– Veien til sann lykke går gjennom å leve sant

Med sin bakgrunn fra psykologien er Maria Zwarg (43) i bedre stand enn mange andre til å sette ord på prosessene hun har vært gjennom og som har ført henne dit hun er i dag som menneske. Medium treffer henne hjemme, som nå er blitt Larvik. Hun bor like i utkanten av sentrum i et hus som likevel føles å være litt på landet, med et stort jorde som nærmeste nabo.

Maria hadde til tider en vond oppvekst. Hun prøvde å finne sin plass i samfunnet og være som alle andre, var skoleflink og tok en utdannelse som kanskje ikke var så godt gjennomtenkt, men heller preget av forventninger fra andre og samfunnet. Dette forventningspresset ønsker hun å ta et oppgjør med, slik at mennesker kan leve sine liv autentisk slik de egentlig er ment å være. Men da må man lære å være sann mot seg selv og være ekte. Det kan være en vanskelig og tøff prosess, men det er en nødvendig prosess å gå gjennom dersom man vil finne ekte glede i livet. Hun er redd alt for mange går glipp av ekte glede fordi de jakter på feil verdier. Det er dette budskapet som skinner gjennom i mye av det hun ønsker å formidle.

Sannheten ved å leve sant

Hun spør: Hvor vil du gå? Vil du leve sant eller forbli i noe du vet ikke er rett lenger, men som opprettholder følelsen av trygghet, stabilitet og en rolle i samfunnet som beskytter deg og som du kan gjemme deg bak. Hvor kvelende og tung blir denne følelsen etter hvert? Kan den gå helt til du må ta et helt annet valg? Da blir det en større byrde å leve usant enn å fortsette med selvbedraget. Når man først tar dette steget og kutter den viktigste «identitetsåren», så er det ikke bare lettelse, stolthet og frihet som venter. Selv om at du har gjort det rette, kan du fortsatt møte deg selv i de gamle rollene du hadde. Mindreverd, tvil, skam og frykt. Sårbarhet er ordet som fanger alle disse følelsene. Når du er i en prosess med å hente frem ditt genuine jeg, har du ingenting å dekke deg til med lenger, selv om du innimellom febrilsk prøver å hente tilbake gamle hatter for å føle deg bedre. Da blir utfordringen å tåle å stå i sårbarheten og møte verden med den.

– Jeg har også blitt veldig opptatt av viktigheten av at alle valg vi tar i livene våre tas fra sannhet. Hvert øyeblikk har vi valget om å være sann eller usann – handle ut fra roller og masker eller ut fra den vi egentlig er og står for. Den subtile lettelsen og stolthetsfølelsen som kommer nettopp av å tørre og si eller gjøre det du egentlig mener, vil bære deg til neste øyeblikk og definere hvordan det skal bli. Eller omvendt – følelsen av å feige ut og svikte deg selv må du ta konsekvensene av i neste øyeblikk. Og selvsagt vil det ikke komme gratis å være sann: det krever mot og evnen til å stå i mye ubehag. Jeg tror mange ikke vet hvor tøffe de er når de tørr akkurat det, og hvor utrolig viktig det er. Det åpner tilgangen til det autentiske i oss. Vi er jo opplært til å tro at lykken finnes der ute, men glemmer at inngangsportalen til de gode følelsene nettopp finnes nært oss selv, forklarer Maria.

«Vi lærer ikke at uroen kan være en hjelper på veien til å bli bedre kjent med oss selv».
– Maria Zwarg

Vanskelig oppvekst

For å forklare hvordan hun har kommet dit og fått denne forståelsen av livet, må vi til Nord-Norge og året 1978. Hun ble født i Hammerfest i Finnmark, 3 år gammel flyttet familien til Helglandskysten hvor de bodde frem til hun ble 15 år da de flyttet til Tromsø. De første åtte årene skulle bli en særdeles vanskelig tid med en far som hadde uhelbredelig kreft. Han var finnmarking og veldig jordnær, og som finnmarkinger flest snakket han rett fra levra.

– Faren min hadde kreft fra jeg ble født og døde da jeg var 8 år. Hjemme var det en atmosfære som var preget av alvor. Det gikk fra håp til skuffelse. Til håp og ny skuffelse. Det var en tung energi å vokse opp i. Mamma hadde sine frustrasjoner, og pappa hadde sine. Vi skjønte ikke hvor nær vi hadde døden, så det var mye alvor energetisk, forteller hun.

Selv om det ble en vond tid, føler Maria det var akkurat denne barndommen hun skulle ha. Hun mener det finnes ingen vekst uten smerte og har forsonet seg med at barndommen ble som den ble. Uten denne erfaringen ville hun ikke kunne våknet opp i den grad hun nå har gjort hvis alt bare hadde vært rosenrødt.

Lite kjærlighet i oppveksten

Foreldrene var veldig opptatt med sine egne prosesser rundt farens sykdom. Dette førte til en oppvekst med lite opplevd kjærlighet, og tanken om at hun ikke var viktig nok eller god nok snek seg inn. Dette har hun jobbet med helt fremt til nå og er en prosess hun fortsatt ikke er ferdig med. Det har satt sine spor, som det gjør hos mange som opplever en vanskelig barndom.

Det var også et åndelig perspektiv i barndommen. På høyskolen hvor moren utdannet seg til sosionom, kom hun over en bok av Jiddu Krishnamurti (1895-1986) som hun tenkte faren ville like. Han utviklet etter hvert et litt annet livssyn enn folk flest, noe Maria tror han fikk på grunn av at han hadde døden så nært inntil seg. Krishnamurti var indisk filosof, forfatter og foredragsholder, og var opptatt av at det trengs en revolusjon i den menneskelige psyken, som aldri kan finnes i det ytre, som religion, politikk eller på sosiale arenaer.

Faren snakket mye med barna om budskapet, og han ble spesielt opptatt av ideen om at tanken – som hos mange til tider kan ta overhånd og styre livet – også kan være stille, noe Maria absolutt mener den kan være hvis man trener på det. Krishnamurtis bøker og taler er oversatt til mange språk, og han har etablerte skoler i flere deler av verden. Faren til Maria var et resultat av et forhold mellom en norsk mor og en tysk far. Det tradisjonelle norske med ski på beina og brunost på skiva har hun aldri opplevd. De feiret heller ikke 17. mai som alle andre. Familien var alltid litt på utsiden av det tradisjonelle norske livet. De var litt annerledes.

– Hvordan var det å vokse opp litt på utsiden av samfunnet som barn i Nord-Norge?

– Det var jo det jeg kjente til da. Når man ikke vet om noe annet, blir det jo litt naturlig likevel. Filosofien til min far var jo heller ikke noe vi lærte om på skolen. Det ble noe vi lærte oss helt naturlig. Etter hvert måtte jo også jeg bli voksen og få meg en utdannelse og bli voksen, sier hun og ler.

En selvforsterkende effekt

Maria har alltid vært skoleflink. Når hun gjorde det bra på skolen, fikk hun kjærlighet hjemme, noe som ble en selvforsterkende effekt. Hun fikk ros da hun var flink, og det endte med at det vokste ut en veldig «strebersk» side hos henne. Man tilpasser seg. Får man kjærlighet for å gjøre en ting, gjør man mer av dette for å få mer kjærlighet, og etter hvert blir det en del av personligheten.

Maria endte opp med å få en tvangslidelse (OCD/obsessive-compulsive disorder) da faren døde. OCD kjennetegnes av tilbakevendende ubehagelige og uønskede tanker og/eller tvangshandlinger. De som har en tvangslidelse, forstår på den ene siden at tankene ikke er rasjonelle og at tvangshandlingene er overdrevne eller unødvendige. Likevel er tvilen og ubehaget så stort at de ikke våger å stole på det de egentlig vet er riktig. Tvangstankene og -handlingene kan opptre så ofte og så intenst at det går utover hverdagen. Ofte innebærer det også betydelig belastning for de rundt.

– Når man sliter psykisk, så tenker man jo ofte at man er den eneste i verden som har det sånn. Da min far døde, visste jeg ikke hvordan jeg skulle takle disse følelsene. Jeg fikk heller ingen hjelp hjemme fordi mamma gikk inn i sin egen sorg. Jeg måtte prøve å håndtere disse følelsene alene, men det hadde jeg jo ingen forutsetninger for å gjøre. For meg ble strategien å ha kontroll for ikke å gå inn i frykt og sorg og spinne rundt de vonde tankene, forteller hun.

Dette overskygget resten av barndommen og tenårene og frem til begynnelsen av 20-årene. Hovedfokuset ble å holde angsten under kontroll. Marias OCD handlet ikke om å ytre kontroll, det var det hun kaller «mental checking» – mental kontroll. Man får ubehagelige tanker som skaper masse angst, så går man inn og skal prøve å fikse på denne tanken, noe man må gjøre veldig ofte. Men det går ikke an å «fikse» tankene, det blir bare verre og verre.

Lærte mindfulness

Slik holdt hun på i årevis mens angsten bare vokste inni henne. Tvangstankene var en del av virkeligheten i mange år. Hun begynte først å frigjøre seg fra angsten da hun lærte mindfulness. Nå skjønte hun for første gang hvor viktig det var å gi tankene rom og ikke prøve å skyve dem bort eller kontrollere dem. La tankene få lov å være der uten å gjøre noe med dem, ble mantraet.

– Det er jo ikke tanken som er problemet! Det er alltid følelsen som er motoren i det hele fordi en tanke vil alltid bare bekrefte følelsen du har. Hvis du har mye angst, så vil jo tanken formes av angsten og skape forskjellige scenarioer. Hvis du er glad, vil tanken bekrefte at du er glad. Tanken er bare en bekreftelse på følelsesimpulsene som er til stede der og da i et menneske. Vi legger egentlig alt for mye vekt på tankene, både i forhold til informasjonsverdien og ved å la den styre vår virkelighetsoppfattelse. Jeg lærte at for å temme tanken og få bukt med tvangstankene som preget livet mitt, så gjaldt det å stå i følelsen og brenne den ut rett og slett. Parallelt med at vi er preget av uro, sorg og frykt, ja egentlig alle slags vonde følelser, er vi alle bærere av en slags selvutbrennende funksjon. Det å stå i det er selvhealing på sitt beste. Gradvis lærte jeg at når jeg tålte den følelsen som var der, så ble tanken borte! Man må lære å stå i ubehaget for å komme seg videre, forteller hun.

Mønsterrydding

Det ble mange år med det som Maria kaller mønsterrydding – hun ryddet opp i tanker og følelser. På sin vei fant hun flere viktige inspirasjonskilder. Den viktigste «læreren» var Vigdis Garbarek. Vigdis har i sine bøker fortalt om sin reise gjennom angsten og om sin åndelige oppvåkning, som har mange paralleller til selvrealiserings- eller opplysningserfaringer til mystikere verden over. Hun har blant annet skrevet bøkene Veien til deg selv og Vågestykket hvor hun deler sine innsikter fra eget liv.

– Vigdis er klassisk opplyst på samme måte som Jesus og Buddha, det vil si at hun har hatt et bevissthetsskifte. Det er mange som kanskje ønsker å fremstå som opplyste, men som ikke nødvendigvis er det, men Vigdis har hatt et klassisk bevissthetsskifte, noe mange ikke er klar over. Hun har hjulpet meg med til å forstå landskapet når man begynner å våkne opp til virkeligheten. Som Vigdis Garbarek sier i boken sin; hvordan kan du være naken når du er kledd i sannhet, sier Maria.

I etterkant av at sinnet begynte å stilne av og Maria klarer å stå i alle lagene av «vondter» som kommer til overflaten – både de genetiske og tillærte – begynner også innsikten å komme. Rota til all uroen man føler inni seg begynner å reflekteres tilbake fra det indre. Da kommer også klarheten og man forstår seg selv bedre, og ikke minst forstår man hvorfor man har reagert som man har gjort. Når innsikt blir speilet tilbake fra det indre, oppdager man at det har en helt annen kvalitet enn det som sinnet eller tanken har. Det er nesten som en aha-opplevelse. Denne opplevelsen bruker man som et referansepunkt og så bygger man seg opp stein for stein.

Retreat i England

Et retreat med Rupert Spira i England kom til å bety mye for Maria. Selv om retreatet i seg selv ikke betydde så mye, betydde det veldig mye for henne å sitte i dyp meditasjon sammen med 60 andre i samme rom. Det skjedde noe med energien i rommet. Det var en energi som skapte veldig mye innsikt hos dem som var der.

– Da jeg kom hjem fra dette retreatet, merket jeg at jeg var blokkert i halsen. Jeg hadde registrert det før, men ikke vært klar over at jeg hadde en stor blokkering i halschakraet. Jeg googlet etter en healer som bor i nærheten her i Larvik, og da kom Einar Tyholdt inn i livet mitt. Jeg var på healing hos ham, og måneden etterpå begynte jeg på Inkaskolen som han driver, forteller Maria.

Dette er en slags sjamanutdannelse. De første modulene jobber man med mønsterrydding for å frigjøre alt som ikke tilhører seg selv. Man jobber på et veldig energetisk plan. Etter hvert kommer man mer inn på det åndelige perspektivet. Når man frigjør seg fra ting som egentlig ikke er «oss selv», ting vi er blitt påført i oppveksten eller som er genetisk eller tillært, kommer det indre i mennesket frem. Noe gir slipp og noe annet vokser frem. Det har vært der hele tiden, men det blir mye mer tydelig. Det er som å ha et skittent vindu hvor sola ikke skinner gjennom. Etter hvert begynte hun å lære healing-teknikker, om intuisjon og hvordan koble seg på moder jord, og ikke minst naturen.

– Det er først når du får ryddet opp i psyken at du egentlig begynner å bli kjent med deg selv og finner ditt autentiske jeg, sier hun.

Bakgrunn som psykolog

Da Maria begynte å studere psykologi var hun på et sted i livet hvor mindreverdet hennes var veldig sterkt. Hun hadde levd veldig usant i mange år. Da hun tok valget om å bli psykolog var hun egentlig ganske nedkjørt. Det var mer en tanke om å «bli noe» og vise verden at også hun duger til noe og kan gjøre noe viktig i samfunnet enn et inderlig ønske. Siden hun alltid hadde vært skoleflink, visste hun at hun ville klare det. Den viktigste årsaken til at hun tok utdannelsen var å vise seg selv og verden at hun dugde.

– Det har ikke vært bortkastet. Jeg er absolutt blitt en erfaring rikere. Man lærer veldig mye om mennesker og hvordan psyken fungerer, det emosjonelle, hva som gjør at man utvikler psykiske lidelser og hva som skal til for å hjelpe andre. Når man har pasienter, blir man utrolig godt kjent med mennesket. Man ser også at det er mange mønstre som går igjen. Felles for de aller fleste er angst og depresjon. Vi lærer ikke om dette på skolen og har ikke et språk for det. Siden vi ikke har lært å tåle oss selv og klare å ha ubehag i oss, distraherer vi oss med alle slags mulige ting, som å surfe på internett og mobiler, få usunne forhold til alkohol og mat. Vi er jo så innbarket med at vi skal slippe unna ubehag. Barn lærer ikke å tåle seg selv. Det første barn gjør når de begynner å kjenne på angst, er å finne på en rekke ting for å komme seg unna i form av avledning eller distraksjoner. Vi lærer ikke at uroen kan være en hjelper på veien til å bli bedre kjent med oss selv. Bak uroen er det jo bare ro. Hadde vi hatt mer fokus i samfunnet på å hjelpe barn med å stå i ubehaget og lære dem hvordan de kan takle det, så hadde det blitt mye lettere for dem, også senere i livet. Vi har alt som skal til for å klare det. Mennesket er så utrolig sterkt. Jeg vet ikke om noe annet vesen på kloden som er så sterkt og har så mange evner til å reise seg igjen som vi mennesker. Det burde vært et eget fag på skolen som handler om å lære barn «å koble seg på pusten» og stå i ubehaget og gi slipp på tankene, mener hun.

Har mistet kontakten med det indre

Maria mener at årsaken til at det har blitt som det har blitt, er at vi har mistet kontakten med det indre. Menneskesynet de siste århundrene har fjernet sjelen. Det er ingen barn som lærer at man også har et indre som egentlig er ditt autentiske jeg. Det har ført til at vi har kommet i et veldig ytre forhold til verden der vi bare lever ut fra psyken. Vi tror vi er psyken. Vi havner på en plass der vi henter verdiene i det ytre. Psyken trenger bekreftelse fra det ytre for å kjenne at det har verdi. Da blir det en selvforsterkende sirkel hvor alt i livet handler om å bli likt, bli sett, få bekreftelse, ha mange materialistiske ting og høy status for at man kan føle seg verdifull. Det har blitt slik fordi vi ikke har kontakt med dybden i oss.

– Hadde vi sett bort fra alt dette og vendt oss innover, ville vi oppdaget det som har nok verdi i seg selv og som alltid er der, er sant og består av ren kjærlighet. Vi blir fattigere og fattigere. Vi brenner oss ut ved å lete etter «noe» der ute når svaret ligger i hjertet. Alt vi søker etter ligger egentlig der, sier hun.

«Vi blir fattigere og fattigere. Vi brenner oss ut ved å lete etter «noe» der ute når svaret ligger i hjertet. Alt vi søker etter ligger egentlig der».
– Maria Zwarg

Fra psykolog til healer

Maria har vært gjennom en lang reise med en sjelsettende barndom, vært innom det alternative, blitt psykolog, og så får hun et tegn på at hun skal bli healer. En kveld hun snakket med søsteren sin om hva de skal gjøre i denne verdenen, dukket tanken om å bli healer på heltid opp. Det var blitt tydelig for henne at hun ikke ønsket å fortsette å jobbe som psykolog. Det var helt stille i rommet, og plutselig slår PC-en seg på og så hører de en dame som høyt og tydelig sier; «you are a natural healer».

– Det var helt sprøtt! Det var selvsagt ikke bare det som var avgjørende for at jeg ble healer, men jeg tok det med da jeg bestemte meg for å bli healer, sier hun.
Det var på tampen av yrkesutøvelsen som psykolog at hun begynte å kjenne at hendene begynte å bli varme – nesten som en brennende følelse. Spesielt merket hun dette da hun hadde pasienter som også hadde fysiske problemer som kom til henne. Hun hadde lyst til å legge hendene på pasienten. Men det kunne hun ikke siden hun fortsatt jobbet som psykolog, og da har man ikke lov til å ta på pasientene.

Tanken på å bli healer vokste mer og mer, og i 2019 sluttet hun i jobben som psykolog. Først skrev hun bok som hun ga ut på eget forlag, men hun var fortsatt ikke helt overbevist om at det var healer hun ville bli. Men etter hvert ble frøet til en blomst, og hun tok spranget og begynte å jobbe på fulltid som healer mens hun fortsatt bodde i Tromsø. Hun fikk veldig god respons, men syntes det var utrolig skummelt i begynnelsen.

– Men det var også veldig stort og magisk. Bare man graver dypt nok, finnes det hos alle mennesker noe autentisk som det egentlig er meningen man skal drive med. Finn motet og ta spranget ut i det ukjente. Det føles fortsatt veldig stort å kunne drive med det jeg gjør, sier hun.

For Maria er det bærende elementet i healingen ren tilstedeværelse. Som person er hun helt ute av bildet slik at hun kan være mest mulig til stede. Desto mer til stede man er, desto mer lydhør og oppmerksom er intuisjonen i forhold til hvor hun skal legge hendene og i forhold til informasjon hun får opp om klientene. Når hun healer, påkaller hun mange hjelpere. Hun kan ikke se dem, men hun kan føle nærværet av dem, og det føles som om de jobber i et team. Det sies at alle har et team på 3-4 hjelpere – også kalt skytsengler – som følger aller mennesker gjennom hele i livet. De kommer når hun henvender seg til dem og ber om hjelp.

Maria ser på seg selv som en som formidler en universell kraft. Når denne kraften kommer, blir hendene varmere og varmere, og hun får en «urge» til å legge hendene på plasser hvor det er blokkeringer.

Oldemoren kunne stoppe blod og heale

Maria tror healing hele tiden har vært en del av livet hennes og at dette kan knyttes tilbake til oldemoren som kunne stoppe blod og heale, noe hun nylig har funnet ut.

– Det som er viktig hvis man vil bli healer, er at man lærer seg å ikke blande inn sine egne ting når man behandler andre. Får du informasjon, er det viktig at du har kontroll på at dette ikke er dine egne antakelser, men at det er informasjon som kommer fra kilden. Det er viktig at man har tatt en intern «storrengjøring» slik at kraften kan bli renere og komme mer frem.

– Du er opptatt av viktigheten av å leve sant. Hvorfor legger du så stor vekt på det?

– Fordi mange av oss tror at lykken ligger et sted der ute. Bare dette møtet går bra, bare jeg får den jobben går alt bra, eller bare det og det skjer, så bli alt bra. Vi forbinder dessverre glede og lykke med ting utenfor oss selv. Egentlig er det så enkelt, men vi har misforstått hva det er snakk om. Dersom man trenger å ta en viktig prat med noen, er det fort gjort at man lar være fordi man synes det er for ubehagelig. Den handlingen å faktisk ta den praten, det vil si at da er du sann. Klarer du ikke å ta den praten, er du usann og da må du ta konsekvensene av det. Dette er et enkelt hverdagseksempel, men for å være helt autentisk og sann, er det slike beslutninger man er nødt til å ta og stå i. Det er så mye vi ikke gjør som vi innerst inne har lyst til – som å gå på yoga hvis du har har lyst til å gjøre det, men som du ikke har turt å gjøre ennå, for eksempel. Det krever mot å være sann mot seg selv. Både i de store og små valgene. Når man er sann og ekte overfor seg selv, får man en stolthet og lettelse inni seg selv etterpå. Hverdagen er jo livet, og vi er her for å erfare. Den stille gleden får man når man har turt å si fra, du har stått opp for deg selv eller for dine nærmeste, eller rommet en følelse som kunne skapt trøbbel. Det er de små seirene som bygger deg dag for dag og som gjør at du går og legger deg med en god følelse på kvelden. Lever du et sant liv, har du en helt annen integritet enn hvis du går gjennom livet og svikter deg selv. For meg er dette virkelig betydningen av karma, avslutter hun.

«Det krever mot å være sann mot seg selv. Både i de store og små valgene. Når man er sann og ekte overfor seg selv, får man en stolthet og lettelse inni seg selv etterpå. Hverdagen er jo livet, og vi er her for å erfare».
– Maria Zwarg