Tekst: Astrid Elisabeth Pedersen og Erlend Falck

Vi tenner lys, vasker, pynter, baker kaker, kjøper pepperkaker og julemarsipan. Vi går på julebord og haster gjennom gatene på leting etter gaver til liten og stor. Vi sender kort og hilsener og tenker på hverandre i denne tiden.

Folks livlige fantasi og fantastiske skaperevne har satt i sving mye gjennom tidenes løp. Her er et knippe gammel tro og folketro knyttet til desember. Julemåneden er virkelig et skattkammer av tradisjoner og muligheter til å skape stemning.

Advent, lilla og julefaste

Ordet advent er latin og betyr «ankomst». Tidligere ble advent kalt for «julefaste». Det skulle være en faste- og botstid før julehøytiden. Advent har blitt feiret fra omkring år 700.

Adventstidens liturgiske farge er botsfargen fiolett. Tidligere ble adventstiden markert som fastetid også i vår kirke, og fiolett er nettopp fastens farge. Den er kjent i flere åndelige tradisjoner som en spirituell, åndelig farge.

I advent er det fire søndager, hvor vi i Norge og mange andre land i Vesten har tradisjon for å tenne lys i ventetiden fram mot julaften. Å markere adventstiden med å tenne et nytt lys på hver av de fire søndagene er en gammel skikk.

I kirkelig tradisjon er ideen at lyset tiltar i styrke jo mørkere det blir ute. Og jo nærmere vi kommer det store lyset i den kristne religionstradisjon, jo sterkere minnes vi Kristus som ble født i en stall.

Det meste av juletradisjonene er ting vi gjør og gjennomfører uten at vi tenker over eller vet hvor det vi gjør, kommer fra og hvordan det oppsto. Men det aller viktigste er det de betyr for deg selv og hvilken opplevelse og mening det gir for deg.

Værspådom

Ifølge eldre værspådommer skal urolig vær i adventstiden gi en rolig jul. Og slik som været er i advent, slik blir våronna. I de kraftige vinterstormene som gjerne raser i denne tiden, mente de gamle at Åsgårdsreia red sin ville jakt.

Åsgårdsreia ble forestilt som en samling av ville vetter og ånder som gjennom navnet ble forbundet med de norrøne gudenes hjem Åsgård. Det ene ordet tok sikkert det andre, og historiene ble ganske ville. Under kristningen av Norge blandet det hele seg. Det ble litt av et følge som var ute red i stormen.

Lysfesten Lucia

Luciadagen er den 13. desember. Navnet Lucia stammer fra det latinske ordet lux som betyr «lys». Den hellige Lucia av Siracusa ble født på 280-tallet i Siracusa på Sicilia. Lucia var ifølge legenden en rik jomfru som skulle giftes bort til en hedensk mann.

Men da den fromme Lucia ville gi alt hun eide til de fattige i takknemlighet over at hennes bønner ble hørt om at hennes syke mor skulle bli frisk, angav frieren henne som kristen. Det ble da bestemt at hun skulle sendes på bordell, men Lucia sto fast som en saltstøtte. Tusen mann og mange okser kunne ikke rikke henne av flekken, lyder historien.

Til slutt led hun martyrdøden på bålet for sin standhaftighet. Historiene rundt Lucia er litt forskjellige. Det sies at hun på bålet holdt en brennende lampe i hånden. Derfor opptrer hun alltid med en krone av lys.

Det er ingenting som tyder på at luciafeiringen vil forsvinne fra skoler, barnehager og hjem. Lysfesten er vakker med krone, opptog, vakre sanger og stemning. I Sverige har de en enda sterkere tradisjon enn oss med julesanger og jenter og barn i luciatog.

Det er mye man kan bruke tradisjonen til for å spre lys selv. Ett år bakte jeg lussekatter og tente lys, og så gikk familien over til naboen i fullt luciakostyme mens vi sang. Og i barnehagen og barneskolen har mange av oss herlige opplevelser med denne dagen.

Lussi og lussinatt

Lucienatt eller Lussinatt, natten til 13. desember har også vært forbundet med mye overtro og onde makter. Den ble også kalt «Lussi langnatt» fordi man etter gammel juliansk kalender mente det var årets lengste natt, altså vintersolverv. Ifølge gammel folketro var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten.

I norsk folketro fremstår «Lussi» både som vette (underjordisk) og som tidsangivelse. Lussinatten innledet juletiden, og den kvinnelige vetten Lussi passet på at arbeidet var i rute til julefeiringen. Den gamle norske primstaven er denne dagen merket med et lys, et bål eller en flamme eller et beger.

Navnene på lussipakket kunne være Lisle-Ståli og Store-Ståli, Sisill og Surill, Hektetryni og Botill. Men Sigurd Fåvnesbane og Guro Ryserova – altså Kurompa – sies også å ha et ord med i laget. Og én ting som vel var sikkert, var at natta var så lang at lusa rakk å krype to sengelengder.

På Sørlandet gikk et mystisk vesen rundt i husene og sjekket at arbeidet var slutt. Lussi kaltes hun etter dagen, og hun kom gjerne i skorsteinen og ropte: «Ikkje bryggja og ikkje baka, ikkje store elden på gruva hava. Så går leiven i tu, hella i sju og bakstebordet i femten betar.» Dersom Lussi oppdaget noe arbeid ugjort, slo hun istykker skorsteinen.

Hvis man var heldig, kunne man denne natten oppleve at elvevannet ble til vin ved solnedgang, og at hornene på kua snudde seg en omgang rundt. Dette var nok direkte knyttet til tanken om at sola snudde denne natta.

Og selv om vi i dag har vintersolverv mellom 21. og 22. desember, så har det ikke forandret tidspunkt. Det er bare datoen, det vil si tallene, som er forandret. Vår kalender kalles den gregorianske kalender. Den gregorianske kalender er den internasjonalt mest brukte kalenderen. Den ble innført i Roma i 1582 av pave Gregor. Kalenderen erstattet den julianske kalenderen som Julius Cæsar innførte i år 46 f.Kr.

I den julianske kalender var luciadagen og vintersolverv på samme dag. Vintersolverv kunne man ikke flytte, da naturen ikke lar seg dirigere, så derfor ble den værende på samme sted når kalenderen forandret seg.

Vintersolverv

Vintersolverv mellom 21. og 22. desember er den lengste natta i året, og vintersolverv er årets korteste dag. I Norge «snur sola» fredag 22. desember 2023 klokka 04:27, og dagene blir lysere fram til sommersolverv. Da har naturen lett for å komme i ulage, het det i eldre folketro. En skulle hjelpe de som trengte hjelp, og verne seg mot det som var farlig. Ellers måtte en la mest mulig være i sin naturlige ro.

Julefreden begynte solsnudagen og varte i tre uker. Under julefeiringen skulle all ufred hvile. Hvis man støpte lys på solsnudagen, ville lysene renne bort. Hvis man bakte denne dagen, ville brød og kaker snu og vende seg i ovnen, deigen ville fyke til værs og man fikk ingenting helt ut.

Man måtte også holde seg unna alt som hadde med hjul å gjøre. Dette hang sammen med en tro på at solen sto stille fra solsnudag og til juledag, men at den da begynte å stige. Og når «solhjulet» ikke beveget seg, måtte alt annet som var rundt eller «gikk rundt» være stille. Kvernen gikk man ikke i nærheten av, for der satt nå kvernknurren, søskenbarnet til nøkken, og han holdt kvernhjulet fast tre dager til ende. Og i folketroen på at alt vann først ble til vin, så til eiter og så igjen til vann, lot man katten drikke vann først denne dagen…

Kom det mildvær på denne tida, ble det kalt for lefsetøyren eller kakelinna. Det skal komme av all dampen som stiger fra julebaksten i denne tida! Og regnet, det var St. Thomas som kom med vann til ølbrygginga. I Vestfold passet de på å ha vedskjulet fullt, ellers kom «Tommes og skeit på stabben».

Desembers historie

Kristendommen satte også sitt preg på denne måneden i det gamle Norden – kristmåned var et av navnene, julemåned et annet. At desember er den 12. og siste måneden i året, forteller vår gregorianske kalender. Men det har ikke alltid vært slik. I den antikke romersk julianske kalenderen var dette den 10. måneden, og slik fikk den navnet desember – decem betyr den tiende.

Nyttårsdagen var i den romerske kalenderen 1. mars til ære for krigsguden Mars, men senere ble han kastet ut av kristendommen. Og 1. januar, som ifølge tradisjonen var Jesu omskjæringsdag, fikk æren av å starte året.

I vikingtiden delte de imidlertid opp månedene litt annerledes. Siste del av desember og første del av januar het mørsugr, som kan oversettes med «fettsugeren»! Gammel folketro forkynner at fasan og okse er sunn mat i desember. Kålen derimot bør man holde seg unna. Overdreven vasking frarådes, og årelating bør man også unngå. Akkurat det siste blir vel ikke så vanskelig. Ellers anbefales det å leve i lystighet og krydre med kanel!

«Siste del av desember og første del av januar het mørsugr i vikingetida, og det kan oversettes med fettsugeren!»

Kristus – en indre tilstand

Kristus er et navn og et ord som ble brukt også før Jesu tid. Ordet Kristus betyr «salvet» og står for en indre tilstand i mennesket. Når vi renser bort våre egobarrierer og selviske motiver, kan kristusbevisstheten inkarnere i oss. Det var det som skjedde med Jesus, som ble kalt Jesus Kristus. Kristusbevisstheten blir også kalt kosmisk bevissthet eller guddommelig bevissthet. Det er en tilstand der dualitet forsvinner og smelter sammen med en dypere erkjennelse av enhet.

Jesu lære ble gitt ut fra kristusbevisstheten – læren om kjærlighet til deg selv og din neste. Jesu liv kan også ses som et symbol på vår egen indre åndelige oppvåkning, der kristusbarnet fødes inne i oss. Da fødes også den indre visdom om at alt er ett, alt henger sammen. Alt jeg gjør mot andre, gjør jeg mot meg selv. Og alt jeg gjør mot meg selv, gjør jeg mot andre.

Betlehem og stallen der barnet fødes, er inni oss, og vi må gjøre oss klare for å ta imot kristusbarnet som er fylt med glede. Visste du at jul betyr glede? Denne gleden er barnets naturlige glede, som vi alle bærer dypt inne i oss.

«Jesu liv kan også ses som et symbol på vår egen indre åndelige oppvåkning, der kristusbarnet fødes inne i oss.»

Da Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet», snakket han ut fra den bevisstheten som han var bærer av. Det er ikke han som person som sier det, men kristusbevisstheten. Kanskje velger noen å gi den et annet navn, men det er den samme tilstand. Når du begynner på denne veien, så renser du deg i sannhetens ild.

Når du er sann mot deg selv, kan også tilgivelse og barmhjertighet løse opp de indre konflikter slik at klarhetens lys fra din sjel kan strømme inn i deg. Selve livet strømmer inn i deg. Livet er glede. Livet er jul og kjærlighet.

Det gode liv

Hva er kjærlighet? Ordet kjærlighet har nesten blitt en klisjé. Mange forbinder kjærlighet med noe som er mellom to personer. Men er ikke kjærlighet mer?

Noen av kjærlighetens mange armer og hender er godhet, empati og medfølelse. Hvordan kan vi lære oss å bli mer gode mennesker? Hva er et godt menneske? Vi tror at i bunn og grunn så ønsker alle mennesker å ha det godt, å være glade og fornøyde i sitt liv. Men hvordan komme dit? Hvordan bli glad?

Det er et valg hver og en av oss må ta, valget om å gå inn på den veien som fører oss til mer glede og godhet. Vi som bor i den vestlige verden, har et materielt godt utgangspunkt. Vi har et godt utgangspunkt for å hjelpe andre i vårt eget land og i andre land.

Du har alt du trenger for å lykkes. Du har deg selv. Og ditt utgangspunkt er her og nå.  Akkurat den du er her og nå. La oss ta ordet kjærlighet tilbake og bruke det igjen og igjen…

Øvelse for godhet

Fokuser på å gjøre noe godt for noen. Gjør noen andre glad med din gode gjerning. Gjør noe ekstra, som ikke er forventet eller planlagt. Kanskje må du gjøre et par forsøk – men det vil alltid være noen som har bruk for din godhet og omsorg på en eller annen måte. Det vil også gjøre godt i ditt eget hjerte.

Ønsker du å dele din opplevelse, kontakt redaktør elisabeth@mediumforlag.no. Vi hører gjerne fra deg om hvilken god gjerning du ble inspirert til, og hvordan det gikk.

Ønsker dere en nydelig jul full av godhet og fine stunder!

Les også:

Krydre jula for kropp og sjel

Yule – en tid for velsignelser og fornyelse