Jørn Magnus Rivojen Langseth er en umesamisk multikunstner som siden høsten 2020 hatt adresse i et bygg som tidligere var internatskole for unge mennesker med ulik grader av psykisk funksjonsnedsettelse. Det var også en periode arbeidsplassen til duodjiutøveren, som er samenes tradisjonelle kunsthåndverk og husflid.
Medium besøker Jørn for en prat om hans arbeid med duodji og samiske tradisjoner generelt, og ikke minst for å få se nærmere på noe av håndverkskunsten hans.

Samiske røtter
På spørsmål om hvordan Jørns vei inn i det samiske skjedde, forklarer han at bestemoren hadde samiske røtter. Han meldte seg etter hvert inn i samemanntallet.
– Jeg kom i kontakt med Kjell Åke Lundstrøm, en slektsforsker på svensk side. Da fikk jeg vite at de var samisk hele gjengen, forteller han om sin mors familie.

Det ble drevet reindrift på Hemnes, i Utskarpen og flere andre steder i området noen få mil fra Narvik. De var umesamiske. Jørn forteller om en forfar som endte på Selvær ute på kysten. Noen av disse fikk base på Lapphågen i Utskarpen. Jørn forteller om en annen forfar som var reingjeter og rotet seg bort på Sjonfjellet. Han ble aldri funnet. Nå er det planlagt et stort vindkraftverk her.

– De som vil bygge vindmøller der, forstyrrer beina til mine forfedre!
Jørn omtaler seg selv som «mer enn gjennomsnittlig interessert i historie», og forklarer at han via slektsforskeren Kjell Åke Lundstrøm fikk tak i enorme mengder slektsmateriale helt tilbake til år 1751. At Jørn er et oppkomme av kunnskap, både detaljkunnskap om ulike materialer, så vel som historiske detaljer, språklige finesser og ord, er ikke en overdrivelse.
– Det var samer ute på øyene på Helgelandskysten. De var ikke nomadiske – altså flyttet på seg, de bodde på øyene hele året. Reinen de hadde var større enn andre rein, sier Jørn, og forklarer dette med beiteforhold.

Sterke personlige fortellinger
Mye av kildematerialet Jørn kom over da han begynte å undersøke sine samiske røtter, stammer fra ei formor ved navn Anna Thomasdatter. Hun ble født i 1751 på Bleikingan i Hemnes kommune, men levde det meste av livet sitt i Sverige. Det var barnebarnet hennes som mange år senere kom tilbake til Norge og Utskarpen. Etter henne finnes det overleveringer om samenes liv og tradisjoner, og sågar om den samiske trommen, men også sterke personlige fortellinger. Blant annet om en ung sønn som frøs i hjel under en snøstorm da familien skulle ta en snarvei over fjellet. Faren og broren klarte å redde seg ned, og senere dro de tilbake og fant det døde barnet. Annas kommentar om denne historien var at hun «var glad reven ikke fikk spist av ham før de fant ham». Slikt gjør forståelig nok inntrykk å lese for etterkommer Jørn Langseth. Han vektlegger at den samiske historien er mer nyansert enn det vi vanligvis lærer.

– Det var ikke sånn at det kun var reindrift som samene levde av. Enkelte var bofaste og drev med ulike kombinasjonsnæringer. Noen var for eksempel båtbyggere, forteller Jørn, som etter hvert oppdaget at han også har samisk blod på farssida. De kom fra Sør-Troms lengre nordfra, og han nevner steder som Trondenes og Bjarkøy. I den sammenheng har også Tore Hund blitt nevnt. Jørn anser det som en spøk eller morsomhet, men «hvem vet?» Tore Hund, kjent som Olav den Helliges banemann, kom i hvert fall fra de traktene.

– Det var andre tider før. Fortielse, sier han og understreker at han ser på alle de ulike detaljene om sine forfedre som en skattkiste. Historien og slekta viste seg å være annerledes enn han opprinnelig hadde trodd. Og han er som nevnt glad i historie.

Det første samiske alteret
Jørn var altså blitt godt voksen før han begynte med duodji. Siden har kunsten hans vært utstilt mange steder. Han ramser opp noe av det. Kunsten er blant annet innkjøpt til Riddo Duottar Museat i Karasjok, han har vært konsulent for Sametinget innen samtidskunst og kunsthåndverk og hatt oppdrag for samiske kunstneres forbund. Jørn har også laget en samisk bispestav som står i Nidarosdomen.
– Den brukes innimellom på gudstjenester, forteller Jørn, som forståelig nok er synlig glad og stolt over dette.

Sammen med kona, Anne Grethe Langseth, har han bygget det første samiske alteret i Norge. Det står i kirka på Hemnesberget. For noen år tilbake fikk han stipend av Nordland fylkeskommune for å studere og kopiere gamle trommer. Sametinget bidro med reisestipend.
Jørn forteller at han i dag jobber på en annen måte. Samesløyd og «pirkearbeid» blir det mindre av. Senebetennelse og verk i armene er noe av grunnen. At Jørn er en aktiv mann og en ildsjel som går inn i tingene med hud og hår, er tydelig. Lenge laget han blant annet kniver og finstuderte norsk knivkultur. Da han viser meg noen utsøkte samiske kniver, forklarer han at det er damaskstål, og at han selv har laget disse fra grunnen av. I smia er stålet «brettet» 1200 ganger. Men dette arbeidet har krevd sitt. Nå er fokuset endret.

– Jeg blir 67 år til sommeren. Nå har jeg flyttet arbeidet mitt over til litt andre ting, forteller Jørn, som blant annet jobber med musikk i et studio på et eget rom på loftet.
Området rundt huset har han tenkt å gjøre om til en park til formidling av umesamiske tradisjoner. En lavvo er satt opp, men mye arbeid gjenstår ennå. Mens vi prater, veksler været mellom vind og tidvis hagl, så vi velger å fokusere samtalen på aktiviteter innendørs.

– Parken skal hete Vadestedet, forteller Jørn, som er kunstnersjel med poetisk sans.
– Vuajadahkka, sier han et par ganger, og det lyder unektelig klangfullt og vakkert. Jørn forklarer at han behersker sørsamisk bedre enn umesamisk. Men det er altså forskjell på språkene.
– Umesamisk har hele 30 kasuser, forklarer Langseth.
Til sammenligning hadde norrønt språk fire kasus, det samme som tysk.

Underkommunisert
Jørn mener at umesamisk har vært underkommunisert. Han har derfor startet Umesamisk Ressurssenter og er leder av Hemnes Umesamiske Forum. Etter hvert håper de på å få midler til å ansette en daglig leder i ressurssenteret. Det umesamiske området består av Rana og Hemnes kommune på norsk side av grensa.
– Sametinget hadde nylig et webseminar om tiltak for det umesamiske, men de orienterte ikke oss i Umesamisk Forum om dette, ei heller kom de med tilbud om å delta, sier Langseth, som synes det er merkelig at Sametinget vil utrede et tema uten å kontakte de som jobber med dette til daglig.

Vi forflytter oss ut på det rommelige kjøkkenet hvor han har lagt fram endel av håndverkskunsten sin. Det er kniver og skåler, et vakkert belteanheng, ei utsøkt dekorert flaske som han forklarer opprinnelig var brukt av reinsamer for å ha salt i. De brukte mye å tørke maten før i tiden. Etter hvert kommer også noen trommer fram. De fleste har han laget av rilkuler, men han henter også ei rammetromme som er laget etter sørsamisk modell. Rilkule er vanligvis en halvkuleformet utvekst på stammen av bjerk, gran eller furu. Veden i disse er gjerne hardere enn i vanlig treverk, og er derfor populære blant treskjærere og knivmakere. Trommene ble brukt i religiøs og åndelig kontekst i den samiske tradisjonen. Jørn mener at gamledagers samer var nokså pragmatiske.
– De tok de emnene de fant, forklarer han kort.

Selv følger han den samme metoden. Han har laget trommer både i gran og selje. Trommene han reiste rundt og studerte var hovedsakelig pite-, lule- og umesamiske, samt noen nordsamiske fra Troms.
Ifølge Anna Thomasdatter hadde hver familie en tromme. Men hun sier også: «Min far hadde ikke tromme. Han gikk etter sine drømmer». Med andre ord var han synsk, forklarer Jørn ettertenksomt, og forteller om en onkel som hadde sagt om sin mor «at det gikk ikke an å overraske ho, ho visste når eg kom!»

Jørn har også noen interessante perspektiver rundt den tradisjonelle livsanskuelsen til sine forfedre. – Når jeg kaller meg Jørn Magnus «Rivojen», så betyr det Ryfjellets Jørn Magnus. Ryfjället (umesamisk: Ryjveje) er et fjell på svensk side av grensen ved Tärnaby øst for Umevassdraget. Ordet Rivojen er antakelig litt sørsamisk og litt finsk. Med andre ord er det vi som tilhører naturen, ikke naturen som tilhører oss, avslutter den engasjerte umesamiske multikunstneren.

Eget samisk språk
Umesamer er en etnisk gruppe blant samene, som geografisk befinner seg mellom pitesamer i nord og sørsamer i sør. Som etnisk gruppe skiller umesamene seg fra andre samiske grupper med et eget samisk språk, umesamisk. I Norge ble umesamisk talt i Rana, Hemnes og Korgen.
I 1995 fantes det rundt 1000 etniske umesamer igjen i Sverige, fordelt i Lycksele, Malå, området omkring Tärnaby, og i Sorsele. Ifølge språkforskeren Trond Trosterud, var det i 2003 bare noen få igjen som snakket umesamisk, alle eldre.

Les også: