Selvutvikling til fornøyelse og besvær

Practising the Power of Now. Som 19-åring leste jeg i 2004 min første bok av Eckhart Tolle. Den handler om å være til stede her og nå, og ikke bli fanget av det begrensede, vanemessige sinnet. Tolle beskriver en virkelighet som blir tilgjengelig når man har gått dypt inn i det spirituelle. Jeg forstod at det var en essens av sannhet i boka, samtidig som jeg ikke klarte å få en erfaringsmessig kontakt med det han beskrev. Jeg ble kastet inn i en eksistensiell krise og mange år med søken, der jeg blant annet tilbragte mye tid i internasjonale miljøer i utlandet knyttet til selvutvikling og spiritualitet.

I denne artikkelen vil jeg beskrive noen av erfaringene jeg har gjort meg. Jeg vil vektlegge hvordan begreper som oppvåkning og opplysning blir brukt og misbrukt i mange sammenhenger, samt presentere forskjellige holdninger til meditasjonspraksis som forutsetning for dyp tilstedeværelse.

Jeg er ikke noen ekspert på området, og jeg er langt unna opplysning. Jeg har samtidig subjektive erfaringer som kan være verdifulle for andre søkende, og som kan bidra til å nyansere landskapet. Mange aktører bruker store ord og skaper urealistiske forventninger. Jeg vil si noe om hvordan man som et moderne vestlig menneske kan forholde seg til denne jungelen.

Opplyst? Neppe!

I 2007 møtte jeg den fransk-norske psykoterapeuten og meditasjonslæreren Eirik Balavoine. Han har siden 2009 vært min hovedmentor inntil han nylig pensjonerte seg. I hele sitt voksne liv har hans hovedinteresse vært å integrere banebrytende vestlig psykoterapi med energiøvelser og meditasjonspraksiser fra Østen. Hans forståelse av sinnet og dimensjoner bortenfor personligheten hviler særlig på buddhismen. I mange år mediterte han i flere timer daglig. Hans lengste meditasjonsretreat varte i seks måneder.

Jeg har møtt noen mennesker som hevdes å være opplyste eller oppvåknede. Balavoine har unektelig nådd en stor grad av spirituell realisering, samtidig som han er tydelig på at han ikke har nådd fullendt opplysning. Jeg opplever ham som den mest tilstedeværende og perseptive læreren jeg har møtt. Hvis ikke han er opplyst, tviler jeg på at de fleste som omtales som opplyste faktisk er det. Jeg aner ikke hvor mange nålevende mennesker som har nådd fullendt opplysning, og det finnes ikke noen oversikt over det. Hvis jeg skulle gjette, ville jeg tenke at det på verdensbasis kanskje kan være snakk om noen ti-talls eller knapt det. Det kan være ukorrekt, det er spekulativt. Poenget mitt er å sette spørsmålstegn ved en psykospirituell selvutviklingsjungel der mange altfor lettvint slår rundt seg med begreper som opplysning og oppvåkning.

Hva er opplysning?

Jeg skal ikke gå i dybden på å definere begrepet opplysning. Slik jeg har forstått det, innebærer det en desidentifisering fra alt sinnsinnhold (tanker, følelser, minner, stemninger osv.). Den opplyste lever fra ren, universell bevissthet og motsetningsforholdet subjekt-objekt opphører. Personen er dypt til stede og har tilgang til blant annet ubetinget kjærlighet. Dette blir stort sett bare tilgjengelig etter flere tiår med intensiv meditasjonspraksis, eller i sjeldne tilfeller som følge av at personen har bedrevet mye praksis i tidligere liv og får en spontan, permanent oppvåkning i dette livet. Noe som kanskje har vært tilfelle for noen av våre nålevende kjente spirituelle lærere, eksempelvis for Eckhart Tolle.

Fullendt opplysning sies å innebære at bevissthetskontinumet ikke reinkarnerer – man frigjøres fra syklusen av død og gjenfødelse. Balavoine understreker at det er stor forskjell mellom det å være mer eller mindre permanent forankret i en tilstand av dyp tilstedeværelse, og det å ha nådd fullendt opplysning. Mitt inntrykk er at når moderne vestlige mennesker bruker begrepet opplysning i spirituell forstand, så er det ofte med en grad av forbindelse til buddhismen eller hinduismen. Noen ganger brukes begrepene opplysning og oppvåkning omtrent synonymt. Andre ganger betegner oppvåkning en grad av høy spirituell realisering, som likevel er langt unna en fullendt opplysning.

Man kan dessuten ha glimtvise oppvåkningsopplevelser som viser en helt annen virkelighet, der det tar årevis før man nærmer seg å være mer eller mindre permanent etablert i en høyere bevissthet. Det å ha hatt noen oppvåkningsopplevelser er altså ikke det samme som å ha nådd en permanent oppvåkning.

Slutt eller begynnelse?

Oppvåkning har tradisjonelt blitt brukt for å beskrive sluttfasen av en prosess – at man har meditert i årevis eller kanskje nesten et helt liv, og når en permanent oppvåkning. I New Age brukes ofte oppvåkningsbegrepet i motsatt betydning – for å beskrive begynnelsen av en prosess. Når moderne populær-spiritualitet omtaler spirituell oppvåkning, menes det ofte at man har våknet opp til at det eksisterer dimensjoner ut over det som kan forklares fra en rent materialistisk og rasjonell virkelighetsforståelse. Oppvåkning i denne betydning kan ofte innebære opplevelser av energier, intuisjon og synkronitet, indre veiledning og kanskje opplevelser av lysvesener eller åndevesener.

Jeg møtte en gang en canadisk kvinne som sa at hun hadde hatt en spirituell oppvåkning. Hun brukte begrepet i en helt annen betydning enn jeg var vant til fra meditasjonsmiljøer. Hun beskrev at hun hadde opplevelser som brøt med den materialistiske og «rasjonelle» virkelighetsforståelsen hun hadde blitt indoktrinert i – hun våknet opp til eksistensen av dimensjoner bortenfor det rasjonelle og materielle. I hennes beretning kunne jeg dog ikke høre at opplevelsen ga henne stabilitet, visdom eller tilstedeværelse – som jeg forbinder med oppvåkning. Vektleggingen var av «mystiske» fenomener som var kaotiske og fragmenterte. I buddhismen blir opptatthet av slike fenomener sett som en distraksjon. Det hun beskrev har lite til felles med hvordan begrepet oppvåkning brukes i buddhistiske eller hinduistiske sammenhenger.

Karisma eller visdom?

Det at oppvåkningsbegrepet avhengig av kontekst kan betegne både slutten og begynnelsen av en prosess, har frarøvet begrepet presisjon. Hvem som helst kan bruke begrepet, uten å bli holdt ansvarlig for å villede og forvirre andre mennesker. Mitt inntrykk er hvis en person hyppig bruker ord som oppvåkning og opplysning for å beskrive seg selv eller sin kursvirksomhet, så handler det ofte mer om markedsføring og et oppblåst selvbilde, enn det handler om en reell grad av høy spirituell realisering.
De menneskene jeg har møtt som tilsynelatende har nådd en vesentlig grad av realisering, har vært preget av ydmykhet, tilstedeværelse og ofte nøkternhet i hvordan de omtaler seg selv og det de tilbyr. Det er viktig å skille mellom visdom og tilstedeværelse kontra det å ha en energisk og karismatisk personlighet. Mange tror tilsynelatende at en person med stor karisma og store ord nødvendigvis har mye visdom. Det trenger på ingen måte å være tilfelle. Visdom kan ofte være subtilt.

Rebellen Osho

Høsten 2005, 1,5 år etter at jeg leste Eckhart Tolle, tilbragte jeg tre måneder ved Osho International Meditation Resort i Pune, India. Der holdt den indiske rebellfilosofen Osho (1931–1990) til i perioden 1974–1981 og fra 1987 fram til sin død. Stedet hadde en sterk energi. Det var livgivende for meg å delta i terapigrupper der emosjonell utlevelse stod sentralt. Jeg har sterk verdsettelse for Oshos bidrag som en av de første som i større skala søkte å forene banebrytende vestlige terapiformer med meditasjon og energiøvelser fra Østen. Jeg har vært på senteret tre ganger, og tilbragt til sammen 14 måneder der. Jeg har også oppsøkt andre sentere, miljøer og lærere relatert til Osho – både i Norge og internasjonalt. Noe av det jeg ser gå igjen, er at menneskene i disse miljøene ofte er godt forankret i hjertet. De har også en evne til å ønske sterke følelser velkommen, noe som gjør at energien i følelsene ofte kan bli forløst og transformert til åpenhet og livsglede.

I Osho-miljøene omtales Osho som en opplyst mester. Jeg tror at Osho hadde en sterk grad av spirituell realisering.  Det er for meg et åpent spørsmål hvorvidt han hadde nådd fullendt opplysning eller ikke, jeg ser det heller ikke som vesentlig. Osho hadde også enorme intellektuelle, intuitive og kreative evner. Jeg ser dette som verdifullt, uten at dette i seg selv er ensbetydende med opplysning.

Satsang-sirkus

Etter Oshos død i 1990, oppsøkte mange av hans disipler den indiske læreren H. W. L. Poonja (Papaji) (1910–1997). Advaita Vedanta er en retning innen hinduismen, som vektlegger årevis med praksis for å nå opplysning. Papaji ble en av de viktigste figurene i retningen ny-advaita, som hevder at umiddelbar opplysning er mulig, uten forberedende praksis. Papaji ble omtalt som opplyst. En del av Papajis disipler lanserte seg senere selv som opplyste og begynte å holde «satsang».

«De menneskene jeg har møtt som tilsynelatende har nådd en vesentlig grad av realisering, har vært preget av ydmykhet, tilstedeværelse og ofte nøkternhet i hvordan de omtaler seg selv og det de tilbyr».
– Andreas Aubert

En av hovedaktivitetene i satsang er at noen av tilhørerne – en av gangen – sitter foran læreren og presenterer sine personlige og eksistensielle dilemmaer og spørsmål. Læreren vil så behandle spørsmålene og utsagnene på en måte som skaper både forvirring og en ny våkenhet i spørsmålsstilleren. Læreren prøver å kortslutte tilhørerens vanemessige sinn, og på den måten tilrettelegge for spontane opplevelser av dyp tilstedeværelse og spirituell realisering.

Dette kan tidvis ha en viss verdi, der tilhøreren får en smak på tilstander og dimensjoner som ellers er lite tilgjengelig. Jeg setter samtidig spørsmål ved praksisen. I satsang kan det se ut som om tilhøreren når en grad av realisering, at noe forvandles inne i vedkommende. Stort sett er det egentlig en midlertidig opplevelse som i hovedsak beror på lærerens realisering.

Jeg kan bruke metaforen av to stearinlys, der et utent stearinlys lener seg opp mot et tent stearinlys slik at det ser ut som at begge stearinlysene er tente. Alternativet – som jeg anser som sunnere – er to stearinlys som står solid rett opp og ned, der begge har sin egen, individuelle flamme. Det krever mye mer – både av læreren og av eleven – at eleven får tent sitt eget «bevissthetslys» og holder dette tent over tid.

Ny-advaitas quick fix

Jeg har ikke satt meg dypt inn i Advaita Vedanta. Jeg har dog vært redigerer og veileder under ferdigstillelsen av boka Bhagavad Gitas Visjon, skrevet av den norske vedanta-veilederen David Storøy. Arbeidet mitt handlet da stort sett om det språklige. Jeg har respekt for Advaita Vedanta, også i kraft av at Balavoine har omtalt det som en egnet tilnærming for vestlige mennesker. Advaita har tradisjonelt ikke vært noen «quick fix», men en vei som krever tid og disiplin. Satsang-bevegelsen kan plasseres under «ny-advaita»-betegnelsen. Ny-advaita kan oppsummeres med holdningen «du trenger ikke gjøre noen ting, bare vær til stede og se at du ikke er personligheten din». Dette kan være sant sett fra perspektivet av en høyt realisert bevissthet, samtidig som dette ikke nødvendigvis fører til konstruktive resultater for mennesker som i hovedsak lever ut fra et relativt ordinært bevissthetsnivå.

Jeg opplever Eckhart Tolle som en av flere representanter for denne holdningen. Osho kunne tidvis ha noe av det samme. Både Tolle og Osho vektlegger ofte å gi beskrivelser av virkeligheten som åpenbarer seg ved høy spirituell realisering, som om dette i seg selv har en transformerende kraft. Jeg stiller spørsmål ved nytteverdien. Det blir litt som hvis en lege skulle beskrive sin arbeidshverdag, i den tro at tilhørerne ville være i stand til å praktisere som leger utelukkende ved å lytte til disse beskrivelsene – heller enn å gå legestudiet. Det å bli opplyst vil for øvrig for de fleste av oss i omfang og vanskelighetsgrad trolig tilsvare å ta ikke bare én, men en rekke doktorgrader.

Krever mye mer

Tolle hadde en spontan oppvåkning, som så stabiliserte seg og ble hans nye, permanente virkelighet. For meg virker det logisk å anta at grunnlagene for dette kan handle om flere ting, deriblant arv, psykologiske disposisjoner og eventuelt «positive karma» fra tidligere liv. De aller fleste har ikke det samme utgangspunktet som ham. Osho har gitt liknende beskrivelser, at opplysning var noe som kom relativt lett for ham. Jeg lurer på om slike lærere tidvis lider av en grov kognitiv forvrengning, der de tror at andre har det samme utgangspunktet og at det skal være like tilgjengelig for dem. For de aller fleste er veien mot vedvarende høyere bevissthet en gradvis prosess som vil måtte inkludere psykoterapeutisk bearbeiding og regelmessig meditativ praksis over tid.

Selv om Osho skapte og presenterte en rekke meditasjonsteknikker, opplever jeg ikke at han skapte et helhetlig treningssystem som med sannsynlighet vil kunne føre et stort antall mennesker helt fram til opplysning. Selv om jeg ser stor verdi i hans tilnærming, tror jeg det må mer til.

Solid treningssystem

Som motsats til vår tids delvis lettvinte løsninger, representerer Buddhismen et 2 500 år gammelt treningssystem for å nå fullendt opplysning. Dette er samtidig et sammensatt landskap å navigere for moderne mennesker.

I 2012 deltok jeg på to to-måneders meditasjonsretreater med den amerikanske meditasjonslæreren og forfatteren B. Alan Wallace. I 1973 ble han ordinert som munk av Dalai Lama i India. Wallace er en av de fremste nålevende vestlige eksperter på buddhismen. Jeg opplevde retreatene som krevende, samtidig som de åpnet nye nivåer av ro og tilstedeværelse i meg som jeg har vedlikeholdt gjennom en daglig meditasjonspraksis i etterkant.

Buddhismen presenterer en rekke meditasjoner og andre praksiser som tradisjonelt skal gjøres i en spesifikk progresjon. Ved iherdig praksis (mange timer pr dag) gjennom et helt liv, anses det som mulig å nå en fullendt opplysning i løpet av ett liv. Dette er et rammeverk som har blitt praktisert i 2 500 år, der effekten sies å være reproduserbar: Følger man opplegget, jobber strukturert med det og legger inn nok tid, skal alle i teorien kunne nå de samme resultatene. I den forstand kan vi si at det er en vitenskapelig tilnærming. Det står i motsetning til New Age sin mer individuelle tilnærming, der alle finner sin egen vei. I buddhismen skal man følge instruksene konsekvent.

Psykoterapi er essensielt

Jeg opplever buddhistiske praksiser og teorier som overveldende i sitt omfang. Jeg opplever samtidig at selve essensen kan være svært verdifull. Min mentor Balavoine har søkt å presentere essensen av buddhistisk praksis og forståelse, forklart med en begrepsbruk som er tilgjengelig for vestlige mennesker – og uten at man trenger å bli buddhist. Balavoine har selv valgt å ikke bli buddhist.

I tibetansk buddhisme har man tradisjonelt gjort noen år med innledende øvelser (Ngöndro) før man begynner den formelle spirituelle treningen. Balavoine hevder at vesten må skape sin egen Ngöndro, og at psykoterapi er det mest gunstige valget. Ngöndro handler mye om renselse og forberedelse. Moderne vestlige mennesker oppnår mest effektivt denne renselsen og stabiliseringen gjennom psykoterapi – en bearbeiding av sin individuelle psykologi. Dette er essensielt for det moderne menneskets komplekse psykologi og individualitet. Vi finner ikke verktøyene for dette i buddhismen. Etter en slik bearbeiding, kan en meditativ trening bli mye mer potent.

Jeg opplever ofte buddhismens tradisjonelle ytre form som autoritær, rigid og tidvis dogmatisk. Jeg har eksempelvis i liten grad møtt buddhistiske lærere som er gode på dialog. Her har Balavoine og flere andre gjort et viktig arbeid for å presentere essensen av buddhismen innenfor ytre rammer tilpasset vår tid.

Begynn der du er

Avslutningsvis vil jeg oppfordre deg som leser til å begynne der du er. For de fleste av oss vil det innebære å vedvarende undersøke hvordan vi kan bli mer sanne og ekte i eget hverdagsliv, heller enn eksempelvis å la oss forvirre av begreper som opplysning og oppvåkning. Mange av oss kan ha en genuin spirituell søken, samtidig som dette også dels kan være motivert av å unngå å forholde seg til ubearbeidede psykologiske problemstillinger. Det er destruktivt å bruke spiritualitet som en krykke eller fluktmekanisme. Dette er beskrevet i mer detalj i forrige utgaves artikkel Fra ubevissthet til bevisst tilstedeværelse, der jeg omtaler fenomenet Spiritual Bypassing.

Hvordan kan du ta skritt i retning av å bli et mer autentisk menneske? Når man har nådd en vesentlig grad av tilfredshet og stabilitet i livet, kan det være veldig potent å innføre en daglig meditativ praksis. Eventuelt å jobbe parallelt med begge områdene fra begynnelsen av.

Holder kurs i effektive metoder

Artikkelforfatteren holder jevnlig kurs der han presenterer verktøy for å åpne og stabilisere kropp og psyke. Dette kan tilrettelegge både for et mer autentisk liv og gi et godt utgangspunkt for å komme i gang med en potent meditativ praksis. Neste kurs holdes i Tvedestrand 6.–7. September. Ta kontakt for mer info: andreas@autentisitet.no