Slik skaper du din egen unike livsvei

Helhetlig livspraksis i hverdagen

I Mediums artikkelserier Autentisitetstrening og Helhetlig livspraksis i hverdagen har jeg de siste syv årene belyst en rekke forskjellige aspekter av det å bli et mer autentisk menneske og å forankre dette dypt inn i hverdagslivet. Jeg har omtalt forskjellige områder, deriblant viktigheten av å bearbeide emosjonelle sår, prinsipper for sunnere relasjoner, det livgivende potensialet i kreativitet og oppbyggende fritidsaktiviteter, og holdninger og praksiser som kan støtte oss i å beholde en indre sentrering i møte med verdens kompleksitet. I artikkelen du nå leser, vil jeg ta et skritt tilbake og ta et overordnet blikk på det å skape sin egen autentiske, unike livsvei.

Sunn, balansert personlighet

Jeg vil først understreke viktigheten av å foreta en helhetlig psykoterapeutisk bearbeiding av sårene i egen personlighet. Slik bearbeiding er essensielt for å bli et sunt og balansert menneske og å være dypt forankret i sitt autentiske selv. Uten dette, vil de fleste av oss være preget av mye forvirring og det blir vanskelig å skape sin unike livsvei. En slik bearbeiding gir dessuten den beste forutsetningen for meditativ praksis.

Jeg intervjuet nylig den vestlige nonnen Ani Lodro Palmo, forfatter av tre bøker og leder av retreatsenteret Vajra Vidya i Colorado, USA. Hun hevder at det moderne mennesket ikke er veldig autentisk – mesteparten av våre begjær, bestrebelser og overbevisninger er gitt oss fra samfunnet, hevder hun. Hun omtaler også viktigheten av å gå ut over vårt personlige selv hvis vi ønsker å oppnå spirituell oppvåkning. Samtidig understreker hun at det er vanskelig å gi slipp på selvet uten å først ha et sunt selv. «Buddhistiske praksiser er utformet for personer med en sunn og balansert personlighet. Det endelige målet er å gå bortenfor personligheten og realisere ikke-selv. For å få til det må man begynne med et sunt selv, altså en velbalansert personlighet,» sier hun.

Hun peker her på at det dypest sett ikke er en motsetning mot å praktisere genuin selvutvikling for å bli mer autentisk, og det å følge en meditativ vei som kan sette oss i kontakt med dimensjoner ut over det personlige. Jeg tror at en essensiell del av det å få en sunn, balansert og empatisk personlighet, handler om å ta autentiske valg der man spiller på lag med egne indre evner, ressurser og behov. Dette er en form for selvkjærlighet, som igjen øker kapasiteten for genuin kjærlighet overfor andre.

Innsiden og utsiden

I denne artikkelen vil jeg overordnet omtale forskjellige aspekter av det å bli et mer autentisk og sunt menneske. Før vi begynner å gå en selvutviklingsvei, vil mange av våre valg, handlinger og prioriteringer være preget av samfunnets og andre menneskers forventninger. Ofte uten å være klar over det, bærer de fleste av oss på dyp usikkerhet og ubearbeidede emosjonelle sår. Mye av adferden kan ubevisst være motivert av å dekke til dette, og å prøve å kompensere for manglende selvverd. «Hvis jeg oppnår ytre suksess, har mange flotte opplevelser, forbedrer meg på ulike vis, så vil jeg være bra nok». Vi kan tro at dette vil fylle en indre tomhet. Vi kan kalle dette en utsiden-inn-tilnærming. Bare vi fikser nok på det ytre, så vil vi få det bra i vårt indre – tror vi.

Jeg hevder ikke at slike bestrebelser ikke kan ha en viss verdi. Samtidig er det avgjørende hvor motivasjonen kommer fra. Ytre suksess kan dempe indre usikkerhet noe, samtidig som dette vil være skjørt, med mindre vi også jobber med vår indre verden. Vi kan også si at denne stadige strevingen etter å bli «bra nok», er en form for lidelse. Den genererer masse tankevirksomhet, forventninger og bekymringer, i motsetning til tilstedeværelse og ro her og nå.

Alternativet til selvforbedring er å våge å leve mer autentisk. En innsiden-ut-tilnærming til hvordan vi kan leve vårt ytre liv, vil innebære å våge å kjenne på den fortrengte smerten. Vi må tørre å møte våre ubearbeidede emosjonelle sår, våre dypere frykter, følelsen av litenhet og å ikke være bra nok. Når vi vedvarende kan holde kontakten med dette, heller enn å stikke av i distraksjoner og rastløshet, vil energien i det traumatiske begynne å smelte og forvandles til livfullhet.

Bakenfor alt det vonde, ligger våre ubrukte indre ressurser og våre autentiske behov, preferanser og ønsker for livet. Prosessen med å kontakte dette, innebærer å utvikle en mer empatisk holdning til seg selv, noe som igjen styrker evnen til empati overfor andre. Det er ingen motsetning mellom sann selvutvikling og det å bli et varmere og mer empatisk menneske for andre.

«Bakenfor alt det vonde, ligger våre ubrukte indre ressurser og våre autentiske behov, preferanser og ønsker for livet».
– Andreas Aubert

Å skape mening

Innenfor rammene av den autentiske personligheten, hva er det som gir livet mening?

Det handler mye om å finne sin individuelle måte å leve på, kontra å følge det vanlige og forventede. For noen av oss er det tilstrekkelig med en «A4-jobb», familie og noen hobbyer. Det gir klare rammer for tilværelsen, man føler en tilhørighet og at man bidrar med noe. For andre må det mer til. Noen av oss trenger å leve ut fra noe vi virkelig brenner for, være del av en større sammenheng og gå dypere inn i et kreativt virke. Da må man våge det egne i stedet for det som alle andre gjør – det som er forventet.

Fremfor å følge en «standardoppskrift», må man ta utgangspunkt i hvordan man selv er skrudd sammen. Gjør man dette på en genuin, modig måte, så blir det riktig. Sammenlikner man seg med andre på sin vei, blir det feil, fordi vi alle har helt forskjellige utgangspunkt.

Viktigheten av mangfold

Å våge sin subjektive sannhet og å forfølge den, er en dynamisk prosess. Man kan finne aktiviteter og levemåter som gir mening, men så må man også skape mening ved å forfølge dette over tid. Det å bruke evnene sine vil skape en opplevelse av mening innenfra individet, i motsetning til at mening er noe man passivt mottar fra noe utenfor en selv. Man må drive med noe som man passer til. Det blir farlig hvis alle presses inn i samme form. I naturen kan man finne fisk, fugl, rådyr, grevling og katt. Mangfoldet er viktig for at helheten skal kunne fungere. Jeg tror det er tilsvarende viktig i «menneskejungelen».

Persontilpasning er viktig i mange områder av livet. Blant annet i helhetlig helsebehandling (eksempelvis funksjonell medisin), opplegg via NAV for å komme tilbake i arbeid, samt i mange undervisningssituasjoner. Slik individuell tilpasning handler ikke bare om at man skal motta noe, beskyttes og ha rettigheter, men også at man selv aktivt skal bidra. Individet må finne sitt unike bidrag ut fra sine autentiske evner. Da må man være i kontakt med sine dypere personlige ressurser. I den prosessen er det nyttig med støtte fra andre som lever ut fra kontakten med sitt autentiske jeg, som kan gjenkjenne hva som er autentisk kontra hva som er dysfunksjonell tilpasning og forsvarsstrategier.

Forankring og former

Å forankres i en sunn identitet handler mye om å komme i kontakt med noen indre kjerneverdier og egenskaper, mens de ytre formene kan endre seg mye gjennom livet.

Ta et skritt tilbake og se på mulighetene du har – heller enn å bare følge det som forventes av omgivelsene. De fleste av oss gjør de samme tingene igjen og igjen – fordi det er kjent og trygt. Det er ikke dermed sagt at det er det beste. Kanskje det ville ligge mye vekst i eksempelvis å introdusere nye fritidsaktiviteter, nye typer musikk og litteratur – ikke bare holde seg til det kjente.

For å vokse og å komme i kontakt med helheten i oss, er vi nødt til å gå utenfor komfortsonen. Der blir det også tydelige hva som er sant og ikke sant for oss. Der kan man oppdage mer av hvem man er og ikke er. Vi må utsettes for en opplevd «fare» for at noe nytt kan komme inn i livet. Der kan vi blant annet finne nye evner og ressurser som vi ikke visste at vi hadde.

«For å vokse og å komme i kontakt med helheten i oss, er vi nødt til å gå utenfor komfortsonen».
– Andreas Aubert

Særlig i forbindelse med valg av yrke og bosted er det lett å bli farget av hva familie, venner og samfunn forventer eller mener er det «beste». Eller at man er forvirret og viktige valg tas på en relativt tilfeldig måte, hvorpå man fortsetter i de oppgåtte sporene uten å reflektere dypere over det.

Bare en generasjon eller to tilbake var det ganske vanlig å ha samme bosted og yrke gjennom et helt liv. Det er ikke i seg selv noe galt i det, for noen kan det være det mest autentiske. I dag er både arbeidsmarkedet og boligmarkedet mer dynamisk og sammensatt, slik at disse ytre rammene for livet oftere vil endre seg gjennom et liv – enten vi selv velger det, eller at det tvinger seg fram utenfra som en nødvendighet.

Bosted, arbeid og par-relasjoner

Livsområdene bosted, arbeid og par-relasjoner vil belyses videre i denne artikkelen, da gode løsninger innenfor dette (eller fraværet av det) er så formende for våre liv. Jeg vil prøve å utvide refleksjonsrommet for å inspirere til nytenkning.

Hvorvidt man har barn eller ikke, er også sentralt i denne sammenhengen. Fortsatt er det mange som nærmest tar for gitt at alle mennesker ønsker å finne en langvarig partner og få barn. Samtidig blir frivillig barnløshet stadig vanligere. Da har man også større valgmuligheter omkring de ytre rammene for livet sitt. Mange har likevel i teorien relativt stor valgfrihet selv om de har barn. Samtidig er det mange som bruker det at de har barn som en unnskyldning til å ikke jobbe med seg selv eller foreta hensiktsmessige ytre endringer. De kan argumentere med at «jeg liker ikke denne jobben, dette bostedet, men jeg må bli værende på grunn av barna». De legger ansvaret og skylden over på barna – en byrde som barna ikke bør bære.

Det er reelt at alternativene kanskje ikke er like umiddelbart tilgjengelige, men de er ofte der.
Som ung, før man har tatt på seg mange forpliktelser, er valgmulighetene tilsynelatende nærmest uendelige. Har man derimot barn og gjeld kan livssituasjonen framstå mer låst – noe den til en viss grad også er. Jeg vil nå si litt om hvert av de tre nevnte områdene.

Parforhold

Seriemonogami er det vanligste i vårt samfunn. Det tas nærmest som en selvfølge at hvis man er i et langvarig forhold, så skal man bo sammen. Paret utgjør fundamentet for boenheten, og eventuelt tilkommer det barn som en forlengelse av dette. Denne tankegangen legger et stort press på parrelasjonen. Man har ofte urealistiske forventninger til hverandre, der altfor mange sosiale og emosjonelle behov skal dekkes via partneren. Mange forblir også passive og det sosiale livet blir vanemessig definert av partnerens nettverk og aktiviteter. Jeg tror at dette i seg selv kan være del av forklaringen på at så mange langvarige parforhold går ut på dato.

Alternative boformer som inkluderer større grad av fellesskap og samskapning med andre mennesker, vil ta vekk en del av dette presset som partnerne legger på hverandre. Det kan eksempelvis være et fellesskap der hver familie har sin egen boenhet, men der mye av det sosiale livet – inkludert måltider – foregår i felles arealer.

Les også: Å leve i fellesskap: En nødvendighet for en verden i endring?

Uavhengig av om man bor i enebolig eller en form for kollektiv løsning, så stiller jeg spørsmålstegn ved tanken om at to partnere nødvendigvis skal bo i samme boenhet og/eller tilbringe tid sammen tilnærmet daglig. Det kan fungere fint for en del mennesker. Andre vil kunne trives bedre med dynamikken som oppstår hvis man har perioder med intensivt samvær og kvalitetstid etterfulgt av perioder fra hverandre, der begge får større anledning til å fordype seg i andre aktiviteter og relasjoner. Det kan frigjøre plass til et rikere sosialt liv, der man kan pleie flere vennskap og aktiviteter enn hvis parforholdet skal være selve fundamentet i det sosiale livet. I USA finnes begrepet LAT (living apart together). Altså det å være i en parrelasjon uten at man bor sammen.

Yrke

Det er ikke lenger slik at man nødvendigvis har samme yrke gjennom hele livet. Det finnes større fleksibilitet, flere overlappende felt, og arbeidsmarkedet er i en langt raskere endring enn før. Maskiner har tatt over mye arbeid som tidligere ble gjort av mennesker, samtidig som nye yrker oppstår. Dette gir både utfordringer og nye muligheter.

På tross av mange endringer, tar svært mange fremdeles for gitt at man «må» ha en 9 til 4-jobb fra mandag til fredag. Det kan tidvis se ut som at denne ytre formen har blitt viktigere enn å vurdere om det er hensiktsmessig å legge det opp på andre måter. For noen av oss kan det fungere bedre med perioder med intensivt arbeid, etterfulgt av lengre friperioder. Noen fungerer best slik – enten er de «påskrudd» og har en enorm arbeidskapasitet, eller de er «avskrudd» og ønsker fullstendig hvile og å gi slipp.

Å bli presset inn i en 9 til 4-form der verken arbeidet eller fritiden kan få den dybden som de ønsker, kan oppleves som et fengsel. Tilværelsen kan da oppleves som monoton og flat. For andre kan det derimot være en passende ramme.

Over noen år jobbet jeg som miljøterapeut i omsorgsboliger og institusjoner. I slike yrker er det vanlig med skift- og turnus-arbeid. Dette ser ut til å være en passende arbeidsform for mange av disse menneskene, som da får mulighet til eksempelvis å gå dypere inn i kreative prosjekter på fritiden eller å reise mer. Vi finner det samme blant annet i offshore-næringen og blant leger som jobber periodisk, utplassert forskjellige steder for intensivt arbeid over kortere perioder. Jeg tror at det kan være sunt om slike fleksible modeller ble vanligere innenfor flere yrker. Det ville gi flere muligheter til de som ønsker å leve annerledes.

En annen løsning som kan fungere bra for mange, er eksempelvis å kombinere en 50 prosent stilling med stedsuavhengig arbeid som selvstendig næringsdrivende. Jeg tror at stadig flere vil oppleve det som ønskelig med en arbeidssituasjon som bryter med A4-modellen. Andre velger å bo rimeligere – lenger vekk fra storbyene og å være mer selvforsynte – og å på den måten kunne jobbe mindre.

Bosted

Arbeidssituasjonen samt hvorvidt man er i et parforhold og/eller har barn, er nært knyttet opp til bosituasjonen man har. Jeg tror vi i årene framover vil se en økning av boformer som bryter med den tradisjonelle måten å bo på, der en enslig, et par eller en kjernefamilie eier eller leier en bolig og på mange måter lever relativt adskilt fra omgivelsene. Hvis man gir slipp på denne tradisjonelle boformen, er det mulig å finne andre løsninger som dessuten kan være mindre ressurskrevende økonomisk.

Et eksempel kan være å bo i et intensjonsbasert kollektiv der man får nærende sosialt samvær. For å få variasjon og alenetid, kan man eksempelvis kombinere det med å hyppig tilbringe en del tid på en hytte.
Det er selvfølgelig mange av oss som ikke eier en hytte. Samtidig finnes det veldig mange hytter som står ubrukt mesteparten av året. Det er min påstand at de fleste nordmenn har en eller flere hytteeiere i sin nære familie eller vennekrets. Ofte ville det da kunne være mulig å benytte en hytte ganske regelmessig til en lav pris eller mot å bidra med vedlikehold. Kombinasjonen kollektiv og hytte kan være ett av flere alternativer til det å ha ett eget bosted som skal oppfylle mange behov og funksjoner.

Jobber man helt eller delvis over nettet, kan man være mye mer stedsuavhengig. Det å ha stedsuavhengig inntekt og reise mellom forskjellige arbeidsfellesskap – ved å være en «digital nomade» – er en internasjonalt økende trend, der man omgås andre mennesker dels ut fra å være i en lignende livssituasjon. Arbeidsfellesskap for digitale nomader er et eksempel på hvordan man kan skape en god, utradisjonell infrastruktur for mennesker, både bomessig, yrkesmessig og sosialt. Kanskje vil det vokse fram tilsvarende løsninger eksempelvis for barnefamilier som ønsker å bryte ut av A4-formatet? Dette er allerede i gang med kollektiv forskjellige steder i verden som har hjemmeskoleløsninger for barna, og der de voksne jobber over internett. Man kan også oppsøke mennesker med samme verdier og bosette seg nær hverandre, slik det eksempelvis er i intensjonsbaserte felleskap, deriblant økosamfunn og «øko-grender».

Arbeidsfellesskap for digitale nomader er et eksempel på hvordan man kan skape en god, utradisjonell infrastruktur for mennesker, både bomessig, yrkesmessig og sosialt.
– Andreas Aubert

Store individuelle forskjeller

Hovedpoenget med denne artikkelen er at det er mange måter å leve på, og at vi ofte har flere muligheter enn vi tar inn over oss. Det er lett å bli gående i vante spor. Det er samtidig ikke et poeng i seg selv å gjøre store endringer eller å leve utradisjonelt. Det viktige er å ta i bruk de mulighetene man har for å leve et mer autentisk liv. Hva det innebærer i praksis, vil være veldig forskjellige fra person til person.

Flere saker om helhetlig livspraksis

Nye muligheter med livsglede, kreativt kaos og villskap

Dette må du gjøre for å skape varig endring i livet ditt

Ta fri fra hverdagens gjentakende mønstre for å finne deg selv

Bruk dine egne styrker og ressurser i selvutvikling