Det skulle ta 30 år før Mette Hjelmark (71) fikk realisert sin drøm om å skrive en bok om sine opplevelser og erfaringer etter at hun fikk en «oppvåkning» i 1992. Før dette hadde hun slitt i flere år med en vanskelig arbeidssituasjon som førte til både søvnproblemer og depresjon. På jobben følte hun at hun ikke ble verdsatt, og hun fikk både kritikk og nedsettende blikk fra sin sjef og enkelte kolleger – uansett hva hun gjorde.

Mette hadde mange år bak seg på både universitet og høyskole, og henne livssyn var preget av logisk og analytisk tenkning. Oppveksten hennes var en typisk pragmatisk og analytisk tilnærming til livet hvor alt og alle ble plassert i «sine båser». Fenomener som ikke kunne forklares vitenskapelig – som paranormale fenomener – ble forkastet og gjerne latterliggjort. Selv har hun alltid vært opptatt av at alt skal kunne forklares og dokumenters. Men det skulle komme et øyeblikk da hun skjønte at verden ikke er så enkel at alt kan forklares og dokumenteres på vitenskapens premisser.

Fortrengte minner

Det hele begynte da hun leste en artikkel i 1992 i A-magasinet. Den handlet om en student som hadde tatt et kurs i Silvametoden, som er et selvhjelps- og personlig utviklingsprogram som bruker meditasjon sammen med visualisering for å nå dypere nivåer av bevisstheten. Ifølge artikkelen kunne man også utvikle sin høyre hjernehalvdel, som styrer det som har med det kreative, spontane og intuitive å gjøre.

Dette vekket minner i henne som hun hadde fortrengt i mange år. Som barn hadde hun hatt flere opplevelser som ikke kunne forklares med logisk tilnærming, noe som gjorde at hun fortrengte disse minnene. Dette tente ilden i henne – livet trengte en endring – og kanskje var dette noe for henne? Hun levde jo i en tvangstrøye, og dette representerte noe helt annet enn livet hun hadde levd frem til nå hvor alt var rasjonelt, logisk og fornuftig, og ikke minst hadde hun et arbeidsforhold som gjorde livet frustrerende. Hun tok kvantespranget og meldte seg på neste kurs. Det var spranget som skulle forandre alt!

Kritisk innstilling

Det var en spent og forventningsfull Mette som tok fatt på kurset, men det var ikke helt enkelt å legge bak seg den kritiske delen av seg selv som ønsker logiske svar på alt da hun møtte opp på Silvakurset i Oslo sentrum. Av de 125 deltakerne var hun den desidert mest skeptiske. Med sin bakgrunn som journalist var hun heller ikke redd for å ta ordet i forsamlinger. Hun rakk opp hånda titt og ofte og stilte mange kritiske spørsmål, som: «men hvordan kan du si det?» eller «hvordan i all verdens dager kan du påstå det?»

Mette tenkte at det var en del lettvinte løsninger som ble presentert, men kurslederen tok henne på alvor og svarte så godt hun kunne. Påstander som; «hvis du drikker et glass vann om kvelden og sitter med hendene på en bestemt måte og fokuserer på et problem, så vil du finne en løsning», var ikke enkle å fordøye. Hun var usikker på mange av påstandene og satt spørsmålstegn ved veldig mye av det som ble snakket om på kurset.

– Foran meg satt det en kvinne kledd i fargerikt lillafarget tøy fra topp til tå. Hun snudde seg og sa tørt at med min kritiske sans hadde jeg ingenting på dette kurset å gjøre. Dette var en kjent psykolog som har skrevet flere bøker. Men jeg tenkte at jeg tillater meg å stille de spørsmålene jeg vil, sier Mette.

Halleluja-opplevelsen

Den store halleluja-opplevelsen som skulle endre alt kom på søndag da kurslederen ba om tre frivillige deltakere for å gjøre et eksperiment. Kurslederen ville demonstrere om kursdeltakerne hadde lært noe og om de kan bruke det til noe. Mette var den første som rakk opp hånda. Og som hun skriver helt ærlig om i boka, tenkte hun at dersom det er noe lureri, er hun glup nok til å skjønne det. Hun tvilte fortsatt, men satt seg sammen med to andre deltakere på podiet.

De andre 120 deltakerne skulle ta et A4-ark og tegne en fyrstikktegning av en person de kjente som hadde vondt et sted eller som hadde en sykdom. De skulle sette et kryss på fyrstikktegningen som illustrerte hvor det var vondt. I tillegg skulle de skrive inn fornavn, alder og bosted på vedkommende. Alle disse 120 arkene ble lagt i en stor pappeske og blandet godt. En av deltakerne i salen kom opp på podiet og trakk opp et ark fra pappesken. Deretter ble de tre på podiet ledet inn i en hypnotisk tilstand med avspenning av kurslederen. På kurset hadde de lært hvordan de skulle telle seg ned til totalt avspenning for å komme ned på alfanivå, som er viktig. Da kurslederen var ferdig med meditasjonen, tok hun arket som deltakeren hadde trukket opp av esken. Navnet og bosted er selvfølgelig forandret i boka. Så spør hun de tre på podiet. «Hva kan dere si om Berit, 38 år fra Gjøvik?»

«Feilen mange vitenskapsfolk begår, er troen på at det de kan er alt som er verdt å vite. Det er en arrogant, naturvitenskapelig skråsikkerhet som nesten er totalt enerådende i vårt kunnskapsregime».
Professor Thomas Hylland Eriksen

Åpnet helt opp

– Bang! Jeg ser et liv foran meg! Jeg sitter med øynene lukket og ser en kvinne helt klart. Vi har fått beskjed om at hvis vi ser noe, må vi si det med en gang uten å stoppe oss selv eller sensurere oss fordi det er de første «bildene» som kommer opp som kan være viktige. Jeg setter i gang og beskriver kvinnens høyde til et sted mellom 1,62 og maks 1,65. Hun har blå øyne og kortklipt, lyst hår. Hun er veldig mager. Etter hvert som jeg forklarer, ser jeg at hun smiler og nikker til meg. Det er helt merkelig. Det tolker jeg som et tegn på at det er riktig det jeg ser. I tillegg var hun naken, noe også de andre to jeg «så» den kvelden var. Jeg kan ikke forklare hvorfor. Jeg hadde aldri opplevd noe sånt før. Så ser jeg plutselig på magen hennes en slags «rød blink». Det kan jo være hva som helst, men jeg får for meg at hun har kreft i høyre eggstokk. Etter at jeg sier hun har kreft i høyre eggstokk, smiler kvinnen igjen og nikker.

Plutselig tar hun seg til armen og gjør smertegrimaser. Jeg sier jeg tror hun har hatt smerter i høyre arm og skulder de siste ukene. Så smiler kvinnen igjen og nikker. Jeg skjønner innerst inne at kreften har spredt seg og at hun ikke har lenge igjen å leve. Men akkurat det sier jeg ikke. Selv om jeg er i en meditativ tilstand, hører jeg de andre si at de lurer på om hun har magesår eller urinveisinfeksjon. De hadde jo også sett at det var noe i dette området.  Jeg husker jeg bare satt der og sa høyt; «nei, hun har kreft i høyre eggstokk», litt sånn irritert. Så er vi ferdige, vi ser ikke noe mer. Jeg har jo sagt ganske mye. Så sitter vi der da og jeg tenkte; «hva i alle dager er dette her»?

En totalt omveltning

Kurslederen sier ingenting før alle er ferdige. Mette var den eneste av de tre som fikk inn denne informasjonen. Kurslederen spør deretter de andre i salen om det er noen som kjenner «Berit 38 år fra Gjøvik». En mann reiser seg opp, og sier; «Det Mette nettopp sa, er helt riktig. Det er min kone. Hun har nettopp kommet tilbake fra sitt 3. opphold på Radiumhospitalet. Hun har kreft i høyre eggstokk. I de senere ukene har hun hatt mye vondt i høyre arm og skulder».

– Det var en total omveltning. Jeg begynte å svette og fryse om hverandre. Jeg fikk et lite sjokk. Jeg tenkte nå klarer jeg ikke mer. Hele mitt verdensbilde falt i knas og jeg innså at det verdensbilde jeg hittil hadde trodd på var borte. Samtidig skjønte jeg at det var to måter jeg kunne forholde meg til dette på. Den ene måten var å fornekte opplevelsen og tenke at det var en artig og morsom selskapslek. Den andre måten var å ta opplevelsen og innse at verden og tilværelsen var mye mer kompleks enn hva jeg hadde trodd. Jeg valgte det siste. Det var min første, sterke opplevelse forteller hun.

Lignende opplevelser som barn

Etter hvert som Mette prosesserte og fordøyde denne opplevelsen, begynte hun å huske at hun hadde hatt lignende opplevelser som barn. Etter Silvakurset opplevde hun veldig mange andre merkelige ting som hun også skriver om i boka. Blant annet episoden med sønnen hennes da han var 8-9 år gammel. Hun var alenemor, og har bakgrunn fra blant annet Idrettshøyskolen og har i mange år vært aerobictrener og treningsinstruktør. Ikke langt unna der hun bodde holdt hun gympartier for voksne på kveldstid. Hun hadde en avtale med naboen at dersom sønnen våknet, kunne han gå opp til henne Det hadde gått fint i alle år. Men så var det en gang hun «ser» at sønnen våkner og roper på henne mens hun er borte.

– Jeg ser at han går ut av senga og inn på soverommet mitt. Han finner meg ikke og gråter. Jeg blir helt fortvilet, for på et eller annet plan så skjønner jeg at det er sant. Men jeg kan jo ikke avbryte og si at sønnen min trenger meg og at jeg må gå hjem. De må jo tro at jeg er fullstendig sprø hvis jeg forteller det. Hva gjør jeg nå? Så prøver jeg å sende en «beskjed» mentalt til min sønn om at han må gå opp til naboen, for vi hadde en avtale om at det var greit at han gjorde det. Jeg kan jo ikke bare gå fra timen. Mens jeg instruerer, ser jeg «bilder» av ham. Etter å ha sagt dette mentalt til min sønn noen ganger, ser jeg at han stopper opp og lytter litt. Så går han bort til utgangsdøra og låser opp, går ut av døra og begynner å gå opp trappa. Men han glemmer å lukke døra, så jeg ber ham mentalt om å lukke døren. Han går ned og lukker døra etter seg og går opp til naboen. Da skjønner jeg at alt er i orden. Da jeg kom hjem, hang det en gul lapp på utgangsdøra hvor det sto at sønnen min sov hos naboen. Det var veldig rart. Jeg tror mennesker som har en sterk følelsesmessig tilknytning kan samhandle og gi beskjed til hverandre på denne måten, mener hun.

Foran meg satt det en kvinne kledd i fargerikt lillafarget tøy fra topp til tå. Hun snudde seg og sa tørt at med min kritiske sans hadde jeg ingenting på dette kurset å gjøre».
Mette Hjelmark

Forklaringer på fenomener

Mette prøver å finne forklaringer på slike fenomener gjennom å snakke med en rekke fysikere, leger og hjerneforskere. Med sin egen bakgrunn fra vitenskapen ønsker hun å finne svar fra vitenskapsmenn og -kvinner, men hun får jo selvfølgelig ikke så veldig mange gode forklaringer fra den kanten. Det ender derfor med at hun prøver å se hvordan andre forklarer dette. En av disse er Rupert Sheldrake, som er en engelsk forfatter og opprinnelig en standard forsker innen naturvitenskapen. Han snakker om å koble seg til en slags form for universell bevissthet som man kan hente informasjon fra. Hun har også intervjuet forfatter Sissel Lange Nilsen.

– Hun er en gammel dame nå, men var veldig populær på 80-tallet. Hun har skrevet om katarene, en kristen sekt i senmiddelalderen. Sissel fortalte at hun hadde en åndeskikkelse ved siden av seg som fortalte hva hun skulle skrive. Når hun hadde skrevet noe som ikke var riktig ifølge denne åndeskikkelsen, så fikk hun kjeft! Hun var ofte i opposisjon til ånden og sa det ikke kan være riktig. Arkeologenei Roma vet, eller bør i hvert fall vite, best hvordan det er, men hun skrev nå det åndevesenet ville da. Noen år senere viste det seg at det var ånden som hadde rett, ikke arkeologene, forteller hun.
Mette skriver også i boka om Terje G Simonsen, som vi tidligere har skrevet en omfattende artikkel om i Medium hvor han snakker om et «mentalt internett», som han kaller den større bevisstheten. Tanken er at som alle PC-er i verden er knyttet sammen via internett, er også vår bevissthet og alle menneskers bevissthet knyttet sammen via et mentalt internett. Slik kan man forklare telepati som en type informasjonsflyt.

En teori som funker

– Det er jo bare en teori, men jeg synes den funker, for å si det sånn. Jeg har jo kalt boka Gorillaen ved mitt kjøkkenvindu – og jakten på bevisstheten. Grunnen til det, er at jeg har lest en bok av Siri Hustvedt som heter «Kvinne ser på menn som ser på kvinner». Der skriver hun om at vi ikke oppfatter det vi ser på en nøytral måte. Vi tror at vi oppfatter det vi ser på en nøytral måte. Men vi har noen tankemønstre som gjør at alt vi ser blir farget. Jeg er jo også kognitiv terapeut, så jeg vet jo at vi har ubevisste tankemønstre som vi ikke tenker over at vi har. Det betyr at vi tror at vi ser uten filter, men vi har alle våre filtre. Og det som skjedde da jeg da hadde den opplevelsen på Silvakurset, var at jeg plutselig var uten disse filtrene og opplevde verden på en annen måte. Hustvedt skriver også at dagliglivet skjer automatisk uten at vi tenker over hva vi gjør. Det er en mekanisk aktivitet. Det er jo veldig slitsomt å være mindfull hele tiden. Det er ikke mulig å være hundre prosent «til stede» hele tiden. Mekaniske aktiviteter krever minimal bevissthet. Men hvis jeg står på kjøkkenet og får øye på en gorilla som banker på vinduet, er full bevissthet påkrevet. Sanseoppfatningen er ifølge sin natur konservativ og forutinntatt, og en form for stereotypering som hjelper oss til å forstå verden.  Som oftest når gorillaen ikke banker på kjøkkenvinduet, ser vi det vi forventer å se. Det betyr at gorillaen blir et bilde på noe som får deg til å endre den stereotype oppfatningen fordi det skjedde noe helt uventet. Det at jeg fikk den opplevelsen på Silvakurset, passet jo ikke inn i mitt verdensbilde. Da måtte jeg ta konsekvensen av det og ta det på alvor. Gorillaen blir bildet på det som får deg til å endre oppfatningen fundamentalt, forklarer hun.

Teologiprosessor

Mette har også intervjuet teologiprofessor Jan-Olav Henriksen som var veldig skeptisk til slike ting, men som selv ble healer og har skrevet bøker om emnet. Hun har latt ulike stemmer innenfor vitenskapen komme til ordet. Og det er faktisk slik at det er «innafor» hos noen av de vitenskapsmennene hun har intervjuet. Blant annet professor emeritus ved Institutt for medisinske basalfag på Universitetet i Oslo, Per Brodal.

Brodal stiller seg åpen til at her er det krefter som vi ikke kan forklare, og han tror på Mettes historie om det hun opplevde på Silvakurset. Andre derimot mente at dette bare er tull og at hun må ha husket feil.

– I min bok skriver jeg om hvor vanlig slike opplevelser er blant «folk flest», og dette ønsker jeg å «av-tabuisere». Mitt andre motiv med boken er å prøve å bygge bro mellom «det alternative» og det nåværende materialistiske forskningssynet. Jeg spør ganske enkelt: Hvordan kan man hevde at «oversanselige» erfaringer ikke finnes, når man ikke vet hva man ikke har forsket på? Det som går igjen i boken min, er at jeg ikke har noen ferdige svar på spørsmålene jeg stiller. Jeg betrakter meg selv som en søkende person, og jeg har ikke kommet fram til et svar med to streker under, for det finnes antageligvis ikke. Kanskje vi aldri får «det endelige svaret» på alt. For meg handler det om å være åpen for at det kanskje er noe mer der ute. Det savnet jeg å få høre hos enkelte av de jeg intervjuet i boka. Det mangler åpenhet og undring. Jeg trodde jo at forskere i utgangspunktet var søkende, nysgjerrige og undrende vesener, men mange av dem jeg har intervjuet er ikke det. De har en fastlåst holdning – ikke en åpen og undrende holdning. Det tror jeg generelt er noe av det mest begrensende innen forskning.

Dette er Mette Hjelmark

Mette har over 40 års erfaring med bruk av teknikker innen mental trening, mindfulness og meditasjon. Kognitiv tilnærming med bruk av mindfulness-teknikker har vist seg å være utrolig effektivt for økt livskvalitet hos de aller fleste som sliter med angst og depresjon. Som terapeut og kursholder bruker hun et bredt spekter av verktøy for å hjelpe den enkelte.

Hun har yrkesfaglige bakgrunn fra pedagogikk, kommunikasjon, informasjon og ledelse. Som voksen tok hun videreutdannelse som kognitiv terapeut. Hun jobber i dag som kognitiv terapeut, samlivsveileder og holder par- og samlivskurs innenfor PREP-modellen, et samlivskurs utarbeidet av samlivsavdelingen på Modum Bad. Hun er sertifisert for å kunne bruke programmet i rådgivning og terapeutisk arbeid med par. Hun holder mange typer kurs innenfor fagområdet mestring, personlig vekst og utvikling og har blant annet holdt mange kurs for Ullevål Sykehus.

Foruten kurs for bedrifter og organisasjoner, holder hun også kurs for private på bestilling.

Lærerik og full av innsikt og perspektiver

Professor Thomas Hylland Eriksen har skrevet en veldig positiv og innsiktsfull omtale av boka til Mette. I Norge er Hylland Eriksen mest kjent for sitt engasjement for å formidle sosialantropologi og et sosialantropologisk perspektiv på et flerkulturelt samfunn, globalisering, identitet og en rekke samfunnsspørsmål gjennom debatt, media og sitt faglitterære forfatterskap. Han er professor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Dette skriver han om boka:

«Det har vært en udelt glede å lese boken din, som jeg finner både lærerik og full av innsikt og perspektiver. Du skriver blant annet i boken din om «sprekkene» og manglene i standard vitenskap, og her er jeg enig: Feilen mange vitenskapsfolk begår, er troen på at det de kan er alt som er verdt å vite. Det er en arrogant, naturvitenskapelig skråsikkerhet som nesten er totalt enerådende i vårt kunnskapsregime. Når enkelte f.eks. sier at det ikke finnes noen gud, sier de indirekte at de har full oversikt over alt som finnes i universet. Hvis det ikke kan måles og telles, finnes det ikke, synes tanken å være. Det er hybris av verste sort. Du har skrevet en modig bok som både er personlig og åpner perspektiver for oss andre, og jeg tror det er et stort marked for motstemmer ettersom mange opplever at det er noe som mangler i det mekanistiske, utvendige, kvantitative verdensbildet. Dessverre er mange av de nye «profetene» sjarlataner. Men ikke alle, og du har nok kritisk distanse til din tematikk til at du fortjener å bli tatt på alvor, så jeg håper at det er mange som får glede av boken din. Så takk skal du ha, det har vært berikende å lese. Jeg bruker forresten gorilla-historien (den med basketballspillerne) i metodeundervisning i sosialantropologi, for å lære studentene å bruke øynene når de skal ut i felten».
Professor Thomas Hylland Eriksen, desember 2022

Viktig for å forstå utenomsanselige erfaringer
Psykolog Gunn Thu mener at boken er viktig for å forstå utenomsanselige erfaringer. Hun skriver blant annet dette om boken:
«Hjelmarks bok representerer en meget aktuell og inspirerende impuls i retning av en tiltrengt holdningsendring dit hen at vi kollektivt aksepterer og normaliserer at oversanselige opplevelser forekommer regelmessig i normalbefolkningen. Det er faktisk mange som har slike «oversanselige» erfaringer, men mange blir redde og tror de er «gale», noe de ikke nødvendigvis behøver å være».
Psykolog Gunn Thu