Sann selvutvikling handler om å våge åpenhet

Veien inn til autentisitet og kjærlighet, fra artikkelserien Helhetlig livspraksis i hverdagen

Jeg brøt ut i tårer og hulket da jeg lyttet til sangen Set Me Free av bandet Lovekillers. Sangen handler om et intenst, romantisk forhold som ikke kunne vare.

«It happened so fast, we knew it couldn’t last». Det ubeskyttede i teksten og vokalistens sårbare, åpne stemme resonnerte med noe dypt inni meg. Jeg fikk kontakt med savn, sorg og tristhet, men også takknemlighet. Først gikk tankene til forskjellige romanser og parforhold som jeg hadde opplevd som var sterke og flotte, men som ikke varte. Senere tenkte jeg på farmor, som jeg hadde et nært forhold til og som nå er død. Tankene gikk også til noen andre mennesker som betyr mye for meg, og som nå er gamle og skrøpelige.

Ufullkomment og uløselig

Litt ut i sangen synges det ««You took my hand, I thought that we could stand together one more time». Men så konkluderes det: «nothing left to try, there’s only letting go». Refrenget lyder «Set me free, I’ll never go too far. I’ll always be right here, wherever you are».

Teksten rører for meg ved det ufullkomne og uløselige i mange menneskelige relasjoner der endringer, svekkelse, avskjed og tap er uunngåelig. Der det samtidig ikke kan benektes at noe essensielt i oss har blitt dypt berørt og vil være med oss for alltid. Begge disse perspektivene er like reelle og virkelige.

Universell kjærlighet

Når jeg tenker på farmor, kan jeg kjenne en varme i kroppen, hjertet og sinnet. Som om essensen av hennes kjærlighet fortsatt er med meg. Det slår meg at denne kjærligheten dypest sett er universell. Minnet om farmor er en av flere døråpnere jeg kan bruke for å kontakte denne.  

Den universelle kjærligheten bor latent i oss alle. Den kan oppleves i spesifikke menneskemøter og relasjoner, og er samtidig del av noe som er større enn mennesket. Menneskene vi er glade i kommer og går. En dag blir vi også borte. Når vi er åpne og ubeskyttede, varme og i stand til å føle, består vi først og fremst av kjærlighet. Den essensen er større enn individet og blir ikke borte.

Sammen og alene

Et grunnleggende aspekt av den menneskelige erfaring er at vi på et fundamentalt nivå er alene. Glimtvis kan vi dele sterke opplevelser med andre. Vi klarer å sette våre begrensede perspektiver midlertidig til side. Vi opplever noe sterkt sammen som smelter oss ut av vårt forsvar og vår avstengthet og inn i det livfulle. Det kan oppleves som å «tre inn i livet». Opplevelsen av tid og sted blir mindre solid enn vanlig. Vi opplever noe som går bortenfor intellektet.

Så vil vi før eller senere komme tilbake til vår individuelle bevissthet, ut av sammensmeltningen. En følelse av å igjen være alene, «fanget» i våre begrensninger og mønstre. Da er ikke løsningen å prøve å hamre løs på eget forsvar, men å møte seg selv med aksept og tålmodighet.

Alltid tilgjengelig

Er vi noen gang helt alene? I den nevnte sangen, synges det «I’ll always be right here, wherever you are». Jeg tolker det som at selv om en relasjon – romantisk eller ikke – er over, eller er endret, så er det alltid mulig å komme i kontakt med den kjærlige, varme åpenheten i hjertet som vi opplevde sammen med denne personen utelukkende ved å tenke på vedkommende. Det handler ikke nødvendigvis om at man møter personen igjen i fysisk form.

Noen ganger kan også det unike i personen eller relasjonen tre enda sterkere fram i avskjedens time eller når man er fra hverandre. Som en blomst som kommer til sitt fulle uttrykk. Vi trenger kontrastene av nærhet og avstand, å møtes og å ta farvel for å fullt ut verdsette og forstå hva vi har eller har hatt.

Den menneskelige kjærligheten, avgrenset i tid og rom, kan være en åpning til en større kjærlighet. Denne tilhører ikke dypest sett én spesifikk person, men kan vekkes særlig sterkt gjennom spesifikke møter. Denne kjærligheten kan ikke bli borte – selv når vi er helt alene. I den forstand er vi aldri helt alene. Mange av oss kan paradoksalt oppleve at denne kjærligheten er lettere tilgjengelig når vi er alene enn når vi er sammen med andre mennesker fordi relasjoner er så kompliserte.

Harmoni og hverdag

Kjærlighet kan bare deles, ikke eies. Ingen kan dypest sett ta fra oss vår egen kapasitet til å føle kjærlighet. Kjærlighet er noe som strømmer gjennom oss når vi er tilstrekkelig åpne. Når jeg skriver dette, sitter jeg i et feriehus på sørlandet med utsikt til fjorden. Fuglene kvitrer. Ingen mennesker i syne.
Så tenker jeg «det er lett for meg å sitte her i ro og reflektere over livets store spørsmål. Åpenheten jeg kjenner på nå, er ikke like tilgjengelig i hverdagens mas.» Det er noe sant ved det. I hverdagen kan vi lett bli fanget i gjøremål, plikter, vaner og uvaner. Det er lettere å se seg selv og eget liv på avstand når vi trer ut av de hverdagslige omgivelsene.

Forutsettes det da harmoniske omgivelser for å kjenne på denne åpningen som jeg beskriver? På ingen måte. Det kan også skje i hverdagslig kontakt med følelser som savn, lengsel og skuffelse hvis vi velger å la det berøre oss, heller enn å flykte fra det vi faktisk føler. Når jeg «klarer» dette, opplever jeg å komme i kontakt med livets helhet. Jeg kan da ofte kjenne på både sorg og takknemlighet. Forsvaret mitt smelter fremfor å se livets bestanddeler i isolasjon: «Jeg vil ha mer av spesifikke følelser, situasjoner og mennesker. Derimot vil jeg holde på avstand de menneskene, følelsene og opplevelsene jeg ikke liker.»

Det jeg skriver her handler ikke om å tvinge seg til å endre ens preferanser eller å tenke «positivt». Jeg snakker snarere om å ta et skritt tilbake og våge å føle det som allerede er der på godt og vondt.

Å trene åpenhet

Menneskelig lidelse har mange former. Gå en tur i en bygate eller ta en busstur og observer hvor numne og lukkede mange av oss framstår. Vi lever ofte liv som er preget av følelsesmessig flathet, trivialiteter og distraksjoner. Der «livsløgnen» holder på plass et korthus som egentlig kan rase når som helst.

Vi kan ikke tvinge andre til å åpne seg. Det er derimot mulig å trene seg på å beholde sin egen åpning også i møte med mennesker som er lukkede og alt som er vondt i livet. Slik trenger ikke det ufullkomne i livet å være et hinder for åpenheten og kjærligheten.

Jeg tror at noe av det beste vi kan gjøre for verden, er å trene vår egen kapasitet til åpenhet snarere enn å pålegge andre endring. Jeg erfarer at jo mer jeg er i kontakt med åpenhet og sårbarhet i meg selv, jo mer sannsynlig er det at det oppstår situasjoner og menneskemøter der andre er i kontakt med det samme, uten at dette er noe jeg skal kreve av andre.

To kjærlighetsnivåer

Den amerikanske psykologen og læreren John Welwood (1943–2019) er en av dem som har skrevet mest sårbart og rått om kjærlighetens to ansikter i boka Perfect Love, Imperfect Relationships. Der omtaler han to dimensjoner av kjærlighet. Han beskriver en universell, fullkommen kjærlighet. Denne kan vi glimtvis komme i kontakt med både alene og gjennom møter med andre mennesker, samtidig som alle menneskelige relasjoner er ufullkomne. Relasjoner er kompliserte, skjøre og ustabile. De er alltid i forandring.

Welwood påpeker at vi gjør klokest i å akseptere at begge disse nivåene eksisterer. Her er noen vanlige fallgruver:
• å forsøke å tvinge det forgjengelige til å bli permanent
• å forkaste den universelle kjærligheten som om den ikke eksisterer
• å isolere seg og bare skulle kjenne på den universelle, fullkomne kjærligheten fordi relasjoner er ustabile og vil vekke sårhet og skuffelse.

Savn og lengsel

Welwood påpeker paradokset at nettopp ved å kjenne på savnet og lengselen i møte med begrensningene i relasjoner, kan vi komme i kontakt med den fullkomne kjærligheten. Altså er det på ett nivå dypest sett ikke en motsetning.

På vår individuelle måte går vi alle i fella der vi prøver å gjøre det forgjengelige til noe permanent. For eksempel ved å ha et ensidig positivt syn på et annet menneske fordi vi så sterkt ønsker å være i kontakt med den kjærligheten og tilfredsheten vi ofte opplever sammen med vedkommende. Da får vi urealistiske krav og forventninger til den andre og ender opp med skuffelse. Eller vi dømmer oss selv – det er noe feil med oss.

Enten vi dømmer den andre eller oss selv, så er det en del av den samme grunnleggende mekanismen der vi ikke aksepterer livets feilbarlighet, skjørhet og forgjengelighet. Et annet vanlig feiltrinn er når vi som voksne prøver å oppnå den uforbeholdne kjærligheten som vi opplevde eller savnet som barn. Dette er urealistisk i et forhold mellom to voksne mennesker.

Bevisste parforhold

Welwood var en av de første som skrev om conscious relationships, eller bevisste parforhold. Dette er et relativt nytt fenomen i menneskets historie. Det er ikke rart at det er mange skilsmisser og samlivsbrudd i vår tid. For bare en generasjon eller to tilbake i tid, var det vanlig å gifte seg, få barn og å være sammen med partneren til døden skilte dem ad. Parforholdets funksjon var del av en større sammenheng – både i storfamilien og i samfunnet. Parforholdet var rammen rundt oppdragelsen av barn. Slik ble menneskeheten ført videre.  Inntil for noen tiår siden var det dessuten relativt vanlig at kvinner var økonomisk avhengige av mannen.

I dag har vi så mange valgmuligheter. Storfamilien har ikke samme viktighet som den en gang hadde. Barna tilbringer ikke like mye tid sammen med foreldrene som tidligere. Individet står mye mer sentralt – på godt og vondt. Alle voksne er i utgangspunktet i stand til å forsørge seg selv. Det er flere barnløse enn før.

Når to mennesker går inn i et forhold, handler det ikke i dag nødvendigvis om å oppfylle krav og forventninger fra storfamilien, å finne trygghet og identitet og at de skal føre slekten videre. Parforholdet i seg selv skal være meningsfullt for de to, og så kommer eventuelle barn og tilknytning til storfamilie som en bonus. Før var det snarere motsatt – ekteskapet var en innvevd del av samfunnsstrukturen og man var forpliktet til den større sammenhengen på en annen måte. Om paret hadde det bra sammen, var det en bonus. Situasjonen har på mange måter blitt snudd på hodet.

Verdien av fellesskap

Menneskeheten går gjennom forskjellig faser, og ofte fra ett ytterpunkt til et annet. Eksempelvis fra kollektivisme til individualisme, slik jeg ser den store bevegelsen i vestlig kultur særlig gjennom de siste hundre årene. Jeg tror at en del av oppgaven vi står overfor nå, er å gjenfinne verdien i fellesskap – uten at vi samtidig gir avkall på de positive aspektene av individualitet. At vi klarer å skape fellesskap som evner å favne ulikheter – samhold som ikke står i motsetning til en sunn individualitet.

Når vi har manglende kontakt med meningsfulle vennskap og fellesskap, kan vi lett få urealistisk høye krav til partneren. Eksempelvis at partneren skal dekke de fleste av våre mellommenneskelige behov, eller skal kunne forstå og møte oss på alle aspekter av vår personlighet.

«Jeg tror at en del av oppgaven vi står overfor nå, er å gjenfinne verdien i fellesskap – uten at vi samtidig gir avkall på de positive aspektene av individualitet».

– Andreas Aubert

Selvutvikling for menn

Jeg har i perioder vært aktiv i selvutviklingsgrupper for menn. Det var viktig for meg å være del av et støttende, maskulint fellesskap. Det gjorde at jeg kunne møte mine partnere på en annen måte, mindre trengende og mer givende. Jeg var mer i balanse i meg selv, mer åpen og klar til å dele fine opplevelsene.  
I mannsgruppene stod det sentralt å tørre å vise følelser og å komme seg ut av skammen knyttet til det å vise sårbarhet. Netflix-dokumentaren Beyond Men and Masculinity handler om å våge å bli berørt og komme i kontakt med hva vi egentlig føler bakenfor forsvarsmekanismer og roller. I dokumentaren fremmes synet at sårene og savnene våre kan være døren inn til kjærlighet, både til oss selv og andre.

Ikke fikse

I selvutvikling ligger det en fare i å skulle «fikse» seg selv og aldri bli bra nok. I vår tilsynelatende individualistiske kultur snakkes det mye om å «bli den beste versjonen av seg selv.» Jeg synes det er mye viktigere å være sann. Et menneske er noe mye større enn et produkt som man kan rangere som bra eller mindre bra. Jeg mener at sann selvutvikling handler mye om å trene seg på å være mindre styrt av forsvarsmekanismer og å styrke evnen til å tåle å kjenne på egne dypere følelser og behov – også når det innebærer ubehag.

På den måten kan vi ha et bevisst forhold til alle følelser, heller enn å enten fråtse i dem, være i krig med dem eller på flukt fra dem. En slik følelseskontakt er stabiliserende fremfor destabiliserende. Vi blir mer empatiske overfor oss selv og andre. Det gir grunnlag for både en sunn ydmykhet og genuin selvrespekt. Jo mer vi kan leve fra dette stedet i oss selv, desto lettere er det å akseptere andre mennesker i deres særegenheter.

«I vår tilsynelatende individualistiske kultur snakkes det mye om å «bli den beste versjonen av seg selv.» Jeg synes det er mye viktigere å være sann».

– Andreas Aubert

Å våge det uperfekte

Når jeg ser tilbake på de fineste møtene jeg har hatt med andre mennesker, så har det alltid handlet om å våge å gå inn i den åpne tilstanden. Noen ganger kommer jeg da i kontakt med lekenhet. Andre ganger kan det eksempelvis være tristhet eller skuffelse som trer fram. Når jeg kan uttrykke min egen opplevelse uten å angripe andre, kan det skape en dyp kontakt. De virkelig meningsfulle opplevelsene i livet oppstår når jeg våger å gå inn i åpenhet uten å bli «fikset» eller bli ferdig. Uten å skulle være «perfekt» først.

Et hverdagslig eksempel på å møte livets endringer og ufullkommenhet med aksept, er at det var noen prosjekter i jobbsammenheng som ikke gikk slik jeg hadde håpet. For meg lå det en skuffelse i det. Samtidig hadde ikke jeg gjort noe «galt». Da jeg våget å kjenne på dette fremfor å enten dømme meg selv eller de andre involverte, kom jeg i kontakt med en aksept. Heller enn å fokusere på skuffelsen, tok jeg innover meg alt som allerede er bra i livet mitt. Det gjorde at jeg kunne relatere til omgivelsene på en helt annen måte. Da jeg så sekken min i stua, brøt jeg ut «søte sekken!» med en følelse av takknemlighet og å være rørt. Som om kjærligheten kan eksistere til og med i en sekk. Jeg har hatt den i mange år. Den er ikke perfekt, men den gjør nytten. Kanskje minnet den meg om meg selv. Både jeg og sekken er gode nok. Jeg mener ikke med dette å si at det er konstruktivt å tvinge seg selv til å være takknemlig når man har det vondt. Jeg vil snarere oppfordre til at du virkelig tør å kjenne etter hva du faktisk føler. Kanskje er det angst, kanskje er det frustrasjon? Går det an å møte dette uten å automatisk tenke at det er noe grunnleggende feil med deg eller situasjonen?

Autentisitet og kjærlighet

Ved å møte vår egen opplevelse med en genuin aksept, blir det mer tilgjengelig å kunne kjenne på en reell takknemlighet. I den åpenheten ligger muligheten for kontakt med autentisitet og kjærlighet, enten man er alene eller sammen med andre. Det vi da kommer i kontakt med, er i stadig endring. Prøver vi å tviholde på det vi kommer i kontakt med, så kveler vi det. Hvis vi kan nyte det, men også gi slipp – selv om det gjør vondt – kan livet stadig fornyes. Dette er ikke det samme som perfeksjon. Du blir ikke den beste versjonen av deg selv. Du blir derimot mer sann og ekte. Det må velges, igjen og igjen.

Relaterte saker:

Slik kan du leve et helhetlig liv med mindre stress og mer hvile

Slik kan du kan få et helhetlig parforhold

Et helhetlig blikk på sinne og dømming

Et helhetlig blikk på åpent hjerte