Justismord er populært:

Nå som Birgitte Tengs- og Baneheia-saken har havnet på listen over justismord, er enkelte av den oppfatning at Orderud-saken også hører hjemme der. Advokat Arvid Sjødin som i sin utrettelige kamp mot rettssystemets ufeilbarlighet, er av en slik oppfatning. Nye opplysninger har kommet til. Hadde de vært kjent tidligere ville rettsgrunnlaget muligens ikke lenger levd opp til lovens strenge beviskrav i en mordsak. Loven skal nemlig kun ramme dem som beviselig og ut over enhver tvil er skyldige i en forbrytelse. Inntil det motsatte er bevist, er vi alle uskyldige i fru Justitias øyne.  Orderud-saken fortjener derfor at Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker gir saken full oppmerksomhet, mener han.

Det mener også Per og Veronica Orderud. De bedyrer sin uskyld og har begjært saken gjenopptatt. Privatetterforskeren Tore Sandberg har vært på saken på deres vegne siden 2007. Med en storslegge i form av et 700 siders dokument skal saken slås i fillebiter i håp om at sannheten kan finnes i ruinene.

Andre har også gått saken etter i sømmene. I 2018 produserte NRK dokumentarserien Gåten Orderud. Den skapte stort engasjement, førte til flere tips og viste at dette er en sak mange fortsatt er opptatt av. Gravejournalistene Øystein Milli og Olav Næss som stod bak tv-serien, kom i 2020 ut med boken, Orderud. Avhørene. Løgnene. De nye sporene. Målet er den ultimate boken om Orderud-saken med en grundig gjennomgang av sakens detaljer og oppdatert med nye opplysninger som har oppstått i ettertid.

En aura av mystikk og spekulasjoner

Antakelig vil vi aldri få vite hvem som avfyrte de fatale skuddene den natten i kårboligen på Orderud gård hvor tre uskyldige mennesker endte sine liv i en blodpøl og forvridde kroppsstillinger. I en heksegryte av løgner, rykter og spekulasjoner fortsetter dampen av usikkerhet å stige. Den danner en aura av mystikk som er klar til å vekke vår pirrende nysgjerrighet. Litteraturen og filmverdenen er full av spektakulære kriminalsaker og uløste mysterier, og ekstra pikant blir det når det er basert på virkelige hendelser. Der havner også Orderud-saken, som har alle ingrediensene til å holde oss våkne langt inn i de små nattetimer med et spenningsnivå helt på høyde med det beste i krim-sjangeren.

Vi har en tilbøyelighet til å ta parti med de svake når de kommer i klemme overfor for politi og rettsapparatets overmakt. Den lille manns kamp mot systemet får lett vår sympati og vi nyter gleden når overmakten en sjelden gang går på et knusende nederlag og rettferdigheten seirer. Det er fristende å tenke slik også i denne saken. Nye vedkubber på bålet av spekulasjoner er derfor kjærkomment for mange, hvor enda et justismord styrker deres forakt overfor et system de ofte føler seg maktesløse overfor.

For å unngå å bli blendet av slike åpne eller skjulte ønsker, er det nødvendig å sette seg godt inn i saken, se på alle detaljene og ikke trekke forhastede konklusjoner. Det er særlig viktig å skille mellom de konkrete fakta i saken, hva vi rent faktisk vet, og alle de andre opplysningene som er befengt med høyst varierende grader av usikkerhet, usannheter og løgner. Det som i hvert fall er sikkert i denne saken, er at tre mennesker døde, og alle de fire tiltalte lyver.

Per, du lyver

Per Orderud innledet hele saken med en løgn. For å sikre seg eiendomsretten til slektsgården forfalsket han like godt farens underskrift på kjøpekontrakten. Da faren protesterte og nektet for å ha skrevet under, saksøker like godt Per foreldrene sine, vant saken og gården ble hans. Her kunne denne saken sluttet, men slik gikk det ikke.

Faren anket saken med stor fare for at svindelen ville bli oppdaget, Per avslørt og med utsiktene til en personlig og økonomisk katastrofe. Trippeldrapet forhindret dette, bortsett fra at konflikten eskalerte til et helt annet nivå. Det ble innledningen på et langt større drama hvor løgnene var et gjennomgangstema. Bare Per og Veronica ga minst ti forskjellige forklaringer i politiavhør og i retten etter hvert som det ble nødvendig å tilpasse seg stadig nye opplysninger, tekniske bevis, dekke over gamle løgner og lappe videre på en fasade som slo stadig nye sprekker.

Familiekonflikten

Saken inneholder krimsjangerens klassiske tema av det lukkede rom. En familiekonflikt på en avsidesliggende gård langt ute på landet, tre lik og fire mistenkte.

Per er oppvokst på gården og drev den lenge sammen med sin far. På sine eldre dager trakk faren seg tilbake til kårboligen på gården, men han har langt fra sluppet rollen som den syvende far i huset. Til Pers frustrasjon legger han seg ofte opp i gårdsdriften og vil først gi gården fra seg når sønnen betaler ut søsteren Anne med en rettferdig del av foreldrearven. Per på sin side mener at han har arbeidet og ofret seg så mye for gården at han bør overta den gratis. Dessuten er gårdsøkonomien presset på grunn av høyt forbruk og mange uforutsette utgifter at han heller ikke har råd.

Per sies å være født med ti tommeltotter og er langt fra noen praktisk mann. Utsikten til en juridisk karriere droppet han til fordel for bondeyrket og for å leve opp til faren og familiens forventninger om å drive slektsgården videre. Den slags press er sterkt på landsbygda. Det anstrengte forholdet til faren ble ikke bedre da Per forelsket seg og senere giftet seg i stillhet med den 18 år yngre praktikanten på gården, veterinærstudinen Veronica. I farens øyne et ubrukelig koneemne på en gård. Hun kom fra byen, har aldri tatt i en høygaffel, har dyre vaner, henger over bøker og ser mer ut til å være opptatt av utseende enn hvordan det står til i stallen eller på jordene.

Motviljen mot Veronica stakk dypt. Farens skal ha sagt i irritasjon at dersom han hadde hatt en hagle med to skudd, ville han brukt ett mot svigerdatteren og ett på hunden hennes. Forakten var gjensidig. Selv beskrev hun svigerfaren som; «en mann med en særdeles lite hyggelig personlighet.»

Et voksende press

Per har ikke bare farens forventninger og krav hengende over hodet. Han har også fått en kvinne i huset med klare meninger om hvor skapet skal stå, forventinger om å ha det gøy på landet og med alvorlig fare for å havne i tøffelheltenes rekker. Han er 45 år på dette tidspunktet, med behov for å stå på egne bein, være herre i eget hus og sjefen på gården. Selv om faren overtok familiegården da han var 14 år gammel slipper han ikke sønnen til med samme grad av ansvar. Når Veronica, ung og vakker flytter inn, oppstår et enda større press. Han er nødt til å stå opp mot faren og overfor henne bevise sin manndom og ikke skuffe henne. Utfallet ble nok slik etterforskningsleder Asbjørn Hansen oppfattet det og kommenterte det i retten: «Livet på Orderud gård og samlivet med Per ble ikke som Veronica forventet. Per maktet ikke å gi henne det livet hun ønsket seg.».

Spenningen hadde for lengst nådd frysepunktet. Etter rettsaken om kjøpekontrakten er situasjonen fastlåst. De går ikke lenger de hundre meterne mellom boligene deres og besøker hverandre. De er ikke på talefot lenger.

Overfor søsteren Anne er temperaturen den samme. Per og Veronica ser på henne som del av «svina» som hun beskriver dem i dagboken sin, fordi hun står på foreldrenes side. Anne hadde en forutanelse om at dette kunne ende dramatisk. Hun var villig til å frasi seg arven sin bare for å få fred og dempe spenningen i familien. Det sier litt om stemningen når Annes mann kort tid etter dør av kreftsykdom, og hele familien kommer i begravelsen, men ikke Per og Veronica. Heller ikke når familien samler seg i sorgen og sjokket like etter drapene, ønsker Per og Veronica å være med.

Det er også oppsiktsvekkende at når politiet informerer Per om at foreldrene er skutt og drept, stiller han ikke et eneste spørsmål om hva som har skjedd, hvem står bak og om politiet har noen spor å gå etter. Han tier bare stille som han ellers gjør i mange sammenhenger. Var han så likegyldig overfor foreldrene eller bare lammet av den sjokkerende nyheten?

Bilbombe og mordforsøk

Anne var gift med Per Paust. Han var diplomat med en ledende stilling i Utenriksdepartementet, mens hun var personlig sekretær for forsvarsministeren. Et år før drapene oppstår to dramatiske hendelser. En bilbombe plassert under bilen til Anne oppdages og fjernes av politiets bombeeksperter. En måned senere våkner ektemannen midt på natta av gasslukt. En propanflaske er plassert utenfor inngangsdøren med en åpen slange rett inn i leiligheten. En strøm av bensin følger trappene helt ned til gateplanet. Et antakelig mordforsøk eller forsøk på å skremme, ble avverget i siste øyeblikk.

Politiet engasjerte seg sterkt i saken. Anne og Per Paust fikk beskyttelse og bodde midlertidig på hemmelig adresse. Spekulasjonene gikk høyt om hvem som ønsket og ta dem av dage, men uten resultat. Saken ble ikke koblet til Orderud før politiet mottok et tips om at den samme dynamitt-typen i lignende innpakning var stjålet fra et lager i Nittedal og solgt videre til Lars Grønnerød – kjæresten til Veronicas yngre søster, Kristin Kirkemo. I et vitneavhør kom det senere fram at hun innrømmet i ruset tilstand på et hotellrom at det var hun som plasserte bilbomben. I Herredsretten i den første rettsrunden ble hun dømt også for mordbrannforsøket, men frikjent for dette i Lagmannsretten på grunn av utilstrekkelige bevis.

Kristin og Lars

Mens Veronica er den pene, ordentlige og skoleflinke som kvalifiserer for legeutdannelse, men heller vil bli veterinær, er hennes et år yngre halvsøster av en helt annen støpning. Hun er alenemor med en sønn andre i familien i stor grad tar hånd om, mens hun tar strøjobber som avisbud, nakenmodell i pornoblader og er narkoman. Rusproblemene brakte henne tidlig inn i belastede miljøer. Barnefaren kommer fra Balkan-tilknyttede kriminelle nettverk og barnebidragene i kontanter som sporadisk dukker opp i barnevognen og andre steder kommer fra dem.

Et vitne beskrev henne som å ha en dobbel personlighet. «I det ene øyeblikket ei snill jente som kunne gråte av barne-tv. I neste øyeblikk den ville «Birkeby», som hun kalte den ene versjonen av seg selv som kjørte fra politiet i ville biljakter – og den hun var når hun skulle drepe.» Hun hadde også fortalt vitnet at hun tidligere hadde begått drap, selv om det ble betvilt da det virket for utrolig til å være sant.

Hun er jevnlig på Orderud gård og hjelper til, hvor også faren hennes ofte kommer sammen med hennes sønn. Per og Veronica verdsetter henne så mye at de forespeiler å la sønnen hennes bli enearving til gården om de plutselig skulle falle fra. Kristins befatning med drapssaken skjer ved at Veronica på et tidspunkt spør henne om hun kan skaffe henne og Per våpen. De føler de trenger beskyttelse.

Kristin har en magnetisk tiltrekning på menn og vet å utnytte sitt potensial på det området. Lars Grønnerød har på denne måten kommet inn i hennes magnetfelt. Han er hodestups forelsket, de er kjærester og tidvis samboere, men konkurransen med andre alfa-hanner i hennes rikholdige mannlige vennekrets er hard. Hennes mange historier om hva hun gjør om nettene når hun er borte, er ikke alltid til å stole på. Lars må tåle mye og strekker seg langt for å holde på henne.

Juleselskapet

Kjøpmannssønnen Lars Grønnerød har sett sine bedre dager. Han drev en stund farens kjøpmannsbutikk, utdannet seg innen handel, gjorde det skarpt i slalåmbakken, stod på vannski og trente judo. I garden ble han svømmeinstruktør og ledet svømmetrening i militæret inntil en ryggskade satte kjepper i hjulene for den oppadgående karrieren. Han havnet i rus, narkotika og jevnlige forbrytelser og ble en som kunne fikse ting. Et trippeldrap på bestilling var dog langt utenfor hans kompetanse, men han kunne bidra med råd i planleggingen, hvordan man unngår å sette spor, anskaffelse av våpen og hvordan de brukes.

Slik havnet han i det mye omtalte juleselskapet på Orderud gård lille julaften fem måneder før drapene skjedde. Tilstede utenom Lars, var Per, Veronica og Kristin. Hun hadde nettopp returnert fra Molde, hvor hun gjennom kriminelle kontakter hadde kjøpt to pistoler. Beløpet var i samme størrelsesorden som det Per et par dager før hadde tatt ut i kontanter. Nå lå pistolene på salongbordet, og idet Kristin fiklet med en av dem smalt det. Prosjektilet traff bordplaten og endte i et bilde på veggen. Tydelige merker etterlot nok tekniske bevis på at det ble gjort mer enn å spise julekaker og drikke gløgg i det selskapet.

Pistolene var begge kaliber 22. En av dem ble byttet ut med «Lillegutt» til Lars – en mer slagkraftig 38 kaliber revolver. På drapsstedet ble det funnet ti tomhylser etter en 22 kaliber pistol og tre kuler fra en 38 kaliber revolver. Kom disse fra de samme våpnene og var en eller flere i dette juleselskapet morderne?

Andre forklaringer

Det er lang avstand fra å ønske dem døde som Veronica skrev i dagboken og leke med tanken om et trippeldrap i et lystig selskap, til faktisk å gjøre det. Anskaffelsen av våpen og ammunisjon tyder dog på at dette var mer enn en selskapslek og muligens var det vilje til å sette en slik plan ut i handling. Men hvis det virkelig var slik at planleggingen stanset der, var det litt av et sammentreff at det fem måneder senere dukker helt ukjente mordere opp, bryter seg inn i et avsides hus langt ute på landsbygda, skyter et eldre ektepar og deres datter, og lar alle verdisaker være uberørt.

I et slikt scenario er det lansert en teori om at Anne Paust kan ha vært målet. Hun og hennes da avdøde mann befant seg kanskje på hemmelige etterretningsorganisasjoners dødslister og det som skjedde på Orderud var en ren likvidering i James Bond-stil, eller fra andre agenter «med rett til å drepe». Tilfeldigvis brukte de samme ammunisjonskaliber som våpnene i juleselskapet og virkeliggjorde de samme mordplanene slik at de slapp å gjennomføre dem selv og løste den betente konflikten på gården en gang for alle. Realismen i et slikt scenario er såpass mikroskopisk at det med fordel kan parkeres som livlig fantasi. For det første fordi ingenting tydet på at Anne og Per Paust hadde slike roller og utgjorde en sikkerhetspolitisk trussel. For det andre er det rett og slett et for usannsynlig sammentreff.

«Anskaffelsen av våpen og ammunisjon tyder dog på at dette var mer enn en selskapslek og muligens var det vilje til å sette en slik plan ut i handling.»
− Christian Paaske

Drapene skjedde, men hvem som utførte dem forblir ubesvart. Det kan ha vært andre fra den kriminelle underverden som utførte drapene, men i så tilfellet på oppdrag og fra som dem som hadde motiv og interesse av at det skjedde, og som strafferettslig gjør dem medskyldige.

Politiet har ikke lykkes å finne ut hvem. Alle har forskjellige forklaringer. Om kapp legger de skylden på hverandre. Alle tenker bare på å redde seg selv og ingen vil sitte igjen med svarteper.   Dommerne og juryen fikk oppgaven med å skjære gjennom og bidra til muligheten for en dom så tett på de faktiske forholdene som mulig. Utfallet ble at Per og Veronica fikk lovens strengeste straff på 21 år. Lars fikk 18 år og Kristin 16 år.

En troverdig tilståelse?

Det tetteste saken kommer en uformell tilståelse, er når Kristin Kirkemo – ifølge nå avdøde Lars Grønnerød – sier til ham på en biltur at det var hun som stod bak attentatforsøkene på Anne og Per Paust, og i en av deres mange krangler kun to uker etter drapene sier til ham, «pass deg, ellers så skyter jeg deg bakfra, slik jeg gjorde med dem der oppe.»

På det tidspunktet var hendelsesforløpet på drapene fortsatt ukjent. Ingen andre enn politiet og morderne visste at ofrene ble skutt bakfra. Denne opplysningen fra Lars hører blant dem som har tilkommet saken i ettertid. Kristin var grenseløs og det ga seg også utslag i at grensene mellom sannhet og løgn var utydelige. Hun var likevel langt den mest snakkesalige av de tiltalte. Mye av saken ble oppklart gjennom hennes bidrag og var muligens en grunn til at hun fikk lavere straff enn de andre.

Er det egentlig et mysterium?

Spiller det overhodet noen rolle hvem som skjøt? Er det ikke en opplagt sak? Alle de fire mistenkte hadde motiv. Per og Veronica stod i fare for personlig og økonomisk katastrofe. Kristin hadde interesser ved at hun og sønnen hadde utsikter til økonomisk begunstigelse, og Lars ville gjerne stå på godfot med kjæresten. De skaffet våpen, hadde våpentrening og planla trippeldrapet ned til hver minste detalj. At andre helt ut av det blå og uten deres medvirkning dukker opp og utfører drapet med samme ammunisjon de selv er i besittelse av, er en overskridelse langt ut over grensene for det sannsynlige. I så fall er det heller ikke noe pengespor, for man kan neppe anta at slike tjenester er gratis, eller at Kristin hadde så gode kontakter i det kriminelle miljøet at det ble utført som en vennetjeneste. Forklaringene fra alle de fire tiltalte inneholder så mange løgner, selvmotsigelser og usannheter som ytterligere setter dem i et dårlig lys. Uskyldige trenger vanligvis ikke å lyve og kan nøyes med å holde seg til en forklaring, nemlig sannheten. Det gjorde ingen av de tiltalte. De spilte alle ulike roller i dette trippeldrapet. Hvilke er av begrenset betydning.

En mulighet for rettferdighet

Retten stiller imidlertid strenge krav til bevis og særlig i en mordsak. Indisier, magefølelse, synsing og andre utslag av stemningsbølgen pisket opp av media, ofte fullstendig over styr, som i store saker ikke bør påvirke, selv om det ofte gjør det. Fra et juridisk synspunkt er det irrelevant hvem som er de skyldige. Det eneste som er relevant, er hvem som kan bevises ut over enhver rimelig tvil å være skyldige. I en rettstat er det nok best slik.

Domstolene er derfor ingen garanti for rettferdighet, men kun en mulighet for rettferdighet, selv om ingenting kan skape rettferdighet i forhold til drapet på tre uskyldige mennesker. Ofrene Marie og Kristian Orderud og Anne Paust bør ikke glemmes – fred lyses over deres minne.

Kilde:

Orderud. Avhørene. Løgnene. De nye sporene (2020) av Øystein Milli og Olav Næss