Kaspar var «munk» i Sør-Korea

Kaspar Bakken (27) vokste opp på Skøyen og Smestad i Oslo og bor nå på Montebello. Han jobber deltid som miljøarbeider på et dagsenter for folk med psykiske utviklingshemninger. Han studerer også gestalt-coaching og IoPT (Identitetsorientert Psykotraumeteori og -Terapi, etter den tyske psykologiprofessoren Franz Ruppert), samt underviser i yoga ved Northbeach Yoga i Oslo.

Bevisst drømming og meningsløshet

– Når og hvordan ble du interessert i spiritualitet og selvutvikling?
– Det skjedde som konsekvens av at jeg på ungdomsskolen ble ganske deprimert og fant lite mening med det ytre livet. En aktiv søken begynte på videregående skole, der jeg kom over praksisen lucid dreaming, altså bevisst drømming. Gjennom det begynte jeg med meditasjon. Jeg visste ikke helt at det jeg gjorde var en form for meditasjon. Jeg gjorde ulike teknikker for å gå bevisst fra våken tilstand til drømmetilstand. I den teknikken gjør du noe som tilsvarer en Vipassana-meditasjon der du skanner kroppen, men du observerer også overgangen fra våken tilstand til søvn. Dette ble jeg veldig fascinert av, også fordi det ble en slags flukt fra et liv jeg ikke fant noe mening i. Jeg begynte med yoga da jeg var 18 år, og begynte kort tid etter på Vestoppland Folkehøyskole, der jeg gikk på linjen Yoga.

Dro til Sør-Korea

– Hva var bakgrunnen for at du valgte å dra til Sør-Korea?
– Jeg var der fra februar til og med april 2016, tre måneder totalt. Jeg ble inspirert til å dra dit da jeg gikk på folkehøyskolen og møtte en tidligere kvinnelig elev som senere hadde vært hos en munk i Sør-Korea. Hun hadde en utstråling som appellerte veldig til meg. Jeg fikk en fornemmelse av at hun hadde funnet noe av det jeg så etter. Når jeg reflekterer tilbake på det i ettertid tror jeg at hun bar på en historie som lignet min, med mye smerte i oppveksten. Hun hadde den samme smerten som meg, men hadde også funnet noe annet, som hjalp henne til å finne mening i livet.

Meditasjon og energiflyt

– Hvordan var livet ditt i Sør-Korea?

– Munken jeg gikk i lære hos drev et lite tempel. Det var han som eide og bestemte over stedet. Det var også en kvinne tilknyttet stedet, som lagde mat, var med på praksisen og underviste litt i yoga og en type dans. Rutinen var å stå opp klokken 5 og starte dagen med en time meditasjon. Etter det var det mat, og da hjalp jeg hun som jobbet der. Så var det pause før vi hadde en halvtimes økt med enkel yoga. Det var en veldig spesifikk type yoga som munken hadde utviklet for å åpne opp posituren, så man kunne meditere lengre. Yogaen åpnet opp flyten av energi i ryggraden.

De gjorde også en type dans som var relatert til kampkunst, der man egentlig danser med sverd.
– Vi danset uten sverd. Også denne dansen var bra for å åpne kroppen, slik at energien kunne flyte bedre og det var lettere for kroppen å sitte stille i langvarig meditasjon. Dansen bestod av mye vridning av overkroppen, så man fikk løsnet opp i spenninger i ryggraden.

Praktiske oppgaver og meditasjon

Programmet videre ut over dagen kunne variere fra dag til dag, forteller Bakken.
– Stort sett var det en kombinasjon av meditasjon og å hjelpe til med praktiske oppgaver. Eksempelvis hjalp vi til med å legge et sementgulv. I Korea har de ofte en finurlig løsning der varmen fra peisen går under gulvet. Vi laget et sånt gulv, vi hugget ved, vasket og jobbet litt i hagen.

Hovedpraksisen var sittende meditasjon.
– Det praktiserte vi i en time eller mer per gang, ofte tre ganger om dagen. På kveldene kom munkens koreanske elever på besøk for å høre foredrag på koreansk. Det forstod jeg ikke noe av, men munken ga meg ofte litt forskjellige ting å lese. Blant annet av den vietnamesiske buddhistmunken Thich Nat Hanh.

Det var bare Bakken og en annen vestlig mann som bodde i tempelet i denne perioden. Etter hvert kom det også en kvinnelig, Sør-Koreansk kunster, som var veldig integrert i vestlig kultur. Hun praktiserte ikke, men var venn av munken.

Zen-buddhisme med åpenhet for andre tilnærminger

Klassisk Zen-buddhisme var munkens utgangspunkt. Zen-buddhismen oppstod i Kina og ble senere spredt til Vietnam, Sør-Kora og Japan, og har også blitt populær i Vesten. Zen representerer en minimalistisk form for buddhisme der hovedvekten ligger på meditasjon, samtidig som det vektlegges å ikke skape et skille mellom meditasjonen og hverdagslivet.
– Munken hadde også satt seg en del inn i andre tilnærminger og hadde en større forståelse av vestlig kultur enn det en tradisjonell Zen-munk pleier å ha. Han snakket også engelsk, men ikke kjempebra.

Kultursjokk og bukking

– Hvilke utfordringer opplevde du underveis i oppholdet?
– Det var et stort kultursjokk i starten. I Sør-Korea har de en mye større respekt for eldre og munker enn vi er vant med i Norge. Det er et hierarki av hvem man skal bukke til og spesifikke måter å bukke på. Det var forskjellige normer og skikker som jeg måtte sette meg inn i, noe jeg greide med varierende grad av suksess.

Vipassana-retreat og koans

Før Bakken kom til Sør-Korea, gjorde han et 10-dagers Vipassana-retreat i Norge. Vipassana er en tradisjonell form for buddhistisk meditasjon. Den Indisk-Burmesiske forretningsmannen S.N Goenka (1924–2013) gikk i lære hos Vipassana-mesteren Sayagyi U Ba Khin i Burma fra 1955–1969, flyttet til India i 1969 og begynte å undervise i meditasjon.

Han utformet et 10-dagers retreat, med en variant av Vipassana-praksisen. Formatet involverer cirka 12 timer sittende meditasjon om dagen. Man blir oppfordret til å meditere kontinuerlig også utenom de formelle sittingene. Dette retreatet er tilgjengelig over store deler av verden og tilbys per donasjon.

– Gjennom retreatet jeg gjorde før jeg dro ble jeg ganske godt kjent med visse aspekter av buddhismen og av meditasjon. I Sør-Korea gjorde vi en liknende type meditasjon. Samtidig jobbet vi også med koans – en slags gåte, ofte i form av spørsmål, som brukes for å åpne insikter i livet. Det klassiske eksempelet er «hva er lyden av én hånd som klapper?». Jeg fant det utfordrende å jobbe med koans.

Brukte sinne for å vekke ham opp

Bakken hadde tidvis en følelse av å ikke få til deler av praksisen og det munken ville han skulle få til.
– Når jeg satt i meditasjon pleide jeg ofte å bytte sittestilling etter 45 minutter, på grunn av smerte. Mot slutten av oppholdet var han veldig «på meg» ved de tilfellene der jeg skulle bytte stilling. Han stod ved meg og hadde en streng, autoritær energi, som om han sa «skjerp deg». Det gjorde jeg etter hvert, jeg satt gjennom den smerten. Da opplevde jeg en intensivering av fysisk og emosjonell smerte som satt i kroppen, som jeg hadde båret på lenge, som fikk komme opp til overflaten.

Munken møtte også Bakken med sinne. En teknikk i Zen-buddhismen er at læreren slår to trepinner mot hverandre samtidig som de skriker med et kort, skarpt magebrøl.
– Det er ganske intenst. De gjør det for å skremme deg og sjokkere deg ut av ting du sitter fast i – for å «vekke deg» litt.

– Hvordan var det for deg da han gjorde det?
– Forskjellige følelser kom opp. Noen ganger var det som et lite sjokk, jeg reagerte på lyden og kroppen skvatt. Andre ganger satt jeg med dype følelser og visste at han stod klar med pinnen. Da opplevde jeg en slags frykt, samtidig som jeg også ble sint av det. I Zen-buddhismen snakker de mye om å bruke energien av sinne til å bryte gjennom mentale blokkeringer. Jeg forstod ikke helt hvordan de gjør det.

Seire i meditasjon

Bakken opplevde samtidig noen «seire» under oppholdet.
– Det var en seier at jeg etter hvert klarte å sitte stille i meditasjon en hel time i strekk. Jeg greide å observere smerten i kroppen og å kunne bli værende med det. Jeg opplevde at det er forskjellige måter å håndtere smerten på. Én måte er å presse seg gjennom det, spenne kroppen og tenke «jeg skal greie det». En annen måte er å klare å la smerten være der og samtidig ha en tilgang til hvile – å være i kontakt med et sted i deg selv som kan observere smerten uten å bli helt fortapt i den.

Å veiledes av en mester

Grunnet visumrestriksjoner ble oppholdet «bare» tre måneder.

– Tre måneder gir et lite dypp inn i praksisen og hva det vil si å bli fulgt opp av en læremester. Det krevde en veldig tillit til at han virkelig kunne guide meg.

Munken brukte filmen Avatar som en metafor.
– I filmen reiser hovedpersonen ut og skal oppnå kontakt med et «flyvedyr». Han går gjennom en prosess der han til slutt finner det dyret. Så er det noen intense øyeblikk før de nærmer seg hverandre og greier å fly sammen. Munken forklarte relasjonen til en mester som noe av det samme, at man må jobbe for å finne den kontakten. Det er ikke alltid kontakten er der, eller at man klarer å etablere den.

Etter tre måneder dro Bakken tilbake til Norge. Der fant han et nytt sted å bo og fikk en «vanlig» jobb som assistent på SFO (Skolefritidsordningen) ved en skole i Oslo. Vi vil senere publisere en artikkel nummer to, der du kan lese om hvordan det var for Bakken å komme tilbake til et vanlig norsk hverdagsliv.

Les mer:
Yoga With Kaspar

Om artikkelforfatteren:

Andreas Aubert tilbyr coaching og psykoterapi i Oslo samt på nett/telefon, selvutviklingsgrupper for menn i Oslo og på Sørlandet og et bredt utvalg skrivehjelpstjenester.

Mer info/kontakt: andreas@autentisitet.no
Coaching og psykoterapi i Oslo og på nett/telefon: Autentisitet.no
Artikkelarkiv og skrivehjelp: Andreasaubert.no
Mannsgrupper og selvutviklingsarrangementer:
Facebook.com/autentisitet.no