Naturkrisen vi har glemt: – Alt i naturen har en sjel

Hva kan samisk sjamanistisk tradisjon lære oss i møte med naturkrisene vi står i? Etter et intervju med Astrid Ingebjørg Swart, blir det tydelig at vi som lever i moderne samfunn lett går glipp av noe helt grunnleggende i livet. Noe vi får av å lytte, både innover og utover, med en ydmyk respekt, omsorg og takknemlighet for alt levende og jorda vi bor på.

Astrid har vokst opp med helbredertradisjonen i Tana, som hun har tatt med seg i det hun underviser innen samisk sjamanisme. En viktig del av oppveksten var å lære seg å respektere og samhandle med naturen, og hun fikk servert levende fortellinger om huldra, ånder og naturens usynlige krefter.
I dag lærer hun andre å lytte, ved å videreføre sin samiske sjamanistiske arv. Hun inviterer mennesker tilbake til en dypere kontakt med livet, og med både vår indre og ytre natur. I dette intervjuet deler hun et rikt og spennende innblikk i den samiske forståelsen av alt liv som en levende helhet.

Tett naturkontakt i oppveksten

Hennes barndom fant sted i Tana i indre Finnmark, med 3000 innbyggere. Hun beskriver det som et nydelig sted å vokse opp, hvor hun var del av et sterkt, naturnært fellesskap.

– Vi har mange noaidier bakover i slekta, og jeg vokste opp i et lite samfunn hvor alle kjenner alle. Vi var mye ute i naturen og levde det enkle liv. Mine oldeforeldre var reindriftseiere. Deres tankegang om å leve tett og nær naturen påvirket oss veldig, forteller Astrid. En noaidi er en samisk sjaman.

Besteforeldrene og de eldre rundt henne lærte henne tidlig å lytte til naturen, til mennesker og til det som omgir oss. Deres fortellinger skulle bidra til å gjøre barna selvhjulpne og selvstendige, men også lære dem å bedømme farer og mestre utfordringer.

– Denne naturnære tilstedeværelsen gjør at du får et helt annet blikk, nærvær og ikke minst en følelse til både din indre natur og den ytre natur. Oppdragelsen vi fikk var med på å åpne en ekstrem følsomhet både til oss selv og til det som omgir oss daglig. Det åpnes en undring til og en kjærlighet til alt som lever. Ydmykheten kommer av seg selv, når man lærer å håndtere kreftene ute i naturen på en respektfull måte, reflekterer Astrid.

«Alt i naturen har en sjel.»
– Astrid Ingebjørg Swart

Respekt for alt levende

Som barn lærte Astrid tidlig at naturen ikke bare var et sted man oppholdt seg, men at naturen er levende, bevisst og må møtes med respekt.

For eksempel gav bestemoren konkrete rammer for hvordan hun skulle ferdes ute: Hun kunne gå opp til «tredje bakken», men ikke lenger, for da kunne «de» vise seg. Barna lærte at huldra kunne vise seg om de tråkket over grensene. Bak beskjeden lå en dypere læring som handlet om å utvikle varhet og oppmerksomhet. For da Astrid gikk ute i naturen, skjerpet hun sansene og opplevde at usynlige voktere passet på henne.

Fortellingene om huldra og andre ånder var en måte å lære barna å lytte med hele seg. Naturen hadde voktere, og mennesket var ikke alene der ute.

– Det var åndegrenser for at jeg skulle bli vár det levende livet og få en respekt for det. Når vi beveger oss i den besjelede naturen, må vi bli oppmerksomme på det som er rundt oss, sier Astrid.

Gjennom slike erfaringer vokste det frem en intuitiv forståelse av at alt liv har en verdi, og at man må forholde seg til det med ydmykhet. Istedenfor å bli presentert som noe mystisk og fjernt, var det en naturlig del av oppdragelsen – en måte å bli et ansvarlig menneske.

Én levende helhet

I det samiske verdensbildet og for Astrid er naturen levende og gjennomstrømmet av den samme kraften som oss mennesker. Troen innebærer at alt som finnes i naturen er besjelet.

– Et tre har en sjel. En stein har en sjel. Alt i naturen lever, alt i naturen har en sjel. Vi ser at alt som har liv har en materie, en sjel og en ånd, sier Astrid.

Forståelsen innebærer et helt annet syn på virkeligheten, der alt som eksisterer har en egenverdi og en bevissthet.

– I den samiske tradisjonen er det viktig å forholde seg til både det levende og døde dyr og mennesker. Fordi det er like virkelig, selv om det oppholder seg i andre dimensjoner. Om det er mennesker, dyr eller hulder, er det også levende. Det er bare at vi ikke ser dem. Denne erkjennelsen er med på å skape bro fra menneskehjertet til resten av naturen, tenker jeg.

– Vi går ut med en varhet for at alt levende er født av sjel, ånd og materie. Livet er stadig i bevegelse, og vi knytter oss til den hellige naturen fordi den bærer spor av levd liv, sier Astrid.
Slik oppstår en følelse av tilhørighet, der natur, menneske og kosmos henger sammen i én levende helhet.

– Våre formødre og forfedre har etterlatt oss kulturelle spor som vi kan følge. Derfor ser vi at alt i naturen er besjelet og gudommelig. Alt er i det gudommelige. Når vi går ut i landskapet med denne varheten og sensitiviteten, skapes en dyp tilhørighet til åndskreftene som vi finner i naturen, i kosmos og i mennesket, utdyper Astrid.

«Mange av krisene vi står i bunner i en opplevelse av separasjon av det gudommelige inni oss.»
– Astrid Ingebjørg Swart

Separasjon fra moder jord  

Det motsatte av dette helhetlige synet er adskillelse. Ifølge Astrid handler ikke klimakrisen vi står i bare om politikk og teknologi, men om en dyp indre distansering. Hun tror løsningen ligger i noe vi har glemt: at naturen er levende og hellig, og at vi selv er en del av den.

– Mange av krisene vi står i bunner i en opplevelse av separasjon av det gudommelige inni oss. Det er en naturdistansering i dagens samfunn, både til oss selv og til den ytre naturen, sier hun.
I det samiske verdensbildet er mennesket uløselig knyttet til naturen og alt liv er forbundet i en større helhet. Når denne forståelsen svekkes, oppstår det også en avstand – ikke bare til naturen, men til oss selv.

– I den samiske kulturen er alt levende og ett. Det er en enhet. Hvis vi ser på blomster, steiner og alt det levende, er vi som en stor familie. Når vi mister helheten av syne, fører det til destruktivitet, forklarer Astrid.

Denne separasjonen ser hun kommer til uttrykk i dagens samfunn gjennom overforbruk, naturødeleggelser og inngrep som gradvis bryter ned selve livsgrunnlaget vårt. I samisk tradisjon er ikke naturen en ressurs vi forvalter, men et levende fellesskap vi er en del av. Det innebærer en grunnleggende respekt og forståelse av gjensidighet – om at vi kan ikke bare ta, men må også gi tilbake.

Sjamanismen lærer oss å ta ansvar

Nettopp det å ta ansvar er noe av kjernen i sjamanismen, mener Astrid.

– Vi mennesker kan lage både mørke eller lys på vår jord. Vi har valg, og der kommer sjamanismen. Den minner oss om å ta ansvar for våre handlinger. Vi må hele tiden se på oss selv og endre oss i takt med det levende livet. Det nytter ikke bare å leve med den ytre stafasjen. Vi må gå inn i vårt indre, vi må helbrede oss selv. Når vi helbreder oss selv, helbreder vi moder jord. Med det får vi nye innsikter. Vi får visdom inn i hjertet vårt, sier hun.

Astrids mor snakket ofte om fred, og hun sa: «Fred kan du bare ha når du selv gir det. Vi må ta ansvar om indre fred».

– Når frykten er i mennesket, så opplever man ikke denne freden. For da har kroppen og nervesystemet kollapset. Frykt begrenser vår kapasitet til å leve mer autentisk. I det samiske finnes verktøy for å hele dette, sier Astrid.

Handlingslammelse

I et samfunn preget av tempo, støy og ytre påvirkning mener hun mange har en svekket evne til å lytte til seg selv og omgivelsene. Dermed har de også tapt kontakt med sin indre kraft.

– Støyen og frykten fører til en handlingslammelse. Fordi mennesker har gitt fra seg råderetten og lar seg styre av ytre krefter. De har mistet eierskapet til det gudommelige i seg selv. Da blir de ytrestyrt. De sitter og ser på hva TV pøser ut. Da blir de opptatt av det som skjer der ute, og til slutt lar de andre ta styringen. De har mistet sin kraft! Da er de ikke lenger indrestyrte, og de er ikke i kontakt med moder jord, påpeker Astrid.

Resultatet kan bli en form for handlingslammelse, eller det motsatte: overforbruk og en hensynsløs utnyttelse av naturens ressurser.

Ut av det navlebeskuende

Astrid mener at mye av dagens uro og handlingslammelse henger sammen med et ensidig fokus på det ytre og en stadig strøm av informasjon som skaper frykt fremfor innsikt.

– Vi må ut av det navlebeskuende. Vi må ikke la oss bli fanget av det mediene spyr ut. De vikler mennesker inn i skremselen, sier hun, og peker på hvordan mennesker gradvis kan miste kontakten med seg selv når oppmerksomheten rettes utover.

Dette handler ikke bare om mediepåvirkning, men om en dypere fremmedgjøring fra vår egen indre kjerne og fra naturen. Samtidig understreker hun vårt potensial for oppvåkning, og at veien går gjennom naturen.

– Vi må knytte oss selv til det hellige i naturen. Det må vi alltid huske på, sier hun, og viser til et gammelt samisk ordtak som bærer alvoret i seg: «Moder jords hjerte blør når mennesket ikke vil vedkjenne henne mer.»

«Fred kan du bare ha når du selv gir det. Vi må ta ansvar om indre fred.»
– Moren til Astrid Ingebjørg Swart

Søk innover, og ut i naturen

I en tid der naturen er under press fra alle kanter, mener Astrid at løsningene ligger i menneskers indre oppvåkning, og ikke bare i ytre endringer. Gjennom nærvær, ritualer og en dypere kontakt med naturen kan mennesket igjen erfare sin plass i helheten.

– Vi må vende blikket innover, til den indre naturen. Der ligger det vi søker. Når vi utvikler sensitivitet til oss selv, så utvikler vi også sensitivitet og medfølelse for den ytre naturen. Da skjønner vi at vi er en del av den, sier hun.

Kanskje er det nettopp denne forståelsen vi trenger nå, et naturnært perspektiv på verden. Og en måte å møte verden med respekt, ansvar og tilhørighet. Der vi er frigjort fra grådighet, selviskhet og begjær etter makt og penger, men i stedet møter verden med lys og kjærlighet.

Hva blir du styrt av?

For Astrid handler det til syvende og sist om hva vi lar oss styre av. Er vi ytrestyrt av støy, frykt og uro utenfra, eller er vi indrestyrt av vår egen natur?

– Når vi står i kontakt med vår indre kraft, da føler vi oss robuste. Vi opplever fred og kjærlighet, selv om det er krig, støy og uro i verden, sier Astrid. Hun mener vi lett mister evnen til å ta gode og ansvarlige valg, fordi vi lar oss styre av det ytre.

– Når mennesket mister kontakt med naturen, skjer det en separasjon i det gudommelige mennesket. Mennesket må søke tilbake til naturen, naturånder og det levende livet. Vi har den frie viljen hele tiden, men vi har alle et ansvar. Et samisk ordtak sier: «Når mennesket sørger, så hjelper det ikke med utvendig lykke. Vi kan ikke finne lykke i det ytre. Vi må vende blikket inn i den indre natur.»

Spørsmålet er om vi er klare for å lytte – og ta ansvar. Når forbindelsen til vår indre natur gjenopprettes, endres også måten vi møter verden på. Da kan hver og en av oss erfare at vi spiller en viktig rolle i noe langt større enn oss selv.

Vil du vite mer om Astrid og hennes kurs i samisk sjamanisme? Sjekk hennes nettsider: sarahkkas.com
sarahkkaskurs.com (onlineskole sjamanutdanning)

Les også:

Åsa Márgget Anti: En kreativ samisk verdiveiviser

Samisk sjamanisme: Noaidenes magiske kraft

Samisk læser og veileder fra nord

Umesamisk multikunstner: Det er vi som tilhører naturen – ikke naturen som tilhører oss!

Sjamadammene: Kvinnekraft og indre styrke i sjamanistisk ånd