Eksempler på slike mønstre er å forsøke å dekke over egen angst ved å snakke mye, eller å miste kontakten med seg selv ved å overfokusere på den andre. Deltakerne trener evnen til å være tilstede både med seg selv og den andre og å være ærlig om det som skjer i møtet – uten å gå inn i tolkninger.

Miriam Segal er utdannet psykoterapeut og sangpedagog og har omfattende kursing innen psykologisk og spirituelt arbeid. Hun har en mastergrad i musikkterapi, en fordypning i kunst- og uttrykkspsykoterapi og er i ferd med å avslutte en mastergrad i klinisk psykisk helsearbeid. Hun bruker også metodene EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) og kraniosakralterapi i behandling.

– Jeg har vært opptatt av disse tingene fra jeg var ni år gammel og har jobbet som veileder, coach og psykoterapeut i tilsammen over tretti år, forteller hun.

Circling og relasjonell mindfulness

Som 17-åring begynte Segal å meditere. Siden 2009 har hun inkludert mindfulness som del av det hun tilbyr som terapeut og gruppeleder.
– I 2014 ble jeg sertifisert av Circling Europe som instruktør/fasilitator i metoden Circling. Det er en metode som omhandler det man kan kalle relasjonell mindfulness.

– Hva skiller dette fra å meditere alene?
– Man kan meditere alene og oppleve at alt er fint, men med en gang vi må forholde oss til andre mennesker er det lett at vi tar på oss «masker» – vi gjør oss til, er ikke lenger oss selv. Derfor opplever jeg det som viktig å ha en relasjonell innfallsvinkel til mindfulness, der vi trener på å forbli sanne i møtet med andre.

Terapeutisk innfallsvinkel

– Hva er forskjellen mellom tradisjonell «Circling» og din måte å jobbe med det på?
– Circling er ikke terapi. Hvis det skulle oppstå noe vanskelig i Circling, så må deltakeren i utgangspunktet kunne håndtere det selv. Altså kan det oppstå situasjoner som blir mer enn enkelte deltakere klarer å håndtere på egenhånd. Mitt utgangspunkt som psykoterapeut og gruppeleder er derimot å støtte deltakerne til å kunne fortsette å være tilstede og håndtere det som oppstår, eksempelvis stress i kroppen og følelsesmessig kaos.
 
Til dette bruker Segal en rekke verktøy, blant annet fra kunst- og uttrykksterapi.

– Det er en veldig kroppslig terapiform som hjelper oss å «flytte inn» i kroppen igjen og å håndtere å kjenne på sterke følelser og sansefornemmelser.  Ett av målene med kunst- og uttrykksterapi er å kunne være tilstede og være selv-regulerende slik at man kan være i verden uten å miste seg selv, sier Segal.

Tilstedeværelse vs tolkning

Hun holder kveldsgruppen Traume og tilstedeværelse i Oslo 1–2 ganger i måneden. Her får deltakerne informasjon, lærer øvelser de kan trene på og gjør seg nye erfaringer. Segal gir et eksempel på en øvelse som faller inn under begrepet relasjonell mindfulness.

– Deltakerne jobber to og to, der den ene stiller spørsmål og den andre svarer. Jeg demonstrerer ofte praksisen foran gruppa, der jeg jobber individuelt med én deltaker. Jeg starter gjerne med å spørre: «Hvordan er det å være deg akkurat nå?» 
Kanskje får jeg til svar «jeg har hatt en bra dag». Så spør jeg: «Hva vil det si akkurat nå?» Svar: «Da jeg gikk med hunden hadde jeg det bra». 
Jeg sier: «Du går ikke med hunden nå, så hvordan er det å være deg akkurat nå?» eller «Hvordan vet du at du har det bra nå? Hvor i kroppen kjenner du det?»
Kanskje forsøker vedkommende å avlede oppmerksomhet bort fra det han/hun opplever akkurat nå for eksempel av frykt for å bli sett ned på eller for å unngå å kjenne på skam. 

Poenget er å få tak på hva vi kjenner her og nå, uten å tolke det eller å prøve å forutse andres tolkninger. Når folk opplever å leve et begrenset liv som følge av tidligere traumer, er det ofte fordi de ubevisst tolker nåtiden i lys av traumene, hevder Segal.

– Når vi bruker den typen spørsmål som jeg beskrev ovenfor, begrenser vi vårt fokus til det som skjer her og nå. Det skaper en åpning til å fokusere på det de faktisk vet akkurat nå (eksempelvis «jeg er anspent i magen»), ikke fordommer eller hva de antar. Da er det mye lettere å være tilstede enn når man er fanget i tolkninger. Når man jobber på den måten med å undersøke hva som skjer akkurat nå, kan man eksempelvis oppleve: «Jeg sitter i stolen, jeg puster. Det er ingen som truer meg. Likevel er jeg redd. Hvorfor?»

Gir ærlig tilbakemelding

– Kan du utdype hva det relasjonelle aspektet består av?

– Jeg kan sitte med en person og spørre «hvordan er det å være deg akkurat nå?» Vedkommende svarer «jeg har det bra». Da kan jeg si «jeg tror deg ikke. Når jeg sitter her med deg har jeg inntrykk av at du egentlig er ganske redd nå». Jeg påstår ikke at jeg vet alt, jeg er tydelig på at det er mitt inntrykk, og jeg sjekker med vedkommende om det stemmer.

Vedkommende har da anledning til å kjenne på utryggheten, stå i den, kjenne etter, ta ansvar for og sette ord på egne opplevelser eller velge å ta på seg en maske og gå i vante forsvarsmønstre, ifølge Segal.

– Alt dette er gjenstand for ærlig utforsking i øyeblikket sammen, der vedkommende trener på å tåle utrygghet og åpne for trygghet framfor utrygghet. Når vedkommende føler seg utenfor komfortsonen, kan vi gjøre en øvelse som gir mulighet for å hente seg inn igjen og utvide komfortsonen. Slik øker man opplevelsen av tilstedeværelse og mestring i eget liv.

Bevisstgjør ubevisste mønstre

Det relasjonelle innebærer altså at man på samme tid er oppmerksom både på seg selv, på den andre, og på hva som oppstår i møtet.

– Vi går ofte inn i vaner som å gjemme oss eller å bekymre oss for den andre. Gjennom å bli oppmerksomme på dette kan vi gi slipp på slike ubevisste mønstre og bli bedre kjent med oss selv og hverandre. Da kan vi eksempelvis spørre oss selv: «Hvorfor gjør jeg egentlig dette? Hvorfor tror jeg at jeg ikke kan vise at jeg har det vondt?».

Eller man kan stille seg selv spørsmålet «hvorfor snakker jeg så mye?» og erkjenne at man er redd for stillhet. «Hvorfor er jeg redd for stillhet? Jo, da jeg var barn betydde stillheten at jeg skulle bli slått.» Da kan man undersøke: «nå blir jeg ikke slått, så hvordan er det å være stille nå?»

I gruppene kommer deltakerne hele tiden tilbake til det som skjer nå, eksempelvis ved å undersøke hva de tenker, hva de kjenner i kroppen nå, hva de helt konkret legger merke til.

– I motsetning til å gå inn i lange historier om det som skjedde før. Vi viser respekt for det som skjedde før, men vi bor ikke der – for det skjer ikke nå. Vi gir samtidig rom for at man kanskje føler seg kaotisk nå selv om det traumatiske man opplevde tidligere ikke skjer nå. Du føler deg kaotisk, men det er ikke kaotisk rundt deg nå – alle sitter stille. Hvor kommer opplevelsen av kaoset fra? En ting er å føle seg redd når det er en trussel, en annen ting er å være redd når det ikke er en trussel. Da hører ikke frykten hjemme der.

Er også gøy

Segal understreker at det også er mye moro i gruppene, noe som er et viktig aspekt av kunst- og uttrykksterapi.

– Mange tenker på terapi og tilstedeværelses-trening som noe smertefullt og skummelt. Kroppsnære, lekbaserte terapiformer kan være kjempegøy. Det er ikke alltid slik, men det kan være overraskende mye moro. Terapi og tilstedeværelses-trening kan være ekstatisk, man kan oppleve mye glede i kroppen av å jobbe på denne måten, avslutter hun.

Mer info og kontakt:

E-post: info@miriamsegal.com

www.relationrevolution.com

www.senterformestring.no

Om artikkelforfatteren:

Andreas Aubert tilbyr livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon, selvutviklingsgrupper for menn i Oslo og et bredt utvalg skrivehjelpstjenester.

Mer info/kontakt: andreas@autentisitet.no
Livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon: Autentisitet.no
Artikkelarkiv og skrivehjelp: Andreasaubert.no
Mannsgrupper og andre selvutviklings-arrangementer: Facebook.com/autentisitet.no