I tillegg til sitt virke som curandero – sjaman – fungerer Pedro som veileder for dem som ønsker å gjøre egne erfaringer med den urgamle kunnskapen fra regnskogen. Han følger i sine forfedres tradisjon som palero, «tresjaman». Regnskogen er rik på ulike tresorter, og mens sjamanismen andre steder ofte er orientert rundt hellige fjell, er store og gamle trær viktige for menneskene i jungelen.

Paleroene kjennetegnes ved at de får sin kraft ved å gjennomgå lange dietter, kalt dieta. Dette skjer alene dypt inne i skogen. Diettene består av en rekke restriksjoner. Man skal avstå fra salt, sukker, kaffe, frukt og enhver form for sex, ja selv menneskelig berøring. Helst skal man verken se eller snakke med noe annet menneske under dieta. Dette er lokal versjon av en universell menneskelig metode: Ved å disiplinere kropp og sinn styrker man sjelen – menneskets indre egenskaper. Ved å kutte bånd til sivilisasjonen en stund, kommer man i kontakt med noe gammelt og mektig innvendig.

Diett

Jeg reiste til Amazonas for å gjøre en diett i september 2016. I løpet av den 18 uker lange dietten fikk jeg god sjanse til å lære litt om regnskogens tradisjoner. Pedros camp ligger et stykke utenfor landsbyen Tamshiyacu. Campen er for folk som studerer sjamanisme, eller som ønsker å helbrede sykdommer og lidelser gjennom de opprinnelige metodene ved renselse og naturmedisin.

For et fåtall som virkelig går dypt inn i sjamanstudiene, etterfølges et første år i campen av nye år hvor de forflyttes inn i jungelen til en liten hytte. Her skaffer de vanligvis mat selv gjennom jakt og fiske og får en enda mer intens dietterfaring.

Under oppholdet mitt i jungelen får vi høre om en elev som har vært inne i skogen i mer enn tre år, og som har bestemt seg for å bli enda lenger. I tillegg treffer vi noen ganger en ung europeisk mann som har gjennomført tre års diett og nå praktiserer som curandero. Han er omgitt av et følbart og påtakelig energifelt. De fleste nøyer seg derimot med noen uker eller måneders opphold, og slike dietter skjer altså i denne campen.

To enkle, daglige måltid blir servert. Vi oppfordres til å tilbringe mesteparten av vår tid alene, og i perioder er jeg for meg selv i 22 eller mer av døgnets timer. Andre perioder er alenetiden noe mindre. Jeg har barn og har allerede funnet min vei og tradisjon i fjellene hjemme i nord. Derfor er planen min kun et kortere opphold. Men det indre, langsomme arbeidet med dietten går svært dypt, og det viser seg fort at Don Pedro er «rett» for meg. Han er en svært kraftfull sjaman. Derfor forlenger jeg oppholdet. I campen får vi del i noe av Pedros omfattende kunnskap, og vi blir litt og litt kjent med menneskene og kulturen der nede. Det ble en sterk og livsendrende erfaring.

Vannliljen

Han kaster et skeptisk blikk i min retning. Spør, som om det er en indiskresjon framtvunget av nødvendighet, hvor mye jeg veier. «Noventa» – jeg gjør en armbevegelse for å vise at det er omtrentlig. «Nitti». Selv veier han 60. Tett, liten og hardtarbeidende mestis.

Vi går ombord i den lille, uthulede trestammen. Jeg først. Deretter hopper Miguel forsiktig oppi og skyver fra. Det regner nokså kraftig, men vi er enige om å gjennomføre vår lille ekspedisjon likevel. Han padler, styrer den skrøpelige farkosten ut i den lille sideelva til Amazonasfloden. Den bærer våre til sammen 150 kg med nøyaktig to centimeters klaring til vannoverflata. Nå begynner det å lyne og tordne intenst rundt oss. Etter en kort padletur er vi fremme. Han viser meg en vakker hvit vannlilje. Den står ganske for seg selv der i elvevannet, med kronbladene lukkede i regnværet.

Etterpå er vi som ladet, fulle av energi fra den elektriske luften. Tordenvær. Noen måneder senere forstår jeg nok spansk til å få med meg detaljene i historien. Han hadde skadet ryggen under arbeid. Det gjorde vondt; arbeid ble uutholdelig og søvn vanskelig. Så hadde han fått den ideen at han skulle oppsøke den hvite vannliljen. Hver dag padlet han ut til den, ofret litt tobakk og ba om hjelp. Etter noen dager på dette viset mottok han en drøm. En gammel mann kom, og i søvne kjente han to varme hender holde på ryggen hans. Da han våknet, var smertene borte.

En annen gang snakker han om Kristus. Da har en nær venn av ham dødd brått og uventet to dager før. Miguel er preget av dette, forståelig nok. Hver kveld ber han til Jesus for sine barn, forteller han. Sjamanen her, Don Pedro, drømmer om Jomfru Maria når han virkelig trenger hjelp. Jeg er kanskje den av utlendingene i campen som har nærest forhold til de lokale her. Jeg føler meg nær mestisene i gemytt, og finner stor glede i deres selskap, den varme humoren og den spontane væremåten. Liv og død er sterke parallelle krefter her, på et sted omgitt av mektig natur og med lite teknologi. Når vi sitter samlet, er det mange typer fortellinger, ikke sjelden av det saftige slaget. Liv og fruktbarhet står sentralt her òg. Frodigheten i fortellingene står på ingen måte tilbake for det man er vant med fra det kalde nord.

Livet i den store skogen ved ekvator forener glede og alvor, kristendom og gammel tro i en naturlig miks som inkluderer alt. Alt som virker og bevirker. Humor, hjertegodhet, drifter og livets underliggende mysterier.

Sjamanisme

De sjamanistiske tradisjonene er i framvekst nå. Naturen gjennomgår store endringer som påvirker oss alle. Det framtvinger vekst og endring i menneskesinnet, og kan forklare den økende interessen for naturnær åndelighet.

En av vår nyere tids store sjamaner her til lands, Ailo Gaup, definerte sjamanisme som «de eldste kjente metodene for healing, vekst og ekstase». Det var via Ailo jeg ble oppmerksom på Pedros arbeid. Disse to ble kjent under en sjamankongress i Østerrike.

Tradisjonene fra Amazonas assosieres gjerne med psykoaktive planter, ikke minst brygget ayahuasca, men når jeg ankommer regnskogen, finner jeg ut at Pedros lidenskap først og fremst er dieta. Det er den tradisjonen han bærer videre fra sin far og onkel.

Pedro har tre års diett bak seg. Dette skjedde mens han var tidlig i tjueårene. I dag har han over 40 års erfaring som sjaman og nyter stor respekt lokalt. På en enkel og liketil måte omtaler han seg selv som «bare en curandero». Faren hadde fem års diett og onkelen, som ble kidnappet av en indianerstamme som barn, femten. Og med slike omfattende dietter og de indre egenskapene dette åpnet for, omtales begge disse for maestros, mestere.

Pedro er en hardtarbeidende mann med stor familie og mange jern i ilden. Innimellom slagene kommer han innom campen. Der lager han medisin, svarer på spørsmål og underholder oss med et variert utvalg fortellinger. Når tid og sted er rett, er han en forteller av rang. En historieforteller som virkelig evner å spille på hele registeret av menneskelige erfaringer. Det er både egne og andres erfaringer, ting som er sett og hørt. Vi kan le så tårene spruter og vi nesten faller av stolen, eller røres dypt og inderlig i hjerterota. Livet i campen følger en naturlig dynamikk, en enkel rytme i pakt med naturen rundt.

«De store sjamanene er enkle og ydmyke fordi de selv har møtt sjamaner de har den største respekt for.»
– Torstein Simonsen

Vitalitet

Sentralt i Moder Jords største urteapotek står livskreftene. Sett gjennom det sirkulære sjamanistiske «kartet» over naturen som kalles mandala eller medisinhjul, representerer Amazonas himmelretningen syd. Livskreftene står på sitt sterkeste her ved ekvator. Parallelt fins de nedbrytende kreftene, for uten disse blir ikke nytt liv mulig. Det er et optimalt sted for transformasjon.

I den folkelige tradisjonen, hvor fysisk arbeid og overlevelse er selve loven, står vitalitet naturlig nok som en av de viktigste egenskapene. Når helsen er optimal, har man vitalitet. Menneskene i jungelen stråler svært ofte av sunnhet og kraft. De fleste ser yngre ut enn sine år. Menn er sterke, kvinnene vakre. Og over oss steker en nådeløs sol. Når det regner, regner det på et vis vi ikke er vant med i Nord-Europa. Lyn og torden dundrer med en heftighet som er uvant og fascinerende. Denne heftigheten gjenspeiler seg i menneskenes lynne.

Musikken er synkopert, rytmisk og dansbar. Hjertene er åpne, følelsene store. Jeg får oppleve regntiden i jungelen. Men også her er naturen i endring, og skillet mellom tørke og regntid er ikke så klart som det har brukt å være. Menneskene jeg blir kjent med i Amazonas, lever nærmere naturen. Livet skal leves, og aller helst med en naturlig og enkel uskyld. I regnskogen i Peru er filosofien kuttet ned til det viktigste. Livets goder følger hverandre som i en årsakssammenheng: helse, penger og kjærlighet. Om man er sunn og sterk, kan man arbeide, og om man kan arbeide, har man de pengene man trenger og kan ha en familie.

Åndelig kraft

I dag er sjamantittelen hyppig anvendt. Også i Sør-Amerika fins et temmelig variabelt spenn blant dem som omtales som «sjamaner». Hos mestisene jeg blir kjent med i Tamshiyacu, synes det å være unisont at langvarig dieta erselve metoden. Kraften kan likevel også overføres på en spesiell måte, helst innen familien, og Pedro forteller at hans eldste sønn Marcial har fått dette overført fra ham.

Jeg treffer Marcial på slutten av oppholdet mitt. Han og broren Pedro jr. tar meg med inn i jungelen til et hellig tre. Marcials lille sønn er også med. De er svært sympatiske, gode og vennlige mennesker. Marcial er selv curandero både lokalt og i Europa. Treet, som er av typen renaco (lokalt kalt yacushapana) minner meg om seidier,offersteinene i samisk tradisjon i Nord-Norge. Med mange års erfaring med å jobbe med landskapet i nord vet jeg at min tradisjon allerede fins hjemme.

Jeg er i Amazonas først og fremst for å finne ny gnist og å lære. Drømmene mine bekrefter dette. De magiske drømmene, som anses som viktige under diett, handler for meg nesten alltid om steiner og fjell hjemme i nord. Don Pedro jobber vanligvis på avstand, med tanke og fokus, men når han overfører energi, oppleves flere ganger livskraften så sterkt pulserende at jeg glir inn i visjoner. Dette kjenner jeg igjen fra tidligere erfaringer med de virkelig sterke sjamanene. Dette er mennesker som virker på vegne av noe høyere. I løpet av tiden i regnskogen får jeg mye tid til å tenke over hva som kjennetegner de store sjamanene. Det er få av dem. Men det er de vi trenger.

Offer

Dieta er en metode hvor man «får ved å ofre, vinner ved å avstå». Noe av det man skal avstå fra, er enhver form for kjemikalier, antibiotika og liknende. Kroppen skal renses, og giftig myggspray, vanlig såpe og annet må unngås. I Pedros system anses dieta for å være grunnleggende både for behandling av vanskelige sykdommer og for sjamanistiske studier. Diettene er en type halvfaste, hvor man får nok mat til å overleve, men ikke mer.

Diettene oppleves som tøffe for mange, og mange får reaksjoner under utrensningene. Andre klarer ikke å overholde restriksjonene, og Pedro bruker mye tid på å understreke hvor viktig det er å følge reglene for diett. Under dietten inntar vi i perioder ulike planter, vanligvis klokken 5 om morgenen. Disse plantene ses som åndelige krefter som virker på flere plan. Om man slurver med å overholde de ulike diettabuene, kan planteåndene ta det ille opp, bli fornærmet og stelle i stand ulike problemer.

Slik er altså forklaringsmodellen i regnskogen, hvor gamle tradisjoner fortsatt er høyst levende. En animistisk forståelse hvor alt har sjel og går gjennom alle ting som en rød tråd. Hos mestisene lever gammel tro på naturånder side om side med hengivenhet for Jomfru Maria og Jesus. Mestiser er altså navnet på mennesker som har røtter fra både lokale indianerstammer og spanske kolonister. Denne miksen av urfolk og hvit, samt likhetstrekk i lynne og frodighet, gir meg følelsen av noe velkjent, minner meg om det nordlige Norge.

Helbredelse

Gjennom dieta anses en rekke sykdommer for å kunne bli kurert, også sykdommer som regnes for uhelbredelige i vestlig medisin. Essensielt da er at dietten gjennomføres korrekt, at pasienten kommer i en tidlig fase av sykdommen, og ikke minst at behandlingsoppholdet har tilstrekkelig varighet. For helbredelse av besværlige plager skal man gjerne bruke to, tre, fire eller seks måneder. Jeg opplevde selv problemer etter en vaksinasjon, og brukte tid på å rense ut ettervirkningen av denne. Det er en del ting å ta med i betraktning – reise, kultur- og klimaforskjell, språk (svært få snakker engelsk), ulike praktiske og økonomiske anliggender med mer.

For den som kjenner at dette kan være rett og som har mulighet til det, kan det bli en livsendrende erfaring. For den som vil studere sjamanisme, finnes det her muligheten til å lære av en mester i faget. Men opplæringen tar en annen form og har et annet preg enn mange vil forvente. Det er først og fremst en innvendig prosess som består av tålmodighet og langvarig renselse. Den som ønsker å studere de sjamanistiske tradisjonene i Amazonas gjennom en langvarig diett, kan med fordel ha tidligere erfaring fra annet innvendig arbeid, som meditasjon og indre reiser. Vedkommende bør ha selvdisiplin og tålmodighet.

Don Pedro jobber som sjaman, men er i liten grad terapeut på den måten mange vestlige mennesker forventer. Han strekker seg langt for å hjelpe dem som trenger hjelp. Bruker mye tid, har solid etikk og viser stort hjertelag. Hans virkemåte er først og fremst som seer og sjaman, en som jobber i det spesielle rommet som kalles «mellom verdenene».

Icaros – magiske sanger

Sentralt i regnskogens sjamanisme står spesielle magiske sanger som kalles icaros. Pedro forteller at han har 24 ulike icaros, som han mottok i drømme under sin 3-årige diett. For sjamanstudenter er den viktigste hensikten med dietten å oppnå kontakt med sin indre lærer, og det er fra denne man mottar disse magiske sangene. Dette er noe som typisk skjer etter lengre diettforløp alene dypt inne i jungelen. Der finnes det egne små hytter som er spesialbygde for dette.

Mens vi sitter samlet i det lille kantinebygget i Pedros camp, hender det at han synger en av sine icaros. Han synger med vakker røst, og sangene er myke og melodiske. De har forskjellig funksjon. Han har for eksempel to sanger for å behandle slangebitt. Når vi skal reise videre og forlate campen, får vi sunget en icaros for beskyttelse. Disse kalles arkana. Det er en sterk erfaring når sjamanen synger lavt inn i bakhodet mitt, og etterpå – etter lokale tradisjoner – blåser tobakk over meg. Det er følt velsignelse.

Dette er en gammel, hellig tradisjon, utført av en som bærer den med autentisitet og stolthet. Pedro forteller at når han mottok sine hellige sanger i drømme, inneholdt de ord han ikke forstod. Senere oppsøkte han en professor i Iquitos som bekreftet at ordene er fra det gamle språket til inkaene, quechua.

Don Pedro er som et bibliotek av kunnskap om ulike helbredelsesmetoder og magi. Det kan være alt fra kostholdsråd til bruk av medisinplanter eller deler av ulike dyr. Arbeidet hans og måten han møter folk på, er preget av enkelhet, likeverdighet og integritet. Han er en kraftfull skikkelse, både fysisk og åndelig. Med tilstrekkelig styrke blir følsomhet mulig, og slik blir en sjaman lik et tre. Det strekker seg opp og ut, kun fordi det har solide røtter. Slike «eldste» er folk som bærer tradisjoner og krefter som langt overgår dem selv og deres egen personlighet. For personen er alltid sammensatt, kompleks, og det blir ikke enklere av å skulle håndtere så store krefter.

For dem som vil lære, er det essensielt å stole på seg selv. Det betyr å kjenne seg selv på dypet så man ikke legger for mye vekt på flyktige og omskiftelige tanker og meninger, men kjenner det stille rommet bak. Dette er god ballast for å oppleve, møte og lære av kraftfulle læremestrene. En måte å komme forbi fellene som leder til forenklede bilder, stereotypi eller ambivalens. Ekte lærere gjør oss mer «oss selv», mer «vår egen».

Reisemål

På spansk er ordet for skjebne og reisemål det samme. Destino. Før jeg endelig drar til Amazonas høsten 2016, har det vært i tankene mine i flere år. Det er ikke noe jeg føler haster, det er mer tanken om at «en dag, når tiden er rett».

Så, for noen år tilbake, inntraff en fase med omstillinger. En tid etter at disse har begynt, mottar jeg flere sterke drømmer. Det kjennes bra, viktig. Ei natt drømmer jeg så at jeg spør «noen» (jeg ser ikke hvem) om hvilken sjaman i Amazonas jeg skal oppsøke. Jeg hadde undersøkt og funnet fire–fem stykker som virket aktuelle. I drømmen blir jeg tatt direkte til Don Pedro. Det er en sterk og tydelig drøm, og når jeg våkner, skjønner jeg at nå skal jeg ut på tur.

Ulike forberedelser må gjøres, og et halvt år senere er jeg i Pedros camp. Han står som avtalt og venter når flyet lander i Iquitos. Underveis før dette har vi sporadisk kontakt på e-post, og jeg merker umiddelbart en god og høy energi når vi får kontakt. Flere drømmer følger og.

Etter mangeårige studier og vennskap med Ailo Gaup er jeg vant med hvordan sjamaner jobber. Etter 4–5 måneder med Pedro står det i dag klart for meg at han er en av de virkelig viktige skikkelsene på min vei. Kanskje er enkelhet et kjennetegn på autentiske sjamaner? I tillegg bør de ha et autentisk seende. Autentisk seende er å kunne se forbi seg selv. Uten dette er ikke en person sjaman. De store sjamanene er enkle og ydmyke fordi de selv har møtt sjamaner de har den største respekt for. Livet er et puslespill av store og komplekse krefter, og den som jobber med slike ting, bør tilstrebe balanse og enkelhet.

Mestrene

– Jeg var tolv år og til stede ved en helbredelsesseremoni i et hus i jungelen, forteller Don Pedro.

– Det lille huset hadde ett rom og var stappfullt, omlag førti mennesker befant seg der. En gammel indianer hadde kommet fra dypt inne i regnskogen hvor han hadde tilbrakt mange, mange år på diett. Det var helt mørkt, og folk satt tett i tett. Den gamle tente en mapacho (tobakk) og sang noen icaros med myk stemme. Ganske snart kunne en fryktinngytende, dyp knurring høres.

Pedro demonstrerer en lav, skremmende buldring, før han fortsetter å fortelle.

– Den gamle sjamanen ba ganske rolig folk om å slappe av. Det var bare kraftdyret hans som kom. Like etter kunne en gigantisk, mørk anakonda tydelig sees, selv om det ikke var lys i rommet. Og alle sammen så den. Den kvelden ble svært mange mennesker helbredet, sier Don Pedro.

I løpet av månedene jeg befinner meg i campen hans, forteller Pedro denne historien to ganger. Også andre fortellinger, flere av disse selvopplevde, kan han dele. Det handler om maestros, sjamaner med svært langvarige dietter, og hvordan de kan framkalle fenomener som alle tilstedeværende kan se med egne øyne.

Også blant de samiske noaidiene fortelles lignende ting. Dette gir sterke evner til å helbrede, men også et stort ansvar. Et ansvar for å forvalte sin kraft på en måte som tjener det gode, og ikke kun en selv. Pedro snakker flere ganger om viktigheten av god etikk og om å følge en god vei. Når Pedro omtaler de store maestroene,får jeg følelsen av at dette er enkle og ydmyke mennesker.

Selvsagt skal man ta en reality-sjekk. Vi er i Latin-Amerika, og som nordlending vet jeg at det er viktigere at en historie er god enn at den er sann. Men jeg vet også at åndskraft finnes og fortløpende påvirker vår fysiske verden. Som litteraturelsker har jeg i årevis gledet meg over latinamerikanske forfattere og deres «magiske realisme». Gode fortellinger gleder meg uten at jeg trenger å slite med virkelighetsforståelsen i ettertid. For, er det ikke egentlig alt sammen en drøm? Når man har gjennomskuet drømmen, kan man påvirke den. Det gjelder for nattens drømmer, og vi må anta at det også gjelder denne drømmen vi kaller livet.

Etter dietten

Når jeg kommer hjem til Norge etter nesten fem måneder i Peru, er jeg som en nyfødt, eller kanskje rettere som i en fødselsprosess. De dyptvirkende endringene jobber i meg i måneder etterpå. Gradvis blir jeg mer solid, men underveis lærer jeg masse, om både meg selv og livet. De første månedene er det som om alle utvendige ubalanser påvirker meg. Også eventuelle indre konflikter blir ekstra tydelige, og kroppen sier ifra om jeg er på feil plass og bør komme meg videre.

Selv om det ikke alltid er like lett, opplever jeg disse finjusteringene som ekstremt verdifulle for den indre vekstprosessen. Innimellom kan jeg fornemme Don Pedro, som har sagt at han fortsetter å jobbe med oss de neste to årene.

I august 2017 drar jeg til et hellig fjell jeg bruker å besøke. I ni døgn er jeg der. Når dårlig vær gjør at jeg tilbringer to–tre dager i teltet, brukes tiden til indre reiser og drømmer. Våken, halvvåken og sovende. Mens jeg ligger våken i en meditativ ro en formiddag, ser jeg plutselig Don Pedro tydelig. Han dukker òg opp i drømmer. At arbeidet han gjør virker, er det ingen tvil om.

I Amazonas forteller han oss at når han får henvendelser fra Europa, reiser han ut av kroppen for å diagnostisere dem som ber om hjelp. Under selve dietten drømmer man i perioder enormt mye, og innimellom har jeg sterke visjoner mellom drøm og våken tilstand. Dette fortsetter hjemme i Norge.

Jeg er definitivt stemt opp, drømmer mer og sterkere enn på lenge, og har diverse åpninger. Da jeg ble møtt av Pedro på flyplassen i Iquitos i september 2016, var førsteinntrykket mitt at han så ut som en blanding av et menneske og et jungeltre. Jeg tenkte ikke så mye over det, men tilskrev det jetlaget. Når jeg sender ham en SMS for å takke et halvt år etter hjemkomst, går det 10 minutter før jeg kjenner sterke, gode energier strømme gjennom kroppen. Sterke indre bilder følger, og jeg ser ham forbundet med regnskogens ånd. Det er som hans åndelige aspekt er møtet mellom en buddha og et stort tre.

For dem som har mulighet for et lengre opphold i Pedros camp, er muligheten for helsegevinst og åndelig vekst definitivt til stede. Jeg husker den smittende entusiasmen til Pedro da han snakket om de ulike plantene. Lik en stolt og kjærlig far. Dette er tradisjonen hans, og han forvalter den med en inderlighet som vekker troen også i oss som er så heldige å få del i den.

Sjamanisme i Peru er «big business»

Det å reise til regnskogen i Amazonas er for noen en stor, litt skummel ting, men for andre er det bare «nok en greie». En del praktiske spørsmål følger med et langvarig opphold. Selv hadde jeg hele tiden følelsen av at «skogen ville ta meg vel imot», og oppholdet mitt i Peru var så godt som problemfritt.

Sjamanisme i Peru er «big business». Det er greit å ikke være naiv om man reiser dit. Ukvalifiserte «sjamaner» serverer brygg av variabel kvalitet og innhold, kvinnelige turister kan bli utsatt for overgrep og hvite mennesker anses å være en kilde til penger.

Lønningene der er i snitt cirka en tidel av lønninger her til lands. Jeg fikk høre en del triste og stygge historier før jeg dro, men også under oppholdet av mestisene i jungelen. Pedro nyter stor respekt lokalt, og campen hans er trygg med ærlige mennesker, ro og fred.

På mine reiser rundt om i Peru, både i Amazonas og ei uke i fjellene, møtte jeg behagelige, vennlige og varme mennesker. Det er et sted man ønsker å reise tilbake til, rikt på historie, mytologi og åndelig kultur. Om du ønsker å undersøke Don Pedros arbeid er det vanligvis mulig å treffe ham i Østerrike og Tyskland sommerstid. I Salzburg i Østerrike bor Arno og Margaret Fischbacker, som fungerer som kontaktpersoner for Pedro og er behjelpelige med informasjon om man tenker å reise til regnskogen.

De har også en nettside med informasjon, se www.don-pedro-guerra.net.

Les mer om sjamanisme her:

De ni grunnpilarene for å finne den sjamanistiske vei – Medium

Samisk sjamanisme: Noaidenes magiske kraft – Medium

– Sjamanisme er opplevelser – Medium

– Sjamanisme er kunnskap, men også ensomhet – Medium