Du er rikere enn du tror! Verdier er ikke bare det som kan måles i penger. Alt vi liker eller misliker rangeres i en usynlig og uskreven orden av verdier. Slike preferanser lærer vi tidlig. Det er bedre å være mett enn sulten. Iskrem er å foretrekke fremfor brokkoli. Det er kjekkere å leke enn å kjede seg. Minste motstands vei er lettere enn vanskeligheter.
De fleste vandrer derfor på den brede vei gjennom livets kjøpesenter på jakt etter det vi elsker og unngår det vi frykter.

Vi er hele tiden på jakt etter å øke våre verdier og få det litt bedre enn vi har det akkurat nå. Vi drives av en konstant følelse av mangel, tomhet og en fattigdomsmentalitet. Det gjør oss til sultne spøkelser på leting etter lykke i alt vi verdsetter og setter pris på. Det er ikke bare gullklokker, fine biler, båter, hus eller hytter. Familie, barn, nære relasjoner og dem vi er glad i betyr mer. Fremfor alt er det gode følelser og opplevelser vi søker etter. Vår første verdi er trygghet. Etter det kommer underholdning, adspredelse, nytelse og for enkelte nysgjerrighet, kunnskap og visdom.

Hva er verdien på livet?
Vi undervurderer ofte vår egen rikdom, for hva er livet egentlig verdt? Vi kan jo begynne med hånden. Dersom noen vil kjøpe hånden din for 10 millioner ville du solgt? Beina dine vil kanskje noen kjøpe for 20 millioner. Vil de fortsatt være til salgs? Dersom øynene kunne selges, kunne de kanskje komme med på kjøpet, bare prisen er høy nok?

Neppe. Kroppen vi fikk i fødselsdagsgave og livet som fulgte med er det mest verdifulle av alt. Vi holder fast i det til det siste åndedrett. Vi kan gi fra oss både armer og bein hvis det er prisen for å få leve.

Pengene eller livet
På tross av denne åpenbare rikdommen vokser de fleste fortsatt opp i en kultur med store etterdønninger av en systematisk forakt for livet og et syn hvor mennesket er lite verdt.
Kristendommen var tidlig ute med sitt budskap om arvesynd.

Det var noe grunnleggende galt med oss. Mennesket var født syndig. Hver søndag gjennom det meste av kirkehistorien måtte menighetene rundt omkring i kirkene, kapellene og bedehusene i hver by, bygd og grend stå skolerett og bekjenne sine synder. Her kastet prestene, predikantene og emiserene ut sine livbøyer i omvendelsens svoveldampende evangelium. Pisk og gulerot var trikset, med valg mellom lys og kjærlighet blant engler og gullharper i det hinsidige, eller ende opp et mørkt sted kjent for høy temperatur og uegnet for dem med lav smerteterskel.

Det juridiske systemet var ikke mye bedre. Straffene var strenge. Henrettelser og offentlig tortur var folkeforlystelser og underholdning. Å stjele et eple kunne være nok til å få hendene hugget av eller bli sendt til nærmeste galge. Livet var uforutsigbart den gang som nå. De levde ikke så lenge fordi sykdommer, barnedødelighet, epidemier, slåsskamper, røvere og kriger gjorde at utbetalingene til alderspensjon ikke var en stor utgiftspost.

Selv om vi har fått velferdssamfunn, menneskerettigheter og jevnt over høyere verdsettelse av individet, sitter likevel mye av forakten for livet igjen. Selv om vi kaller oss siviliserte og tror vi aldri har vært smartere, har vi likevel plassert oss utenfor livet ytterst på en grein vi tror vi kan sage av uten at det kommer til å påvirke oss. Vi har enda ikke forstått at vi er del av livet, og dyr og naturen er del av oss selv.

Menneskelivet har tross alt fått høyere verdi. Det går framover idet vi stadig rykker nærmere avgrunnen. Vårt forhold til dyrene har gått i motsatt retning. Med unntak av hellige kuer i India og kjæledyr har verdien av dyr blitt redusert til råstoff i en matvareindustri med millioner av drap hver eneste dag.

Vi mangler ikke verdier, vi har bare feil verdier. Penger er samfunnets høyeste verdi. I valget mellom pengene eller livet velges pengene. Stikk imot livets natur.

Religioner kommer og går
Selv om vi har skiftet kristendommen ut med nyreligiøsitet og den alternative verdens supermarked av eksotiske opplevelser, er budskapet fortsatt det samme. Innenfor nyåndeligheten blir nykommerne også møtt med at «det er noe galt med deg.» Kanskje har du hatt en vanskelig barndom, spiser feil eller tenker negativt. Her er også fagre løfter om frelse bare en gjør yoga, mediterer lenge nok, har krystaller i vinduskarmen, de rette bøkene i bokhyllen og valfarter med jevne mellomrom til guruer i India eller til meditasjonsreterat på Bali. Denne voksende industrien næres også av å nedvurdere verdien av å være deg selv for så i neste omgang å selge løsninger på problemer de selv har definert og skapt.

Den største erstatningen for religion er likevel vitenskapen. Her leveres en helt ny skapelsesberetning og virkelighetsoppfatning. Teorien om Big Bang er akkurat like fantasifull som at Gud skapte verden på syv dager. Begge deler har ingenting med vitenskap å gjøre, men er mytologi. Det var ingen til å observere denne begynnende eksplosjonen. Det gis heller ingen forklaring på hvor materialene og naturlovene som har eksistert like siden begynnelsen kom fra.

Resirkulering av syndsbegrepet
Istedenfor at mennesket er skapt av Gud eller en intelligent skapelse, lærer skolebarnene nå at vi stammer fra apene. Lærerne bør snakke for seg selv. Mytologiene slutter ikke her, men videre får vi vite at jorden er en kule som spinner rundt i verdensrommet i et solsystem i en galakse blant milliarder av andre galakser, sist de telte.

Det verste med denne mytologien er at det gjør mennesket veldig liten. Det er en resirkulering av syndsbegrepet og en annen måte å fortelle oss at vi er null og niks. Knapt et støvkorn i universet i en verden oppstått av kaos hvor alt er tilfeldig, ingen orden og uten mening. Å frata livet mening er en forbrytelse, fordi ingen kan leve uten. Kristendommens dogmatikk var ille, men vitenskapismen er verre. Det kristne universet består tross alt av en intelligent skapelse, og livet har mening med å leve i overenstemmelse med en gudommelig hensikt og orden.

Før var ikke religion noe folk trodde på – det var en realitet. En slik rolle inntar i dag vitenskapen. Det er ikke noe folk tror på – det er jo bare virkeligheten slik den er. På tross av at forutsetningene for det vitenskapelige verdensbildet er basert på tro og umulig å bevise vitenskapelig. Slik er vitenskapisme blitt en kvasi-religion og vår tids mest dominerende mytologi.

Vårt moralske nivå
Mor og far lærer ofte barna sine det samme de selv har lært. Barneoppdragelse går derfor ikke fri fra samfunnet og kulturens verdier. Modellen med den strenge jødiske guden vi skulle frykte og elske ble stilltiende overført på foreldrerollen. Den som elsker sine barn tukter dem vel, var slagordet for det meste av barneoppdragelse i vår kultur. Ris, ørefiker, juling og fysisk avstraffelse var ikke unntaket, det var regelen. Denne formen for adferdsterapi var en forberedelse til å tilpasse seg slavesamfunnet hvor folkets fremste plikt var å underkaste seg konger, prester og samfunnsmakten. Mens livet bestod i å arbeide seg til døde og be om tilgivelse for sine synder.

Mye har forbedret seg siden den gang. Det er i Norge forbudt å slå sine barn, selv om det er langt fra representativt i hele verden. Fortsatt omskjæres og kjønnslemlestes barn i en pervers skikk av kulturtilpasning. Fortsatt sulter millioner i store deler av verden systematisk holdt nede i nød og fattigdom i en kynisk inndeling av rike og fattige land.

Vårt moralske nivå har nådd en høyere standard. Vi tolererer ikke sult og fattigdom i Norge. Våre moralske verdier når likevel ikke særlig langt ut over landegrensene, for kun en kort flyreise unna står folk i matkø, mangler det mest nødvendige og går til grunne hver eneste dag.

Du skal ikke skade
De meste grunnleggende menneskelige verdiene er ikke relative – de er absolutte. Det vil si de gjelder i alle kulturer til alle tider. De trenger ikke læres. De trenger ingen religion for å bekreftes. De er universelle og selvinnlysende.

Den mest opplagte verdien er å ikke skade. Grunnen er enkel – ingen liker å bli påført skade. Ingen liker smerte. Det forstår alle. Ikke å skade begrenser seg ikke slik kristendommen har sabotert denne verdien til ikke å slå i hjel. Det er mange andre måter å skade på enn å drepe. Fordi vi har denne verdien medfører det uvilkårlig en indre konflikt i form av skyld, skam og selvforakt å skade andre. Alle vet at dette er galt. Derfor er det umulig å oppnå fred dersom sinnet fylles av slike konflikter.

Kulturen har innført en rekke unntak. Å delta i krig er ikke bare legitimt, men omgis av en aura av heltedyrkelse, patriotisme, stolte tradisjoner, uniformer, gullstriper, hornmusikk og vaiende flagg. På tross av å kjempe for fedrelandet og med Gud på sin side vender mange soldater hjem fra slagmarken knust, traumatisert og kan knapt leve med hva de har sett,

Opplevd og gjort.
Dyr inngår for en stor del også inn under unntakene. De færreste tenker over når de spiser kjøtt at de spiser et dødt dyr. Slaktehusene har ikke vinduer eller tar imot skoleklasser fordi dette er død og lidelse verken produsentene eller forbrukerne ønsker å vite noe om. Vi vet det, men fortrenger det. Vi maskerer det i språket. I overgangen fra slaktehuset til tallerkenen forvandles griser, kuer og sauer til koteletter, biff, pølser, ragou, filet minon, entrecote, wienerschniztel, og så videre. Et sted dypt inni oss finnes en rest av dårlig samvittighet og skaper konflikt ved å ta liv når vi vet at det er mye annet å spise uten at dyr må bøte med livet.

En eneste verdi
Den neste verdien er sannhet. Ingen liker å bli løyet til eller lurt. Igjen skaper det konflikt dersom vi tenker én ting, sier noe annet og gjør noe helt tredje. Vanligvis er vi nøye med å overholde avtaler med andre. Vi blir ikke til å stole på, og andre mister respekt for oss om vi jevnlig bryter avtaler. Avtalene vi gjør med oss selv er det imidlertid ikke så nøye med. Ingen andre enn deg selv oppdager når planene om å trene tre ganger i uken eller å slutte å røyke sprekker. Det er ille nok, fordi mekanismene er de samme. Med brutte avtaler og ved å lyve overfor seg selv mister man troen på seg selv, mister selvrespekt og ender med å forakte seg selv.

Å stjele er selvsagt heller ikke bra. Selv tyven vet at det er galt. Hvorfor skulle han ellers gjemme tyvegodset og passe på at andre ikke tar det fra ham? Med tyveri følger et tillitsbrudd som gjør at vi ikke stoler på hverandre. Hver eneste dørlås er en påminnelse på hvor utrygge vi føler oss. Hver eneste pinkode vi taster minner oss om frykten for å bli lurt. Vi kjøper forsikring slik at vi ikke lider tap om noen stjeler sykkelen, fotoapparatet eller bryter seg inn i huset. Å stjele skaper frykt. Det nedbryter tilliten i samfunnet, vi må alltid gå med nøkler og konstant ta forholdsregler for ikke å bli svindlet eller bedratt.

Grådighet eller seksuelt misbruk kan føyes til listen over universelle verdier det ligger i vår natur å unngå, dess mindre vi er skadet, asosiale eller på andre måter mentalt forstyrret. Alle disse verdiene er varianter av ikke å skade. Vi kan derfor nøye oss kun med denne verdien: Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.

Den største verdien
Den største verdien av dem alle er likevel livet selv. Det er ofte undervurdert og vi legger sjelden merke til hvor godt det bare er å være til. Å eksistere og være. Alt vi gjør er motivert ut fra at vi elsker oss selv. Det vil si min egen eksistens og væren. Jeg er. Det er den høyeste verdi fordi vi kan gi avkall på alt annet, bare ikke oss selv.

Alt jeg gjør fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden er motivert ut fra at jeg ønsker å ha det så godt som mulig til enhver tid. Ingen starter en ny dag med ønsket om at dette skal bli en dårlig dag. Jeg klør på et myggestikk for å få det litt bedre. Jeg spiser god mat for det gir en god følelse. Jeg oppsøker venner fordi jeg liker sosialt lag. Jeg gir penger til veldedighet fordi det gir meg en god følelse. Jeg blir sint fordi det gir meg en god følelse av selvrettferdighet og overlegenhet. Selv å ofre livet eller kroppen for andre vil være motivert ut fra en tilfredstillelse av å gjøre det rette.

Denne verdien krever en dypere selvforståelse for å kunne verdsettes. All form for tilfredsstillelse av kroppen, følelsene og sansene gjennom ulike opplevelser er midlertidige. De går over og etterlater savn, lengsel og smerte etter å oppleve det en gang til. Det finnes en dypere tilfredshet uavhengig av penger, stimulanser og opplevelser. Det er når jeg forstår at jeg er eksistens og væren, og det finnes en varig lykke og indre glede i bare å være til. Å finne denne skatten i mitt indre er frigjøring. Det er den høyeste verdien.

Artikkelserie: 
Livsreisen ‒ Veien blir til mens du går

Livets reise består av 12 livsområder. Et langt løp fra start til mål. Her er oppturer og nedturer, sorger og gleder, seier og tap, begrensning og frihet. Vi ser på kartet du trenger for å mestre de ulike områdene på livets reise.

1. Velkommen til livet! Veien som blir til mens du går. Om å forstå seg selv.
2. Verdien av verdier: Kunsten å sette pris på livet og seg selv.
3. Hold styr på tankene: Hva er sinnet og hvor kommer tankene fra?
4. Menneskespillet er ikke for pingler. Slik finner du veien til frihet.
5. Familie ‒ livets begynnelse og slutt. Om å pleie sine røtter, forstå sin barndom og kunsten å skape hjem og familie.
6. Livet er verdt å leve – til forsvar for livet! Om å finne livsgnist, kreativitet og skape nytt liv.
7. Slik finner du balanse i hverdagen. Om å takle hverdagen, helsen, finne den gylne middelvei og nyte de små øyeblikkene.
8. Å finne kjærligheten i seg selv.
9. Slik mestrer du sex, forvandling, død og kunsten å gi slipp.
10. Fra kunnskap til visdom: Slik går du «all in» på din åndelige reise
11. Kunsten å være sann mot deg selv: Følg dine drømmer!
12. Frigjøringen – livets ultimate mål. Om frigjøring og å bli uteksaminert fra livets skole.