tilbakeholden, men det er kun et tidsspørsmål når denne bølgen treffer oss med tilsvarende styrke.

Med woke til middag

Stadig flere foreldre opplever at deres tenåringsdatter annonserer at hun har valgt å skifte kjønn. Før het hun Kari, nå heter hun Ola. Disse foreldrene har en bratt læringskurve foran seg for å forstå dagens ungdom, strømningene i tiden og den nye woke-kulturen de fleste andre også sliter med å forstå. Her gjøres et forsøk med fokus på kjønnsskifte og kampen for å eliminere kjønn. For mange er det nemlig en begrensende bås de ikke føler seg hjemme i. Fra et slikt perspektiv er «mann» og «kvinne» tabuord på linje med andre ord det er rasistisk å ta i sin munn.  

I woke-kulturen står følelsene over fornuft. Hva kjønn angår står følelsene også over biologi. Kjønn er ikke noe naturen bestemmer, men noe en bestemmer selv. Skulle en være misfornøyd med kjønnet speilet på veggen forteller, er det bare å skifte.

Eksplosiv vekst

Hadde Kari – alias Ola – vært et enkeltstående tilfelle, ville dette ikke vært noe å ta på vei for. Fenomenet med å skifte kjønn både fysisk og mentalt har de senere årene eksplodert og er særlig utbredt blant tenåringsjenter. Rikshospitalet, som foretar kjønnsregulerende behandling, har siden 2012 årlig hatt 100 prosent økning av slike henvisninger. Ifølge Abigaile Shrier, journalist og forfatter av boken Irrereversible Damage: The Transgender Craze Seducing Our Daughters (2021) er dette det mangedobbelte i USA. I enkelte stater vil så mye som 30 prosent av tenåringsjenter skifte kjønn, og flere av dem er under medisinsk behandling for dette.

På samme måte som spiseforstyrrelser og selvskading ofte har en sosial smitteeffekt blant utsatt ungdom, er kjønnsskifte blitt et lignende fenomen. Dette sammenfalt med introduksjonen av smarttelefoner og har siden økt i takt med overgangen til internett, sosiale medier og dataverdenens dominerende innflytelse på ungdommens livsorientering, identitet, fellesskap og sosial tilhørighet. 

Fagmiljøene spesielt i USA blant leger, psykologer, lærere, politikere og media er generelt positive til kjønnsregulerende behandling som en moderne løsning på tenåringsjenters pubertetsproblemer. I stater som California, Oregon og Washington er lovverket lagt til rette for at 15 år gamle gutter og jenter kan be om kjønnsskifte uten foreldrenes tillatelse eller annen henvisning fra psykolog eller veileder.

Fagmiljøene uenige

Lege, professor i sexologi og kjønnsaktivisten Esben Esther Pirelli Benestad, som nok her til lands mottar flest slike henvendelser, uttalte i et NRK-intervju i 2018 at han kun i ett tilfelle i hele sin legegjerning har vært mot kjønnsregulerende behandling. Rikshospitalet er mer bekymret. De konstaterer at i 60 prosent av tilfellene har de unge jentene alvorlige tilleggsdiagnoser som angst, depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsforsøk.

Benestad og den mest toneangivende delen av fagmiljøet i USA mener at såkalt kjønnsinkongruens nettopp er årsaken til disse problemene og kjønnsregulerende behandling er ofte den beste løsningen. Behandlingen bør derfor startes raskt for å unngå særlig selvmord hevdes det, uten at det finnes vitenskapelig dokumentasjon bak en slik påstand.

Protesterende foreldre bringes dermed effektivt til taushet i en slik form for emosjonell utpressing hvor datterens liv står på spill, i tillegg til at fagfolk på denne måten styrker forestillingen om selvmord som en mulig reaksjon overfor motvillige foreldre. Tvert imot øker kjønnsskifte blant tenåringer selvmordsfaren, ifølge professor og overlege Agnes Wold ved universitetssykehuset i Gøteborg. Hun viser til at blant dem som har fått kjønnsregulering er det 2,5 ganger større sjanse for å forsøke å ta sitt eget liv enn blant andre jevnaldrende.

Det råder ulike syn i fagmiljøene. Mens de positive holdningene seiler i medvind i USA, er man her hjemme mer kritisk og restriktiv. Blant annet gjorde det seg utslag i at Benestad nylig ble fratatt legelisensen for flere brudd på bestemmelsene knyttet til kjønnsregulerende behandling.

En kulturell maktkamp

Ifølge WHO og et voksende antall kjønnsforskere og spesialister på området, er kjønn ikke lenger basert på biologi, men på personlig opplevelse. I 2018 erstattet WHO definisjonen av «anatomisk kjønn» med «tildelt kjønn». Grenseflyttingen går enda lenger. Ola, som under slike omstendigheter vil være en transperson, er ikke lenger godt nok. Ola vil da fortsatt være en kvinne som påtar seg mannsrollen. Eller omvendt for menn som vil kle og oppføre seg som kvinner. Nå insisterer fanebærerne blant dagens kjønnsideologer på at Kari, alias, Ola er en mann.

Ifølge den nye definisjonen er en kvinne en som føler seg som en kvinne. Det problematiske spørsmålet blir da – hva er en kvinne? Svaret ender oftest i en sirkelargumentasjon tilbake til utgangspunktet. Det samme gjelder selvfølgelig overfor dem som føler seg som en mann.

Skulle man overføre dette på andre kategorier, som for eksempel rase og hudfarge, er det nærmest som galskapen skriker en i ørene. Eller kan man bli en katt, hund eller elefant hvis en opplever seg slik? Slike argumenter oppfattes blant woke-miljøets mange krenkofile som uanstendig, hånlig og fornærmende. På tross av at det illustrerer hvor hinsides absurd det er å definere kjønn på grunnlag av selvopplevelse og ikke det totalt opplagte som er biologi.

En slik påstand som at en mann som føler seg som en kvinne er en kvinne truer, utenom kvinner, også alminnelig sunn fornuft. Det burde ikke kunne gjøre krav på å bli tatt på alvor, men når amerikanske domstoler, medisinske autoriteter og kjønnsaktivister forfekter et slikt syn, reiser det en forsvarskamp for rasjonalitet og sannhet, hvor sannhet i seg selv er et mål verdt å kjempe for.

Ordet kvinne og mann står i fare for å miste sitt innhold, og ingen av de kjønnsrevolusjonære ser ut til å være i stand til å gi en fornuftig definisjon. Ved å fjerne kjønn som en sosial kategori og to helt sentrale ord i språket, utsettes kulturen for en form for orwellsk nytale med omfattende konsekvenser. Når språket mister sitt innhold, går de sosiale båndene som holder samfunnet sammen i oppløsning. Vi vil ikke kunne forholde oss rasjonelt til hverandre. Vi står overfor en kulturell maktkamp hvor rent faktisk vår menneskelighet står på spill og hvor vi som kultur er i ferd med å miste grepet på virkeligheten.

En ideologisk bølge

Lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner går nå under betegnelsen LHBT og med et økende tillegg av bokstaver ettersom nye kjønnskategorier og varierende former for seksuell legning krever anerkjennelse, respekt og større synlighet i samfunnet. Generelt har holdningene endret seg til å akseptere dette som naturlige avvik fra det normale. Kriminaliseringen, stigmatiseringen og diskrimineringen er i stor grad borte. Det er lettere å komme ut av skapet, og oftest blir åpenhet om avvikende seksuell legning møtt med respekt og mot til å være sann mot seg selv.

Så lenge andre variasjoner ut over det generelle naturlige mønsteret betraktes som et avvik, er denne kampen for mange langt fra over. Diskrimineringen slutter ikke i deres øyne før alle kjønn er likeverdige. Ifølge Esben Esther Pirelli Benestad er det minst syv av dem: Hannkjønn, hunnkjønn, transkjønn, interkjønn, personlig kjønn, kjønnsforkastere og evnukk. Andre opererer med enda flere. Når selvopplevelse er det eneste kriteriet for kjønnsbestemmelse, er mulighetene og antallet nærmest ubegrenset.

Mens kvinner må nøye seg med én frigjøringsdag i året, får disse en hel måned. Prideflagget bekler da flaggstenger på offentlige bygninger og skoler ut over det ganske land. Fra hovedstaden til de minste tettsteder paraderer statsministere og samfunnstopper dansende lystig gjennom gatene i denne årlige oppvisningen i seksuell ytringsfrihet og hyllest av toleranse og et inkluderende samfunn.

Denne kjønnsideologiske vekkelsesbevegelsen og strømningen i tiden danner et viktig grunnlag for at kjønnsskifte nå er blitt nærmest mote blant tenåringer. Det er en viss fare for at dette er blitt en ny måte å bli populær, markere seg i venneflokken, overgå den dyreste mobiltelefonen, den råeste tatoveringen og entre de kjønnsløses rekker gjennom kjemisk kastrering eller for de kuleste å skjære vekk bryster og kjønnsorganer.   

En av 10 000

Det skal ikke feies under teppet at kjønnsdysfori eller kjønnsinkongruens er et reelt fenomen. Det er en medisinsk diagnose hvor en person ikke føler seg hjemme i sin egen kropp og opplever at de tilhører feil kjønn. Dette gjelder først og fremst gutter og utgjør anslagvis 0,1 promille av befolkningen. Det vil si én av 10 000. Dette kan oppdages så tidlig som i 2-4 års-alderen. I 70 prosent av tilfellene vokser de dette av seg eller lever godt med ofte å bli homofile eller transpersoner uten medisinsk behandling. Andre gjennomgår hormonbehandling og operasjoner. Det kan være vellykket og riktig behandling, men er fortsatt et medisinsk inngrep med usikkerhet knyttet til utfallet, og det finnes også dem som smertelig angrer på et slikt valg.

Kjønnsdysfori gjelder kanskje i realiteten langt flere, men er blitt undertrykt på grunn av samfunnets tidligere manglende aksept og toleranse. Dersom dette er tilfellet, burde vi i dag hvor de fleste slike barrierer er borte, se en kraftig vekst av 40- 50- og 60 år gamle menn og kvinner som ønsker å skifte kjønn, hvilket ikke er tilfellet.

Pubertetsopprør med konsekvenser

Denne diagnosen gjelder først og fremst tenåringsjenter i et eksplosivt omfang. Behandlingen innledes ofte med å stanse kjønnsmodningen og puberteten gjennom hormondempende medisiner for at de skal få tid til å tenke seg om. Dette brukes også overfor barn med for tidlig kjønnsmodning og ellers i fengsler for kjemisk kastrering av seksualforbrytere. Ved å stanse denne behandlingen, er det en viss sjanse for at kjønnsmodningen kan settes i gang igjen, selv om både de fysiske og mentale senvirkningene fortsatt er uklare og lite kartlagt.

100 prosent av alle tenåringsjenter som settes på pubertetsblokkerende medisiner går videre til neste trinn – tilførsel av mannlige kjønnshormoner, testosteron eller populært kalt «T». Denne totrinnsbehandlingen er irreversibel og medfører infertilitet og disse unge kvinnene kan aldri få barn. Dersom dette ikke er godt nok, havner mange under kniven og får livmor og bryster fjernet, eller dobbel hysterektomi som det heter på fagspråket.

Langtidsvirkningene er det fortsatt alt for tidlig å kunne observere. Farene og de negative konsekvensene har spesielt i fagmiljøene i USA en tendens til å bli nedtont til fordel for politisk korrekt behandling. Kritikere blir ofte sensurert, får ikke artikler i aviser og fagtidsskrifter publisert og blir stemplet som reaksjonære, transfobe og tilhørende den konservative høyresiden i motsetning til den radikale og progressive venstresiden som i større grad omfavner den nye woke-bølgen med kjønnsopprør som en av ingrediensene.

Denne feilaktige og uheldige politiseringen har ført til at mange venstreorienterte inkluderer kjønnsskifte som del av deres øvrige liberale verdier. I mer radikale miljøer er det blitt en form for politisk protest, en måte å skape kaos, bryte ned det bestående og familien spesielt. Denne formen for pubertetsopprør kommer i dette tilfellet med en høy pris for de unge kvinnene det gjelder, men heller ikke samfunnet er tjent med et økende antall infertile kvinner.   

Kjønnsaktivistene

Ut over den nærmest betydningsløse minoriteten av genuint kjønnsinkongurente og det voksende antallet tenåringsjenter som ønsker eller har gjennomgått kjønnsmodifiserende behandling, finnes det en tredje gruppe, nemlig aktivistene. De har nødvendigvis ikke selv ønske om å skifte kjønn, for dem er dette en politisk kamp med slagord som likestilling, menneskerettigheter og frihet, noe de fleste av oss kan nikke anerkjennende til. Det er de samme verdiene Pride- og woke-bevegelsen bruker i en kamp om definisjonsmakten av samfunnets verdier, kulturelle forestillinger og i siste instans lover og regler.

Den nye definisjonen av kjønn basert på egenopplevelse gjør at menn som erklærer seg som kvinner har fri tilgang til offentlige damegarderober. I California overføres nå mannlige seksualforbrytere som erklærer seg som kvinner til kvinnefengsler med lovens velsignelse. I sport og idrettsarenaer dukker stadig flere slike menn opp med sine velutviklede muskler for å konkurrere med andre kvinner under påskudd av at de mener de er kvinner. Biologiske kvinner har all grunn til å føle seg truet og ukomfortable med å få deres beskyttede sosiale sfærer invadert av slike «kvinner» med penis.

Aktivistene henvender seg til stadig yngre målgrupper med en seksualisering overfor barn som er langt fra hva de er modne til. I barnebøker, film, underholdning og undervisningsmateriell presenteres nå denne kjønnsideologien og landskapet av nye kjønnsroller og seksuelle preferanser både åpent og i mer fordekte former. Fra tid til annen dukker dragartister opp i barnehager for seksualisert underholdning, noe velmenende pedagoger synes barn har godt av å stifte bekjentskap med så tidlig som mulig. Barn får her vite at kjønnet de tilhører kun er noe de selv kan vite. Barn er svært påvirkelige. I et miljø hvor begrepene av kjønn er i full oppløsning, er farene store for at det tilsvarende skjer med barnets identitet.  

En styrt utvikling?

Med graden av tilslutning til den nye kjønnsideologien – særlig i USA fra store deler av det medisinske og faglige miljøet, WHO, media og ikke minst gjennom lovgivning – stiller mange spørsmålet om vi står overfor en styrt utvikling.

Dette er for omfattende til å dokumentere her, men disse ser en systematisk og skjult psykologisk krigføring i hele den vestlige verden siden siste verdenskrig. Målet er å undergrave religion, tradisjonelle verdier og spesielt familien gjennom en systematisk demoralisering av samfunnet. Det legger grunnen for oppløsning, kaos og nedbrytningen for at en ny verdensorden kan oppstå av ruinene.

Gjennom musikk, film, litteratur og underholdning er grensene for sex og vold flyttet dramatisk i retning av stadig mer råhet og umenneskelighet. Klassisk musikk er fullstendig faset ut til fordel for populær musikk.

Musikklivet og politisk radikalisering på 1960-og 70-tallet skapte en helt ny opprørsgenerasjon. De preger nå dagens politiske korrekte standard med opphav i venstreorientert marxistisk tankegods og andre sosialistiske idealer i dagens sosialdemokrati med økende statlig kontroll og regulering. Kvinnefrigjøring, fri sex, p-piller, fri abort, økt individualisme og psykologisk navlebeskuelse skapte en strøm av skilsmisser, alenemødre, barnehager og med staten klar til å overta familiens rolle som den store beskytter fra vugge til grav.

Med hjelp av media, politikk, lovgivning, tenketanker og andre trend- og moteskapende krefter med mye penger, forsvant husmorskolene. De hjemmeværende mødrene forlot kjøkkenbenken og vandret frivillig ut i arbeidslivet for å bli frigjort. De ble ofte dobbeltarbeidene for å holde tritt med endrete forbruksmønstre hvor alle skal ha enebolig, to biler og hytte på fjellet. Det førte til dobbelt så mange skattebetalere, en eksplosjon av skilsmisser og enda flere forbrukere med hver sin bolig, bil, vaskemaskin og husholdning.

Med full barnehagedekning, fritidsordninger og tidlig skolestart har staten overtatt både oppdragelse og læring. Tankelivet, meninger og forestillinger blir formet og ensrettet på et tidlig tidspunkt. Vesten er i ferd med å annektere den kinesiske modellen hvor nye generasjoner kan oppnå høy kompetanse og kunnskap på spesialiserte områder, mens fri, kritisk og selvstendig tenkning nærmest er ukjent og fraværende. 

Kampen om vår menneskelighet

Woke-bevegelsen tar disse oppløsningstendensene enda lenger. Når kjønn skal defineres på grunnlag av selvopplevelse og ikke biologi, og mann og kvinne skal fjernes fra språket, står de siste rester av sunn fornuft og rasjonalitet for fall. I det uunngåelige kaos til følge kan mennesket redefineres for å passe inn i framtidens agenda av transhumanisme hvor stadig flere datastyrte og teknologiske funksjoner er i ferd med å overta de menneskelige. Skal vi tro inskripsjonene av framtidens mål skrevet i stein på de såkalte Georgia Guidestones i USA, inkluderer det også befolkningsreduksjon. Å gjøre store deler av den oppvoksende generasjonen av kvinner sterile gjennom kjønnsmodifiserende behandling kan bringe et slikt mål nærmere.

Idet de fargerike Pride-paradene beveger seg gjennom gatene for å hylle toleranse, frihet og humanisme, kan det hende at det skjuler seg helt andre krefter bak dette fenomenet. Igjen for omfattende å dokumentere, men stadig flere og ikke bare kristne, mener vi står overfor et mangehodet uhyre som kun kalles for ondskap. Det kommer ofte i det godes tjeneste, men hvis endelige mål er å innføre en ny verdensorden symbolisert med de samme regnbuefargene i FNs Agenda 2030 for framtidens samfunn. Det går også under navnet «Det grønne skiftet» og maskerer seg bak slagord som bærekraftig utvikling, smartbyer og bevaring av naturen for å skjule realitetene av et diktatorisk mørke under en verdensregjering i en totalt datakontrollert framtid.

Ikke bare samfunnet vil bli redefinert, men også mennesket. Kjønnsmodifisering inngår i overgangen til transhumanisme hvor ikke bare kjønn vil bli slettet fra samfunnet, språket og hukommelsen, men også hva det vil si å være et menneske enten som mann eller kvinne.

Kilder:

Irrereversible Damage: The Transgeder Craze Seducing Our Daughters, Abigaile Shrier.

What is a Woman? One Man’s Journey to Answer the Question of a Generation, Matt Walsh.

NRK, Torp, Intervju med Esben Esther Pirelli Benestad, 5. september 2018.

Les også: