Tekst: Christian Paaske
Foto: ChristianChan/Shutterstock og szefei/Shutterstock
En ung amerikaner var på reise i India sammen med sin kone. Hun var blitt hodestups forelsket i en indisk guru. Han kunne styre sin begeistring, men ble med for turens skyld. Mentalt hoderystende og måpende iakttok han alt oppstyret rundt Maharajji (bildet under), som guren ble kalt, og svermen av alle tilbederne som hang rundt ham til enhver tid. De fleste var fra Vesten hvor dønningene fra hippiebølgen hadde skyllet dem i land i India, men også indere bidro til hallelujastemningen.
De tok på føttene hans, la blomsterkranser rundt hodet, lyttet andektig til det lille han sa, tilba ham og virret omkring ham som planetene i et solsystem. Alt sammen i en lykkerus og med forelskede og euforiske blikk i øynene.
Den unge amerikaneren syntes det var usmakelig. Han så ikke annet enn en skallet, tannløs og halvfet gammel indisk mann. Hvor gammel visste ingen. Noen mente han var over 500 år gammel fordi oldeforeldrene deres hadde snakket om Maharajji og mange av hans mirakler, og oldeforeldrene deres igjen var blitt hjulpet på det merkeligste vis. Alt han stod og gikk i, var et ullteppe. Han sa ikke så mye, smilte ofte og var mest som en stor baby som ble vartet opp døgnet rundt.
Ekteskapsbrudd
Den unge amerikaneren så ekteskapsbruddet komme stadig nærmere. Hvordan kunne samlivet fortsette når Maharajji var kommet mellom dem? Neste dag ville han reise hjem og la henne bli i sitt paradis. Den siste kvelden trengte han å være alene, vekk fra alt oppstyret rundt Maharajji, så han gikk en tur rundt et lite vann. Så gjorde han noe han ikke hadde gjort siden han var barn. Han ba.
– Kjære Gud, om du finnes eller ei, hjelp meg å forstå hva som skjer. Gi meg et tegn på om det er riktig av meg å reise hjem og bryte ekteskapet med kvinnen jeg elsker.
Samtidig tenkte han også på sin mor. Han så bildet av henne ganske klart. Det vekket varme følelser i ham og han ble minnet om sin aller første kjærlighet.
Stille gikk han til sengs den kvelden. Neste morgen hadde ingen tegn vist seg, uten at han ble særlig overrasket av den grunn. Han var klar til å dra. Han ville likevel ta avskjed med Maharajji for høflighets skyld. Han var jo en gammel og snill mann tross alt. Det var bare synd at han følte seg som på en fremmed planet.
På vei over til det lille huset hvor Maharajji holdt til, så han en appelsin som lå på bakken. Idet han bøyde seg ned og tok frukten, kom plutselig en fot og tråkket på hånden hans og holdt ham fast. Hjelpeløs lå han på alle fire. Maharajji stod plutselig over ham og snakket inn i øret hans.
– Hvor var du i går kveld? Var du i landsbyen, var du ute på rismarkene, var du ute og syklet eller var du oppe ved vannet? Hva gjorde du på den turen, ville Maharajji vite.
Amerikaneren ble rådvill. Han kan ha blitt sett og noen kan ha fortalt Maharajji, så han svarte unnvikende.
– Ba du en bønn, spurte guruen.
Tusen tanker begynte å fly gjennom hodet hans til ingen nytte. At han hadde bedt en bønn, kunne muligens de fleste i et så religiøst samfunn som India gjettet seg fram til. Men så kom spørsmålet hvor det ikke lenger fantes gjemmesteder.
– Tenkte du på moren din, spurte Maharajji.
Alt svartnet idet hans rasjonelle og vitenskapelig trente hjerne fikk et momentant datakrasj. Demningen av innestengte følelser, kontroll og forsvar brast samtidig. Tårene begynte å renne, og følelser av en smerte så dypt begravet at de var ukjente for ham, veltet fram. Nå var han babyen der han lå i armene til Maharajji som mildt strøk ham over hodet. Flere av disiplene kom til og slik lå han badet i kjærlighet. Den golde, støvete, inntørkede indiske jorden var plutselig forvandlet til et svømmebasseng av kjærlighet hvor alle ekstatisk svømte, lekte og nøt hvert eneste øyeblikk sammen med Maharajji.
Han reiste ikke hjem den dagen. Nå var han også blitt en planet som hadde funnet sin bane i solsystemet rundt Maharajji. Han hadde fått det tegnet han ba om.
(Red. anm.: Fra boken «Miracles of Love – Stories about Neem Karoli Baba» av Ram Dass, New York 1979. Maharajji, også kalt Neem Karoli Baba, er en av Indias mer berømte guruer. Det ingen biografi om ham. Faktaene om ham er få, men historiene og anekdotene er mange. Han ser ut til å ha vært kjent under forskjellige navn mange steder i India hvor han tidvis dukket opp og forsvant i ulike perioder. Da amerikanske Ram Dass på slutten av 1990-tallet var i ferd med å gjøre ham berømt og til en stor attraksjon, forsvant han, og ingen ser ut til å ha sett ham siden. Noen regner ham som en inkarnasjon av den hinduistiske apekattguden Hanuman.)
Virker bønn?
Det finnes ubegrenset med eksempler på bønner som er blitt besvart. Mannen på dødsleiet hvor menigheten ber og han blir helbredet. De som reiser til John of God i Brasil og kommer hjem uten de plagene de reiste ned med. Blinde på et religiøst vekkelsesmøte som får synet tilbake. Den invalide i rullestol som ber en bønn på toppen av et fjell og kan la rullestolen stå igjen og gå ned. De som ber om å få en bestemt jobb og mot alle odds får den. Idrettsutøveren som løper for Gud og går seirende i mål.
Dette er alle suksesshistoriene vi hører om, men vi hører ikke om alle de bønnene som ikke gikk i oppfyllelse. De er snarere regelen, mens bønner som går i oppfyllelse, er unntakene. Det blir likevel feil å konkludere med at bønn ikke virker.
Det er som Leonard Cohen sang: «Det finnes en sprekk i alt. Det er der lyset strømmer inn.» Vi må være åpne for muligheten, for mysteriet og at det tidvis gjøres unntak fra reglene.
Det er forsket på bønner, og det kan vitenskapelig dokumenteres at bønn virker. Å forklare hvorfor bønn virker og hvorfor det virker for noen og ikke for andre, er straks mer problematisk. Bønnene til de forskerne som i hemmelighet har bedt sine bønner om en god forklaring, ser ikke ut til å ha blitt hørt.
Placebo kan være noe av forklaringen, men det finnes eksempler på personer som har blitt helbredet uvitende om at de har blitt bedt for. Dyr er blitt helbredet gjennom bønn. Tankens kraft er en annen mulig forklaring, at tanker med en sterk intensjon har kraft til å påvirke fysiske forhold. Også dette har latt seg vitenskapelig bevise.
Det finnes brikker i dette puslespillet, men ikke nok til å forklare hele bildet. Det finnes fortsatt en ukjent faktor i bønn. Inderne kaller det daiva, vi kan kalle det nåde. Vi må slå oss til ro med at vi ikke vet hvordan bønn virker. Vi må nøye oss med å konstatere at det finnes bevis og utallige dokumentasjoner på at det gjør. Bønn lar seg ikke demonstrere gjennom replikerbare eksperimenter, men det er snarere et eksempel på hvordan unntakene bekrefter regelen. Bønn er et mysterium.
«Bønn riktig forstått og anvendt er det mest virkningsfulle redskapet for handling.»
Mahatma Gandhi
Åpne opp for mysteriet
Bønn er ofte dualistisk med et skille mellom den som ber og noe det blir bedt til. Religiøse ber naturlig nok til Gud, Jesus, Jomfru Maria, Allah, Jahve, Bhagawan, Isvara eller hvem de ellers tror på. For dem faller bønn lett fordi de allerede har en modell hvor bønn passer naturlig inn. Ateister, som har lukket døren for at Gud finnes, og agnostikere, som holder den litt mer på gløtt, vil oftest avvise bønn fordi de har ikke noen å be til. De skylder på tilfeldigheter, trekker på skuldrene og mener det er barnslig og ufattelig naivt å be til en gud som ikke finnes.
Selv om en ikke tror på en personlig gud, finnes det fortsatt håp. Selv om en er aldri så mye langtidskokt materialist, frityrstekt reduksjonist og marinert i vitenskap, er det vanskelig å nekte for at livet tross alt er et mysterium. Det er ikke slik at vitenskapen snart kan forklare mirakler og det umulige tar bare litt lenger tid. Vi vil fortsatt innenfor vårt nåværende kunnskapsnivå og intellekts begrensinger befinne oss i et univers omringet av ukjente faktorer i alle retninger.
Ingen kan forklare hvor verdensrommet slutter eller hvordan eksistens og bevissthet har oppstått. Det er logisk umulig fordi uvilkårlig presser spørsmålet seg på om hva som var utenfor det. Ikke-eksistens finnes ikke, fordi da må noe som eksisterer, være der for å konstatere akkurat det. Vi må åpne oss for mysteriet og akseptere at det er ikke alt som kan forklares.
Livets storslåtthet og ufattelige mirakel bør vekke ydmykhet. Det handler om å se seg selv i riktige proporsjoner og innse at det er krefter i spill i livets dans langt ut over menneskelig forstand. Derfor er det en riktig holdning å be. Ikke nødvendigvis for å oppnå noe, men for å uttrykke en holdning av takknemlighet. Det er også bønn.
Finn din egen Gud
Gud finnes mange andre steder enn i templene, synagogene, moskeene eller kirkene. Det guddommelige finnes også der, for det er ingen steder hvor det guddommelige ikke finnes. Det er ikke flere guder, for det er ingenting annet enn Gud. Gudsbilder er kun symboler for å gi form til det som ikke har noen form. Det guddommelige finnes i naturens ufattelige intelligens, skjønnheten i en rose, en måke seilende gjennom luften, bølgene som slår inn mot stranden, lynnedslagene fra himmelen, den trillende latteren fra lekende barn, varmen i flammene fra et bål, friskheten i duggvått gress, gleden i et smilende ansikt, skogens dype ro og stillheten bak de lukkede øyne i meditasjon.
I mangel av noe å be til, prøv kosmisk intelligens, naturens indre visdom, stillhetens skjulte magi, kjærlighetens kraft og øyeblikkets og evighetens uendelighet. Det som har skapt alt dette, livet, naturen og at vi er til, må være stort nok til å kunne bes til. Alt hva du måtte kalle det, er kun et ord, et symbol. Men velg det som virker for deg.
Om livet fortsatt ikke er overbevisende nok og du tror at livet bare er tilfeldigheter oppstått av kaos og som med lang nok tid med prøving og feiling ender opp med et univers med galakser, solsystemer med planeter i matematiske baner og en natur med levende skapninger som reproduserer seg selv og utfolder seg med en ufattelig harmoni og skjønnhet, så tro i det minste på «the big bang» og hvilken usynlig kraft det enn må ha vært som leverte materialene til denne eksplosjonen. For hvis det er mulig, hvorfor skulle ikke også bønn være mulig?
Ulike typer bønn
Bønner kan deles inn i tre typer. De sløve, aktive eller kloke. I de gamle indiske vedaskriftene kalles de tamas, rajas og sattva. Det er tre energitilstander og kvaliteter som alt liv er sammensatt av i ulike kombinasjoner av stoff, energi og informasjon. De preger våre handlinger, men stikker enda dypere og former kroppslig konstitusjon, utseende, personlighet, intelligens, egenskaper, livsorientering og valg, med ulikt preg av de ulike kvalitetene ut fra medfødte disposisjoner og livsstil. De preger også valg av tro, livssyn og religionsutøvelse. Ulike former for bønn vil derfor også ta farge av hvilken tro og åndelig orientering den enkelte tilhører.
Tamasisk bønn
Menneskenes første guder var naturkreftene og elementene av ild, vann, luft og jord. Før vitenskap og uten forståelse av den verden mennesket befant seg i, oppstod mytologier, religioner og ulike former for tro.
Mennesket levde i en truende og uforutsigbar verden omgitt av ville dyr, skiftende værforhold, lyn og torden, rivaliserende stammer, sykdommer og forandrende årstider. Veien var kort til å tro at bak disse kreftene fantes usynlige guder og overjordiske krefter. Dem kunne en be til. Det var også rimelig å anta at gudene ville ha noe tilbake, og slik oppstod tanken om ofring. Ble forholdene ille nok, var det fordi offergavene ikke strakk til. Slik havnet barn, de vakreste kvinnene og det meste en elsket høyest på offerbålet for å blidgjøre gudene. Både rent forebyggende og når naturkreftene var vrange, regnet uteble, avlingene ikke ble store nok, eller ulykker, sykdommer og annen fordervelse rammet stammen eller landsbyen.
De symbolske handlingene i nattverdsritualet inneholder fortsatt reminisenser av en slik tankegang. Og enda mer tydelig i bærebjelken i det kristne trosgrunnlaget hvor soningsofferet av Guds egen sønn, torturert og korsfestet, sletter menneskenes synder til evig tid. Det er ikke mye fornuft tilbake stilt overfor en slik gud, og her er eneste løsningen å tro, og jo blindere, jo bedre.
Arvesynden og skyldfølelsen
Kristendommens bilde av Gud som en far i himmelen impliserer en foreldr-barn-relasjon og er ikke akkurat en oppfordring til å bli voksen. Det forsterker et bilde av barnets hjelpeløshet og utilstrekkelighet, og med arvesynden kommer skyldfølelse i tillegg. I en slik sammenheng er bønn snarere negativt, fordi det forsterker et barnslig selvbilde av maktesløshet overfor en gud en skal både elske og frykte. En slik sadomasochistisk forestilling er mentalt usunn og har gjort det religiøse liv vanskelig for mange. Bønn blir snarere tigging i en holdning av frykt, underdanighet, avhengighet og manglende selvtillit.
Med blind tro er det ingen grenser for hva mennesket kan foreta seg av absurde, groteske og barbariske handlinger. Martyrdøden er selvsagt en gammel idé for å få soldater til å gå i krig med håp om belønning i det hindsidige. Forestillinger lever i dag i beste velgående blant jihadister, selvmordsbombere og andre fanatikere. En slik form for ofring er uttrykk for den laveste og mest primitive form for religionsutøvelse.
Rajasisk bønn
Gjennom økt kunnskapsnivå erstattes blind tro med religiøs svaksynthet, men fortsatt med kraftig styrke på brilleglassene. Den religiøse har større selvtillit og ser på seg selv mer som en forretningspartner i forhold til Gud enn et hjelpeløst barn. Gjennom bønn og ofring inngås det forhandlinger hvor det forventes noe tilbake. Det er kombinert med en viss foretaksomhet, så når de store katedralene skulle bygges i Europa i middelalderen, gikk det hånd i hanske med avlatshandelen. «Straks skillingene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer» var mottoet. Et besøk til Peterskirken i Roma viser tydelig at dette var et godt forretningskonsept.
Det er fortsatt en egoistisk måte å be på fordi målet er å be for ting for seg selv, bedre helse, mer penger, større framgang, dyrere bil, finere hus og den perfekte drømmepartneren.
Kjøpslåing kan også skje. Når den døende lover Gud å donere et større beløp til Frelsesarmeen hvis en kan leve til datterens bryllup. Eller bare den syke blir frisk skal resten av livet bli viet til Gud og å helbrede andre. Eller som Goethes Johann Faust som inngikk en pakt med djevelen for å oppnå det han ville i bytte mot sin sjel. En skal ikke se bort fra at slikt virker, det tror visst Bob Dylan.
Det religiøse engasjement
Under innflytelse av denne kvaliteten projiseres det religiøse engasjementet utad. Det skrives bøker, males bilder, hogges skulpturer, bygges kirker, templer, klostre, bedehus, stavkirker og andre monumentale byggverk som en ofring og tjeneste til Gud. Videre opprettes det religioner, trossamfunn, sekter, munkeordener, organisasjoner, politiske partier, foreninger, bønnegrupper og innsamlingsaksjoner. Det bygges sykehus, barnehjem og skoler. Det sendes misjonærer ut i ødemarken. Her tråkkes det stier som etterfølges av soldater, koloniherrer og til slutt flagget. Når de drar igjen kommer bunnløs utenlandsgjeld og den usynlige kolonialiseringen fortsetter. Det er flere skyggesider til denne medaljen, som religionskriger, inkvisisjonen, heksebrenning, sharialover og dødsdommer mot blasfemi for å nevne noe.
Bønn og ofring kommer her til uttrykk både i tanker, ord og handlinger. I Europa er den protestantiske etikk en sterk pådriver for den kapitalistiske ånd, skal vi tro Max Weber (t.h.) i hans berømte sosiologiske studie. Det frie initiativ har dannet grunnlag for vestlig sivilisasjon med røtter i det jødisk-kristne trosgrunnlaget. Det er rom for tvil og selvstendig tenkning som i sin tid frigjorde vitenskapen fra religion og senere dannet grunnlaget for sekularisering, hvor stat og kirke har skilt lag og tro er en privatsak.
Sattvisk bønn
Når en ikke lenger nøyer seg med tro, men vil vite, forvandles religion til åndelighet. Den statiske religionen med fellesskap med likesinnede for trygghet, samhold og en skulder å gråte på i krisetider, hvor enhver trussel mot trosgrunnlaget møtes med frykt, straff og utstøtelse, ytre fiender legges for hat og tilfredsheten av å tilhøre de utvalgte og rettroende erstattes av dynamisk religion hvor sannhet er viktigere enn tro.
Tro og livssyn oppstår på et friere grunnlag, og mange velger fra mange av verdens religiøse tradisjoner og skaper seg sitt eget åndelige syn på tilværelsene. Andre oppdager religionenes dypere visdomskilder som for manges vedkommende sprang ut av en dynamisk forståelse, men ble statiske fordi folk flest ikke forstod den dypere kunnskapen.
Bønn og ofring inntar i en slik sammenheng en dypere mening. Motivasjonen er ikke lenger Guds ting, men å forstå det guddommelige og trenge dypere i livets mysterium i en søken etter kunnskap og sannhet.
Sentralt i dette er forståelsen av at jeg har ikke skapt meg selv. En vakker dag våkner jeg opp i en kropp, slår øyne opp og befinner meg i en fantastisk verden. For de fleste oppveier gledene sorgene og tilfredsheten ved å leve oppveier smerten. De aller færreste vil dø. Livet er det kjæreste vi har, ingenting elsker vi mer enn det. Livet er en gave. Når vi mottar en gave, er det naturlig å takke og ønske å ville gi noe tilbake. En slik holdning av takknemlighet er en form for bønn og ofring. Det er ikke å be om noe, men en livsinnstilling og en holdning.
En gave fra Gud
Videre følger forståelsen at alle mine handlinger er motivert ut fra å ville oppnå et resultat. Men faktum er at resultatet ikke er opp til meg. Dersom det hadde vært tilfellet, ville jeg hatt alt jeg ønsket meg. Resultatet av handlingene er opp til Gud i betydningen av lovene som styrer denne verden. Det er denne intelligensen som deler ut resultatene av handlingene. Derfor bør jeg ofre mine handlinger til denne intelligensen og avstå fra å ta belønning for resultatet av handlingene. Resultatet, uansett hva som skjer, er en gave. Inderne kaller det prasad. Igjen er det en holdning av å akseptere alt som skjer som en gave fra Gud, på godt og vondt.
Med dette perspektivet kan alt jeg gjør forvandles til bønn. Jeg ofrer alle mine handlinger til Gud. Jeg lever for å tjene Gud i alt jeg gjør. Maten jeg spiser, måten jeg snakker med andre på, hvordan jeg arbeider og hele livet mitt dedikerer jeg til Gud. Jeg avstår fra det jeg liker eller misliker, men forsøker heller å gjøre det som er riktig og unngå det som er galt.
Dette er en voksen innstilling til livet, hvor en som Kennedy ikke spør hva samfunnet kan gi til meg, men hva jeg kan gi til samfunnet. Det er en innstilling av bønn og ofring ved å gi tilbake til livet, og ikke bare tro at livet er til for meg.
Kjærlighet
For at bønn og ofring skal ha mening og være ekte, må det komme fra hjertet. Det må være et element av følelser, hengivenhet og kjærlighet for å at det skal kunne kalles bønn. Følelser uten fornuft er farlig, like mye som fornuft uten følelser er det. Sattvisk bønn kan ikke oppstå uten kunnskap. Bønn kan være hengivent nok, uansett på hvilket nivå, men med en dypere forståelse blir det lettere å akseptere at ikke alle bønner gir ønsket resultat. Alle bønner blir imidlertid hørt, og resultatet er alltid det riktige.
