Purk eller skurk: Eirik Jensen-saken tas til nye høyder

Nytt fra kosmos:

Netflix-serien Mr. Good er historien om hvordan en hasjbaron gjennom 20 år fritt kunne sende den ene traileren etter den andre over landegrensene takket være kontakten med politimannen Eirik Jensen. Katt- og mus-leken med politi og tollvesen fikk en brå slutt. Nå soner begge langtidsdommer i fengsel. Gjermund Cappelen fikk 15 år og Eirik Jensen lovens strengeste straff på 21 år. Fortsatt lever saken videre med mange ubesvarte spørsmål og med underholdningsverdi helt på nivå med de beste spenningsseriene på Netflix.

Informant eller tyster

Det politiet kaller en informant, er i den kriminelle verden en tyster eller rotte. Det hører til noen av politiets skitne metoder å selv gjøre en forbrytelse for å kunne løse en større. Politiet krysser en grense når de på denne måten samarbeider med kriminelle for å kunne spionere og skaffe seg informasjon fra innsiden i kriminelle miljøer.

Det er en forbrytelse når lovverket settes til side i bytte mot informasjon, slik at kriminelle kan få tilbud om å slippe straff eller få strafferabatt ved å samarbeide med politiet. Slik kunne Gjermund Cappelen forlate det klamme forhørsrommet med utsikter til en lengre fengselsdom og heller trekke frisk luft i Oslos gater. Han kunne reise hjem til sin luksusvilla og gjenoppta sin kriminelle virksomhet som en fri mann og under politimannen Eirik Jensens beskyttende vinge. Eller med hans egne ord, da Jensens forsvarer John Christian Elden under rettsaken spurte:
– Er du en tyster, Gjermund?
– Nei, jeg snakker ikke med politiet, men jeg har en politimann i lomma.

Politi-triks ikke bare på film

Et eksempel på et slikt samarbeid var aksjonen som ble satt i verk mot den såkalte Nordlands-mafiaen. De kom riktignok fra Troms og Finnmark hvor mørketiden legger forholdene enda bedre til rette for lyssky virksomhet. De drev tungt i narkomarkedet og var lenge i politiets søkelys, men med manglende bevis, blir det fristende å skape bevisene selv. Det ene kalles å plante bevis. Det andre å fremprovosere en forbrytelse. Begge er politi-triks som ikke bare skjer på film.

Gjennom kontakten Cappelen hadde med disse nordlendingene, la politiet ut agn for å få en større fisk på kroken. Agnet hadde Cappelen på vegne av norsk politi skaffet fra Nederland. Det var en bag med 13 kilo heroin polstret til en flytevest. Den ble sluppet fra et småfly og landet i et lite skogtjern på Sørlandet. Der lå politiet klar i buskene og tok nordlendingene på fersk gjerning. Tolv personer havnet bak lås og slå og fikk til sammen 90 år i fengsel. Nok tid til å angre på å ha mottatt hjelp fra Gjermund Cappelen.

Med rett til å ferdes blant kriminelle

Det finnes rutiner, prosedyrer og strenge retningslinjer for informantvirksomhet i politiet. Deriblant rapportering, rettslig kjennelse av overvåking og spaning, kontinuerlig tilbakemelding til overordnede, journalføring og grundig dokumentasjon.

Ingen av delene var Eirik Jensens sterke sider − han hadde sine egne metoder. Disse ga så gode resultater at han fikk helteglorie, stjernestatus og ble urørlig. Han sørget for at krigene mellom rivaliserende MC-gjenger roet seg. Han ryddet opp i gjengmiljøet i hovedstaden. Han skaffet tyvgodset til veie da kjeltringer hadde forsynt seg av verdifulle kongelige klenodier fra Oscarshall. Han kom på TV og ble en verdifull fjær i hatten til politiet, nærmest vår egen lokale James Bond. Om ikke akkurat med rett til å drepe, men i hvert fall med rett til å ferdes blant kriminelle.

Ekstremsport for de spesielt interesserte

I denne gråsonen i overgangen mellom lys og mørke kan det bli vanskelig å orientere seg. Hemmelighetskremmeriet krever et avansert bokholderi av løgner for blant annet å beskytte informanten og ikke bli avslørt i det kriminelle miljøet som blir infiltrert og spionert på. En åpenbar ekstremsport med overhengende fare for liv og helse. Det krever en bestemt personlighet til frivillig å utsette seg for en slik risiko.

Å velge en kriminell løpebane er også knyttet til personlighet med et lignende spenningssøkende behov. I tillegg kommer den kriminelles hensynsløse makt og frihetsfølelse av å være hevet over felleskapets lover og regler, samt tilhøre en underverden med andre spilleregler hvor forbrytelser og kriminalitet gir status og respekt.

Et raskt blikk på horoskopene kan derfor være av en viss interesse uten at det beviser noe som helst, men det kan gi litt mer lys til denne gråsonen for kanskje å gi innblikk i motivasjonen til disse to balansekunstnerne fra hver deres kant av loven.  

Jensen: Den perfekte detektiv

I retten ble det vanskelig å bevise at Eirik Jensen hadde hatt noen som helst økonomisk gevinst av å være partner eller tett assosiert med en ekstremt lukrativ importvirksomhet. Riktignok fikk han pusset opp badet sitt med både praktisk og økonomisk hjelp fra venner, men å benytte svart arbeid og uryddig regnskapsføring får man ikke 21 år i fengsel for. Det må ha vært noe annet enn penger og rikdom som ga Jensen et kick. Antakelig ble han en adrenalin-junkie som ble avhengig av å opprettholde et ekstremt spenningsnivå for ikke å kjede seg og føle at han levde. Å lese kriminalromaner og til og med skrive en selv var ikke nok. Han måtte også leve det i det virkelige liv.

Jensen har det som kalles et klyngemønster i horoskopet sitt. Det vil si at alle planetene er samlet innenfor et lite område på 120 grader mellom Solen i løven og Saturn i skytten. Det gir ofte stor konsentrasjonsevne – evnen til å gå i dybden og gjøre ting helt – ikke stykkevis og delt. Det er kun tre stjernetegn aktive i dette horoskopet med en kraftig dominans av løven og jomfruen. Igjen er det en forsterkning av intenst fokus og målrettethet med overhengende fare for ensporethet, skylapper og snøblindhet, men også med de beste kvalifikasjoner for en politietterforsker. Minst på nivå med Sam Spade, Harry Hole eller Wallander, dog mindre beslektet med de mer gåtefulle som Sherlock Holmes, Hercule Poirot eller Miss Marple.

Frihetsbehovet ble hans nemesis

Solen i løven er i seg selv en kvalifikasjon for å være en solospiller, egenrådig og selvutnevnt konge. Med Uranus på det neste gradtallet etter solen, er han i tillegg en outsider og trives i rollen. Han er født eksentrisk, foretrekker å gå sine egne veier, forskjellig fra folk flest og lever etter sine egne lover. Mars i tillegg i dette tegnet gir adskillig energi til denne egenrådigheten, og i konjunksjon med Pluto en intens vilje til å dominere, ha rett, gjøre det på sin måte og alltid gå seirende ut av enhver kamp.

Den kriminelle verden ville passet ham perfekt, men en like sterk konstellasjon av planeter i jomfruen redder ham og sender ham inn i politiet for å tjene samfunnet. Jomfruen liker lov og orden og gjør ham til ryddegutten, som med løvens slagkraftighet og jomfruens sans for detaljer og hardt arbeid, fører til grundig og systematisk politiarbeid med strålende resultater.

Hans akilleshæl er Saturn i Skytten, hvor hans frihetsbehov på avveier ble hans nemesis. I det meste av sin politikarriere fikk han en solorolle hvor han kunne operere fritt både innenfor politiet og i den kriminelle verden. Retten mente at han ble korrupt og mistet gangsynet. I sin dobbeltrolle i å infiltrere og omgås kriminelle, ble han selv kriminell.

Konger i hver sin verden

Gjermund Cappelen har et såkalt bøttemønster i horoskopet. Han har en enda tettere klynge av planeter enn Jensen mellom Jupiter i løven og Neptun i skorpionen. I tillegg er også Saturn her en outsider og utgjør «hanken» i bøtten og på den måten blir en sentral fokusplanet. Det gir mye av den samme evnen til å fokusere på et begrenset område av livet og ikke spre interessene for mye. For Cappelen ble kokain og rusmisbruk en slik hovedinteresse i tillegg til en tidlig startet kriminell løpebane med raske biler, gullklokker, ekstravagante reiser og et liv i ekstrem luksus, inntil han nå lever under litt enklere forhold.

Med hele tre planeter, Månen, Mars og Jupiter i løven, er han helt på bølgelengde med løvens medfødte majestetiske selvoppfattelse. Vanlig arbeid er langt under hans verdighet når det er adskillig lettere måter å skaffe penger på. Her forstår Cappelen og Jensen hverandre godt med den aller beste kjemi for et godt samarbeid. De har begge behov for å skinne i hvert sitt kongerike.

Cappelen med solen i vekten godt alliert med kjærlighetsplaneten Venus gir ham sjarm og evnen til å snakke seg ut av de fleste vanskeligheter med alt fra hvite til svarte løgner. Fantasi og virkelighet blir raskt relative begreper. Eller som et vitne i rettsaken formulerte det:

«Hvis du skal sette noen lit til Cappelen, kan du like gjerne lese Münchhausens reiser».

Det var slik sett oppsiktsvekkende at Spesialenheten for Politisaker og aktoratet brukte en notorisk kriminell og løgner som deres hovedvitne mot en politimann. Et vitne med sterke interesser av strafferabatt jo mer han kunne styrke aktoratets sak og bringe sin tidligere venn og samarbeidspartner i mest mulig dårlig lys. Cappelen ville i utgangspunktet ha full frifinnelse i bytte mot å forråde Eirik Jensen. Judaspengene Cappelen oppnådde var en avkortning av fengselsdommen på 6 år.

Før narkotika og luksuslivet satte sitt preg på utseendet var han i yngre dager en vakker yngling med en aura av sjarm og utstråling kvinner falt for som fluer. Merkur i skorpionen kan i tillegg kunsten å forføre, men tiltrekkes også av det skjulte og hemmelige. Spenningen til Jupiter forsterker behovet for å lyve og skape sin egen virkelighet. Kriminalitet kan bli tiltrekkende ved å utvide grensende for rett og galt og fristes til å omgå reglene og leve etter sine egne.

Men først og fremst er Cappelen en rebell og opprører gjenspeilt i Pluto-Uranus konjunksjonen i opposisjon til Saturn. Det er en form for forsinket farsoppgjør som han heller tar ut på samfunnet ved å gi blaffen i lover og regler. Han skylder ikke samfunnet noe. Tvert i mot har han forakt for spillereglene og plages neppe av dårlig samvittighet for å ha levert inngangsbilletten til rus og avhengighet som for mange er hasj. Cappelen var selve engros-virksomheten hvor det ikke gikk i gram, men i tonn.

Skyldig eller justismord

Det er stoff til ettertanke i denne saken som kostet norske skattebetalere 67 millioner kroner – det er nemlig dyrt å føre rettsak. Mange involverte parter stilte ikke opp i Netflix-serien for å gi sin versjon av historien, deriblant Spesialenheten for Politisaker, statsadvokaten og ledelsen i Oslo politidistrikt. Selv om Jensen var en solospiller som fikk frie tøyler opererte han likevel ikke i et vakuum. Han hadde sjefer som visste hva han drev med, beskyttet ham og lot ham fortsette selv om flere advarsler gikk til høyeste hold lenge før det ble aksjonert og satt en stopper.

Politiet har lagt til rette for et system av illelegale metoder, og Jensen er kanskje like mye et resultat av dette systemet og som langt flere enn han er ansvarlig for. Jensen ble kanskje i denne saken kastet for ulvene og brukt som syndebukk for at andre høyere opp i næringskjeden skulle slippe riper i lakken eller i verste fall også havnet på tiltalebenken?

Vi blir nok aldri ferdig med denne saken som retter lyskasteren på gråsonen mellom lovlig og ulovlig politivirksomhet. Torgrim Eggens bok, Forbindelsen – Jensen vs. Cappelen, 16 tonn hasj og vår tids største politiskandale, går grundigere til verks enn Netflix serien. Det er gnistrende god lesning for dem som ønsker å gå dypere ned i saken og gjøre seg opp sin egen mening.

Er Eirik Jensen skyldig eller er vi vitne til nok et justismord i norsk rettshistorie? 

Ikke bare Eirik Jensen

En oppfølger til disse spørsmålene er boken til den samfunnsengasjerte stortingspolitikeren, sosialarbeideren og forfatteren Erling Folkvord fra 2021; «Det var ikkje berre Eirik Jensen: Om polititoppar og ukultur».

Mens Eggen tar fram mikroskopet i selve rettsprossen og studerer detaljene, inntar Folkvord fugleperspektivet. Han viser en større del av puslespillet og hvilken brikke Eirik Jensen var i Oslo-politiets informantvirksomhet og bakdør inn i den kriminelle underverden. Folkvord viser til flere beslektede saker hvor storkriminelle i minst like stort format som Gjermund Cappelen behandles som verneverdige og får frikort til å begå grov kriminalitet i bytte mot informasjon.

Retningslinjene for den type virksomhet er for lengst overskredet. Gjennom lang tid har det befestet seg en ukultur hvor Jensen var på det nederste trinnet i en høyere trapp av ledere, politikere, statsråder og helt til statsministernivå. De fleste som har vasket en trapp vet at man starter fra toppen og vasker nedover. Det er ikke blitt gjort i denne saken. Her har man nøyd seg med kun å vaske det nederste trinnet og gjort resten av trappen usynlig.

Sjefene toet sine hender

Det var dette sentrale ledere i Oslo-politiet og Jensens overordnede i rettsaken ikke ville ta ansvar for. Tvert imot benektet flere av dem at de ikke kjente til Gjermund Cappelen, til tross for at Jensen hadde gjort det tydelig at av alle informanter politiet benyttet seg av, var han deres aller største melkeku. De hevdet også at de var helt ukjente med at flere hadde varslet om Eirik Jensen.

«Sjefar på høgare nivå rydda ikkje opp da ærlege og frustrerte underordna sa ifrå. Visepolitimeister Sveinung Sponheim er ein av dei som stod i retten og nekta for at underordna hadde varsla om Eirik Jensen og arbeidsmetodane hans.» (Folkvord s. 303.)

Et forsøk på trappevask

Folkvord mener ansvaret ligger på et langt høyere nivå enn å angripe fotfolket i politiet og de nederste trappetrinnene i maktpyramiden. Derfor er bokens forside dekorert med et bilde av landets 16 justisministre fra 1990. Kun med ett unntak har noen vært villige til å rydde opp. Per-Willy Amundsen (FrP) som var justisminister i 2017 fikk bred medieomtale da han dagen etter dommen i Oslo tingrett slo fast behovet av å se saken i en større sammenheng.

«Det er ulike sider ved denne saken som gjør at vi må se nærmere på politiets arbeid. Selv om dommen ikke er rettskraftig, er det forhold som har kommet fram i saken som gjør at det uansett er riktig å nå ta initiativ til en grundig gjennomgang. (…) Gjennomgangen skal gjøres uavhengig av skyldspørsmål og det endelige utfallet av rettsaken. (…) Dette handler ikke bare om rutiner og retningslinjer, men om ukultur og ledelse innen politiet.»
(Pressemelding fra Justisdepartementet 19. september 2017.)

Snøballen begynte å rulle. Riksadvokaten ga sin velsignelse og brikkene begynte å falle på plass for et eget utvalg og granskning av kultur og ledelse i politiet. Statsminister Erna Solberg satte imidlertid kjepper i hjulene for prosjektet. Hun fjernet Per-Willy Amundsen og erstattet ham med Sylvi Listhaug, som ikke så noen grunn til å ta denne stafettpinnen videre.

«Statsminister Erna Solberg la politisk lokk på saka og lyste fred over ein ukultur som strekker seg frå politiavdelinga i Justisdepartementet og ned til småsjefar i Oslo-politiet. Dei leiarane som hadde mest å frykte, fekk god tid til å fjerne eigne spor.»

− Erling Folkvord i boka Det var ikkje berre Eirik Jensen, s. 279

Her kommer toppen av det berømte isfjellet stadig mer til syne. Under overflaten gjemmer det seg skjulte nettverk og nivåer av korrupsjon og maktmisbruk hvor Folkvord bare skraper en overflate. Han løfter noen slør av flere oppsiktsvekkende og rystende saker hvor politiet bevisst beskytter kriminelle og får saker til å forsvinne som etter loven burde ført til sterke straffereaksjoner. Dette er en Pandoras eske med langt flere spørsmål enn svar. Folkvord mener det er feil å se på Jensen-saken som et isolert tilfelle – saken må ses i en større helhet.

Skyldig eller ikke skyldig?

Den juridiske rettsprosessen ligner et teater. Anklager og forsvarer skal ta parti for hver sin side. Hensynsløst og kynisk skal de fremstille saken så subjektivt som mulig i håp om at skuespillet og dramaet dermed får fram syntesen av den objektive sannhet. Det blir raskt en forestilling hvor målet ikke er rettferdighet, men å vinne saken. Den juridiske vektskålen kommer raskt ut av balanse hvor de med størst makt og mest ressurser ofte trekker det lengste strået. En avsagt dom er nødvendigvis ikke sannheten som mange synes å tro. En rettsak er kun en mulighet for sannhet.

Om Torgrim Eggen med sin fremstilling hadde vært aktor i en tenkt rettsak mot Jensen, er det godt mulig at juryen ville landet på at han er skyldig. Eggen gir rimelig rom for tvil og er ikke fremmed for tanken om at det er begått et justismord, men muligens ikke nok til å forandre helhetsbildet og konklusjonen. Om Erling Folkvord hadde tatt på seg den svarte kappen og spilt rollen som forsvarer, ville nok juryen funnet langt flere formildende omstendigheter. Når dommeren så spør juryen om skyldspørsmålet, ville nok utfallet vært ikke skyldig.

Forbindelsen, Jensen vs. Cappelen, 16 tonn hasj og vår tids største politiskandale av Torgrim Eggen (2017), 304 sider

Det var ikkje berre Eirik Jensen – om polititoppar og ukultur av Erling Folkvord (2021), 396 sider

(Til info: Gjermund Cappelen ble 9. august i år løslatt på prøve etter å ha sittet i fengsel i 2/3 av tiden. Han har nå hemmelig adresse og nytt navn, samt en gigantgjeld på 820 millioner kroner.)

Følg pengene

Det er penger i narkotika. Store penger. Det forstod engelskmennene allerede på 1800-tallet.

Det engelske imperiet drev på 1800-tallet en lukrativ næringsvirksomhet ved å dyrke opium i India og selge dette videre til kinesere, helt til kinesiske myndigheter satte kjepper i hjulene for denne formen for nedbrytning av samfunnet. Det ble det krig av. England gikk da til krig mot Kina for å beskytte sine økonomiske interesser i narkotikamarkedet. Den første opiumskrigen i 1839 varte i tre år og Kina tapte. Konflikten blusset opp igjen i 1856. Da trådte også Frankrike støttende til, og igjen ble Kina presset i kne av en mektigere militærmakt.  

Verdens ledende stormakt den gangen drev altså med aktiv narkotikaproduksjon og handel. Er dette fortsatt tilfellet, og er narkotika fortsatt et sentralt område av stormaktspolitikk og verdt å gå til krig for? Verdens største opiumprodusent i dag er Afghanistan. Var krigene der først av Sovjet og siden av USA vår tids opiumskriger? Eller var det krig for fred og demokrati og for å forhindre landets motstandskjempere og aktive motstandere av opiumproduksjon å overta makten? 

I boken Farvel menneske (2020) av Hans Eirik Olav, kommenterer forfatteren Eirik Jensen-saken ved å se narkotika i en større økonomisk sammenheng. Han stiller spørsmålene ved hvorfor Gjermund Cappelen med myndighetenes viten, vilje og beskyttelse i så mange år kunne imponere store mengder hasj. Og enda viktigere – hvor ble det av pengene? Hans Eirik Olav er økonom og mener at penger i så stort omfang som Cappelen omsatte og narkotika generelt ikke kan hvitvaskes og holdes under radaren uten at banker er involvert og dermed indirekte også deler av statsmakten.

«Et heller stort problem med straffesaken mot Jensen og Cappelen … er at politiet og påtalemyndigheten fram til i dag har dekket over den mest sentrale delen av hva som holder enhver narko- og hvitvaskingsvirksomhet i gang, nemlig bankieren og de involverte bankene. Uten denne komponenten vil ikke narko- og hvitvaskingsmaskineriet fungere». (Side 603.)

Måtte ofres som syndebukk

Ifølge Olav ble Cappelen/Jensen-saken utløst av en fare for å avsløre dypere mekanismer i denne formen for illegal økonomisk virksomhet og som myndighetene anser såpass verneverdig at andre måtte ofres som syndebukker i det som egentlig var en dekkoperasjon for langt mer alvorlig kriminalitet.

«Disse dekkoperasjonene har den alvorlige konsekvens at andre rettsprosesser vil bli påvirket … så sant det er fare for at elementer innenfor norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, kan risikere å bli avslørt … en milliardindustri som folk flest i realiteten ikke har den minste kjennskap til». (Side 604.)

Hans Eirik Olav mener at Jensen-saken bør tas opp igjen fordi ved å følge pengene og utenlandske bankers helt sentrale rolle i norsk og internasjonal narko- og hvitvaskingsvirksomhet, vil sette denne saken i et helt annet lys.

«Jensen har neppe gjort noe galt … Det arbeidet Jensen er blitt straffeforfulgt for er gjort etter instruks og i alle fall i henhold til fast praksis. Han har jobbet i et gjennomkorrupt system som vi per i dag knapt har sett overflaten av, og som Jensens overordnede ønsker skal forbli tildekket … helt andre skulle sittet på tiltalebenken for helt andre forhold.»
− Hans Eirik Olav i boka Farvel menneske

Kilde:

Farvel menneske (2020) av Hans Eirik Olav

Les også: