I en hule dypt inne i Himalaya-fjellenes utilgjengelige verden levde en vismann. Det var så avsides og isolert at det tok mange dagsreiser å komme dit. Mange ga opp fordi reisen ble for krevende eller de fant ikke fram. En nådde målet og framførte med stor forventning spørsmålet sitt til vismannen:

– Hva vil det si å elske?

Vismannen lukket øynene et øyeblikk, lot blikket vende innover, og så svarte han:

– Å elske er å være ett med.

– Er det alt, spurte den søkende.

– Ja, det er alt.

Skal vi tro denne vismannnen, er det å elske det du retter oppmerksomheten mot – det du søker forening med, det du forsøker å bli ett med. Dette gjør oss alle til elskere. Det er ikke hvem du elsker, eller hva du elsker, det kommer an på, men graden av hengivenhet og engasjement i det du åpner hjertet ditt for.

Å lete på feil sted

Å elske er blitt en klisjé. Filmbransjen, TV-serier, en flom av kjærlighetslitteratur og massemedia forer oss jevnlig med stereotype oppfatninger av lidenskap, elskov, romantikk og kjærlighet. I denne verden er hete omfavnelser i solnedgangen, tungekyssende nærbilder, porno light-scener og lyn og tordenaktige orgasmer kjærlighetens klimaks. Dette er skatten i enden av regnbuen vi visstnok bør lete etter.

Mange føler tomhet når denne biten mangler i deres liv. Men mange opplever imidlertid at tomheten ikke forsvinner selv når denne delen oppfylles. Vi må altså se dypere.

Å være forelsket og oppleve gjengjeldt kjærlighet er en fantastisk følelse. Endorfinene svømmer vilt rundt i blodstrømmen som lekende delfiner. Tre trauste måltider om dagen erstattes med luft og kjærlighet. Livet er bare herlig. Disse følelsene kan oppstå uten at man engang har møtt den andre personen. Det kan være en fantastisk person du møter på nettet. Livshistorie og bakgrunn er imponerende, bildene er flotte, og alt klaffer. Den bekreftende kjærlighetsmailen får hjertet ditt til å ta baklengs salto. Den forandrer kjemien din, følelsene, og jippi – du er forelsket. Det er lett å tro at det er den andre personen som skaper denne tilstanden, men faktisk skaper du den selv.

Med denne kortslutningen intakt blir personen din kjærlighetskilde. Det er som du har fått deg en brønn med klart rent vann som du kan drikke av så mye du vil. Du liker ikke at andre henter vann i brønnen din, av frykt for at det ikke er nok til alle. Du vil ha den for deg selv og helst eie den hvis du kan. Slik gjør en andre til et objekt for kjærlighet.

Hemmeligheten er at kjærlighetskilden er i deg selv og den går aldri tom. Det er bare du som stenger av fra den ved å sette deg i en annen sinnstilstand.

Finn ut hva du elsker

En dag i ubestemt fremtid vil du gå ut av tiden, kroppen vil uunngåelig dø, men sjelen lever fortsatt og går inn i andre dimensjoner. Åndsvesener og engler kommer og henter deg og viser deg veien videre. Du vil gå gjennom den berømte tunnelen som Raymond Moody og andre forskere på nær-døden-opplevelser har fortalt oss at de fleste opplever. Du vil møte avdøde slektninger, du vil gå inn i det ubeskrivelige kjærlighetslyset og våkne til en allvitende bevissthet hvor universet åpenbarer seg i hele sin uendelige og ufattelige herlighet. Alt skjer på én gang, for tiden finnes ikke her. Ingen snakker, språk og ord er overflødige, for du bare vet. Du blir ikke spurt direkte, men det oppleves slik. Det gjennomtrengende spørsmålet er:

– Hva elsket du?

Det kan være like greit å forberede et svar allerede nå slik at du ikke stiller helt uforberedt til en forestående begivenhet når livet ditt oppsummeres og evalueres.

Hva er du opptatt av, hva er du glad i? Hva bryr du deg om, hva brenner du for? Hva retter du oppmerksomheten mot, hva bruker du energien din til? Kanskje du var i stand til å rette oppmerksomheten også ut over deg selv, slik at også disse spørsmålene er relevante: Hvem er du glad i? Hvem elsker du? Og så helt til slutt, er du glad i deg selv?

Åpne opp for følelsene

Vi er blitt så mentale i vår kultur at vår evne til å føle er sterkt redusert. Det begynner allerede på skolen hvor vi lærer å putte firkantede klosser inn i firkantede huller og runde inn i de runde hullene. Å huske årstall og løsrevne fakta premieres. Til slutt får vi en ny identitet – ikke basert på hvem vi er, men på hva vi kan. Vi inndeles i en skala fra null til seks, hvor nullene skilles fra på et tidlig tidspunkt. Dataverdenen har styrket den mentale verden hundre ganger mer enn latin, salmevers, byer i Belgia, elver i Afrika, kongerekker i vikingtiden, gangetabeller eller logaritmer og kvadratrøtter. Dataspill, film, TV og sosiale medier gjør at stadig mer av vår oppmerksomhet flyter over i en syntetisk, virtuell virkelighet, uten at det nødvendigvis gjør oss mer lykkelige. Vi slipper bare å gå ut av huset og møte andre mennesker. Det er tidsbesparende, sies det, men det fyller bare livet med noe annet.

Tanker er vel og bra, men det optimale er balansen mellom hodet og hjertet. Et åpent hjerte uten tanker er dumhet, men et hode uten følelser er farlig. Det sistnevtne er kulturens og menneskehetens gradvise overgang til robotheten.

For å åpne for følelsene må vi flytte oppmerksomheten vekk fra tankene og inn i kroppen og sansene, samt utvikle en større tilstedeværelse i alt vi gjør. Det er selvsagt et fritt valg, men for å elske mer og for å få et mer intenst og tilfredsstillende liv er det veien å gå.

Kjærlighet er din essens

Skal vi tro visdommen fra mange åndelige tradisjoner, er universets essens en ekstatisk, grensesprengende tilstand av kjærlighet og glede. Livet er en prosess av evig kreativ utfoldelse og ekspansjon av denne gleden. Dette er kilden til alt liv, det er selve drivkraften og energien bak alt.
Videre er hvert enkelt menneske et speilbilde av universet. Vi er som en del i et holografisk bilde hvor hver minste del inneholder informasjon om helheten, eller som hver eneste celle gjennom DNA-molekylet inneholder informasjon om hele kroppen. Følgelig er vår essens kjærlighet og glede, og jo mer vi er i kontakt med dette, jo mer er vi oss selv, og jo mer lever vi livet til fulle, jo mer elsker vi.

Det er dette lyset barn bringer inn i verden. Den spontane, åpne tilstedeværelsen, den tillitsfulle kjærligheten, sårbarheten og det urørte livet som rører oss dypt inne i oss selv. Dette er det vi ser i et dyr i skogen eller i øynene til en opplyst mester. Det er et sted uten ego, men hvor bevisstheten bare er.

Oppdag det som forhindrer

Kjærlighet er som solen som skinner på himmelen, men dekkes av regntunge mørke skyer. Den aller største av dem er frykt. Barndommens åpenhet begrenses gradvis. En blir straffet for ikke å passe inn og lærer tidlig å leve opp til omgivelsenes forventninger og normalitetskrav. Slik mister vi stadig mer av oss selv, lærer oss å spille en rolle, utvikler en personlighet som er godt likt, drevet av underliggende, men ofte gale forestillinger om oss selv. Troen på ikke å være bra nok. «Jeg fortjener ikke å bli elsket, livet er hardt, og jeg må lide» er noen av de vanlige. Religion har spesialisert seg på slike negative forestillinger. Kristendommen er tydelig på at mennesket er en fortapt synder. Dette budskapet hamres inn ved enhver gudstjeneste hvor åpningsritualet er at forsamlingen reiser seg og bekjenner sine synder.

En annen tung sky er egoet og selvopptatthet. På tross av at vi er syv milliarder mennesker på jorden, har vi likevel oppfatningen av at jeg er den viktigste personen i hele universet. Det er ikke riktig. En justering av egoets naturlige plass er hvor selvutvikling både begynner og slutter. 

Frykt, selvforrakt, ensomhet, depresjon og et stort mørkt følelsesregister bunner i identifikasjonen med egoet. Jo større betydning vi tillegger oss selv, jo mer vi identifiser oss med egoet, jo mer tiltar disse begrensende og hemmende følelsene.

Mindfulness

Veien ut av egoets fengsel er essensen av alle åndelige metoder til frigjøring. Vi må våkne opp til vår sanne natur, og veien dit – skal vi tro Buddha – er å være til stede i øyeblikket. Det er å akseptere livet akkurat slik det er, omfavne det, bli ett med det og gi seg hen. Det er ikke en mental prosess av å analysere, sette merkelapper på eller forstå, men en praksis av å trene oppmerksomheten, våkenheten og særlig å åpne hjertet for medfølelse overfor alle levende skapninger. Metoden kalles mindfulness.

Artikkelserie: Kunsten å leve

Artikkelen over er del 5 i artikkelserien Kunsten å leve av Christian Paaske. Dette er en bearbeidet republisering av saken, som ble første gang utgitt i Medium nr. 9-2014.

Ingen lærte oss som barn hvordan å leve livet som voksne – de fleste foreldre tar nok for gitt at dette kommer av seg selv. Denne «voksenopplæringen» sikter på på å dele ny lærdom, og noe av det har du kanskje allerede lært, men så ser du det kanskje ikke lenger i skogen av alt du har lært. Dette er altså veldig grunnleggende, men likevel viktig. Serien omhandler følgende menneskelige temaer innenfor kunsten å leve:

Medium nr. 4-2014: Kunsten å være sur
Medium nr. 5-2014: Kunsten å være alene
Medium nr. 6-2014: Kunsten å gjøre ingenting
Medium nr. 7/8-2014: Kunsten å spise
Medium nr. 9-2014: Kunsten å elske
Medium nr. 10-2014: Kunsten å ha sex
Medium nr. 11-2014: Kunsten å meditere
Medium nr. 12-2014: Kunsten å innrede huset
Medium nr. 1-2015: Kunsten å dø
Medium nr. 2-2015: Kunsten å være til stede i øyeblikket
Medium nr. 3-2015: Kunsten å tilgi
Medium nr. 4-2015: Kunsten å tjene penger
Medium nr. 5-2015: Kunsten å nyte livet
Medium nr. 6-2015: Kunsten å slutte å røyke
Medium nr. 7/8-2015: Kunsten å slanke seg
Medium nr. 9-2015: Kunsten å trene
Medium nr. 10-2015: Kunsten å bruke et mantra
Medium nr. 11-2015: Kunsten å puste
Medium nr. 12-2015: Kunsten å være vegetarianer
Medium nr. 1-2016: Kunsten å være lykkelig

Få har uttrykt det bedre enn den vietnamesiske buddhistmunken Thich Nhat Hanh. Han får siste ordet med dette berømte diktet: