Nordlig urkraft og sjelens røtter

Amalia Fonfara har vært bosatt i Norge i 10 år, men hun bodde sine første fire leveår på Grønland. Foreldrene kom fra Danmark, men møttes helt tilfeldig på Grønland. De hadde reist dit uavhengig av hverandre med en felles interesse for å leve etter tradisjonelle verdier. Faren drev fangst og moren var lærer. Moren lærte seg også språket flytende.
Den lille familien bodde mange ulike steder i løpet av årene sine på Grønland. Det at hun har studert både sjamanisme med kjente lærere og i tillegg er utøvende kunstner, vekker nysgjerrigheten. Min viktigste mentor vektla kunstens betydning, og skrev et sted; «om jeg har en religion, så er det kreativiteten». Våren 2020 hadde jeg en samtale med Amalia om gammel åndskraft og skapende virke, og om sjelelige røtter.

Grønland

Grønland har en svært ren og sterk energi. Gammel, urørt og fri fra sivilisasjonens støy. Det er som en kraftplass. For eksempel har det aldri vært krig der. Amalia svarer bekreftende på mitt spørsmål om forholdet til Grønland. Hun har definitivt en følelse av å ha «noe med seg» derfra. En sjelelig forbindelse til land og landskap, kultur, mytologi, språk og menneskene. «En helhetlig livsførsel» er ordene hun bruker.

– Man kan merke alt dette, det er en spesiell plass, forteller Amalia, som i voksen alder fikk et sterkt behov for å reise tilbake til Grønland. Hun merket en sterk forbindelse til sitt fødeland.
– Det har alltid vært med meg helt fra jeg var liten. Jeg har vokst opp med naturen og alltid snakket med den, forteller hun, og legger til at drømmer, klarsyn og det «å se ting» var en naturlig del av dette.
– Det danske samfunnet som jeg vokste opp i, hadde ikke forståelsesrammer for dette. Det var først som voksen jeg begynte å forstå det. Det skjedde i forbindelse med at jeg gjennom en prosess helbredet gamle traumer. Jeg kom etter hvert over en bok om sjamanisme. Gradvis gikk det opp for meg at dette tilhører mange kulturer i dag. Det er virkelighet, ikke bare noe som er inne i meg. Etter denne innsikten utviklet det seg videre, forteller Amalia.

Snakket med naturen

Som barn snakket hun med naturen og elementene. Etter hvert ble hun interessert i drømmer.
– Begge foreldre mine var opptatt av drømmer og av dybdepsykologien til Jung. Dette var noe jeg kunne dele med dem og oppleve å bli lyttet til. Mennesker som har jobbet med dype sjelelige ting inspirerer meg, forteller Amalia.
Selv opplevde hun at det var en virkelighet i drømmene, blant annet i form av forvarsler. Og hun opplevde også å møte vesener.
– For meg var det virkelig, forteller hun.
Amalia begynte å se etter måter å forstå disse tingene på. Etter å ha bodd i Norge i et år, gikk hun på kurs hos den samiske sjamanen Eirik Myrhaug, som er en nestor innen sjamanismen i Norge de siste 30 årene. I løpet av denne prosessen kom Grønland veldig sterkt inn på henne igjen. Under en reise til Troms i Nord-Norge kom minnene tilbake til henne.
– Sansningene fra barndommen er så sterke. Det har betydd mye for meg å være i kontakt med folk som jobber med røtter i de grønlandske, sjamanistiske tradisjonene, forklarer Amalia.
– Gjennom det sjamanistiske arbeidet har jeg fått forsterket forståelsen av at alt er levende og at vi alle er ett med åndeverdenen, sier Amalia, som vektlegger verdien av å praktisere dette sammen med andre.

Master i visuell kunst

Amalia Fonfara har en master i visuell kunst. Hun har gjennomført en rekke prosjekter både nasjonalt og internasjonalt, alene og i samarbeid med andre, og er belønnet med priser for kunsten sin.
– Kunsten har alltid vært en kilde til inspirasjon, men også frustrasjon. Den institusjonelle rammen man blir utdannet innenfor som billedkunstner i dag, kan være utfordrende fordi det kan føles som om kunsten og kunstpraksisen blir redusert til noe rent intellektuelt. Det jeg har lært, igjen og igjen, er at vi alle er bundet til det materielle, og jeg opplever at man gjennom å utøve kunst som kunstner kommuniserer med det materielle, forteller Amalia.
Gjennom kunsten undersøker hun dette. Hun utforsker det å lære om og å forstå besjeling gjennom sin kunstneriske praksis. Slik balanserer hun kombinasjonen av å forholde seg til den akademiske og institusjonelle formen med å få fram det intuitive og åndelige.
– Mange kunstnere er opptatt av at vi er forbundet med vårt miljø på flere og dypere måter enn vitenskapelige dikotomier (todelt) og kapitalistiske systemer forteller oss. I en kunstnerisk uttrykksform arbeider jeg med dette gjennom å åpne opp for en besjelet virkelighetsforståelse. Vi har alle med oss dette, det er i oss! Det er så intuitivt at vi ofte ikke oppdager det før vi får satt det inn i en animistisk kontekst, forklarer hun.
Poetisk tilføyer hun at vinden snakker til oss, hvisker til oss når vi åpner våre sanser og lytter innenfra. Amalia opplever at det industrielle samfunnet ikke har plass til det besjelede liv. Hun har forstått at hun skal jobbe med dette sammen med andre.
– Vi har alle en dypere kontakt med livet i oss. For meg handler det kunstneriske og sjamanistiske arbeidet om hvordan vi kan åpne opp for å oppleve dette. Å få en dypere forståelse av å være ånd og menneske her på jorden, sier hun.

Sjamankunst

Amalia mener at det som ligger bakenfor intellektet er mye større enn det tankene kan romme.
– Hvis vi lukker ting i en form, blir det rigid, det låser oss fast. Gå ut av formen! Den kan stå i veien. Alle ting i livet er forandring. Våre liv er en forandringsprosess og en forvandlingsprosess. Det handler om å møte forandringen, være ærlig og åpen. Det er ofte vanskelig å gi slipp og ha tillit. Da er det lett å forsvinne inn i tankesystemene sine igjen. Gjennom min sjamanistiske praksis opplever jeg at vi ikke er alene, men at vi kan motta hjelp og få råd når vi ber om det, sier hun.

Amalia mener det ligger en stor frihet i det å slippe. At man kan ha direkte kontakt med livet, istedenfor gjennom et filter som gjør tingene komplekse. Hun nyanserer det og forklarer.
– Det kan også være spennende å lage analyser. Det er også på sin plass noen ganger – så lenge det ikke tar fullstendig overhånd. Tre ut av det og gå inn i livsflyten! Vær i livet, merk det og vær til stede her og nå, formidler Amalia på en rolig og behagelig måte disse kraftfulle innsiktene.
Hun oppleves som sterk og samtidig empatisk.
– Naturen taler til oss, den merker når vi er åpne og til stede. Det er noe vi alle har med oss. Vi kan alle «snakke» med vesener i naturen. Dette er for meg en selvfølgelighet. Vi har alle uansett kultur og opprinnelse rett til å være i kontakt med universet på den måten, sier hun.
Amalia forklarer at dette kan skje overalt, selv i en by når man ser en blomst spire opp gjennom asfalten, når man merker vinden eller møter et tre i en park. I villmarka derimot er det mindre støy og mer plass.
– Dersom jeg skal arbeide dypt eller gjøre noe som krever mye indre ro, vil jeg bort fra byene. Da vil jeg være i fjellet og i skogen, eller ved havet. Jeg vil ha stillhet slik at naturen kan snakke til meg. Ulike plasser har forskjellige energier. Hvert sted har ånd og taler til oss på en spesiell måte, forklarer Amalia, som legger til at hun har flere kraftplasser. En av dem er rett bak huset, de andre ligger lenger borte.
Amalia, som jobber med elementene, oppsøker ofte havet og jobber med energien det gir.
– Dette er en god ting å lære seg og det vekker innsikten at vi mennesker er forbundet med alt annet liv her på jorden. Det er som et vennskap. Kraftplassene og elementene blir mine beste venner, sier hun.

Kreativt virke

Som kunstner jobber Amalia mest med performance. Det skjer både i og utenfor kunstrommet. I seremonier og ritualer bruker hun både skulpturer, objekter og planter sammen med publikum. Det kan også være store installasjoner hvor hun undersøker et steds historie og ånd. Hun arbeider også skriftlig, skriver små historier eller dikt, som ofte er inspirert av sjamanisme. Å jobbe sammen med andre mennesker er en stor del av virket til Amalia, og forklarer at det kunstneriske og det sjamanistiske glir over i hverandre. Hun har bedt om hjelp fra åndene om at disse to skal være sammenflettet og forbundet.
– Vi vibrerer energi. Dersom andre er i en lignende prosess, kan man ledes mot hverandre. På den måten har ofte mine samarbeid med andre oppstått, sier Amalia, og tilføyer at hennes kunst handler mye om å undersøke indre og ytre landskaper sammen med et publikum.

Amalia holder kurs, arbeider med healing og tar imot klienter. Hun opplevde en spesiell åpning på et kurs med amerikanske Jonathan Horwitz, som er en av pionerene i den nye bølgen av sjamanisme i Vesten og Skandinavia. Denne vestlige gjenoppdagelsen av sjamanismen var blant annet initiert av Michael Harner, og startet for fullt på 1980-90-tallet.
– Under kurset beskrev Jonathan at det å jobbe med sjamanisme sammen med andre, rent billedlig kan ses på som å åpne en dør til åndeverdenen.
– Ordene, stemningen og settingen. Måten det kom på, traff noe på et annet plan i meg, forteller Amalia, som måtte gi slipp og åpne opp for en beskjed fra et dypere lag i seg selv.

Fikk et kall

På dette kurset mottok hun noe hun beskriver som et kall. Det kom som en dyp resonans innenfra, og handlet om å åpne denne døren for andre mennesker.
– Det skjedde i sammenheng med dyptgripende arbeid med min egen healingprosess. Så kom innsikten om å være en som kan hjelpe andre til å finne sin plass, forteller Amalia.
Hun trekker fram en klassisk betegnelse på sjamanen – den sårede healer. Vedkommende er en som kan hjelpe andre fordi han eller hun har helbredet sine egne sår.
– Selv om noen kan hjelpe med å finne døren og åpne den, er det vår egen oppgave og vårt eget ansvar om vi vil gå gjennom den og se hva som er på den andre siden, mener hun.

Amalia holder kurs og seremonier både i Danmark og på Grønland, samt i Norge. Jeg får sterk tillit til Amalia som virker å ha en gave i det å veksle mellom å være sterk og aktiv på den ene siden, og det å være en brikke i helheten på den andre. Det føles som hun uanstrengt kan

gli mellom det å lede og det å delta. Det leder tankene mot beskrivelser av integrasjon, det å være i harmoni med ulike sider i en selv. Kunst kan ha en viktig rolle i dette, for en av gavene ved kreative prosesser er at det kan skape orden gjennom uttrykk. Amalia forteller om det sjamanistiske arbeidet, både som kursholder og deltaker.
– Det betyr mye å være del av en sirkel, være med å skape dette rommet sammen med andre. Det er berikende, utviklende, men også utfordrende. Det følger jo også med, tilføyer hun.

Seremoni

Seremonier og rituelt arbeid betyr mye – også innen det kunstneriske og i arbeide med andre.
– Jeg gjør ofte seremonier for meg selv. Det kan være i forbindelse med månefaser, jevndøgn, ulike sykluser i naturen eller i forbindelse med oppgaver fra åndeverdenen. Jeg har holdt seremonier både ved navngivning for nyfødte og i bryllup. Det er vakkert å jobbe med dette sammen med andre. Kraften i naturen, det å forbinde seg med åndene og forfedrene. Det som oppstår mellom oss mennesker. Og ikke minst selv kunne oppleve hvordan vesener i naturen møter meg. Det forbauser meg hver gang, forteller hun.
Dette gjelder også i kunsten hennes når materialene taler til henne i den kunstneriske prosessen.
– Dette er veldig hellig for meg! Og det er så morsomt å oppleve den kontakten. Åndene har humor! Det hele er virkelighet for meg, det er en del av min hverdag. Det er også faser hvor arbeidet handler om forskjellige ytre eller indre prosesser. Det kan være at noen går over – døden, eller det kan være healingarbeid eller sjelehenting. Disse områdene er det spennende å fordype seg i og kommer som en del av ens egen prosess og utvikling, sier Amalia, og tilføyer at klarfølelse er viktig i sjamanistisk arbeide.
– Vi er så visuelt preget i vårt samfunn. Vi bombarderes av visuelle inntrykk. Det er lett å gå glipp av den følte forståelsen på samme måte som vi kan miste kontakt med kroppen ellers, sier Amalia, som har gått fem kurs på Sjamanveien med Eirik Myrhaug. Hun har deltatt i seremonier med både Eirik og andre sjamaner. I tillegg har hun tatt en rekke kurs i Sverige ved Skandinavisk Senter for Sjamanistiske Studier med Jonathan Horwitz og Zara Waldebäck. Hun har også holdt kurs selv flere steder.
I 2018 deltok hun på en seremoni i København med de to grønlandske sjamanene og historiefortellerne John Angarjoq og Hivshu. Hivshu, hvis døpenavn er Robert Peary, er fra Qaaranaq i Nord-Grønland. Han er en tradisjonsbærer som er kjent for sin trommedans og sine kraftfulle sanger.
– Når han synger sine eldgamle sanger kan man virkelig kjenne forfedrenes nærvær, forteller Amalia, som har vært tilbake på Grønland ved flere anledninger. Der har hun også møtt og blitt kjent med kvinner som er sterke sjamaner. Dette har vært viktig for henne. Hun forklarer at forfedrene merkes og energien manifesteres på et kraftfullt vis når disse kvinnene arbeider åndelig. Amalia omtaler dette som en kontakt fra langt tilbake i tid som er åpnet opp igjen.
– Alt dette er noe utenom den menneskelige forståelsen. Det handler om ting på det sjelelige plan, forklarer hun.
Og med dette setter kunstner og sjaman Amalia Fonfara ord på noe felles for sjamanismen og kunsten: behovet for å kommunisere forbi det språklige, forbi vår ordinære forståelse. Et felt hvor seer, natur og små barn har noe felles, men som samfunnets rådende krefter ofte er uvitende om. 

Les mer om Amalia og hennes virksomhet og kurs på amaliafonfara.com

På facebook: www.facebook.com/amaliafonfara.invisibledrum og www.facebook.com/invisibledrum

Invisibledrum_(2,2)0_Closing_Ceremony_2017.jpg
Foto: Invisibledrum

Lydinstallation og performance: Interaktiv lyd installation, som bruger binaural lyd og cinematiske referencer med en ceremoniel åbning og afslutnings performance. Produceret af Invisibledrum i Samarbejde med kunstnerne Nazare Soares og Øystein K. Fjeldbo. Mere info: https://www.amaliafonfara.com/works/2,2%20O.html)

Healing_Ceremony, Invisibledrum_Symposium_of_Spiritual_Technology, 2020.

Seremoniel performance: En healing seremoni holdt i forbindelse med Symposium of Spiritual Technologies within Creative Practices av Invisibledrum Art Platform. Mer info: invisibledrum.com/2020/01/22/program-released-symposium-of-spiritual-technologies-within-creative-practices-2020/ Foto: Maiken H. L. Østerhagen