Sårbarhet er ikke skjørhet

Helhetlig livspraksis i hverdagen:

Mye av mellommenneskelig samvær sentreres rundt definerte aktiviteter og samtaletema. Følelser og det relasjonelle kommer ofte i andre rekke. Jeg tror at det vi ofte egentlig søker, er en rå, følelsesvarm og dyp tilstedeværelse der vi kan bli synlige for hverandre slik vi faktisk er. Denne tilstanden av gjensidig åpenhet og aksept er dypt nærende i seg selv. Hva vi snakker om eller hva vi gjør, blir da sekundært. Det er kontakten som er det viktigste. Slik kontakt er noe vi aktivt kan trene på. Vi trenger ikke sitte passivt og vente på at andre skal ta initiativ, eller vente på «de rette øyeblikkene».

Autentisitets-trening og sårbarhet

De siste årene har jeg skrevet en rekke artikler med utgangspunkt i autentisitets-trening. Der har jeg beskrevet forskjellige aspekter av hvordan man kan trene på å leve mer autentisk. Når vi er autentiske, lever vi ut fra vår psykologiske essens – bortenfor tilpasningene vi gjorde for å overleve i barndommen. Disse hadde en funksjon den gang, men skaper ofte problemer i vårt voksne liv.

Som barn var vi skjøre og prisgitt våre omsorgspersoner. Som voksne kan vi i stor grad definere våre egne liv og hvem vi omgås. Autentisitet innebærer å leve i tråd med våre dypere evner, behov, lengsler og verdier. Det vil føles potent og kraftfullt, men også sårbart og ubeskyttet. Mange av våre traumer fra barndommen handler om å ikke bli sett, forstått og verdsatt for den vi faktisk er. Kanskje ble vår sanne natur til og med aktivt motarbeidet og hånet. Det har skapt dype sår i mange av oss, som ulmer under overflaten.

Å transformere smerten

De fleste av oss lever begrensede liv fordi vi ønsker å unngå å kjenne på denne smerten igjen. Vi gjør oss til for å prøve å bli likt og å unngå avvisning. Når vi tidvis blir avvist, men ikke har vist andre hvem vi egentlig er, så gjør det ikke like vondt. Vi kan dessuten beskytte vår egen sårhet ved å finne feil ved den andre.

Når vi derimot blir mer autentiske, kan vi kan risikere å bli avvist for den vi faktisk er. Det kjennes mye vondere. Da vil sårene fra barndommen bli vekket. Det er imidlertid bare ved å våge å forholde oss til denne smerten at en dyp og bærekraftig selvutviklingsvei blir tilgjengelig for oss. Ved å aktivt forholde oss til sårene, heller enn å unngå dem, kan traume-energien smelte og gradvis gjenintegreres i kropp og psyke. Først da kan vi bli psykologisk sunne og hele mennesker. Når vi har gjort noen erfaringer med disse mulighetene, vil vi se at det å tåle smerten på sikt blir en kilde til kraft og indre ro. Det er når vi prøver å holde smerten på avstand at vi blir mest skjøre.

Den sammensatte sårbarheten

Begrepet sårbarhet kan lett misforstås. Det betyr ikke å bli svak, å gå inn i en offerrolle eller å bli ensidig passiv og dermed manipulerbar. I sin essens handler sårbarhet om å bli tilgjengelig for en genuin kontakt med andre der man både gir og tar. I slik kontakt viser man seg som den man er i motsetning til å leve opp til et idealbilde eller hva vi tror andre forventer av oss. I slik kontakt er vi i stand til å ta imot et annet menneske som er vesentlig forskjellig fra oss selv og likevel finne et møtepunkt gjennom den gjensidige villigheten til å ta av maska. Når man begynner å trene på dette, vil mange oppleve at gråt er en sentral ingrediens i denne åpningen. Det kan være vi kjenner på sorg over alt vi har avvist i oss selv og andre. Tårene kan også komme fordi vi er dypt berørt av hvor vakkert møtet er.

«I sin essens handler sårbarhet om å bli tilgjengelig for en genuin kontakt med andre der man både gir og tar».
– Andreas Aubert –

Det er samtidig viktig å understreke at sårbarhet på sikt ikke betyr at man hele tiden er i kontakt med overveldende følelser og at man gråter masse. Gråt er en viktig bestanddel i det å åpne hjertet og å åpne for mangfoldet i sitt eget følelsesliv. Mange av oss trenger å bli tryggere på at det er ok å gråte. En indre åpning stopper likevel ikke der. Vi må ikke redusere sårbarhet til en spesifikk ytre form, eksempelvis gråt.

Ikke svikt deg selv!

Det kan være like sårbart å være i kontakt med autentisk sinne og å gi uttrykk for det. Et annet eksempel er å aktivt ta initiativ for å skape noe nytt, som kanskje utfordrer vedtatte sannheter. Slike initiativer vil ofte bli misforstått av mange. Det er sårbart å likevel våge å stå i motstanden og å handle på tross av den fordi det føles subjektivt riktig og meningsfullt.

Autentisitet handler i sin essens om å ikke svikte seg selv. Man våger å la sitt indre liv gjenspeiles i det ytre. Man blir synlig med det man bærer på av evner, ønsker, lengsler og ambisjoner. Dette kan føles like skummelt som å bli synlig med egne utfordringer og områder av usikkerhet.

Man våger å vise helheten i seg selv – både «de gode» og «de vonde» følelsene. Det kan føles som en ubeskyttet og derav sårbar tilstand fordi man ikke har noe sted å gjemme seg. Man erstatter strategier om å unngå ubehag med en villighet til å bli kjent med ubehaget. Man vet at man ikke kan bli likt av alle og at det er uunngåelig å møte en grad av motstand og kritikk i det ytre. Likevel føles det viktigere å ikke svikte sin indre kjerne.

Transparens gir frihet

Sårbarhet er altså en form for transparens der man ikke har noe å skjule. Det betyr ikke at man i enhver sammenheng skal blottlegge hele sitt sjelsliv, eksempelvis på arbeidsplassen. En vesensforskjell er at der man tidligere brukte mye krefter på å unngå å bli «avslørt», så har man i det autentiske selvet en grunnleggende selvaksept og tillit til egen evne til å stort sett håndtere utfordringer. Heller enn å ha mange negative, gjentakende tanker, får man økt tilgang til nye og gledesfylte impulser. Man er mer opptatt av hvilke konstruktive ting man kan bidra med enn å overfokusere på egne og andres feil.

Mange av oss vil fortsatt ha preferanser om å bli likt, verdsatt og tatt imot av andre. Samtidig kan man også romme forskjeller og konflikter, snarere enn eksempelvis å på automatikk gå inn i en kollaps eller bli overdrevent dømmende overfor seg selv eller andre.

Skjørhet kontra sårbarhet

I sårbarhet prøver man ikke å skjule sine mangler, sår og usikkerhet. Samtidig viser man andre at man langt på vei er i stand til å akseptere og romme disse aspektene av en selv. Man har tilsvarende en grunnleggende aksept for at andre mennesker er forskjellige fra en selv. Dette står i motsetning til skjørhet, der de utfordrende elementene i egen psyke og i livet gjør at man kollapser. I en slik kollaps er man rask med å dømme og leter gjerne etter noe eller noen i det ytre som skal redde en. Noen ganger kan hjelpeløshet forveksles med sårbarhet. En slik kollaps er basert på det defensive selvets strategier, det er ikke en genuin sårbarhet. Jeg vil presisere at det å trenge mye hjelp og støtte fra andre er naturlig i spesifikke situasjoner, eksempelvis ved alvorlig sykdom.

Når man er autentisk sårbar er man ikke en «tigger» som ber om å bli reddet. Å sårbart dele om sitt indre liv på godt og vondt, er snarere en invitasjon til at også den andre kan ta av seg maska og å dele sider av seg selv som vedkommende ofte holder skjult. Som konsekvens av ens eget mot vil det da ofte oppstå uante, dype og varme menneskemøter.

«Når man er autentisk sårbar er man ikke en «tigger» som ber om å bli reddet. Å sårbart dele om sitt indre liv på godt og vondt er snarere en invitasjon til at også den andre kan ta av seg maska og dele sider av seg selv som vedkommende ofte holder skjult».
– Andreas Aubert –

Falsk tilhørighet og projeksjon

Slik kontakt er et grunnleggende behov for de fleste av oss. Vi trenger også å føle tilhørighet. Mange av oss søker tilhørighet og aksept gjennom å identifisere oss med en spesifikk religiøs eller politisk gruppe, å være supporter for et idrettslag eller å identifisere oss med spesifikke band, artister eller andre kunstnere.

Den bakenforliggende motivasjonen er ofte at vi har for lite følelsesvarme og tilhørighet i våre nære relasjoner. Derfor søker vi tilflukt i en større ytre kontekst der vi kan projisere vår indre forestillingsverden av umøtte, ubevisste behov. I mangel på kontakt med egen indre kraft, kan vi også føle oss kraftfulle når vi befinner oss i kontekster preget av «oss mot dem»-mentalitet og unyanserte, konstruerte fiendebilder.

Stimuli og manipulasjon

De dypere ubalansene og umøtte behovene blir ikke fundamentalt adressert og transformert i slike kontekster. Vi lever ofte i en vekselvirkning mellom frustrasjon og lukkethet på den ene siden, og av en opplevelse av tilhørighet, mening, åpning og kraft på den andre siden. Disse ytterpunktene er del av det samme bildet. Det ene ytterpunktet kan ikke beseire det andre. Det er først når ytterpunktene kan møtes at vi kan få til en bærekraftig endring.

Når vi undertrykker våre grunnleggende menneskelige behov kan vi lett bli manipulert av religiøse og politiske strømninger som egentlig ikke tjener våre dypeste interesser. Eller vi kan få et usunt avhengighetsforhold til å konsumere stimuli fra idretts- og underholdningsindustrien.

Kraft gir fleksibilitet

Jeg har selv erfart dette da jeg under oppveksten var overdrevent opptatt av en rekke spesifikke band. Jeg var ikke utelukkende opptatt av musikken. Jeg identifiserte meg med musikerne og tekstene. Slik søkte jeg å dekke behov for mening, tilhørighet og bekreftelse som jeg ikke fikk i min daglige omgang med andre mennesker. Det ble et substitutt som hjalp meg til å overleve noen vanskelige år av mitt liv.

I dag er jeg jevnlig i direkte kontakt med min egen livskilde som kommer til uttrykk på mange forskjellige vis avhengig av den ytre situasjonen. Jeg er ikke avhengig av å støtte meg på en begrenset ytre form (jeg hører på slik og slik musikk, det er min identitet), jeg velger å gå inn i det ukjente. Jeg er tilgjengelig for å gi og ta i en spontan samskapning med andre. Framfor å enten skulle presse gjennom en snever agenda (hvis du liker de samme tingene som meg, er du «kul»), eller bli et «offer» for andres agenda hvis de ikke vil det samme som meg. Jeg kan fortsatt tidvis lytte til musikken fra oppveksten, men uten å gjøre det til det sentrale elementet for min identitet.

Varme som primærbehov

Babyer trenger kjærlighet for å vokse og bli sunne, selvstendige individer. De trenger mye mer enn å få dekket umiddelbare fysiske behov som mat og klær. Noe i oss visner hvis vi ikke får nok kjærlighet. I Skottland gjorde de forsøk med babygorillaer der de satte opp to «juksegorillaer» av ståltråd. En som hadde pupper det kom melk ut av. Den andre juksegorillaen hadde ikke pupp, eller var med melk, men den hadde pels. Gorillabarna søkte seg instinktivt mot gorillaen som hadde pels. Det viser hvor sterkt behov vi har for varme og kontakt.

Mellommenneskelig varme er et grunnleggende menneskelig behov. Ofte assosieres det med romantisk kjærlighet. Det kan være svært begrensende da vi umulig kan få dekket alle våre behov av denne art fra partneren. Vi trenger et mangfold av mennesker som vi føler en god kontakt med. Vi kan si at kjærlighet er når energi strømmer fritt mellom to mennesker. Man er i en tilstand av åpenhet og tilgjengelighet, og altså sårbarhet.

Kjærlighet kontra sex

Kjærlighet i denne betydning er ikke iboende noe seksuelt. Man kan ha sex uten å ha kontakt med denne kjærligheten. Tilsvarende kan det være kjærlighet mellom to mennesker som ikke har en seksuell relasjon. Eksempelvis er et dypt og langvarig vennskap mellom to heterofile menn en form for kjærlighetsrelasjon, men uten det seksuelle aspektet.

Følelsesmessig varme mellom mennesker blir ofte avgrenset til noe som tilhører parforhold, samt relasjonen mellom foreldre og barn og besteforeldre og barnebarn. Det gjør at behovet for mellommenneskelig følelseskontakt og varme har fått for snevre vekstvilkår. Eksempelvis kan mange heterofile menn være redde for å uttrykke sine behov for følelsesmessig nærhet på en direkte og sårbar måte overfor andre menn, fordi de er redd det skal tolkes som noe homofilt. Da blir det heller å dra på pub, tøffe seg og tulle på en overflatisk måte og drikke seg full med gutta før man tør å bryte gjennom «skallet» av psykologisk forsvar.

Rotchakra og sårbarhet

Videre i denne artikkelen vil jeg utdype forskjellen mellom sunn sårbarhet og en tilstand av skjørhet og kollaps. I den forbindelse er det nyttig å si litt om rotchakraet. Rotchakraet handler om å dekke våre grunnleggende materielle og ikke-materielle behov. Når rotchakraet er sterkt, har vi relativt god orden på livet. Dette bidrar til en følelse av trygghet som understøtter en naturlig, sunn selvsikkerhet. En slik trygghet innebærer også at man er i stand til å se egne feil og mangler. Man er mottakelig for innspill fra omverdenen. Det å derimot tviholde på absolutte sannheter som man skal påtvinge andre, er en falsk selvsikkerhet.

Mange som søker alternative miljøer, bærer på dype, ubearbeidede traumer og har ofte et underutviklet rotchakra. Den dels ubevisste motivasjonen for deres psykospirituelle søken, er ofte å finne en form for trygghet. De ønsker å beskytte seg fra det vonde i egen psyke og i verden som de ofte ikke klarer å håndtere på en meningsfull måte. Dette er ofte følsomme, kreative mennesker som har mye fint å gi til verden. En av hovedutfordringene deres er at de ikke har utviklet en styrke i seg selv som gjør at de klarer å romme egen følsomhet.

Vedvarende hjerteåpning

Dette kan gi seg utslag i at det er et ubalansert stort fokus på hjertechakraet, det chakraet som disse menneskene gjerne er mest komfortable med. Ubalansen skaper store problemer. Et sunt rotchakra gir grunnleggende trygghet i oss selv og i vår egen tilværelse. Dette er det beste utgangspunktet for vedvarende å kunne holde hjertet åpent. Da kan hjertet føle at det et trygt å utfolde seg, fordi rotchakraet gir det beskyttelse og et trygt fundament.

En slik trygghet i oss selv gjør det lettere å våge å bli sårbar, by på oss selv og åpne for dyp menneskelig kontakt. Vi kan da håndtere avvisning uten å trenge å lukke hjertet. Et menneske med et sterkt rotchakra kan forbli åpent selv om ønsket om kontakt ikke alltid blir gjengjeldt. Et menneske i ubalanse vil lett ta avvisning som en bekreftelse på at det er noe fundamentalt galt med en selv, eventuelt med den andre. Det blir også lett å se på seg selv som et offer for verdens urettferdighet, der alt er håpløst og man synes synd på seg selv.

Ubalansert tilflukt i hjertet

De fleste av oss har en tilbøyelighet til tidvis å bli fanget i ønsketenkning om at én ting – som eksempelvis et åpent hjerte – skal være løsningen på alle utfordringene. Det kan høres forlokkende ut, men det er grunnleggende usant. Troen på enkle løsninger er dels motivert av feighet, eksistensiell latskap og uvilje til å se på de utfordrende aspektene av egen psyke. På den annen side har mange av oss ikke hatt rollemodeller som har vist oss hvordan vi aktivt kan ta grep for å bli hele, balanserte mennesker.

De forskjellige chakraene og livsområdene eksisterer i en dynamisk og gjensidig helhet. Når man har et svakt rotchakra og overfokuserer på hjertet, blir man skjør. I den skjørheten blir man overdrevent opptatt av å beskytte seg mot verden og andre mennesker. Jeg har selv i perioder av livet hatt et svakt rotchakra og skriver delvis basert på min egen erfaring.

«Troen på enkle løsninger er dels motivert av feighet, eksistensiell latskap og uvilje til å se på de utfordrende aspektene av egen psyke».
– Andreas Aubert –

Jeg har ofte trodd at jeg selv er hjertesentrert og at problemet er at andre er «for ufølsomme» og ikke åpne nok. En mer helhetlig og sunn tilnærming er å legge vekt på å ivareta egne grunnleggende behov, noe som gir mye av den stabiliteten og tryggheten som man faktisk søker. Som forlengelse av det får man også mye mer å gi til andre. Samtidig krever dette en god del innsats. Mange av oss søker derfor heller en ensidig tilflukt i hjertet der vi prøver å overbevise oss om at dette skal være løsningen på alt.

Mulig for de fleste

Denne artikkelen tar opp et sammensatt tema som ingen av oss noen gang vil bli utlærte i. Når vi aktivt begynner å jobbe med denne materien, rører vi ved våre uforløste traumer og dypeste sår. Jeg vil samtidig poengtere at veien mot dypere sårbarhet og en mer meningsfull kontakt med andre også består av mye glede og mestringsfølelse. Det er viktig å balansere dypdykk inn i smerten med latter, lek og letthet.

Min oppfordring til deg som leser er å begynne i det enkle. Se på livet ditt og identifiser hvilke relasjoner og aktiviteter som gir deg glede. Velg deretter å vie mer tid til dette og innenfor disse kontekstene vise litt mer av deg selv enn du vanligvis gjør. Det trenger ikke nødvendigvis innebære å snakke om utfordrende ting, det kan også være å leve ut mer av dine kreative og lekne sider, eller mer aktivt å ta initiativ til hyggelig samvær. Trolig vil du gjennom dette oppleve en grad av mestring. Dette kan gi deg større pågangsmot til å ta tak i de mer utfordrende områdene av eget liv. Husk samtidig at å endre dype mønstre tar lang tid. Det er viktig å være tålmodig med seg selv, og innimellom kan vi alle ha nytte av støtte fra en fagperson som kan veilede oss gjennom utfordrende indre og ytre landskap.
En annen fin praksis kan være i en periode å sette av 5–10 minutter daglig til å skrive en liste over ting man er takknemlig for. Det er viktig å minne seg selv på alt som allerede er bra i eget liv. Takknemlighet bidrar til å åpne hjertet og å gjøre våre fastlåste sider mer fleksible.

Gjennom en balansert tilnærming til egen psyke er det mulig for de fleste å oppleve vesentlige positive endringer over tid. Det aller viktigste er å begynne med noen små skritt i riktig retning i dag, heller enn å utsette og utsette.

Relaterte saker: