Å lytte til eventyr vekker bilder i oss og setter i gang vår kreativitet. Fra nettsidene til store norske leksikon hentes disse ordene: «Askeladden, de norske folkeeventyrenes idealskikkelse, den skjulte kraft, som tilsynelatende dum og døsig venter til den rette tid kommer. Da seirer han, den yngste og foraktede, i alle prøver og vinner kongsdatteren og det halve rike.» Eksempler på varianter av navnet er Oskelabb, Oskelamp, Oskefot og Oskunge. Eldst er det fellesnordiske Askefis, som betyr en som puster på glørne for å få liv i ilden igjen. Det finnes også samiske eventyr om Askeladden.  

Veiledning

Fortellingene om Askeladden fantes opprinnelig i flere versjoner som muntlige overføringer. Historiene levde i folks minne og fortellerne diktet med i fortellingen. Skriftspråket brakte oss over til en annen bevissthet. En språklig, kunnskapsbasert bevissthet overtok gradvis for den gamle billedlige og symbolpregede bevisstheten. Eventyrhelten Askeladden kan ses på som en sammensmeltning av ulike nyttige og prisverdige egenskaper. Eventyrene er ikke kun underholdning, men inneholder også veiledning. Livsreisen er fylt med prøvelser i dag som i går, og veiledning trengs.  

En gammel Lakota-indianer, Matthew King, er omtalt i boka «Noble Red Man». Mellom visdomsordene kommer det noen steder flengende kritikk av den hvite manns kultur. «Hos oss, på vår vei når vi blir gamle, blir vi eldste. Hos dere, på deres vei, blir dere bare gamle». Det kan leses slik: Vi blir gamle uten å bli voksne først. Det er verdt å låne øre til dette. Er ikke problemene til det moderne forbrukersamfunnet åpenbare? Autentisk veiledning trengs om våre unge skal kunne bære bildet av en lys framtid i seg. Folkeeventyrene har tidløs appell. Visdommen er enkel og nær; den er «vår egen» samtidig som den er universell. Den er fri for gravalvor, drepende moralisme og dogmer. Eventyrene er kraftfulle og upretensiøse. De rommer kunnskap fra de eldste.

«Hos oss, på vår vei når vi blir gamle, blir vi eldste. Hos dere, på deres vei, blir dere bare gamle».

Matthew King, Lakota-indianer

Det overnaturlige

Eventyr inneholder alltid noe magisk, noe utenom det vanlige. Det overnaturlige er omstridt her hos oss i dag. Hva man «tror på» eller «ikke tror på» utgjør kjernen av vår identitet. Å «ha rett» blir dermed en måte å trygge sitt jeg på. Men selv moderne mennesker er ikke sterilt atskilt fra det som synes uforklarlig.

Den ene tingen som kjennetegner livet vårt fra fødsel til død, kalles åndedrettet. Luft er grunnleggende for liv, og luftelementet knytter oss til et utvidende perspektiv. Luft fyller den blå himmelen fra horisont til horisont. Når det er mørkt begrenses synet og åpner for fantasien. Vi drømmer om natta. Gjennom naturlige prosesser som det å puste og drømme, er vi altså utsatt for muligheten til å oppleve ting «utenfor boksen». Og når vi erfarer noe forbi det hverdagslige oppstår behovet for veiledning.

Sjamanen

Fascinasjonen for gamle eventyr skyldes blant annet mangeårige studier og vennskap med den samiske forfatteren og sjamanen Ailo Gaup (1944-2014). Ailo var opptatt av hvordan myter og billedspråk kan brukes til å åpne dypere evner i oss. Forfattersjamanen anvendte endel interessante begrep.

Mytesinnet er den delen av oss som naturlig forstår billedspråk og drømmer.
Askeladden-sinnelaget er en tilstand som åpner oss for livets muligheter («jeg fant, jeg fant!»).

Medskaperkraften betegner noe som vekkes i fortellingens møte med sinnets billeddannende evner. Fortellingen får liv inni oss og med vår egen personlige signatur.

Det samiske teateret i Kiruna hadde for noen år siden en forestilling basert på Ailos arbeid. Ailos datter hadde en hovedrolle og forestillingen kalte de «Hold ilden levende». Dette var ord Ailo ofte gjentok og anså som en ledetråd i sitt arbeid. Han fortalte det var en belæring han mottok fra sin viktigste forfedresjaman på en av de første trommereisene sine. Det er lett å se parallellen til navnet Askefis i dette. Det betyr som vi husker en som puster liv i glørne.

Ilden som transformerende kraft

Askeladden er drømmeren som roter i grua. Han holder ilden levende. Ild er livskraft, lys og varme. Den fins i varmen i blodet og kroppens forbrenning. Menneskekroppens mageregion har et område med navn etter sola – solar plexus.

Sjamanisme er en samlebetegnelse skapt av antropologer. Det brukes om tradisjoner verden over med slående likhetstrekk. Denne opprinnelige formen for åndelighet har utgangspunkt i naturen. Naturen føder alt liv og livet er hellig. At Askeladden roter i grua handler om transformasjon, for ild forvandler det den kommer i kontakt med. Død materie blir til lys og varme. Smeden kan lage våpen og redskaper av uformelig metall. Ilden er symbol på forvandlingskreftene som åndelige tradisjoner har vært opptatt av.

Askeladden er et uttrykk for sjamanen, og de gode hjelperne er sjamanevnene. Han er et bilde på de menneskelige egenskapene som åpner for ekstraordinære krefter. Han er selvstendig, ofte ubekymret ovenfor andres meninger, men samtidig nysgjerrig, god og omsorgsfull. Han lever med tillit til at livet utfolder seg som det skal. Fullt til stede i øyeblikket nærer vi ikke bekymringer for en framtid vi ikke kjenner, eller anger over en fortid som ligger bak oss.

Denne nærmest freidige troskyldigheten åpner for hjelp utenfra. Timene foran peisglørne har lært ham at alt åpner seg for den som holder seg til det essensielle – sin egen hjertegodhet. Askeladden ligner en idealskikkelse omtalt i kinesiske visdomsskrifter. Chuang Tzu skriver: «den vise har ikke et selv». Den kloke er altså fri for dobbeltheten som andre lever med. Vi krangler med oss selv, grubler og angrer oss. Sliter oss ut på tvil og ambivalens.

De mange tusenårige østlige tradisjonene har modeller på den kloke i forlengelse av sine medisinske systemer. Akupunktur er en kjent behandlingsform. I samme system defineres konkrete kjennetegn på et menneske som slår ut i full blomst. Det finnes metoder også. De går under samlebetegnelsen «yoga», som i denne forstand betyr noe mer enn gymnastikk. Ordet «yoga» betyr opprinnelig «forening» eller «enhet».

Uskyld og det ekstraordinære

Timer foran peisglørne og tilstedeværelse i nuet er uttrykk for meditasjon. Kraft finnes i den uskylden som intim kjennskap til livets realiteter både fordrer og vekker. Erkjennelsen av skjørheten alle ting hviler på. For å leve med slike realiteter trengs enkelhet og ydmykhet, samt humor, hjertelag og uselviskhet.

Å bli voksen er i denne sammenheng å erfare at skillene mellom «meg» og alt og alle andre ikke nødvendigvis er så absolutte. Det er dette meditasjon handler om. Den skal bringe oss inn i enhetserfaringen. De tradisjonelle stammesamfunnenes eldste lever med én fot i det relative og én i det absolutte.

Billedspråket kan uttrykke det slik: livet er som en elv som renner ut i havet. Sjamanen, seeren, er som fossekallen eller oteren. Beveger seg uanstrengt både over og under elvevannet. Enhver skapning som beveger seg uanstrengt mellom to ulike verdener – som to elementer – kan symbolisere sjamanen.

Selvbesnærende personlighetstrekk er isflak som vokser sammen, tvinger oss under vann hvor vi ikke får luft, men kveles av vårt eget ubevisste. Askeladden er bildet på en autentisk sjaman som er i kontakt med både det ubevisste og det overbevisste. Han har gjennomgått noen viktige transformasjoner, skuet forbi sitt midlertidige jeg. Derfor beveges han av ønsket om å tjene et høyere gode og ikke egosentriske trekk. 

Symbolspråket

Eventyr kjennetegnes ved at de anvender mye repetisjoner. Symboler er som hus med flere dører. De åpner fremfor å begrense. Å ordfeste dem blir derfor fort å redusere dem. Dette sier og litt om ulikheter mellom det gamle mytiske sinnet og det moderne, lineære og analytiske intellektet. La oss likevel se litt på noen av symbolene, innforstått med at det er forslag mer enn endelige svar.

Kongen er den som står bak testene såvel som belønningen. Derfor blir han et bilde på gud i det gammelmodige aspektet dommer og skjebne. Prinsessen er et symbol for sjelen, motsetningen som gjør helten hel og til et fullt menneske. Det halve kongeriket er selvet, og kan sammenlignes med «himmelriket» fra kristendommen. At det er halvt skyldes at dette ikke er en enkeltpersons eiendom, men noe man deler. Vår innerste, egentlige natur er udelelig. Det er livet selv, den ene, noe vi deler med alt annet.

De gode hjelperne

I eventyret «Askeladden og de gode hjelperne» er Askeladden (i motsetning til sine brødre) respektfull og ærlig i møtet med en krumbøyd gamling. Som takk for at han uselvisk gir av sin mat og tid mottar han hjelp fra den gamle. Offer er sentralt i åndelige tradisjoner. Ved å gi, får man.

Forbrukersamfunnets kollektive lidelse er grådighet. Dette påvirker oss på mange ulike vis. Askeladden ligger i en form for magisk søvn. Mens han sover kan han høre at det snekres og arbeides. Etterpå står skipet som Kongen har ønsket seg klart. Et skip som kan gå til lands og til vanns. Det kan sees som et bilde på frisjelen – den åndelige kroppen til sjamanen. Noe som kan bevege seg ubegrenset. Hjertevarm godhet og magisk søvn åpner for skipet som kan romme de mange hjelperne. Magisk søvn viser til kraften i vår nattside, søvnen og drømmene.

Hjelperne er til sammen syv, om vi tar med den gamle mannen som står bak skipsbyggingen. En er så kjøttsulten at han spiser gråstein, og en annen så øltørst at han sutter på tappen fra ei øltønne. Begge disse står for det å forvandle tung materie, og henholdsvis elementene jord og vann. Dette er symboler for healing. En har så god hørsel at han kan høre gresset gro, en annen er så kvassynt at han kan sikte og treffe helt til verdens ende. Høysensitive ville de kanskje blitt kalt i dag.

Den kanskje mest fascinerende er så lettbeint at han har syv lodd rundt det ene beinet (hvert lodd veide 160 kg). Uten disse ville han fly til verdens ende og tilbake på noen minutter. Alle de tre sistnevnte omhandler luft- og romelementene, og viser til sinnets potensiale når det åpnes forbi dets vanlige begrensninger. Den siste holder seg for truten, for som han sier, han har «syv somre og 15 vintre i kroppen, og om de slapp ut ville de gjøre kål på hele verden».

Med ord og sanger aktiverer sjamanen kraften.

Norrøn mytologi forteller at verden ble dannet i møtet mellom ild og is. Og med sju somre og 15 vintre i kroppen er det greit å passe munnen sin. Somrene her i nord er skatter av liv, mens vintrene er en opphørstilstand, en årviss «død».

Skaperkraft skjer i møtet mellom motsetninger. Vettugt holder han seg for truten. Giftige ord, bakvaskelser, slarv og usannheter er skadelige krefter, og sjamanen kan merke og se resultatene av disse. Hjelperen med sjumilsstøvlene symboliserer en tilstand hvor den personlige bevisstheten blir ett med den universelle bevisstheten. Det skjer som luft i møte med luft. Herfra er ingenting skjult. Her er kunnskap.

Troll i eventyr er skyggekrefter. De lever i vårt underbevisste, usette og uerkjente. Helten konfronterer trollet, lurer det eller slakter det. Med seg tilbake tar han gaver av gull og sølv. Dette er symboler for essens, rikdom som finnes i vår dypeste sjel.

Brødrene er Askeladdens motsetninger. De er Askeladdens hindringer og materiale for tilgivelse. Askeladden er brødrenes usette potensiale, mennesket som har «tatt fyr» og lyser av en indre ild. Alle mennesker rommer elementer av både Askeladden og brødrene hans.  

En dypere vilje

I eventyret «Askeladden som stjal sølvendene til trollet» finner vi en interessant referanse til heltens sinnelag i aller siste setning. I hele eventyret er det brødrene som utsetter ham for fare. De er misunnelige på sin yngre bror. Brødrene er bildet på ego, det i oss som vektlegger den ytre fasaden foran vår indre natur. Når alt likevel går eventyrhelten vel, står det til slutt: «Men brødrene sine gjorde han vel imot, for han trodde de bare hadde villet hans beste med det de hadde sagt.»

Vi kan tolke dette som naivitet eller overmenneskelig fromhet. Men det representerer en visdom som sier at livets mange krumspring konspirerer med en dypere vilje. Og uten de farlige utfordringene hadde ikke eventyrhelten kunne høstet gevinsten – prinsessa og halve kongeriket.