Tekst: Annie Vist Hageløkken
Alle mennesker har et ønske om å være godt likt av andre. Vi vil gjerne oppfattes som snill, omtenksom, nyttig og gavmild. Det finnes ikke en bedre følelse enn når folk roser en for innsatsen og bidraget en har kommet med. De er rørt til tårer og takker med klump i halsen, eller en ser at det man har gjort virkelig gjør en forskjell i livet deres. Vi føler at vi lever, vi er av betydning, vi vokser på våre gode handlinger.
Dette er jo i seg selv positivt, men på et tidspunkt kan det bikke over å bli ødeleggende. Dersom vi blir vant til å svare ja helt automatisk når noen ber oss om noe, da bør alle varsellamper lyse. Det er klart vi skal bidra når vi har mulighet og et ønske om det, men når vi føler at vi bare «må jo», eller at andres forventninger betyr mer enn egne ønsker i situasjonen, da bør vi stoppe opp litt. Når andres ve og vel, samt betydning blir større for deg enn din egen, da er det skapt en ubalanse som ikke fører noe godt med seg.
Ved å si ja og stille opp hele tiden så går man på akkord med seg selv. Vi undertrykker egne behov, eller lar de komme i siste rekke. Vi er så redd for å ikke bli likt at vi tar på oss verv, kakebaking, loddsalg, plantepass og ungekjøring selv om vi verken kan fordra tanken på det, eller har tid til det. Vi skaper også en forventning hos andre om at vi alltid er klar til å bidra; «For jeg er den du veit, sier aldri Nei….» Trenger man hjelp til noe så går man selvfølgelig først til den som alltid stiller opp.
Okey, så har man gått i den fellen da, latt seg beruse av andres takknemmelighet og blitt i overkant uunnværlig for andre. Hvordan kan man klare å endre det, klare å sette ned foten når det trenges?
Et tips jeg kan gi er å ikke svare umiddelbart. Ingen har krav på et ja eller nei i samme øyeblikk de spør deg om noe. Du kan si at det må jeg tenke på, jeg må sjekke først, eller jeg kan ikke svare definitivt her og nå, la meg komme tilbake til deg om en liten stund. Du gir deg selv mulighet til å tenke igjennom om du faktisk har lyst, tid og anledning til å bidra. Da er også den som henvender seg til deg forberedt på at her kan det komme et nei.
Jeg tror at folk faktisk vil akseptere et nei iblant. Ved å si nei så respekterer man seg selv, tar vare på seg selv og det signaliserer til andre at man forventer det samme fra dem. Det er ikke ønskelig at folk skal se på deg som en de kan overbelaste med all verdens oppgaver.
Det kan være lurt å gå litt i seg selv og se på hvorfor man sier ja hele tiden.
Hvilke holdninger har du til deg selv?
Hvilke bidrag gir deg genuin glede og hvilke er en belastning?
Det er jo du som må avgjøre hvordan du vil ha det, den avgjørelsen er helt og holdent ditt ansvar. Så neste gang noen ber deg stille opp, sier du da ja eller nei?
Om artikkelforfatteren:
Annie Vist Hageløkken anser seg for å være en oppdagelsesreisende i den spirituelle verden. Hun er healer, klarsynt og medium under opplæring. Hun har hele livet jobbet innenfor omsorg og veiledning av andre mennesker, og brenner for å hjelpe andre til å finne styrken og livsgleden i seg selv.
Nettside: aktivsjel.no
