Skråblikk på kosmos
Min far var en fornuftens mann. «Du skal ikke tro, du skal vite, gutten min». Det var et av min fars mange slående uttrykk. Han var en fornuftig mann. For ham hadde vitenskapen svarene på livets store spørsmål. Hva de ubesvarte spørsmålet angikk, var det kun et tidsspørsmål før vitenskapen også kunne besvare dem. Mirakler utføres nemlig med det samme, mens det umulige bare tar litt lenger tid, sa han overfor det ukjente. Han hadde også sans for humor. Som handelsreisende og selger var det alltid viktig å ha en god vits på lager.
Vi hadde mange bøker i mitt barndomshjem, men ingen Bibel. Mine foreldre oppfattet seg likevel som kristne. De gikk jo regelmessig i kirken hver jul. Til Jehovas vitners første og siste besøk hos oss, svarte min mor kontant: «Her i huset oppdrar vi våre barn etter de ti bud, og det går aldeles utmerket, takk».
Min fars Bibel var Time News Magazine. Det lå enten på gulvet etter å ha sklidd ut av hendene under middagshvilen, eller på nattbordet. Dette var det ukentlige nyhetsbildet fra drømmelandet USA til samfunnsansvarlige som min far for å få med seg det viktigste. Han var en samfunnsstøtte. Han stemte Høyre hele sitt liv. Et annet av hans faste utrykk, ofte servert sammen med saus og poteter og min mors vellagde måltider over middagsbordet.
En urettferdig gud
For min far var døden et lån med ukjent forfallsdato. Nok et fast uttrykk, naturlig fra en forretningsmann som hadde drevet med salg det meste av livet. Det er noen år siden han ble gjeldfri. Heller ikke han vokste opp et religiøst hjem, men han hadde en kortvarig religiøs periode i ungdommen. Høyst sannsynlig takket være en eller flere lærere som valgte læreryrket som en erstatning for misjonsmarken i Afrika. Ikke helt uvanlig på den tiden. I denne aftenbønnperioden ba han om å få en god eksamen. Det sendte ham til toppen av karakterskalaen med ros fra læreren og misunnelige blikk fra klassens lesehester. De forstod ikke hvordan en som var mest å se på idrettsbanen, i hoppbakken eller på dansegulvet plutselig kunne bli et slikt skolelys.
Gud må ha undervurdert min fars rettferdighetssans. Denne favoriseringen fant han så urettferdig at han umiddelbart konverterte til vitenskapen. Han var Skytte med konkurranse og sportsånd i blodet, og månen i Vekten for de som vil vite hvor rettferdighetssansen kom fra. Bønn var i hans øyne usportslig – nesten en form for åndelig doping.
Skytter samler for øvrig ofte på filosofiske betraktninger i lommeformat klar for enhver anledning. «Competion is the real life of all business», var enda et uttrykk fra min fars lille filosofiske verktøykasse. Han ville likt filmen Chariots of Fire. En høyst severdig Skytte- og Jupiter inspirert film om åndskraften og idealene som må til for å vinne.
Alle tror
Han var likevel mer religiøs enn han var klar over, fordi alle tror. I større eller mindre grad. Til forskjell fra dyrene må vi mennesker forstå det vi holder på med. Vi må ha en forklaring på alt. Det er nødt å være en mening med det vi gjør. Selv det meningsløse må ha en rasjonell begrunnelse. Selv de mest absurde religiøse skikker og tradisjoner begrunnes med at det er godt å ha noe å tro på. Det er tradisjon. Det står i en hellig bok eller Gud vil ha det slik – for hvem er du til å vite bedre enn Gud, liksom?
Denne justeringen og redigering av virkeligheten kalles også rasjonalisering. Når noe ikke er helt greit, må det likevel fremstilles som det er det overfor seg selv og andre. Politikere er selvsagt de profesjonelle på dette området. Når naturen skal raseres med vindmøller gis det et positivt ladet ord og kalles for vindmølleparker. I tillegg til løfter om billigere strøm som det selvsagt ikke blir noe av. Eller tyven som mener å ha en moralsk rett til å stjele fordi han har mer bruk for sykkelen enn eieren. Moral er en tøyelig strikk alt etter øynene som ser. Eller som Bob Dylan sang. «Stjeler du litt kaster de deg i fengsel. Stjeler du mye kaller de deg for en konge».
Skal vi tro Ibsen, klarer de færreste å være lykkelige uten livsløgner. Dersom livets ubehageligheter ikke kan feies under teppet fra tid til annen, vil de fleste ikke kunne leve med seg selv eller se seg selv i speilet.
Hvor ble det av fornuften?
Dersom bare én person var kristen, muslim eller hindu, ville det blir kalt en psykose. Dersom mange nok går sammen og tror på det samme, uansett hvor absurd og virkelighetsfjernt det er, kalles det en religion. Det kan registreres som et trossamfunn og få statsstøtte, i tillegg til å bli vernet av religionsfrihet. Det gir beskyttelse mot trakassering og latterliggjøring. Det gir krav på respekt, senkede blikk og tiltale med dempet stemmeleie for ikke å såre deres religiøse følelser. Det mest rasjonelle man kan si om religiøse er at de tross alt er klar over at de tror. De innrømmer at de ikke følger reglene for fornuft og logikk, selv om mange gjør et tappert forsøk. De vet nemlig at viten er overlegent å tro. Derfor prøver de å gi sin religion en mest mulig fornuftig forklaring. Det holder likevel hardt når det kommer til jomfrufødsel – å gjøre vann til vin, vekke opp de døde eller at 72 jomfruer og svigermødre venter på dem i himmelen.
Å handle rasjonelt med mening er det som gjør oss til mennesker. Religion er derfor en form for umenneskelig ondskap fordi det legitimerer å handle irrasjonelt. Muslimer kan steine utro kvinner fordi det står i en bok. Gutte- og jentebarn i en rekke kulturer får kjønnsorganene smertefullt lemlestet fordi det er en religiøs skikk helt uten fornuftig forklaring. Bedøvelsen var jo ikke oppfunnet på Abrahams tid, så det må skje uten også i dag – i hvert fall for barn. De er jo så små at mange ikke tror de kan oppleve smerte på samme måte som voksne. Dersom voksne konverter til noen av omskjæringsreligionene for å få like deformerte kjønnsorganer som andre i menigheten, skjer et slikt inngrep med full narkose, store doser smertestillende og ufrivillig sølibat i lang tid etterpå.
«Å handle rasjonelt med mening er det som gjør oss til mennesker. Religion er derfor en form for umenneskelig ondskap fordi det legitimerer å handle irrasjonelt».
– Christian Paaske
Enkebrenning i India
Mens vi er inne på lemlestelse, kan det også nevnes at enkebrenning er en tradisjon som fortsatt praktiseres på den indiske landsbygden. Det er sjeldent, men sati som skikken kalles, er fortsatt forekommende ut fra gruppepress og lokkemiddelet om at denne form for martyrium gir helgenstatus. Videre anses det som en kollektiv velsignelse med stor effekt på lokalsamfunnet. En ikke helt fremmed tanke blant kristne hvor et martyrium for flere tusen år siden har betalt og slettet de kristnes synder til evig tid og frelse i tilsvarende lang tid. Selv i dag finnes religiøse folkefester hvor martyrentusiaster går gjennom gatene og pisker seg til blods. De mest ivrige lar seg montere på et kors og tilbringer helgen i et smertehelvete for å ta på seg litt av verdens synd og følge i deres store forbildes fotspor.
Listen over destruktive og unaturlige handlinger i religioners navn er lang. Krig er det meste ytterliggående. Knapt en krig finnes hvor guden til de stridende parter alltid er på deres side. Feltprester følger med, klare til å utføre kriseritualer og sende soldater til evig hvile på kort varsel. Forresten – har kirken noensinne vært mot en krig? Det er i hvert fall ikke islam. For dem er krig hellig. Deres religiøse forbilde var en hærfører. Ikke i symbolsk forstand, men en som rent faktisk hadde det som sin åndelige praksis å hugge hodet av folk. En praksis som for enkelte er blitt et eksempel til etterfølgelse. Men for all del. Her skal det trås varsomt. Man vil jo nødig såre noens religiøse følelser eller provosere i utrengsmål.
«Listen over destruktive og unaturlige handlinger i religioners navn er lang».
– Christian Paaske
Takk og pris for vitenskapen
I opplysningstidens Europa ble det foretatt en grundig loftsrydding. Kirken fikk lov til å holde på med sitt, mens vitenskapen fikk arbeidsro til å gjøre sine oppdagelser og studier i fred. Det medførte en sekularisering hvor stat og kirke skilte lag. Religion ble en privatsak. De religiøse samlet seg i egne trossamfunn, menigheter og sekter for å dyrke sine religiøse interesser på nivå med andre foreninger, fritidsklubber eller fellesskap av likesinnede. På betingelsen av å holde seg i bakgrunnen i styre og stell, utdannelsessystemet og ikke minst vitenskapen.
Det ble et pusterom fra religiøs dogmatisme, frislipp av tenkning, ytringsfrihet og ikke lenger frykt for å ende i lenker i et bortgjemt fangehull ved å si den religiøse overmakten imot. Lyset ble tent i den mørke middelalderen. Det medførte en vårløsning og oppblomstring av europeisk kulturliv på alle områder. Mozart og Beethoven slo an tonen. Handelen vokste ut over alle landegrenser, men særlig oppfinnelser, teknologi og voksende industrialisering startet en eksplosiv velstandsutvikling og skapte det moderne samfunnet vi har i dag. Alt sammen takket være fri tenkning og særlig vitenskapen.
Da vitenskapen skar seg
Vitenskapens og teknologiens seiersgang gjennom historien har vært så vellykket og storslagen at religion ble skjøvet langt ut over sidelinjen. Vitenskapen fordrev ikke bare religionene, den erstattet dem. Vitenskapen er i dag det folk flest tror på. Det er vår tids religion. Der søker de fleste trygghet, svar på livets opprinnelse og meningen med livet. De spør sjeldent presten, men ekspertene, fagfolkene og andre fra vår tids templer – universiteter, laboratorier og forsknings institusjoner. De kommer i media.
Vitenskap er nøyaktig definert som empiriske eller observerbare undersøkelser av virkeligheten. Det inkluderer også deduksjon. Det vil si klart definerte logiske slutninger og resonnementer. Det er vitenskap.
Når vitenskapen derimot blir en virkelighetsoppfatning, er det ikke lenger vitenskap, men mytologi, tro og religion. I vitenskapelig status er det ingen forskjell på Bibelens forslag om verdens skapelse på syv dager og teorien om «the big bang». En teori forøvrig foreslått av en katolsk prest. Begge deler er spekulasjon og like langt fra vitenskap som et par krykker i forhold til et jetfly.
Selv de fleste tradisjonelt religiøse tror i dag på vitenskapen. De har annektert størstedelen av den såkalt vitenskapelige virkelighetsoppfatning og verdensbilde, med en tynn glasur av religiøse forestillinger, mest til søndagsbruk.
Det inkluderer slike fantasiforestillinger som at vi bor på en kule som surrer rundt solen i den heliosentriske modellen av solsystemet. Videre i en galakse blant milliarder av andre. Den magiske gravitasjonskraften hvor et stort objekt tiltrekker seg et lite, holder alt på plass på jorden og i solsystemet. Gravitasjon gjør at verken mennesker, elefanter, fugler, cruisebåter eller verdenshavene blir slynget ut i verdensrommet idet jordkulen spinner i 1500 km/t med det en skulle tro er en betraktelig sentrifugalkraft. På en karusell virker denne kraften utover. Blir objektet stort nok, som for jordens del, er vitenskapen av den oppfatning at da trekker den samme kraften innover.
Gravitasjon har også den egenskapen at når objekter kommer tilstrekkelig langt vekk fra store objekter, begynner de små objektene å gå i matematiske baner med supersonisk hastighet rundt objektet. Dette kan ikke observeres med mygg rundt et stor fjell, men er mest aktuelt for satellitter og de øvrige planetene i solsystemet. For ikke å glemme den internasjonale romstasjonen ISS. Den veier 450 tonn, er på størrelse med en fotballbane og går i bane rundt jorden i 27.400 km/t, ti gangere raskere enn en pistolkule. Astronauter fra ulike nasjoner besøker jevnlig romstasjonen for å utføre små reparasjoner og drive romforskning i all vektløs gemyttlighet.
Pseudovitenskap
Denne form for science-fiction har en viktig forskjell i forhold til tradisjonelle religioner. Tilhengerne av denne religionen oppfatter ikke seg selv som troende. Deres evangelium utgir seg heller ikke for å være religion. Nei, de forholder seg bare til virkeligheten. For det sier NASA, ekspertene, forskere og andre i hvite laboratoriefrakker.
Det samme var tilfellet i middelalderen. Gud, engler, djevler og demoner var ikke noe folk trodde på. Det var en realitet. Vitenskapen er derfor langt mer forførende enn tradisjonell religion. Der innrømmes det tross alt at det er religion. De vitenskapstroende lever i et selvbedrag av å innbille seg å være rasjonelle når de er de mest troende og religiøse av dem alle. De tilhører verdens største trossamfunn av kvasireligion og pseudovitenskap.
Den nye koronareligionen
Under koronakrisen har vitenskapen fått like mye makt over våre liv som kirken hadde i middelalderen. Leger, eksperter og forskere har erstattet kirkemakten. Politikere og multinasjonale selskaper er nå vår tids kongemakt. Espen Nakstad, Camilla Stoltenberg, Bent Høie og Bjørn Guldvåg er yppersteprestene.
Erna Solberg, den ubestridte dronningen med et lydig hoff av Stortingspolitikere, hvis oppgave er å legge forholdene til rette for verdens næringslivsledere og deres agenda for en ny verdensorden. Bill Gates er nærmest den nye paven på tross av verken teologisk eller medisinsk utdannelse. Det meste kan kjøpes for penger, og for hans del også en styretaburett i WHO, som ellers kun er reservert nasjoner.
Korona oppfyller alle kriteriene for religion. Vi skal tro på et usynlig virus som vi kun har sett imitasjoner av, men like fullt et moderne symbol på faren vi står overfor. Blant andre forskere finnes det en aktiv debatt om viruset overhodet finnes til tross for sin mystiske opprinnelse fra flaggermus i Kina. Det oppfyller i hvert fall ikke Kochs kriterier som er at et virus må være isolert og observert for at det vitenskapelig skal eksistere. Det blir nesten en religiøs debatt på nivå med om Gud finnes.
PCR-testen er videre en form for et religiøst ritual, igjen med et høyst tvilsomt vitenskapelig grunnlag. Blant annet at oppfinneren av testen, Kary B. Mullis, selv sa at den ikke kan brukes til å diagnostisere sykdom, og 90 prosent regnes som falske positive. I tillegg til at Dr. Fauci har sagt at alt over 35 sykluser er ubrukelige, mens vi i Norge og de fleste andre steder bruker 45.
Likevel stenges landet ned som om Svartedauden allerede er over oss. Friske personer erklæres smittede selv om de ikke har symptomer. Igjen et brudd på det helt elementære medisinske kriteriet på smitte. For å kunne smitte, må man være syk. Men nei, ikke i religionens verden. Der gjelder ikke fornuft og logikk.
En kjetter i vår tid
Det religiøse klimaet ble tydelig illustrert da Svein Østvik, bedre kjent som Charter-Svein, praktiserte litt ytringsfrihet foran Stortinget og etterlyste en mer åpen debatt. Hadde det vært i middelalderen ville han lidd samme skjebne som munnbindet han brente eller blitt slept til nærmeste torturkjeller. Nå straffes denne form for kjetteri med å bli hengt ut i media, venner tar offentlig avstand fra ham og hans tv-karriere er antakelig over for godt.
For de fleste handler ikke korona om fakta, argumenter og vitenskap, men om tro. Argumenter er irrelevante fordi ingen kan overbevises mot sin vilje. Uansett hva som bringes til torgs av motargumenter, preller det av som vann på en kjent fugl fordi tilliten til autoriteter, eksperter, media og vår tids moderne presteskap er større.
Det er en farlig situasjon fordi fornuft ikke gjelder lenger. Det er makten som bestemmer like enerådende og diktatorisk som presteskapet i Iran. Fakta, vitenskap, statistikk og tall er bare religiøse sakramenter i moderne religionsutøvelse når de passer makthaverne. Alteret befinner seg rundt omkring i de tusen hjem hvor alle samler seg andektig foran husguden i form av en flimrende skjerm. Og alltid praktiserende det viktigste budet – du skal ikke ha andre guder enn meg.
Dette gjør det vanskelig å diskutere koronasituasjonen fordi dette dypest sett er for de fleste tro og religion. De kan ikke forholde seg rasjonelt. Det kan heller ikke media, vitenskapen og ekspertene fordi de tilhører en kirke og trossamfunn hvor straffene er strenge mot vranglære, kjetteri og ikke gå i takt. Vår selvoppfatning av å være rasjonelle og fornuftige og tilhøre en kultur som aldri har vært smartere er langt fra tilfellet. Vi er like religiøse som vi alltid har vært. Vi har bare en annen religion. Evnen til å tenke selv er så sjelden og kommer med en så høy pris at de fleste lar være. Det er mye mer komfortabelt å følge flokken. Men oppfører man seg som et flokkdyr, må man også forvente å bli behandlet som et. Det kan gjerne trekkes paralleller til sauer, fordi ovid faktisk betyr sau på latin – do you C?
Les også:
Medium Astrologiskole: Lær innsikt om deg selv og andre
Fakta eller ville fantasier for de lettlurte? Konspirasjonsteorier for dummies
Brannfakkelen fra Charter-Svein: Folkekjær eller folkefiende?
Skjer 3. verdenskrig nå?
