Velkommen til livet! Veien som blir til mens du går

Ny artikkelserie: Livsreisen, del 1 av 12

Livets reise består av 12 livsområder. Et langt løp fra start til mål. Her er oppturer og nedturer, sorger og gleder, seier og tap, begrensning og frihet. Vi ser på kartet du trenger for å mestre de ulike områdene på livets reise.

Jeg blir født

En vakker dag ble jeg født. Jeg våknet opp i denne verden. Jeg husker kun sporadiske bruddstykker fra barndommen. Det meste er fjerne minner og fortaper seg i en diffus fortid. Langsomt dukker barndomsminnene opp. De første lekekameratene, små øyeblikk i familien eller episoder på skolen. Oftest sitter lukter og smaker dypere og vekker minner. For de fleste er barndommen en glemt historie. Det er først fra 7-årsalderen, for noen litt før og andre senere, at en ser en sammenheng i alt som har skapt ens liv fram til nå. Denne historien, denne tråden av minner krystalliserer seg, formes og skapes og blir den personen jeg oppfatter meg selv å være.

Kroppen

En viktig del er selvsagt kroppen. I begynnelsen er jeg ikke klar over at det er min kropp. Jeg opplever ingen forskjell på dynen eller tommelfingeren, men etter en stund oppdager jeg at jeg kan bevege kroppen som jeg selv vil, og jeg forstår at det er min kropp. Kroppen vokser seg til. Jeg oppdager at kropper kommer i to utgaver, enten som gutter eller jenter, og jeg tilhører en av de to typene. Kropper, ansikter og utseende er også forskjellige. Jeg avfinner meg etter hvert med den kroppen jeg er blitt tildelt, aksepterer dens størrelse og utseende og er for det meste komfortabel med den. Jeg nyter dens bevegelse og alt det artige jeg kan gjøre med den. Gå, løpe, klatre i trær, sykle og bevege meg rundt i omgivelsene. Den krever jo selvsagt en del vedlikehold. Den må mates jevnlig, tennene må pusses, og jeg må sørge for at den får nok søvn. Det meste går av seg selv. I barndommen hadde jeg heldigvis foreldre som passet på alt dette, men etter hvert som jeg ble større, ble dette ansvaret stadig mer overlatt til meg selv.

For å holde meg adskilt fra andre fikk jeg også et navn. Det er praktisk. For når de ropte på meg, visste jeg at det var meg de ville ha fatt i. Eller at det var meg som hadde gjort noe galt. Når julegavene ble fordelt, var det også greit med navn, slik at de riktige gavene ble gitt til rett person.

Personlighet

Kroppen er selvsagt bare en liten del av den jeg er. Jeg utviklet etter hvert en personlighet. Jeg fikk alle slags særheter forskjellige fra alle andre. Blant søsken, i venneflokken eller på skolen fikk jeg raskt oppfatningen av om jeg tilhørte de smarte eller dumme eller var blant de populære eller mindre populære. Jeg fant min plass i det usynlige hierarkiet, i statuspyramiden, og avfant meg med min tildelte plass i den sosiale hakkeordenen. Dette fortsetter livet gjennom.

Det hjelper å skifte miljø fra tid til annen, men overalt hvor jeg møter mennesker, knytter bånd og inngår i fellesskap, oppstår de samme mønstrene og tildeler meg en plass og en rolle et eller annet sted i den menneskelige hønsegården. Dette setter sitt preg og blir etter hvert en viktig del av min selvoppfatning og hvor mye verdi jeg setter på meg selv, sterkt preget av hvordan jeg oppfattes av andre.

Som barn var jeg ikke så mye verdt, for de voksne spurte jo hele tiden om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg var tydeligvis ikke bra nok som jeg var. Det var alltid viktig å bli noe annet enn den jeg var akkurat da. Dette mønsteret har fortsatt. Det er alltid denne følelsen av mangel. Øyeblikket her og nå er sjelden godt nok. Jeg streber hele tiden etter å få det bedre, forskjellig eller oppleve noe nytt.

Etter hvert som voksenlivet setter inn, er dette blitt en kompleks historikk og den personen jeg tror jeg er, med en kropp, relasjoner, status, utdanning, karriere, jobb, inntekt, talenter, nasjonalitet, utseende, klesstil, smak, personlighet, eiendeler, barn, familie, hytte og et sted å bo. Det står et skilt på døren som bekrefter akkurat det.

Hva former meg?

Men hvordan ble jeg akkurat den jeg er? Vi er jo alle så forskjellige. Hvorfor blir noen høye og andre lave, noen vakre og andre stygge, noen sunne og andre syke, og noen får lette liv og andre vanskelige? Det står alt sammen skrevet i stjernene, skal vi tro astrologene. Det er arvelig og ligger i genene, foreslår biologene. Det er miljøet, sier psykologene. Samfunnet har skylden, sier sosiologene. Eller er det karma, slik buddhistene mener? Antakelig har de alle like mye rett som de blinde som beskrev hver sin del av en elefant.

Hva astrologien angår, er det kanskje slik at vi velger våre liv? Solsystemet av planeter og stjerner er som et gigantisk kosmisk symfoniorkester som spiller i takt med stjernehimmelens konstante bevegelse. Hvert eneste øyeblikk på et bestemt sted på jorden har dermed sin unike vibrasjon og musikalske klang. Følgelig fødes sjelen på akkurat det tidspunktet som er i harmoni og på bølgelengde med sjelens egen vibrasjon. Kartet over hvor stjerner og planeter var på stjernehimmelen på det tidspunktet, er horoskopet. Det er et livskart for det som ble født og skapt på akkurat det tidspunktet.

For den som kan lese horoskopet, finnes det detaljerte opplysninger om den enkeltes liv og skjebne. Stjernetegnet gir et grunnleggende temperament og livsorientering farget av stjernetegnets egenskaper og karakter. Planetenergiene blir videre modifisert avhengig av deres innbyrdes matematiske relasjoner, som gjør hvert eneste horoskop og livsløp forskjellig. Kroppstype, utseende, helsetilstand, tenkemåte, følelser, forhold til foreldre, søsken, familie, partner, jobb, karriere, verdier og livsmål står alt sammen detaljert beskrevet i horoskopet. Horoskopet beveger seg også i tid, slik at ulike begivenheter i livet inntreffer på bestemte tider etter en innebygd sjelelig timeplan.

Konstitusjon og tilstand

Biologien har også sin variant av skjebne ved at det er genene som bestemmer hvem vi blir. Fargen på hår og øyne, kroppstype, utseende, helsetilstand, følelser, motstandsdyktighet mot sykdom, intelligens, tanker og personlighet. Det er ikke mye fri vilje der i gården, og mennesket er et produkt av det genetiske arvematerialet nedstammet fra en lang kjede av slekt og forfedre.

Dog har enkelte genforskere kommet til at gener ikke er fullt så skåret ut i stein som mange vil ha det til. Gener skrur seg av og på i forhold til adferd. Det betyr at vi kan påvirke genene og overkomme en genetisk disposisjon for bestemte sykdommer ved å leve sunt og ta vare på helsen.

Foreldrenes biologiske styrke betyr likevel mye. Noen blir født med en sterk konstitusjon. De kan spise, drikke, røyke og leve uhemmet som de vil livet igjennom nærmest immune mot sykdom. De motbeviser alle sunnhetens regler. Andre får svak konstitusjon med liten motstand mot sykdom. På tross av et sunt liv etter alle kunstens regler fortsetter de å hoste og harke seg gjennom livet.

Det er forskjell på biologisk konstitusjon og helsetilstand. Konstitusjonen er den styrken eller svakheten vi arver fra våre foreldre. Dette er det ingenting å gjøre med – det er slik vi kom. Vi kan ikke forandre størrelsen på ørene, avstanden mellom tennene eller hudfarge. Helsetilstanden på den annen side er påvirkelig av hvordan vi lever, livsstil og hvordan vi tar var på oss selv.

Barna betaler regningen

Formelen er at foreldrenes tilstand blir barnets konstitusjon. Foreldre som lever sunt, enkelt og med et fysisk aktivt liv får barn med sterk konstitusjon. De kan misbruke kroppen sin hele livet takket være denne styrken, men deres barn betaler regningen i form av svakere konstitusjon som et resultat av foreldrenes usunne livsstil.

Fordi overfloden og det søte liv har vokst i takt med velstandstandsutviklingen, er tendensen klar. For hver generasjon blir den biologiske konstitusjonen stadig svakere. Vi nærmer oss et kritisk punkt hvor tiltrekningen mellom kjønnene og forplantningsevnen er i ferd med å opphøre og befolkningsveksten i moderne samfunn går mot null. Velstandsutvikling var kjekt så lenge det varte, men naturen reagerer med å sette en tidsbegrensning for slike biologiske eksperimenter, med mindre sædbanker, kloning og svangerskap frembrakt i laboratorier tar over. Teknologi er jo så fantastisk.

Karma

Karma betyr at sjelen har en ryggsekk av oppsamlede tankemønstre fra en lang kjede av tidligere liv. Disse tar vi med oss inn i dette livet. Her finnes en blanding av talenter og utfordringer. Hvert menneskeliv er som en dag i livets skole. Vi er her for å lære, og hver enkelt gis et personlig tilpasset pensum i forhold til hva sjelen har behov for å lære akkurat i dette livet.

Følgelig har vi alle et unikt tilrettelagt program, og det er opp til den enkelte å møte livets utfordringer. For noen kan dette være lette liv. Å bli født i Europa i et velferdssamfunn som vårt er som å vinne i Lotto. I hvert fall hvis vi sammenligner oss med de fleste milliardene på jorden som lever i fattigdom og må slave fra tidlig morgen til langt på kveld for å få endene til å møtes.

Vi kan være styrt av en usynlig hånd som tilrettelegger den enkeltes liv og skjebne. Kanskje deltar vi i et stort sjelelig psykodrama hvor rollene ble valgt før vi ble født? Noen skulle tilhøre de gode og andre de onde. Noen skulle være blant de rene og fromme og andre blant kjeltringer og skurker. For hva vil livet være uten drama? Det ville blitt kjedelig.

For å øke spenningen blir det lagt inn en hukommelsessperre når vi blir født, slik at så godt som ingen husker dette valget. Derfor bedøves vi det meste av barndommen, og for hvert liv famler vi i mørke for å finne ut hvem vi er, hva vår rolle er, og hva vi gjør her på jorden. Alle spiller vi ulike roller på livets scene. Kanskje vi ikke bør dømme hverandre for hardt – for alle kjemper en stor kamp.

Hvem er jeg?

Skuespillere vet at de deltar i et teaterstykke. Når de går hjem om kvelden, tørker de teatersminken av seg. De legger rollen fra seg, slapper av og er seg selv. Her i livet glemmer de fleste at vi også spiller en rolle. Vi går så mye opp i rollen at vi helt glemmer oss selv. Jeg blir så identifisert med kroppen, personligheten, jobben, relasjonene, historien min at jeg til slutt tror jeg er denne personen. Men er det den jeg egentlig er? Finnes det som hos skuespilleren en dypere identitet av den jeg er når jeg setter meg utenfor livets daglige drama?

Når jeg kan observere og oppleve kroppen, kan jeg da være kroppen? Når jeg kan observere tankene og følelsene, er jeg da tankene og følelsene? Det finnes i meg et vitne som hele tiden er klar over at jeg er her. Dette vitnet er det nærmeste av det nære, men så tett på at jeg ikke legger merke til det, som skogen jeg ikke ser for bare trær, eller slik vi ikke legger merke til luften som omgir oss. Dette vitnet er min egen oppmerksomhet. Det som gjør at jeg vet at jeg eksisterer og er bevisst. Dette legger jeg sjelden merke til selv om det er der hele tiden. Det er som lyset i rommet jeg ikke legger merke til, men uten noe lys ville det ikke være mulig å se noe som helst. Jeg er dette lyset – bevissthetens lys. Jeg er det som aldri forandrer seg i en verden i stadig forandring.

Jeg er dette faste punktet som alle hendelser ses i forhold til. Tid vil ikke ha noen mening om det ikke finnes i forhold til noe som er utenfor tid. Livet forandrer seg, dagene kommer og går, men jeg er alltid den samme. Jeg er den samme – den gang jeg var barn, ungdom og den jeg er akkurat nå. Dette er oversett hos de fleste. Men hvis vi virkelig vil forstå oss selv, nytter det ikke å overse det aller viktigste.

Frigjøring

Fordi vi ikke vet hvem vi er, men identifiserer oss med den personen vi tror vi er, blir vi fanger av våre egne forestillinger og den mentale historien vi skaper om oss selv. En mental verden som blir et fengsel for oss. Det er hva Einstein kalte en form for optisk illusjon.

«Mennesket er en del av helheten, som av oss kalles ‘universet’, en begrenset del i rom og tid. Mennesket opplever seg selv, sine tanker og følelser som noe som er atskilt fra resten – en form for optisk illusjon av sin egen bevissthet. Denne illusjonen er et slags fengsel for oss som begrenser oss til våre personlige behov og til sympati for kun de personene som står oss nærmest. Vår oppgave må være å frigjøre oss fra dette fengselet ved å utvide vår medfølelse til å omfavne alle levende vesener og hele naturen i sin skjønnhet.»

12 livsområder

For å bryte ut av denne fengselscellen er livet en reise gjennom 12 livsområder for å realisere livets ultimate mål av å erkjenne hvem jeg er og bli fri. Vi må mestre alle disse områdene i livets skole. I de følgende artiklene ser vi nærmere på pensum og bruksanvisningen over livet som ble vekk.

Velkommen til livet!

Artikkelserie:
Livsreisen ‒ Veien blir til mens du går

Livets reise består av 12 livsområder. Et langt løp fra start til mål. Her er oppturer og nedturer, sorger og gleder, seier og tap, begrensning og frihet. Vi ser på kartet du trenger for å mestre de ulike områdene på livets reise.

1. Velkommen til livet! Veien som blir til mens du går. Om å forstå seg selv.
2. Verdien av verdier: Kunsten å sette pris på livet og seg selv.
3. Hold styr på tankene: Hva er sinnet og hvor kommer tankene fra?
4. Menneskespillet er ikke for pingler. Slik finner du veien til frihet.
5. Familie ‒ livets begynnelse og slutt. Om å pleie sine røtter, forstå sin barndom og kunsten å skape hjem og familie.
6. Livet er verdt å leve – til forsvar for livet! Om å finne livsgnist, kreativitet og skape nytt liv.
7. Slik finner du balanse i hverdagen. Om å takle hverdagen, helsen, finne den gylne middelvei og nyte de små øyeblikkene.
8. Å finne kjærligheten i seg selv.
9. Slik mestrer du sex, forvandling, død og kunsten å gi slipp.
10. Fra kunnskap til visdom: Slik går du «all in» på din åndelige reise
11. Kunsten å være sann mot deg selv: Følg dine drømmer!
12. Frigjøringen – livets ultimate mål. Om frigjøring og å bli uteksaminert fra livets skole.