Alt begynte da Silje Marie Strandberg fylte 12 år. Hun ble mobbet og utestengt av de andre elvene, noe som knuste selvbildet hennes fullstendig. Silje Marie hadde ennå ikke lært å uttrykke og kommunisere de vonde følelsene som oppstod, og ingen fanget opp hennes skrik om hjelp. Alt ble kaos i hodet hennes, og hun trengte noe å holde fast ved, noe å kontrollere.

– Jeg sluttet å spise og jogget flere ganger om dagen, forteller Silje Marie.

– Dette resulterte i at jeg raste ned i vekt, noe som ga følelsen av både mestring og kontroll, og det kunne ingen ta fra meg. Til slutt gikk det så langt at jeg kollapset på toalettet på skolen, hvor jeg ble funnet av noen medelever. Jeg ble sendt til lege og psykiatrisk sykepleier, og etter noen samtaler med dem ble jeg innlagt på sykehusets ungdomspsykiatriske avdeling.

Ble ikke hørt på ungdomspsykiatrisk

På dette tidspunktet hadde Silje blitt 16 år. Lite visste hun at denne åtte dager lange innleggelsen skulle bli starten på ti smertefulle år med feilmedisinering og mangelfull behandling. Legene på den ungdomspsykiatriske avdelingen tok aldri tak i det som hadde startet det hele, nemlig mobbingen, de fokuserte kun på Silje Maries nåværende oppførsel og reaksjoner.

– Jeg er høysensitiv og reagerer veldig sterkt på alle følelser, forklarer Silje Marie.

– Selv syntes jeg at spiseforstyrrelsen var en helt naturlig reaksjon på mobbingen. Det jeg trengte, var å snakke med noen voksne om hva som hadde skjedd, få høre at det ikke var min feil, og at alt ville gå bra. I stedet ble jeg tolket som dypt deprimert og satt direkte på lykkepillen Fontex. Jeg husker jeg fikk med meg resepten hjem etter denne første innleggelsen, og at jeg la den rett i en skuff. Verken jeg eller foreldrene mine likte tanken på medisiner, for jeg hadde jo behov for å bearbeide følelser, ikke å legge lokk på dem.

Ti år med overmedisinering

Likevel gikk det bare et par måneder før legen hadde overbevist Silje Marie. Medisineringen var i gang, og foreldrene hennes fikk et brev hvor det stod at bivirkningene var milde og oftest forbigående. Dessverre ble Silje Marie alt annet enn bedre, det gikk tvert imot raskt nedover.

– Jeg begynte å slite med tankekaos, selvmordsimpulser og stemmehøring, forklarer hun. Se en video om Silje Marie her: 

https://www.youtube.com/watch?v=Elti50H_4UU

– Legen pøste på med flere piller, denne gangen antipsykotisk medisin. I løpet av de neste 10 årene hadde jeg 86 ulike leger, fikk 29 forskjellige medisiner, opplevde 195 beltelegginger og 18 elektrosjokkterapi-behandlinger. Tenk deg, jeg kom inn i psykiatrien med et knust selvbilde, og endte opp med den alvorlige diagnosen schizoaffektiv.

Det Silje Marie vet nå, etter å ha gjennomgått sin egen journal og lest seg opp på medisinene, er at behandlerne mistolket bivirkningene som nye sykdomssymptomer. Hver gang hun ble satt på en ny medisin og fikk en bivirkning, ble hun satt på nok en medisin for å dempe reaksjonene. Journalen viser også tydelig at legene aktivt lette etter diagnoser. I stedet for å fokusere på Silje Marie som person og hjelpe henne med å sette ord på følelsene fokuserte de på hvilke medisiner hun trengte. Aldri på hva medisinene egentlig gjorde med henne.

Å bli trodd ga et vendepunkt

– Jeg vet godt at det var vanskelig å komme gjennom til meg, mange gode mennesker prøvde i denne perioden, forteller Silje Marie.

– Det var først etter syv år i psykiatrien, på et tidspunkt hvor jeg gikk på svært høye medisindoser, at jeg møtte én som nådde inn, som aldri ga opp. Hun het Lone, var psykiatrisk sykepleier og det var full krasj fra første møte. Jeg kunne ikke fordra dette flotte, selvsikre mennesket med høye hæler som nå skulle være min primærkontakt, jeg hatet henne fra første dag. Det som egentlig lå bak, var at min forakt kun baserte seg på utseendet hennes, fordi jeg selv følte meg så stygg og verdiløs. Jeg skjelte henne ut og kalte henne de styggeste ting. Over lang tid gjorde jeg alt kunne for å unngå henne.

Mot alle odds var det likevel Lone som til slutt fikk hull på boblen, i samarbeid med legen. Hun kom alltid tilbake til Silje Marie og sa at «dette skal vi klare sammen, dette skal gå bra».

– Lone viste at selv om jeg ikke likte meg selv, så gjorde hun det. Hun nektet å gi meg opp, noe jeg følte alle andre før henne hadde gjort. Lone så meg, Silje Marie, hun snakket til meg og ikke om meg. Hun viste meg kjærlighet gjennom håndtrykk og en klem, hun satt på gulvet sammen med meg, rygg til rygg eller skulder til skulder, hun viste i handling at jeg hadde verdi.

Samtidig fikk Silje Marie en ny lege. På dette tidspunktet hadde Silje Marie lenge uttrykt at medisinene ikke var bra for henne, men ingen hørte, så hun forventet nok en kald skulder. Slik ble det heldigvis ikke.

– Denne ene legen hørte på meg og begynte å ta vekk medisinene, selvsagt via gradvis nedtrapping. Parallelt begynte relasjonen min til Lone å bli bedre. Jeg klarte å være mer åpen, tilgjengelig og følelsesmessig til stede, det ble lettere å fokusere på alt hun gjorde med og for meg. Da den siste medisinen var fjernet, forsvant også hallusinasjonene og alt det som fagpersonene tolket som symptomer.

– I dag har jeg ingen diagnoser og går ikke på medisin. Jeg har «kun» traumer fra tvangen, hukommelsestap fra elektrosjokkbehandlingene og fysiske arr fra selvskadingen, men dette lærer jeg å leve med.

Under kan du se en sterk og rørende samtale Silje Marie har med Lone og Svein, som var hennes psykolog gjennom flere år og omtaler henne som en av de verste pasientene han har sett. Lone er den psykiatriske sykepleieren som ved å involvere seg personlig, og ved å gå imot gammelt regelverk og egne kollegaer, klarte å utgjøre den forskjellen som berget Silje Marie.

https://youtu.be/f3d6u-dwU0Y

Kjemper mot mobbing og farlig medisinering

De siste årene har Silje Marie engasjert seg kraftig i debatten om lettbeint og livsfarlig overmedisinering. Det begynte med at hun ble intervjuet i TV 2-serien Vårt lille land i 2017, og hun beskriver det som å stikke hånda inn i et vepsebol. Etter programmet mottok Silje Marie over 70 e-poster fra folk som kjente seg igjen i hennes historie. Historier som gjorde henne enda sikrere på at det var medisinene og legenes uvitenhet som hadde gjort henne alvorlig syk. Til tross for dette uteble de store debattene i media, dessverre. Nå har Silje Marie startet firmaet Sommerfugleffekten, hvor hun bruker sin egne dyrekjøpte erfaring til å spre kunnskap.

– Det begynte med at jeg og Inger Lene Stordrange, regissør og medeier i firmaet, lagde en kortfilm om hva mobbing kan resultere i, basert på min egen historie, sier Silje Marie.

– Etter hvert utvidet vi med foredrag på skoler og i helsevesenet, både i Norge og i utlandet. Første delen av foredraget omhandler mobbing, og andre delen psykiatrien og hva som gjorde meg frisk. Disse temaene slutter aldri å være aktuelle, vi møter mange underveis med lignende historier som meg, dessverre. Det er jeg som i hovedsak står for foredragene, mens Inger Lene jobber i kulissene med å holde oversikt og se etter nye muligheter.

Vil få mobbeprogram inn på statsbudsjettet

Nå jobber Silje Marie med undervisningsprogrammet «Silje Marie dialogen», som handler om mobbing. Hun besøker skoler og forteller sin mobbehistorie gjennom film og personlig formidling. Dermed gjør hun den skjulte mobbingen synlig for skolens personal, foresatte og elever. 

Håpet er å få prosjektet inn på fast basis i skolen, skreddersydd for elever, lærere og foresatte.

– Vi jobber for å få det inn på statsbudsjettet slik at det blir et nasjonalt program, fortsetter Silje Marie.

– Vi har jo en enorm styrke i at jeg, som formidler, selv har erfart konsekvensene av mobbing, for da treffer vi lettere publikum. For jeg tror faktisk folk må bli følelsesmessig berørt for å ta dette innover seg, for ikke å glemme det så fort foredraget er over. Det er så stor frykt for å snakke om konsekvensene av medisiner, det er liksom en stille aksept for ikke å snakke om følelsene og samtidig risikere dødelige bivirkninger av medisinene. Tenk deg, på den første medisinen jeg fikk som 16-åring, stod det at én av flere bivirkninger kunne være «gjennomført selvmord» (se avsnittet under).

– Jeg har grublet mye over disse prosessene, over hvor få som kjenner til alvoret antidepressiva kan føre til, både leger og pasienter. Jeg føler en takknemlighet for å ha overlevd, et driv etter å kjempe. For fortsatt, den dag i dag, hører jeg om leger som kaster medisiner etter pasientene, og pasienter som stoler blindt på dem. Jeg er ikke fremmed for at medisiner kan fungere i riktig dose og med tett oppfølging, selv om jeg ikke har opplevd dette i praksis ennå. Det jeg vet er hvor stor skade de kan gjøre, og at psykiatrien mangler de viktige ressursene for å gjøre folk friske. Vi er jo tross alt mennesker.

Utdrag om forsiktighetsregler fra Felleskatalogen

Bruk hos barn og ungdom under 18 år: Selvmordsrelatert oppførsel (selvmordsforsøk og suicidale tanker) og fiendtlighet (særlig aggresjon, opposisjonell atferd og sinne) ble oftere observert i kliniske studier blant barn og ungdom behandlet med antidepressiver. Skal kun brukes hos barn og ungdom fra 8–18 år til behandling av moderate til alvorlige depressive episoder og legemiddelet skal ikke brukes for andre indikasjoner. Dersom en ut fra et klinisk behov likevel bestemmer seg for å behandle, bør pasienten overvåkes nøye mhp. suicidale symptomer.

Kilde: Felleskatalogen