Har kristendom noe å lære av andre religioner?

Jesus og Ganeesh – to versjoner av samme historie

Hvordan Jesus på korset kan være det fremste symbolet i verdens største religion og uttrykk for Guds kjærlighet, er litt av et mysterium. Så mystisk at kristne flest foretrekker ikke å tenke på det, men bare godtar det. Religion handler jo først og fremst om tro, ikke sant?

Tillater vi likevel tvilen å komme til orde, kan det tenkes at Jesu korsfestelse, lidelse og grusomme død egentlig handler om noe helt annet? Er det mulig å hente lærdom fra andre religioner og kanskje hjelpe kristne til å forstå sin egen religion bedre?

Kristendom og hinduisme

Alle religioner har sine mytologiske historier med gudeskikkelser i ulike roller. I kristendommen er det forholdvis enkelt. Jesus spiller hovedrollen i det religiøse dramaet med de øvrige aktørene i beskjedne biroller. Jomfru Maria er riktignok et hederlig unntak i katolske kretser og tilfører et moderlig og feminint element tonet ned blant protestantene. Martin Luther fjernet Jomfru Maria fra den guddommelige kjernefamilien og gjorde protestantismen adskillig mer maskulin basert på to menn, far og sønn.

Dette gjelder riktignok først og fremst Det nye testamentet, som hovedsakelig handler om Jesu liv og skjebne. Det gamle testamentet er langt mer rikholdig på historier, men for kristne flest er Jesus den helt sentrale gudeskikkelsen. Ham tror de på, tilber, elsker og gir form til det guddommelige som dypest sett er uten form.

I kontrast til kristendommen har hinduismen en vrimmel av historier og gudeskikkelser i et nærmest religiøst freak show. Gudinnen Durga med fire armer ridende på en tiger, den fryktinngytende Kali med et halskjede av hodeskaller dansende på et lik, apekattguden Hanuman, den asketiske, mediterende Shiva, guder og gudinner i seksuell forening eller Ganeesh med et elefanthode, for å nevne et beskjedent utvalg.

Ganeesh og Jesus kan som religiøse forbilder knapt være mer forskjellige, men undersøker vi dem nærmere har de flere likheter. Begge var Guds sønn. Begge led en dramatisk død. Begge gjenoppstod fra de døde. Og begge inntar en helt sentral rolle i hver deres religion. (Red.anm.: Ganeesh kalles ofte også Ganesha, og det er dette som er den vanligste skrivemåten i Vesten.)

Historien om Ganeesh

Ganeesh var sønn av Shiva og gudinnen Parvati. I hinduismen er den øverste guddommen også en treenighet i likhet med kristendommens Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. I hinduismen er det Brahman som det skapende, Vishnu som det bevarende og Shiva som det forandrende, ødeleggende og transformerende. Shiva er et aspekt av Gud og Ganeesh Guds sønn. Shiva opptrer i mange former som dansende Nataraj, som vismann eller som asket og yogi.

Historien om Ganeesh oppstod etter at Shiva hadde tilbrakt tusen år i meditasjon på en fjelltopp i Himalaya og vendte tilbake til slottet for å ta del i familielivet sammen med sin kone Parvati. I slottsporten ble han imidlertid stanset av en liten gutt som nektet ham adgang fordi Shiva så ut som en tigger, skitten og uflidd etter sitt lange opphold i ødemarken. Shiva var ikke klar over at han hadde besvangret Parvati før han dro hjemmefra, og at gutten var hans egen sønn. Etter en del munnhuggeri mistet Shiva besinnelsen over den obsternasige gutten og hogg like godt hodet av ham. Parvati lå i badekaret på dette tidspunktet og hørte oppstyret. Hun styrtet til og så skrekkslagen gutten ligge i en blodpøl uten hode. Med Parvatis gnistrende øyne som to flammekastere rettet mot seg, med et raseri som fikk jorden til å skjelve og klar beskjed om hvem han nettopp hadde drept, fikk Shiva det travelt med å finne et nytt hode. Det første han fant tilhørte en elefant som sov i veikanten. Det hogg han av og satt på gutten. Han kom til live og Ganeesh gjenoppstod fra de døde.

Selv om dette endte godt og alle ble lykkelige og glade, mente likevel Parvati at Shivas oppførsel var under all kritikk. For å gjøre det godt igjen, forlangte hun at Ganeesh skulle ha fortrinn fremfor alle andre guder. Hver bønn og religiøst ritual skal derfor alltid påkalle, hylle og be til Ganeesh først. En praksis som i store deler av hinduismen etterfølges den dag i dag, og hvor Ganeesh har en like sentral rolle i hinduismen som Jesus har i kristendommen.

Symbolsk eller virkelig

Historiene om Ganeesh og Jesus skiller seg fra hverandre på et sentralt punkt. Mens Ganeesh død og oppstandelse selv for de mest rettroende hinduer er en åpenbar symbolsk historie, oppfatter de fleste kristne Jesu korsfestelse, død og oppstandelse som en faktisk historisk hendelse. I tillegg er det selve bærebjelken i kristendommen hvor Jesus ved å dø for våre synder gir evig liv og frelse til alle som tror, mens alle de andre går rett til helvete. Det siste er det liten tvil om blant svovelpredikanter flest, men i mer moderate kretser omtales det gjerne som fortapelse, og skulle en komme til himmelen, vil døren være stengt.

At dette skal være uttrykk for Guds kjærlighet, og ellers omtales som det kristne mysteriet, kan man jo undres over, men fornuftig kan man neppe kalle det. Nå er jo heller ikke fornuft religionenes sterkeste side, men er snarere basert på tro og hvor selvstendig og kritisk tenkning sjeldent er velkommen. Imidlertid har de tvilende den sterkeste troen. De godtar ikke ukritisk en ferdig pakke, men stiller spørsmål og tester grensene for troen. Enten befester de troen, eller forlater den og tar ansvar for hva de velger å tro på. 

Mange troende er nok ikke der, og en slik sammenligning mellom kristendommens øverste helligdom med en guddommelighet med tilsvarende status i hinduismen er et godt stykke utenfor den religiøse komfortsonen. Men kanskje er det noe å lære her, og kanskje kan kristendommen ses i et annet lys hvis historien om Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse i realiteten også er en symbolsk historie?

Ganeesh – et bilde på bevissthet

Mange av de sentrale temaene i vedanta, som er kunnskapen fra Upanishadene, er blitt komprimert inn i det hinduistiske gudegalleriet med historier som formidler ulike aspekter av den vediske kunnskapen. Symbolene og historiene snakker til underbevisstheten og er et fortellergrep brukt i myter, eventyr og religioner til alle tider med kunnskap på mange plan. De er både fortellinger for barn, men også for voksne som forstår den dypere symbolikken som gjemmer seg i historiene med helter, skurker og gudeskikkelser som i mange tilfeller symboliserer ulike psykologiske aspekter i vår egen psyke.

I denne sammenhengen er ikke Ganeesh et menneske med elefanthode, men et symbolsk uttrykk for bevissthet. Ganeesh beskriver den universelle prosessen av selvrealisering, hvor en må dø fra identifikasjonen med egoet og den personen en tror en er, for deretter å gjenoppstå med ny kunnskap og bli identifisert med vår sanne natur som er bevissthet og enhet med Gud.

At Ganeesh er Guds sønn er et godt utgangspunkt og viser til vår egen guddommelige herkomst, skapt i Guds bilde, men som barn er han uvitende og åndelig umoden akkurat som oss. Hans gamle hode blir erstattet av et elefanthode som symboliserer kunnskap og visdom og fjerning av vår uvitenhet om hvem vi er.

Ingen dualistisk adskillelse

Når Ganeesh sitter på én fot, har én snabel og én av støttennene er brukket, er det en henvisning til ikke-dualisme. Det er vesentlig i vedanta hvor det i motsetning til kristendommen og religioner flest, er ingen dualistisk adskillelse mellom Gud og mennesket, eller mellom Gud og det skapte. Bevisstheten er det ene uten det andre. Det finnes én virkelighet, og vi er denne virkeligheten. Det er ikke noe ståsted utenfor virkeligheten den kan observeres fra. Bevisstheten er som havet, og alle fenomener som bølger. Det er ingen adskilthet mellom bølgene og havet, det er begge vann. Bølgene er havet i en annen form. Det er ikke-dualisme og tilhører en mer avansert åndelig forståelse tydelig uttrykt i adviata vedanta, eller ikke-dualistisk vedanta.

Ganeesh har i likhet med mange buddhaer en stor mage for å vise at bevisstheten er hel og komplett. Den rommer alt fordi den er alt. En elefant er tålmodig, stødig, klok, sterk, har ingen fiender og overkommer alle former for motstand og hindringer ved enten å vifte med ørene eller feie problemene vekk med snabelen.

Ved Ganeesh føtter sitter det en liten mus eller rotte. Det symboliserer lyster og begjær, alltid gnagende og sulten. Plassert ved føttene betyr at Ganeesh har sinnets begjær under kontroll.

Historien om Jesus

Historien om Jesus er full av symbolske henvisninger. Det begynte med at han ble født av en jomfru. Skal vi tro den generelle oppfatningen var Maria så ren og from at hun ikke hadde sex med Josef, men likevel fikk de barn takket være et mirakel hvor Den hellige ånd påtok seg farskapet. Denne biologiske umuligheten har plaget teologer siden, og tærer på denne Bibelhistoriens troverdighet, mens en symbolsk tolkning er langt mer nærliggende og realistisk. 

Jesus er kanskje i likhet med Ganeesh nettopp også et bilde på bevissthet. Det engelske, Jesus the Christ, tydeliggjør at det er forskjell på Jesus som menneske og Kristus, et ord med stor navnelikhet med Krishna i hinduismen. I Bhagavad Gita er Krishna heller ikke en person, men nettopp symboliserer bevissthet. «Selv om min natur er ubegrenset, uforanderlig, uten form og det er ikke noe annet, ser den uvitende meg kun i form. De forstår ikke min sanne natur.» Bhagavad Gita 7:24

Da Jesus ble født av en jomfru, viser det til at bevissthet har ingen begynnelse eller slutt. Bevissthet ble aldri født, den bare er. Bevissthet er utenfor tid og rom. Da Jesus sa, «Jeg er verdens lys», er det nettopp en slik henvisning. Eller at «Jeg og Faderen er ett».

Døden på korset viser til at livet er lidelse og alle må bære sitt kors. Lidelsen oppstod da Adam og Eva ble kastet ut av paradis fordi de spiste av Kunnskapens tre og fikk fornuft, som selvsagt er nok en symbolsk historie med en dypere visdom. Med fri vilje følger muligheten til å velge, men også bekymringen for å velge feil.

Den største lidelsen er likevel at vi, i motsetning til dyrene, ikke er styrt av instinkter, men av våre tanker og forestillinger, som igjen fører til ønsker, lyster og begjær. Lidelse oppstår fordi tilfredsstillelse går alltid over, etterfulgt av nye begjær og ingen varig tilfredshet.

Korset kan også symbolisere fornuft og at det er gjennom kunnskap vi blir kvitt vår uvitenhet. For egoet er dette en smertefull dødsprosess fordi den er vant med å ha kontroll, spille hovedrollen, men blir redusert til en tanke i sinnet som kun eksisterer så lenge den får oppmerksomhet fra bevisstheten. En annen henvisning til uvitenhet, er den store steinen som ble lagt foran graven. Da de to kvinnene påskemorgen oppdaget at den var skjøvet til side og graven var tom, var det et sikkert tegn på at Jesus hadde oppstått fra de døde. Han var blitt selvrealisert og opplyst. Han var ikke lenger Jesus, men Kristus.

«Lidelsen oppstod da Adam og Eva ble kastet ut av paradis fordi de spiste av Kunnskapens tre og fikk fornuft, som selvsagt er nok en symbolsk historie med en dypere visdom.»
– Christian Paaske

Kristendommen må følge med i tiden

Kristendommen er i vår tid på vikende front. Det er frafall i rekkene, prester taler til forsamlinger langt over pensjonsalderen sittende på de første benkeradene i ellers tomme kirker. En gang var gudstjenestene i fullsatte i kirker hver eneste søndag, under gigantisk takhøyde, svevende lysekroner, vakre glassmalerier og brusende orgeltoner gav en sterk opplevelse. I dag blir kirkene utkonkurrert av nyreligiøsitetens mange fargerike tilbud, men enda mer av underholdningsindustriens filmer, TV og Internett med langt sterkere virkemidler. De religiøse historiene og måten evangeliet fremstilles på, har gått ut på dato og mistet appell i et stadig mer materialistisk og demoralisert samfunn.

Det finnes en esoterisk understrøm i kristendommen med en forståelse av Mesternes ord; «Han talte kun til dem i lignelser, men til disiplene utla han alt i enerom» (Mark. 4:34.) Det finnes en dypere symbolsk mening som går de fleste kristne hus forbi, blant annet ved å tolke Jesu korsfestelse bokstavelig og ikke symbolsk. Denne og andre feil oppfatninger av den indre kunnskapen gjør at kristendommen stagnerer, blir dogmatisk og opplever stadig mer frafall. Religioner kan ikke lenger begrense seg til blind tro, men er nødt til å tilføre et element av kritisk tenkning og forståelse for å appellere til moderne menneskers søken etter mening og åndelig veiledning i vår tid.

Les også:

Hvis Jesus kom tilbake, hva ville han si?

Hva vil det egentlig si å bli opplyst?

Fra mørke kriser til klarsyn og helbredende innsikt

Buddhistnonnen som brenner for oppvåkning

Lær deg kunsten å meditere – skikkelig