I løpet av sine 70 år som medmenneskelig tjener hjalp Joralf Gjerstad rundt 90.000 personer fra hele landet med forskjellige lidelser, sykdommer og plager. I tillegg brukte han sine synske evner i leteaksjoner etter savnede personer. Med årene ble det ikke mindre å gjøre for Joralf, noe som bokutgivelser og utallige medieomtaler sørget for. Helt til hans siste dager stod folk i lange køer for å få erfare hans «varme hender» og få synsk veiledning for ulike problemer.

Flere spurte Joralf om han ønsket seg at han ikke hadde fått evnen til å helbrede, fordi det virket jo slitsomt å ha så mange trengende mennesker rundt seg. Men Joralf bar kraften som ble tildelt ham med glede. Han syntes det var en stor gave å kunne hjelpe så mange.

Tidlig synske evner

Som barn følte Joralf at han ikke var som alle andre. Ofte kunne han fortelle om ting som kom til å skje. Moren ble fortvilet over hans evner og mente det kunne være en sykdom. Verken han selv eller andre skjønte at han var synsk.

Men ifølge Joralf var familien god mot ham i hele oppveksten, og de lærte ham tidlig å være god mot andre. Moren hans oppfordret ham til å bruke sine krefter for å hjelpe andre.

Da han var rundt 11 år kom nabogutten, prestesønnen fra Snåsa, bort og bad ham om å fjerne tannpinen. Joralf bare tok borti ham litt og tannpinen forsvant. Ryktet om dette gikk som ild i tørt gress over hele bygda. Joralf fikk nok å henge fingrene i, han trengte i alle fall ikke å annonsere om sine evner.

Lys i regnbuens farger

Det var under andre verdenskrig at Joralf for alvor oppdaget hva som skulle bli hans livsoppgave. I det stille følte han at han ble båret frem av en usynlig kraft som fikk næring av det gode. Samtidig visste han at han var fri til å velge selv – skulle han la kraften virke gjennom ham for å hjelpe andre, eller skulle han overse den og leve et normalt liv?

Svaret kom en mild januardag tidlig i 40-årene mens han gikk tur i høyden over barndomshjemmet. Da han stod og så utover Snåsavannet fikk han et underlig syn. En glorie av lys i alle regnbuens farger la seg på marken og strålte innover i bjørkeskogen. Opplevelsen gav Joralf vilje til å tjene det gode. Fra den dagen lovet han seg selv å stå til tjeneste for de som trengte hans hjelp. 

Senere i livet har Joralf fått flere lignende lysopplevelser, der han har sett lys og glorier i alle regnbuens farger. Dette har spesielt skjedd i forbindelse med helbredelser.

Spådame bekreftet evnene

På tross av vakre syner hadde Joralf store problemer med å akseptere sin evne til å helbrede, særlig som ung mann. Han trengte flere bekreftelser.

Sommeren 1947, da han var soldat i Tysklandsbrigaden, ble det holdt velferdsdager i Northeim for tyske barn. Det ble satt opp flere boder, og i en av bodene satt en tysk dame som absolutt ville snakke med Joralf. Damen gav seg ut for å være synsk. Joralf tok med seg en tolk og satte seg ned for å lytte.

– Hun begynte å fortelle om min barndom i Snåsa, fra ungdomstiden og det som angikk meg og mitt liv. Alt var riktig, minnes Gjerstad. Men da den synske skulle til å fortelle om fremtiden, nektet han å høre mer og gikk sin vei.

Senere på dagen kom tolken og fortalte hva den synske hadde sagt: «Hun fortalte at du har store evner. Du har evner som vil berike hele det norske folk, og du vil bli kjent over hele Norges land. Du kommer ikke unna det. Du er en god tjener som må bruke kraften din riktig.»

– Jeg trodde ikke noe på det. Det var veldig rart, for jeg visste jeg hadde noen evner, men at jeg skulle bli så berømt turte jeg ikke tro på, husker han.

Denne informasjonen var først vanskelig å takle, men ikke lenge etter forstod han at han måtte fortsette å hjelpe folk.

Bruker den gode kraften

Snåsamannen kunne ikke forklare hva som gjorde at folk ble friske da han helbredet dem – det mente han lå i skjulte krefter. Men han kunne fortelle om hvordan det oppleves å ha den gode kraften.

– Jeg ville synes det var svært vanskelig om det var min kraft som kunne gi helbredelse. Om så var, ville jeg miste all tro på skaperens storhet. Da var jeg i meg selv størst, uten noen til å styrke meg, skrev han i forordet av sin selvbiografi Den gode kraften (2010).

Etter at Ingar Sletten Kolloens biografi Snåsamannen kom ut i 2008, var det mange som spurte Joralf om han selv kunne skrive en bok om sine evner og fortelle hvordan alt skjer. Dermed satt han seg ned i fjor vinter for å skrive om sitt eget liv.

– Jeg skrev en bok om ting jeg syntes var viktig å minnes, om opplevelser med folk fra forskjellige landsdeler og fra min barndom, ungdom og alderdom, fortalte han.

Den gode kraften er en kraft han mener alle bruker, og ofte kan denne kraften tilskrives uforklarlige hendelser og mirakler som skjer rundt og med oss.

– I tanker, ord og gjerninger, med vilje og håp kan man få styrke til å gjøre det som er godt, sa Joralf.

Alle er født med kraften

Midt under et sceneintervju i Spikersuppa med Snåsamannen og Margit Sandemo vendte Joralf blikket utover mot tilskuerne som stod i kø langt utover Karl Johan.

– Dere som står her nå betrakter kanskje Margit og meg som noe stort i samfunnet. Men også dere har evner og krefter i dere selv som dere må hanskes med. Dere må ikke bare henvende dere til healere og de som har evner som oss. For mange av dere har nok opplevd ting som harmonerer med det vi har opplevd, men dere snakker ikke om det. Men jeg tror dere bør gjøre det, for det dere opplever hører til skapelsen. Alle mennesker har den gode kraften. Det er ikke bare én, men flere egenskaper som hver enkelt kan kontrollere, sa han.

Man trenger ikke være Snåsamann for å skjønne at alle mennesker trenger mer av denne gode kraften. Men han kan i det minste bidra med noen kloke ord.

– Hele folket kan få den gode kraften. Når man søker og finner fred i seg selv, da leter du etter kraften din. Da slutter du å tenke på andre med misunnelse. Du går inn for å finne rettferdighet og fred i deg selv – da møter du kraften, og den er sterk, sa Joralf.

– Hvorfor velger vi ikke å bruke den gode kraften mer?

– Folk er opptatt av økonomi, velstand og søker store ting økonomisk. De arbeider mest for seg selv for å nå toppen i økonomien og få ære og prakt av folket på det grunnlaget. Den æren du får slik, er ikke stor, mente Snåsamannen.

Tok ingen ære selv

Gjennom sine over 70 år som helbreder og synsk hjalp Joralf mange mennesker fra ulike miljøer og landsdeler. Men han syntes ikke han kunne ta noen ære for alt han gjorde.

– Jeg vil ikke bli æret så høyt. Om folk skriver store ting om meg nå, så betyr det lite i forhold til de store ting jeg har opplevd, syntes han. I selvbiografien skrev han at han verken kan ære seg selv eller noe annet menneske for den gode kraften:

– Kjernen i denne kraften kan jeg ikke ære noe menneske for. Den tilhører storheten i skaperverket. Denne kraften er tildelt meg for at jeg skal stå til tjeneste. Jeg må behandle alle mennesker likt.

Hvis det var noen Joralf ønsket å ære, så var det kona Signe. Uten henne hadde han nok ikke fått så mye oppmerksomhet, sa han. Da folk kom og bad om hjelp, var Signe alltid snar med å oppfordre sin mann om å hjelpe.

– Hvis Signe ikke var med meg, ville jeg nok ikke hjulpet så mange mennesker og jeg hadde kanskje mistet evnen til å hjelpe. Det er ergerlig at jeg skal være æresgjest for folket, mens det faktisk er Signe som er lyset i vår familie, mente Joralf.

Ville ha kvakksalverloven tilbake

Gjennom alle sine år som håndspålegger, helbreder og synsk, traff Joralf mange andre healere. Men han var skeptisk til healere som mener de kan helbrede alt og alle. Han mente vi må være veldig ydmyke for den gode kraften og bruke den med stor varsomhet.

– Jeg synes Stortinget og Regjeringen må stoppe dette litt. Kvakksalverloven må innføres igjen, mente Joralf. Han siktet spesielt til healere og alternative terapeuter som sprer falsk markedsføring, og uten å avsløre vedkommende forteller han om en person med en plakat hvor det stod at «99 prosent av de som blir behandlet av meg blir friske».

Joralfs oppfordring var at healere må bruke samvittigheten. Dessuten mente han at det har blitt altfor lettvint å bli healer.

– Folk finner ut at de skal gå på et 14 dagers kurs på en healerskole, og så kommer de tilbake og forteller at de er healere. Deretter går de ut og gir falske forklaringer på sykdommer, og de vil ikke ha noe med helsevesenet å gjøre. Det er helt feil, sa han.

Godt samarbeid med leger

Som synsk healer oppdaget Joralf ofte forskjellige sykdommer som folk ikke var klar over selv. I slike tilfeller henviste han dem til leger og sykehus for undersøkelser.

– Jeg har møtt folk som vil ha behandling og jeg nektet. Men jeg sa at jeg kan ta imot dem etter at de har vært på sykehuset, sa Joralf.

Han fortalte at han berget mange fra døden på den måten, eller i alle fall forlenget levetiden. En del av dem var kreftpasienter som ikke visste at de hadde kreft. Andre var tilsynelatende friske, men etter at de var hos Joralf og deretter dro til lege, fikk de påvist en diagnose.

Mange av dem Joralf tok imot var pasienter som var oppgitt av helsevesenet. En av dem var en kvinne som bare hadde tre-fire måneder igjen å leve. Fem dager etter den første håndspåleggelsen dro hun til sykehuset for å få en ny undersøkelse. Da fikk hun høre at sykdommen hadde forandret seg og at oddsen for overlevelse var stor. Selv om sykdommen var ondartet, levde hun videre i syv år til. Midt i det hele ble hun gravid og fødte en sønn.

Samarbeidet med leger gikk begge veier med Joralf. Leger søkte også Joralfs hjelp, spesielt da de ikke klarte å finne årsaken til lidelser. Joralf kunne finne ut hva problemet var og hvor det satt. Dette samarbeidet reddet ham fra mye ondskapsfullt bygdesladder for flere år siden.

– De gikk løs på meg i avisa. De sa jeg var direkte farlig og det var mange rykter ute og gikk, forteller Joralf. Men da legene i bygda begynte å forsvare ham ved å si at Joralf aldri hadde skadet noen, snudde lokalbefolkningen.

Frivillig tjener

Forskjellen på Joralf og de fleste andre healere var at han aldri tok seg betalt for sine tjenester. Han så det i stedet som sin plikt å hjelpe andre.

– Skal jeg helbrede folk, vil jeg ikke ta betaling. Å gjøre noe som kommer andre til nytte, det er det som er tingen, sa han. Joralf jobbet etter streng legeetikk og derfor oppgav han aldri navnet på noen av dem som ringte ham eller kom innom huset hans.

Da folk kom til ham for å få hjelp, hadde han ingen oppskrift på hva han skulle gjøre. Det kom an på personen og på den usynlige kraften han samarbeidet med, beskrev han.

– Når jeg tar på vedkommende, merker jeg hvor det mennesket har plager. Jeg får selv smerter, eller får overført i tankene mine en følelse av hvilken sykdom det er snakk om.

Kjølige «varme hender»

De «varme hendene» sine forstod han seg ikke på selv, for hendene hans var kjølige å ta på. De var også kjølige mens han behandlet. Likevel kjente pasientene at varmen strømmet ut.

Mange tviler på at dette er mulig, og selv de som opplevde healingen kunne begynne å tvile på sine egne sanser og det de følte under healingen. Men ifølge Joralf var det mer enn bare hendene som gjorde susen:

– Hendene mine er viktige, men uten viljen og tenkeevnen min hadde jeg ikke maktet å helbrede noen, skrev han.

Mye av næringen til sitt indre liv fikk Joralf gjennom sin kristne tro og forholdet til Snåsa kirke. Her jobbet han som klokker i 16 år, og i løpet av den tiden var det mange som fikk vite om hans evner. Etter gudstjenestene kom mange til ham for å prate, noe som ble en stor belastning og førte til at han sluttet som klokker.

I løpet av sitt liv forsøkte Joralf å slutte som helbreder ved flere anledninger, men hver gang fikk han bekreftelser om at han måtte fortsette. Selv om han også måtte ta hensyn til Signe og familien, bestemte han seg for å la den gode kraften få fullføre sitt virke.

Bøker om Snåsamannen:

• Den gode kraften (2010) av Joralf Gjerstad, Gyldendal forlag
• Snåsamannen – Kraften som helbreder (2008) av Ingar Sletten Kolloen, Gyldendal forlag
• Det godes vilje – minner fra liv og virke (2004) av Joralf Gjerstad, Trøndersk forlag
• Med varmt hjerte og varme hender: trollmannen Joralf Gjerstad fra Snåsa (2000) av Arvid Erlandsen, Hojem trykkeri

Relaterte saker:

Den utrolige historien om healeren Harry Edwards

Healer: − Jeg får hjelp fra åndeverden

Healer med «røntgensyn»

Healer ser blokkeringer i kroppen